Rt-1950-1007
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-11-11 |
| Publisert: | Rt-1950-1007 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 129 B/1950 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Schei, Skau, Soelseth, Wold, Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, Militære Straffelov (1902) §34, §4, §5 |
Dommer Schei: Krigsretten for Nordland og Troms avsa 9. mai 1950 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1918, bosted Hamn i Senja, dømmes for overtredelse av den militære straffelovs §34, første og annet ledd, jfr. §4, nr. 2, jfr. §5 til arrest i 20 dager. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger betaler han kr. 25,-.
B, født xx.xx.1910, bopel Sørreisa, frifinnes.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse overensstemmende med tiltalen.
Den militære påtalemyndighet har påanket dommen for så vidt frifinnelsen av B angår. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge, idet
Side:1008
frifinnelsen etter min oppfatning hviler på en uriktig forståelse av loven. Generaladvokaten har i sin uttalelse til Hærens Overkommando av 9. juni 1950 blant annet anført om dommen: «Krigsretten har ved avgjørelsen av skyldsspørsmålet for soldat A lagt avgjørende vekt på at «de sivile og militære myndigheter, som har truffet de avgjørende bestemmelser angående mobiliseringsøvelsene, har vært fullt klar over det tap som det vil voldes folk av eldre årsklasser, hvorav de fleste er familieforsørgere, ved å bli tatt vekk fra sitt arbeid i 14 dager. De må også ha vært klar over at disse virkninger blir særlig store, når øvelsene legges i den tid da Lofotfisket pågår. Når beslutningen likevel er fattet, viser det hvilken betydning de ansvarlige myndigheter ut fra den alminnelige situasjon legger på disse øvelser som ledd i landets forsvarsberedskap. Retten antar at det ved avveiningen av om rettsstrid foreligger, ikke er berettiget til å sette seg utover den vurdering som landets myndigheter slik har gitt uttrykk for.» Jeg anser disse uttalelser avgjørende også i forhold til soldat B. Liksom den generelle vurdering av forsvarets kontra næringsmessige, familiemessige og andre interesser og krav tilkommer de nevnte sivile og militære myndigheter, må det også individuelt være de innkallende myndigheters sak å avgjøre om utsettelse skal tilståes de enkelte mannskaper som søker om det. I hvert fall må etter en objektiv vurdering av den situasjon som er beskrevet i krigsrettens domsgrunner, de hensyn som har motivert innkallelsen, gå foran hensynet til de tarv som er påberopt fra tiltaltes side. Å godta en avvikende subjektiv vurdering, vil undergrave den militære lydighetsplikt og respekten for forsvaret og gjøre stillingen uholdbar for den som har ansvaret for innkalling til mobiliseringsøvelsene og en planmessig gjennomføring av dem.»
Jeg er i det vesentlige enig i den oppfatning Generaladvokaten her har gitt uttrykk for. Jeg finner det klart at tiltalte har handlet rettsstridig når han uteble fra øvelsene. Etter den beskrivelse som er gitt i dommen forelå det ikke forhold som kunne berettige ham til å sette seg utover plikten til å etterkomme den ordre han hadde fått.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Krigsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt frifinnelsen av B angår.
Dommer Skau:Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Soelseth, Wold og Grette: Likeså.
Av krigsrettens dom (krigødommer C. F. Rode med domsmenn kapten Jacob Norman og korporal Jarle Besstun):
Jurisdiksjonssjefen for Distriktskommando Nord-Norge har den 15. august 1949 og 5. september 1949 satt henholdsvis soldat nr. 9418/39 A, født xx.xx.1918, og soldat B, født xx.xx.1910 under tiltale ved krigsretten for Nordland og Troms for å ha overtrådt den militære straffelovs §34, 1., jfr annet ledd derved, for
Side:1009
nr. 1: At han uten gyldig grunn og trass i avslag på søknad om utsettelse, unnlot å møte til og ble helt borte fra mobiliseringsøvelser ved I. R. 16 på Sætermoen, hvortil han var innkalt til 27. mars 1949, og for nr. 2: At han unnlot å møte og ble helt borte fra mobiliseringsøvelser ved I. R. 16 på Sætermoen, hvortil han var innkalt til 27. mars 1949.
Tiltalte nr. 2 B er født i Sørreisa 3. juni 1910 av foreldre avdøde skomaker Isak Israelsen og gjenlevende hustru Olufine. Han er døpt, konfirmert, har gjennomgått folkeskolen og ble opprinnelig fritrukket for militærtjeneste, men ble innkalt i 1940 og gjorde 3 ukers tjeneste i en øvelsesavdeling før kapitulasjonen. Han har gjort 6 måneders militærtjeneste i 1946. Han er gift, lever sammen med sin hustru og har 5 barn, det eldste 13 år. Han deltar som lottfisker i Lofot- og Finnmarksfisket og ernærer seg for øvrig ved arbeid av mer tilfeldig art, vesentlig trearbeid. Han har et bureisingsbruk på Løveng i Sørreisa, hvor han bor. Bruket er innkjøpt i 1939 da han bygde fjøs, hvori han også innredet beboelsesrom. Om høsten 1948 bygget han våningshus på bruket. Han lignes etter formue 6-7 000 kroner og inntekt 2-3 000 kroner. Han er ustraffet, men oppgir at han i 1946 er refset. militært med bot stor kr. 40,-, subsidiært 4 dagers arrest, som er sonet. Han har førerkort for lastebil.
I samsvar med tiltaltes egen forklaring, ansees det godtgjort at han i Stamsund omkring midten av mars fikk likelydende innkallelse som tiltalte nr. 1. Han skrev noen dager senere, nemlig 22. mars 1949 til I. R. 16 og søkte om fritagelse, men fikk omgående telegrafisk beskjed om å møte etter ordre. Da han lå i fiske unnlot han imidlertid dette.
Han har derved overtrådt den i tiltalebeslutningen nevnte straffebestemmelse, idet han, som tiltalte nr. 1, var å anse som krigsmann og ble borte i den tid øvelsene varte, nemlig 15 dager.
Rettens flertall, domsmennene, finner dog at tiltalte ikke kan straffes, idet de mener at en avveining av de forhold som gjør seg gjeldende må føre til at hans unnlatelse ikke kan ansees rettsstridig.
Imot de hensyn som generelt gjør seg gjeldende når det gjelder tiltaltes plikt til å møte henviser de til hans store forsørgelsesbyrde, hans små og usikre inntekter og til den omstendighet at han høsten 1948 var opptatt med å sette opp sitt eget våningshus, slik at han i denne tiden var uten arbeidsinntekt. Det må derfor antas at familiens økonomiske stilling var meget anstrengt, da han reiste på fiske med et båtlag på i alt 7 mann for å drive i Lofoten med jukse, snik og dag- og nattline. På eiendommen hadde han da et boliglån stort kr. 4 800,- og hertil kom løsgjeld i anledning stuebygningen på kr. 2 400,- hvortil kom laggjelden. Da innkallelsen kom, hadde fisket slått dårlig til, men var begynt å bedre seg og det ble avsluttet til påske 12. å 14. april med en nettolott for tiltalte på kr. 900,-, i alt vesentlig opptjent etter at han fikk innkallingen. Hans godtgjøring av det offentlige i fall han møtte ville etter det som er opplyst bare utgjort ca. kr. 180,-, hva tiltalte var klar over etter sin tjenestegjøring i 1946.
Flertallet mener at selv om det legges vekt på nødvendigheten av beredskap så må det være en rettmessig vurdering når man for denne 40-årige tiltalte med stor forsørgelsesbyrde og store økonomiske forpliktelser lar hensynet til familiens utkomme gå foran. Flertallet mener at
Side:1010
det ville ført til følelige økonomiske savn for hustru og barn dersom tiltalte på grunn av militærtjenestegjøring hadde gått glipp av den vesentlige del av Lofotlotten, hva han ville ha gjort. Rettens formann er enig i at de økonomiske hensyn i dette tilfelle veier overordentlig sterkt, men dog ikke så sterkt at de gjør handlingen objektivt sett rettmessig, liksom han heller ikke antar at tiltalte selv kan ha ment at det var rettmessig av ham å unnlate og møte etter at hans søknad om fritagelse var avslått og ordren om å møte gjentatt. - - -