Rt-1950-1031

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-11-18
Publisert:	Rt-1950-1031
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 214/1950
Parter:	Statsadvokat E. Amundrud, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Henrik Eriksen).
Forfatter:	Eckhoff, Berger, Gaarder, Stenersen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §392, Straffeloven (1902) §52, §62, §63, Prisloven (1947) §12, §13, §14, Prisloven (1947)

Dommer Eckhoff: Sarpsborg byrett avsa den 24. mars 1950 dom med denne domsslutning:

«Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1907, dømmes for overtredelse av prisreguleringslovens §12, jfr. §13, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 910 av 12. oktober 1946 §12 og nr. 626 av 18. november 1944 §13, til fengsel i 6 måneder, samt til å betale en bot til statskassen på kr. 5 000,- eller hvis boten ikke erlegges, å utholde fengsel i 30 dager. I medhold av straffelovens §52 utstår fullbyrdelsen av frihetsstraffen med en prøvetid av 3 år uten tilsyn.

I medhold av prislovens §14 inndras den ulovlige merfortjeneste med kr. 15 000,-.

I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler han kr. 200,-.»

Det fremgår av dommen at tiltalen gjelder to forhold. Det ene er uaktsom overtredelse av prisbestemmelsene hvor tiltalte i 1948 og 1949 uten tillatelse av tekstil- og konfeksjonsutvalget har tatt ulovlig merpris på en del nærmere oppgitte importvarer. Det annet gjelder forsettlig overtredelse av prisbestemmelsene hvor det i tiden fra 1946 til 1949 er tatt overpris på forskjellige konfeksjonsvarer. Det er om dette siste forhold bl.a. slått fast at tiltalte inntil forholdet ble oppdaget planmessig og i stor utstrekning har forandret prislappene på varene og ordnet seg med dobbelte kvitteringer for salgsbeløpene.

Påtalemyndigheten har påanket dommen. Det sies i ankeerklæringen at tiltalte burde vært idømt ubetinget fengselsstraff, og at

Side:1032

han videre for et tidsrom av 3 år burde vært fradømt retten til å drive forretning i manufakturbransjen.

Tiltalte har hverken anket eller begjært fornyet behandling, men forsvareren har for Høyesterett påstått at dommen bør oppheves på grunn av en ufullstendig domsbegrunnelse. Det hevdes at det i dommen ikke er tatt et klart standpunkt til når prisovertredelsene begynte og hvilket omfang de senere fikk. Det burde også etter forsvarerens mening i dommen vært redegjort for hvorledes beviset mot tiltalte var tilveiebrakt for retten, bl.a. I hvilken utstrekning retten bygget på tiltaltes erkjennelse i motsetning til det annet bevis som påtalemyndigheten måtte ha fremlagt. Jeg antar at rettens begrunnelse er tilstrekkelig, og kan ikke finne at dommens riktighet fremstiller seg som tvilsom, jfr. straffeprosesslovens §392, 2. ledd.

Når det gjelder straffutmålingen, har jeg under henvisning til de nevnte straffskjerpende momenter vært i sterk tvil om ikke tiltalte bor idømmes en ubetinget fengselsstraff. Men da retten uttaler at opprullingen av saken og den publisitet saken har fått, har gitt tiltalte en alvorlig advarsel om for fremtiden å holde seg forskriftene etterrettelig, finner jeg ikke at ubetinget fengselsstraff bør anvendes. Etter min mening er det i en sak av denne art ikke naturlig å anvende betinget fengselsstraff, den mest nærliggende reaksjon synes å være en følelig bot. Jeg finner ingen rimelig grunn til å gå til det skritt å fradømme tiltalte adgangen til å drive forretning for en kortere eller lengere tid.

Etter tiltaltes formues- og inntektsforhold antar jeg at boten bør settes til 10 000 kroner. Inndragningen er ikke påanket.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til en bot til statskassen stor 10000 - ti tusen - kroner eller - om boten ikke betales - til fengsel i 60 - seksti - dager.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Christian B. Apenes med domsmenn Ragnar Gundersen og Nicolai Caspersen):

Statsadvokaten for pris- og rasjoneringssaker i Østfold, Hedmark og Oppland har den 27. september 1949 utferdiget sådanne tiltalebeslutninger:

I. A, født xx.xx.1947, St. Mariegt. 87, Sarpsborg, settes med dette under tiltale ved Sarpsborg byrett for forbrytelse mot:

1. Mellombels lov om prisregulering og anna regulering av næringsverksemd av 30. juni 1947 nr. 12 (jfr. tilleggslover av 28. juni 1948 nr. 1 og 30. juni 1949) §12, jfr. §13, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 910 av 12. oktober 1946 om prisbestemmelser for norske tekstil- og konfeksjonsvarer §12, og Prisdirektoratets kunngjøring nr. 626 av 18. november 1944 om prisbestemmelser for norske tekstil- og konfeksjonsvarer

Side:1033

§13, bestemmelsen om at det med den begrensning som følger §13 (§14 i kunngjøring nr. 626) er forbudt ved salg i detalj av norske tekstil- og konfeksjonsvarer å ta eller kreve høyere priser enn de som av fabrikkene eller grossistene er påstemplet varen i samsvar med bestemmelsene i §9, jfr. §8. - Ved salg som det ikke skal svares omsetningsavgift av til statskassen, skal prisen være 10 pst. lavere enn den pris som skal være påstemplet varen. - Beregning av gjennomsnittspriser for varer med forskjellig innkjøpspris må ikke finne sted, for i tidsrommet fra begynnelsen av 1946 til 28. april 1949 som innehaver av firmaet A, Sarpsborg, fra dettes forretningslokale ved en rekke anledninger å ha solgt personlig eller latt selge ved firmaets ekspeditør, B, dels ved kredittsalg til forskjellige personer herre- og guttekonfeksjonsvarer bestående av dresser, frakker, kapper og enkelte jakker og benklær, alt fremstillet av norske fabrikker, til høyere priser enn de som av fabrikkene eller grossistene var påstemplet varene i samsvar med prisforskriftene, idet de ulovlige priser gjennomsnittlig lå kr. 29,- over de lovlige priser slik at firmaet ved disse salg oppnådde en ulovlig merpris på kr. 34 250,-.

2. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 911 av 12. oktober 1946 §6 som lyder: «Bestemmelser om detaljimportørenes prisfastsettelse. -

Detaljister som selv importerer tekstil- eller konfeksjonsvarer skal fastsette sine salgspriser til forbrukere for slike varer på grunnlag av importprisen, jfr. §1a). Til dette kan legges slik detaljistimportøravanse:

For varer under gruppe I 5 %

» » » » II 5 %

» » » » III 10 %

» » » » IV 10 %

Til de priser som fremkommer etter denne beregning kan legges alminnelig detaljavansetillegg og tillegg til dekning av omsetningsavgift etter reglene i §3.

Etter nærmere regler fastsatt av Prisdirektoratet kan Tekstil- og konfeksjonsutvalget gi listeførte detaljistimportører adgang til for bestemte varepartier å regne detaljistimportøravanse etter høyere prosentsatser enn her fastsatt for i 1949 ved salg av firma A å ha tatt kr. 32,- pr. stk. for 97 skjorter importert fra Holland, mens lovlig pris var kr. 29,05 og for høsten 1948 å ha tatt kr. 261,50 pr. stk. for 11 herrekapper importert fra Holland, mens lovlig pris var kr. 236,-, idet han ikke hadde fått tillatelse fra Tekstil- og konfeksjonsutvalget til å beregne detaljistimportøravanse etter høyere prosentsatser enn fastsatt i §6. - - -

Tiltalte nr. 1, A, er utdannet som handelsmann og har middelsskole og handelsgymnasium. Han har siden 1938 drevet egen forretning i Sarpsborg i manufakturbransjen. Han tjente siste år ca. kr. 30 000 og har en formue på ca. kr. 57 000. Han er gift og har hustru og 6 barn å forsørge. Tidligere er han mulkert en gang for overtredelse av rasjoneringsbestemmelsene for trelast, ellers er han ustraffet.

Ad tiltalens punkt 1.

Retten finner det bevist at tiltalte i den tid som er nevnt i tiltalen, nemlig fra 1946 til 28. april 1949 da hans forretning fikk besøk av

Side:1034

prisinspeksjonens folk, i en del tilfelle har tatt ulovlig pris på dresser. Til å begynne med, dvs. i 1946 foretok han den ulovlige prisberegning for å korrigere priser på noen dresser han hadde fått fra Sverige, og som til tross for at de var bedre i kvalitet, var billigere enn de norske dresser han den gang førte. Til gjengjeld satte han imidlertid prisene tilsvarende ned på en del av disse norske dresser for på den måte å få en utjevning av prisene og for også å få solgt disse dresser. Tiltalte hevder at han ikke har fått noen nettoavanse ved denne prisovertredelse. Retten vil ikke benekte at så kan være tilfelle, men hverken for straffbarbeten eller for inndragningespørsmålet spiller dette noen rolle.

I 1947 fikk tiltalte rede på at han hadde lov til i tillegg til den av fabrikken fastsatte utsalgspris for dresser også å beregne seg godtgjørelse for eventuelle forandringer som måtte gjøres med varene hos en av byens skreddere. Da tiltalte ved ikke å kreve refundert disse utgifter av kundene mente å ha hatt et tap på flere tusen kroner, falt det ham inn at han på en eller annen måte burde sørge for å tjene inn dette beløp. Han begynte derfor å beregne seg overpris på en del dresser. Fra først av gjaldt det bare dresser som ble solgt ved kredittsalg, senere ble det også ved kontantsalg i en del tilfelle beregnet overpris. De dresser som tiltalte ville skulle selges til større pris enn det var fastsatt fra fabrikken, ble hengt inn på tiltaltes eget kontor og derfra solgt til kundene enten av tiltalte selv eller av hans ekspeditør, tiltalte nr. 2, B . På den vedheftede prislapp var det da anført hva det for hvert enkelt tilfelle skulle beregnes i overpris. Det dreiet seg som regel for hver enkelt dress om ca. kr. 20, til kr. 30,-. I noen tilfelle kunne det være mindre beløp og i noen tilfelle også større.

På den paragonkvittering som kunden fikk, ble det beløp som virkelig var betalt anført. I kassaapparatet ble det imidlertid slått null og den lovlige pris ble så slått inn senere på dagen, samtidig som det ble utferdiget en paragongjenpart med sist nevnte beløp. Av tiltaltes regnskaper kan det derfor ikke umiddelbart sees at det er beregnet noen overpris. Ved gjennomgåelsen av kassakladden hvor kredittsalget er anført, er det imidlertid brakt på det rene at tiltalte for ca. 70 dresser har beregnet en samlet overpris på ca. kr. 1 500,-. Det er ved denne beregning tatt hensyn til at han i en del tilfelle har kunnet kreve godtgjørelse for forandringer, og denne godtgjørelsen er derfor tillagt den lovlige pris.

Hvor mange dresser som tiltalte har solgt kontant og beregnet overpris for er det ikke mulig å si nøyaktig, men det ansees blant annet ved tiltaltes egen erkjennelse at det i 1948 og i de første måneder av 1949 iallfall regelmessig er foretatt slike salg. Det hang alltid noen dresser på kontoret som var bestemt til å realiseres til overpris, og det var tydelig at det ikke var noen unntagelse at en dress ble solgt på denne måten. Det inngikk faktisk som et ledd i den vanlige forretningsdrift.

Da priskontrollen kom til tiltaltes forretning den 28. april 1949, ble det oppdaget at av 54 dresser som den gang hang i butikken, var det for 42's vedkommende foretatt forandring med prislappene. Prisen fra fabrikken var klippet vekk, og på den gjenværende del av lappen var det ført opp en pris som var fra kr. 15,- til kr. 50,- høyere enn den lovlige.

Denne forandring ble etter hva det finnes opplyst foretatt

Side:1035

påskeaften, dvs. 27. mars 1948. Tiltalte har selv hevdet at da den ble foretatt skjedde det med den tanke at han fra 1. mai skulle holde opp med den ulovlige prisberegning.

Retten finner etter det anførte at tiltalte er skyldig i tiltalens post I.

Ad tiltalens post II.

Retten finner det blant annet ved tiltaltes erkjennelse bevist at han har tatt den i tiltalen nevnte overpris på de fra Holland av ham selv importerte skjorter og kapper. Skjortene hadde han først selv kalkulert til den riktige pris kr. 29,05, men fikk på forespørsel hos vedkommende firmas agent i Oslo beskjed om at det kunne tas kr. 32,-. Da dette imidlertid ikke kan gjøres uten med særlig tillatelse fra prismyndighetene, en tillatelse som her ikke er innhentet, har tiltalte under enhver omstendighet gjort seg skyldig i en uaktsom prisovertredelse av en slik art at den rammes av prislovens §12.

Det samme er tilfelle med de nevnte kapper. Her har han selv ikke foretatt noen kalkyle, men godtatt den av agenten oppgitte pris.

For de forbrytelser tiltalte således er felt for, blir det under henvisning til straffelovens §62 og §63 å fastsette en felles straff som settes til fengsel i 6 måneder, samt en bot på kr. 5 000,-, subsidiært 30 dagers fengsel.

Når retten i dette tilfelle finner å måtte anvende frihetsstraff er det fordi det er bevist at tiltalte gjennom et lengere tidsrom planmessig har beregnet overpriser for rasjonerte varer. Da tiltalte var en ansett forretningsmann, og hans forretning vel innarbeidet, måtte hans kunder med full tillit kunne gå ut fra at de priser som han beregnet var i samsvar med alle forskrifter. Når det gjelder overprisene på de nevnte dresser av svenske stoffer i 1946, godtar retten tiltaltes forklaring om at dette var en slags priskorrigering for samtidig å få solgt de dårligere kvaliteter. Selv om forholdet like fullt er straffbart, mener retten likevel at det kan sees noe mildere på dette forhold. Den prisberegning som imidlertid har funnet sted på dresser i 1947, 1948 og 1949 står i en helt annen klasse. At den som tiltalte hevder ble foretatt for å oppveie det tiltalte tidligere hadde hatt ved ikke å ta betaling for forandringene hos skredderen er ingen unnskyldning, ja neppe en gang noen forklaring. Tiltalte har hatt en god og sikker inntekt av sin forretning og har ikke vært i noen vanskelighet som skulle friste ham til å ta ulovlig avanse. Overprisen er etter hva det fremgår av det som foreligger i saken tatt uten tanke på hvilke personer det gjaldt og uten hensyn til hva det måtte bety for vedkommende å måtte betale merprisen.

Det må foruten til det som er nevnt i skjerpende retning dessuten også tas hensyn til at tiltalte i mars 1949 hadde forandret prislappene på 42 dresser som hang i butikken ved å klippe av den fastsatte pris og påføre sin egen overpris.

For den del av tiltalen som omfatter dressalget i 1947, 1948 og 1949 har retten ikke funnet frem til noen formildende omstendigheter som med noen tyngde kan anføres.

Hele det forhold som er nevnt under tiltalens punkt II er imidlertid som nevnt betraktet som en uaktsom lovovertredelse og ville, hvis handlingen hadde stått alene, kun måtte bli å belegge med bøter. - - -

Side:1036