Rt-1950-1037

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-11-18
Publisert:	Rt-1950-1037
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 131 B/1950
Parter:	A (overrettssakfører M. Dahl-Hansen - til prøve) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Helgesen, Thrap, Schei, Skau, Grette
Lovhenvisninger:

Dommer Helgesen: Saken gjelder krav på erstatning av Staten for rettsstridig bruk av håndjern (det såkalte Cederløfs patent) under arrestasjon av den ankende part Martin Kjellevik natt til den 20. november 1942.

Stavanger byrett avsa dom i saken den 12. februar 1949. Ved dommen ble Staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Martin Kjellevik har påanket byrettens dom i sin helhet, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har gitt tillatelse til anke direkte til Høyesterett.

Anken er rettet mot så vel byrettens bevisbedømmelse som dens rettsanvendelse i den utstrekning dette har ledet til et frifinnende resultat for Staten. Spesielt angripes byrettens dom fordi den som grunnlag for frifinnelsen har bygget på at ansettelsen av Jensen hele tiden har vært en nullitet, og at Staten derfor ikke kan pålegges ansvar for hans rettsstridige handlinger i den foreliggende sak.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1) Den norske stat v/Justisdepartementet dømmes til å betale Martin Kjellevik erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 25 000,- med 4 pst. årlig rente fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

2) Den norske stat ved Justisdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Ankemotpartens påstand er:

«Stavanger byretts dom stadfestes, dog således at Martin Kjellevik tilpliktes å betale Staten ved Justisdepartementet prosessens omkostninger ved byretten og for Høyesterett.»

Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.

Som sakkyndig har etter begjæring av den ankende part av

Side:1038

Høyesterett vært oppnevnt overlæge frøken A. Braarvig, hvis erklæring av 20. april 1950 er dokumentert.

Som nytt for Høyesterett er ellers fremlagt en rekke dokumenter, som jeg etter det resultat jeg er kommet til, ikke finner grunn til å spesifisere.

Når det gjelder grunnlaget for den faste ansettelse av konstabel Jensen i ordenspolitiet, står saken i en noe annen stilling enn for byretten. Men bortsett fra dette punkt i saken foreligger den i alt vesentlig i samme skikkelse som tidligere.

Partene har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og rettslige betraktninger som for byretten.

For Høyesterett har den ankende part hevdet at Staten også har ansvar for konstabel Hviding-Olsens forhold under arrestasjonen. Den ankende part fremholder her at Hviding-Olsen medvirket til at håndjernet ble satt på Kjellevik og ved sin opptreden under anholdelsen bidro til å forverre skaden. Dette rettsbrudd må da Staten være ansvarlig for.

Subsidiært har den ankende part for Høyesterett gjort gjeldende at politimester Kvalsund og politifullmektig Ravndal ikke har oppfylt sin tilsyns- og kontrollplikt overfor bruken av det farlige håndjern. Staten må da være ansvarlig for dette pliktstridige forhold, og dermed for den konkrete skade det her er tale om.

I byretten hevdet den ankende part at ansvaret for Staten også kunne bygges på den omstendighet at Justisdepartementet har vært lemfeldig med å innskjerpe forbudet mot bruken av Cederløfs håndjern. Dette ansvarsgrunnlag er imidlertid frafalt for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men med en annen begrunnelse.

Av de foreliggende opplysninger fremgår det at Kjellevik om kvelden den 19. november 1942 hadde vært hos en Ole Kleiveland, hvor det ble drukket alkohol Kleiveland var åpenbart beruset da han ved 24-tiden sammen med Kjellevik og en dame ved navn Bertha Andersen forlot sin bopel for å følge Kjellevik gjennom byen til Skagen 13, hvor Kjellevik bodde. Været var ved anledningen mørkt og overskyet. Da dette følge på 3 personer kom til torget, ble de alle stoppet av politikonstablene Einar Jensen og Hviding-Olsen, som mente at de hadde hørt dem synge og skråle. Konstablene gikk ut fra at de alle 3 var påvirket av alkohol. Grenseboerbevisene ble kontrollert. Politikonstablene anmodet alle 3 om å bli med til politikammeret. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at det under de foreliggende forhold var lovlig adgang til å gå til anholdelse av følget og oppbringe det på politikammeret. Jeg finner ikke grunn til å rette noen kritikk mot de to politikonstablene i forbindelse med anholdelsen og beslutningen om å ta følget med seg til politistasjonen. Hadde nå Kjellevik fulgt rolig med, ville ikke noe av det som senere hendte ha inntruffet. Ved Provstebakken nektet han imidlertid å følge med. Han gjorde motstand, og konstabel Hviding-Olsen forsøkte forgjeves å trekke ham med seg. Det var på dette tidspunkt at Jensen kom til og satte det i saken omtalte håndjern på ham (Cederløfs modell 4). Senere oppsto det et basketak mellom

Side:1039

Kjellevik og Jensen fordi Kjellevik på nytt satte seg alvorlig til motverge. Det er overveiende sannsynlig at håndskaden oppsto som følge av denne siste kraftige motstand fra Kjelleviks side; men selv om håndjernet allerede første gang ble skrudd noe hårdt til og det er en mulighet for at påkjenningen på hånden allerede på det tidspunkt var stor, ser jeg forholdet slik at hele den skade som er påført Kjellevik, må føres tilbake til hans eget forhold. Jeg kan i det hele ikke finne tilstrekkelig holdepunkt for å anta at det var uforsvarlig av Jensen i den foreliggende situasjon å bruke det omtalte håndjern på Kjellevik. Jeg finner grunn til å fremheve at det i saken omtalte hendelsesforløp fant sted i okkupasjonstiden med mørklegging og besettelsestropper i byen og som følge herav vanskelige og krevende arbeidsforhold for ordenspolitiet. Overfor publikum var det i disse alvorlige tider nødvendig å stille særlige krav til aktsom og forsiktig opptreden. Jeg peker videre på at det dengang ikke forelå noe positivt forbud mot bruk av Cederløfs håndjern, modell 4, og at det her dreiet seg om et håndjern som blant annet senere ble anbefalt av politilæge Kristensen, og etter frigjøringen endog en tid har vært godkjent av Rikspolitisjefen.

Mitt resultater, etter det jeg har sagt foran, at Staten frifinnes. Etter det grunnlag jeg bygger frifinnelsen på, finner jeg det unødvendig å komme inn på de øvrige spørsmål i saken.

Saksomkostninger bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Skau og Grette: Likeså.

Av byrettens dom (hjelpedommer Kr. Helme):

Saksøkeren Martin Kjellevik, som er født xx.xx.1909, er utgift tømmermann og fisker, har sin bopel i Flekkerø. Han er uten formue.

Ved stevning til Stavanger byrett av 1. juni 1944 har han anlagt sak mot Staten ved Justisdepartementet for inntale av erstatning i anledning av skade og tap i fremtidig erverv som følge av at han den 20. november 1942 under arrestasjon ble påsatt håndjern av Cederløfs modell på en så hårdhendt måte at høyre hånd ble skadet. Han er ved Justisdepartementets bevilling av 6. juli 1944 gitt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer. Høyesterettsadvokat A. L. Gullestad ble ved Rogaland fylkes påtegning av 8. samme måned overdratt vervet som prosessfullmektig. Bostedsforbeholdet er frafalt ved Justisdepartementets skrivelse til denne av 24. samme måned.

Den skadevoldende begivenhet antas etter det foreliggende i det vesentlige å ha hatt følgende forløp:

Den 19. november 1942 om kvelden hadde saksøkeren vært hos Ole Kleiveland i Andabakken 5 for å få ham til å hjelpe seg med et brakkearbeid han hadde påtatt seg å utføre for tyskerfirmaet Gun. & K. A.

Side:1040

Karlsen på Forus. Han drakk 2-3 drammer hos Kleiveland og antas ikke å ha vært beruset, da han ved midnattstid sammen med denne og en dame ved navn Bertha Andersen bega seg gjennom byen til Skagen 13, hvor han bodde. Kleiveland var åpenbart beruset. Været var mørkt og overskyet og gatene mørklagt. Da følget passerte nedre del av torget omtrent ved Hauges hus ble de anholdt av politikonstablene Einar Jensen og Eyvind Hviding-Olsen, som påsto at de hadde hørt dem synge og skråle. Følget benektet dette. Konstablene spurte etter sonebevisene. Kleivelands var i orden. Kjelleviks var fillet og frøken Andersen hadde ikke sitt på seg. Konstabel Jensen ba dem følge med på politikammeret. Saksøkeren protesterte, idet han fremholdt at anholdelsen var grunnløs for hans vedkommende, men enden ble at samtlige fulgte med bortover Skagen, Kleiveland, frøken Andersen og konstabel Jensen først og saksøkeren og konstabel Hviding-Olsen et stykke bak. Idet følget skulle svinge opp Provstebakken nektet saksøkeren å følge med lenger og ville fortsette videre til Skagen for å komme hjem. Han gjorde motstand og konstabel Hviding-Olsen forsøkte forgjeves å trekke ham med seg. Herunder kom konstabel Jensen til stede og satte håndjern på hans høyre håndledd. Håndjernet var Cederløf's nye modell, og etter det foreliggende må det antas at det ble skrudd hårdt til, så hårdt at saksøkeren ganske straks etter beklaget seg over det. Det ble imidlertid ikke rettet på, og saksøkeren fulgte nå med uten å gjøre motstand. Hviding-Olsen hadde overtatt Kleiveland og frøken Andersen og gikk foran. Jensen var alene med saksøkeren og gikk bakerst. Utenfor Isach Andreassens forretning i Søregaten satte saksøkeren seg atter til motverge, og det kom til basketak mellom ham og konstabelen. Ved Hviding-Olsens hjelp ble arrestanten brakt til ro og fulgte senere villig med. Håndjernet ble et par ganger løsnet på veien videre til politikammeret etter anmodning av saksøkeren, som klaget over smerter i håndleddet. Utenfor inngangen til politikammeret ble jernet tatt av. Følget ble ført til vakthavende, som straks løslot saksøkeren og frøken Andersen, mens Kleiveland som åpenbart beruset ble innsatt i fyllearrest. Saksøkeren, hvis høyre hånd hadde begynt å hovne sterkt opp etter håndjernet, henvendte seg straks til læge, dr. Vinje. Den 20. november foretok dr. Ingebrigt Jakobsen en nærmere undersøkelse av hånden, men kunne ikke finne tegn til fraktur eller annen skade på håndens benete deler, jfr. hans erklæring av 5. desember 1942. Dr. Kristoffer Ihle som saksøkeren konsulterte 8. desember 1942, konstaterte sikre tegn på beskadigelse av utløpere av nervus ulnaris, og at håndens funksjon som følge derav var nedsatt, jfr. dr. Ihles erklæring av samme dag. - - -

Retten bemerker:

Det er etter de foreliggende opplysninger ikke tvilsomt at den i denne sak omhandlede beskadigelse av nervus ulnaris (eller rettere overfladiske utløpere av denne nerve) på saksøkerens høyre hånd skriver seg fra politiets bruk av Cederløfs håndjern under arrestasjon av ham om natten til 20. november 1942. Retten anser også helt på det rene at det var dette håndjerns spesielle konstruksjon som førte til skaden. Håndjern av den alminnelig brukte type antas ikke å ville ha medført noen beskadigelse av nevnte art. Retten anser det videre for overveiende sannsynlig at nevnte skade ville ha fått et mindre omfang om transporten til

Side:1041

politikammeret hadde kunnet foregå uten det opptrin som fant sted utenfor Andreassens forretning i Søregaten. Under det basketak som her oppsto mellom saksøkeren og konstabelen må en således anta at bendingen og vridningen av jernet har vært til dels voldsom og ukontrollert og ført til en kraftig påkjenning av håndjernet.

Et annet spørsmål er selvsagt om saksøkerens opptreden for så vidt kan bebreides ham på noen måte under de foreliggende forhold. Dette vil i første rekke avhenge av om arrestasjonen i det hele kan sies å ha vært berettiget og foretatt på et forsvarlig grunnlag. Til belysning herav har en konstablenes forklaringer om arrestasjonsgrunnlaget. De uttaler at de besluttet seg for arrestasjon fordi følget etter deres mening bråket og sang, fordi Kleiveland var åpenbart beruset og frøken Andersen ikke hadde grenseboerbevis. Retten må være enig i at arrestasjonen av Kleiveland var berettiget, idet han var åpenbart beruset. For frøken Andersens og saksøkerens vedkommende stiller saken seg annerledes, idet begge konstablene er samstemmige i at de ikke kunne merke at disse var beruset. De kunne heller ikke med absolutt sikkerhet fastslå at det var nettopp disse personer som hadde skrålt og sunget. Når dertil kommer at skrål og sang alene ikke bør være arrestasjonsgrunnlag, men i høyden bør medføre en advarsel på stedet i hvert fall i første omgang, må en være enig med saksøkeren i at det ikke forelå grunn til arrestasjon hverken av ham eller frøken Andersen. At manglende sonebevis ikke berettiget til arrestasjon var selvsagt. Til alt dette kommer at det i de dager var enhver god nordmanns plikt ikke å foreta arrestasjoner i utide. Retten ser det slik at arrestasjonen av saksøkeren og frøken Andersen kun kan forklares som utslag av en utidig og malplasert tjenesteiver fra konstablenes side. For Jensens vedkommende som for øvrig var eldstemann og den som i første rekke hadde ansvaret, antas det også å ha spilt en rolle at han var N. S.-mann med «nyordningens» syn på arrestasjoner.

Under henvisning til det anførte finner retten det rimelig at saksøkeren protesterte mot arrestasjonen og unnskyldelig at han senere ved inngangen til Provstebakken viste positiv uvilje til å bli med. Opptrinnet utenfor Andreassens forretning og saksøkerens opptreden her skyldes etter de foreliggende opplysninger formentlig i første rekke de smerter som fulgte med håndjernspåsettelsen, og noen bebreidelse kan i denne forbindelse således ikke rettes mot saksøkeren. Det følger herav at forholdet heller ikke kan danne grunnlag for compensatio culpae.

Retten finner det unødvendig nærmere å gå inn på spørsmålet om det i det foreliggende tilfelle overhodet var berettiget å anvende håndjern i henhold til §51 i politiinstruksen, idet det i hvert fall var rettsstridig å gjøre bruk av håndjern av Cederløfs patent.

Herom bemerkes: Overkonstabel Børge Cederløf konstruerte sitt første håndjern i 1924. I 1927 fikk han patent på 2 andre modeller. Senere har han også konstruert en fjerde modell, og det var denne siste modell som ble benyttet under arrestasjonen av saksøkeren. Den er i prinsippet ikke forskjellig fra 1924-modellen, men er mer enkel og praktisk i konstruksjonen og har en effektivere sikringsanordning enn førstnevnte modell. Alle modeller har det til felles at der er et klolignende redskap til påsetning rundt håndleddet ved en skruemekanisme koblet

Side:1042

til et håndtak. Sikringsanordningen som er anbrakt på den felles klostamme, bevirker når den er påsatt at klørne ikke kan skrues ytterligere til. Det har vært fremhevet at Cederløf's nyeste modell er mer skånsom overfor arrestanten, idet den har bredere klør enn den gamle, - og dette må også medgis, men retten vil i tilslutning til sakkyndig Johan Bakkens uttalelse i de sakkyndiges felleserklæring av 13. mars 1945, in fine anføre som vesentlig mangel ved den nyeste modell at klørnes vinklede form gjør at de griper særlig hårdt til medialt for prosessus styloides på de to sider av håndleddet, - hvilket ved stramning vil medføre en større chanse for beskadigelse av nervus ulnaris, og dennes overfladiske utløpere enn ved bruk av den gamle modell, hvor klørne har en rundere form. Det gjelder særlig hvis jernet har vært anbrakt en tid, idet nervestammens motstandsevne mot direkte mekanisk trykk ikke er særlig stor. Retten må etter dette anse den nyeste modell med hensyn på beskadigelse av nervus ulnaris og dens overfladiske utløpere å være mer farlig enn den gamle konstruksjon. At Cederløf's håndjern i det hele tatt vil medføre en større fare for beskadigelse av arrestanten enn et hvilket som helst av de i bruk værende håndjern, er retten ikke i tvil om. Dette gjelder således så vel Perless-håndjernet som den såkalte kjettingkatt. Spesielt de sistnevnte kan ikke anvendes til bending og brekking i den grad som Cederløf's. Sikringsanordningen på det sistnevnte er selvsagt en fordel, men under basketak med en voldsom arrestant vil sikringen være særdeles vanskelig å få satt på, hvis den arresterende konstabel ikke har begge hender fri. I stridens hete kan derfor en alvorlig beskadigelse allerede være skjedd før en får sikret. Disse ulemper gjør at retten, selv om en må medgi at jernet har mange utmerkede egenskaper sett fra den arresterende politimanns side, må anse det for et farlig og derfor uheldig redskap under arrestasjoner.

Den gamle modell ble forbudt av Justisdepartementet i rundskrivelse til politimestrene av 12. desember 1927. Dette forbud må etter rettens mening under henvisning til det anførte også gjelde den nyeste modell. I august 1944 ble imidlertid jernet (den nyeste modell) tillatt tatt i bruk ved Stavanger politipresidium, jfr. «politipresident» Langli's påtegning av 17. august 1944. I juni 1945 ble jernet godkjent til bruk av Rikspolitisjefen under henvisning til våpeninstruksen.

Etter dette er det altså på det rene at håndjernet ikke var godkjent og at forbudet gjaldt på det tidspunkt da den i saken omhandlede arrestasjon foregikk, og at derfor konstabel Jensen begikk en objektivt rettsstridig handling ved å bruke det. Retten må være enig med saksøkeren i at det er uten betydning for spørsmålet om berettigelsen av bruken ved denne anledning at Rikspolitisjefen ga sin velsignelse etter frigjøringen i 1945.

I hvilken utstrekning var så forbudet kjent ved Stavanger politikammer? Det er på det rene at rundskrivelsen av 1927 ikke lenger fantes ved kammeret i november 1942. Den var heller ikke inntatt i noen instruks for kammeret. Videre er det på det rene at Justisdepartementet i mellomtiden ikke har innskjerpet forbudet. Ikke desto mindre må retten etter det foreliggende gå ut fra at en flerhet av tjenestemennene ved Stavanger politikammer var i besittelse av jernet og at alle visste at det var forbudt å bruke det. En bygger her på overkonstabel

Side:1043

Cederløf's forklaring om at han etter konstruksjonen av de seneste utgaver av sitt håndjern selv laget disse og omsatte dem blant konstablene. Han har i denne forbindelse hevdet at han ved ethvert salg gjorde vedkommende konstabel eller tjenestemann oppmerksom på at jernet ikke var godkjent, liksom han minnet vedkommende om forbudet av 1927. Han hadde inntrykk av at de som kjøpte dem, ønsket å ha dem som souvenir. - Konstabel Jensen hadde kjøpt det jern han anvendte under arrestasjonen av konstabel Byberg, som igjen hadde kjøpt det av Cederløf. Tidligere hadde Jensen, mens han tjenestegjorde i det såkalte Sambandspoliti, fått utlånt et Cederløf's håndjern av Cederløf selv til bruk i tjenesten der. - Retten finner det imidlertid ikke tvilsomt at Jensen som de andre konstabler ved kammeret i november 1942 har vært fullt oppmerksom på at jernet var forbudt. Fra Jensens side var derfor bruken av jernet et rettsbrudd også subjektivt sett.

Etter det som er anført finner retten det ikke tvilsomt at erstatningsansvar fra Staten i foreliggende tilfelle i hvert fall ikke kan bygges på at Justisdepartementet har vært lemfeldig med å innskjerpe forbudet av 1927, idet det ikke foreligger noen årsakssammenheng mellom denne departementets manglende aktivitet og skaden. Før en imidlertid går nærmere inn på spørsmålet om Staten for øvrig må ansees erstatningspliktig på annet grunnlag, skal en behandle den innsigelse mot ansvar som er bygget på at konstabel Jensen ikke var lovlig ansatt. - - -