Rt-1950-151

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1950-02-16
Publisert:	Rt-1950-151
Stikkord:	Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 37/1950
Parter:	1. Overrettssakfører A, 2. grosserer B, 3. disponent C, 4. direktør D, 5. disponent E, 6. disponent F, 7. direktør G og 8. salgssjef H (høyesterettsadvokat J.Chr. Mellbye) mot ingeniør I (høyesterettsadvokat Rolv Ryssdal).
Forfatter:	Schei, Berger, Wold, Gaarder, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §331, Straffeloven (1902) §246, §247, §249, §253, §27, §63

Dommer Schei: I privat straffesak, reist av ingeniør I mot overrettssakfører A m. fl., avsa Oslo byrett den 3. desember 1947 dom med denne domsslutning:

«I. De saksøkte nr. 1 overrettssakfører A, 2. grosserer B, 3. disponent C, 5. direktør D, 6. disponent E, 7. grosserer F, 8. G, 9. læge J, 10. læge K, 11. salgssjef H dømmes for overtredelse av straffelovens §246 og §247, jfr. §63. 1. ledd hver til en bot til statskassen på 200 kroner. Hvis boten ikke betales trer i dens sted en straff av fengsel i 6 dager.

II. a. I forhold til de saksøkte nr. 5-11 kjennes de beskyldninger mot saksøkeren ingeniør I for daddelverdig atferd som ligger i Norsk Engelsksetterklubbs styrevedtak av 25. november 1945 og 25. februar 1946 døde og maktesløse.

b. I forhold til de saksøkte nr. 1-3, 6-8 og 11 kjennes beskyldningene mot saksøkeren for utilbørlig opptreden overfor klubben, dens formann L og dens medlem M, fremsatt i styrevedtak av 10. april 1946, døde og maktesløse.

III. Saksøkte nr. 4 sousjef L frifinnes.

IV. I erstatning for saksomkostninger betaler de saksøkte nr. 1-3 og 5-11, en for alle og alle for en, innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen 700 kroner til saksøkeren.

V. Frifunne L tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Samtlige domfelte, unntatt nr. 9 læge J og nr. 10 læge K, har påanket dommen for så vidt domsslutningens I, II og IV angår. Ankene gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. De har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: De i byrettens dom nevnte saksøkte nr. 1-3 og 5-11 frifinnes.

Subsidiært: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår de i byrettens dom nevnte saksøkte nr. 1-3 og 5-11.

I begge tilfelle: De saksøkte nr. 1-3, 6-8 og 11 tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Ingeniør I har påstått anken forkastet og seg tilkjent saksomkostninger.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

De ankende parters hovedinnvending mot saksbehandlingen er at byretten har gått utenfor den ramme for søksmålet som er

Side:152

trukket opp ved stevningen og saksforberedelsen. Det heter om dette i ankeerklæringen:

«1. I stevningen, gjengitt i dommen på side 4-5 har saksøkeren angitt at de beslutninger saken gjelder i 2 henseender virker injurierende:

1) De forutsetter at saksøkeren ikke fortjener karakteristikken «velansett person».

2) De karakteriserer saksøkerens handlemåte som forkastelig fra et nasjonalt synspunkt.

Retten har imidlertid uttrykkelig uttalt at den ikke kan finne at de påklagede beslutninger har noen av disse injurierende virkninger. Når retten allikevel har dømt de ankende parter skyldes dette at retten åpenbart har funnet at de påklagede beslutninger har injurierende virkninger på annen måte. Det er imidlertid i straffeprosesslovens §331 uttrykkelig forbudt så vel retten som partene å legge til grunn for dommen noen omstendighet som ikke under saksforberedelsen er oppgitt som gjenstand for bevisførsel.»

Jeg kan ikke finne at denne innvending fører frem. Det er her, etter min mening, ikke spørsmål om nye omstendigheter i relasjon til straffeprosesslovens §331 sjette ledd, men om hvorvidt en og samme handling kan virke ærekrenkende i flere henseender. Heller ikke vil det være berettiget å se det slik at ingeniør I ved i forliksklagen og stevningen å nevne to grunner for at han finner vedtakene injurierende, har avskåret seg fra å få prøvet om de også i andre henseender innebærer en ærekrenkelse. I det foreliggende tilfelle, hvor vedtakene i sin helhet er gjengitt i forliksklagen og stevningen, behøvde han, så vidt jeg forstår, overhodet ikke å ha begrunnet sin oppfatning nærmere.

Det annet hovedpunkt i anken går ut på at byretten har tatt feil når den antar at de styrevedtak saken gjelder overhodet er injurierende. Det er, heter det i ankeerklæringen, «ikke tilstrekkelig til å anse de ankende parters beslutninger som injurier at disse gir uttrykk for kritikk overfor eller daddel av ingeniør Is opptreden. Spesielt bemerkes med hensyn til beslutningen av 10. april 1946 at den ikke blir injurierende fordi ordet «utilbørlig» er benyttet. Styrets beslutning inneholder en uttømmende fremstilling av det faktiske forhold, som det karakteriserer med ordet «utilbørlig». Denne fremstilling er faktisk riktig. Karakteristikken har dermed heller ingen selvstendig injurierende kraft». I tilknytning hertil er det sterkt fremholdt at vedtakene bare innebærer kritikk av Is forhold som medlem av foreningen og at det er foreningen selv som må avgjøre hvilke krav den for så vidt vil stille til sine medlemmer. Den norm foreningen her legger til grunn er domstolene, etter de ankende parters mening, bundet av. De anfører også at byretten åpenbart ikke har vært klar over at styrets karakteristikk av ingeniør I bare er ment å gjelde hans forhold som medlem av Setterklubben.

Heller ikke på dette punkt kan anken gis medhold. Det er riktignok så at styrevedtakene må bedømmes ut fra det spesielle forhold som I i egenskap av medlem sto i til foreningen, men

Side:153

jeg er ikke enig i at styrets egen oppfatning av hvordan et medlem plikter å opptre, uten videre er avgjørende. Byretten måtte selv ta standpunkt til om styrevedtakene inneholder en ærekrenkelse mot I, hensett også til de krav som foreningen etter rettens oppfatning forsvarlig kunne stille til ham som medlem. Slik jeg forstår dommen er det også på dette grunnlag byretten har truffet sin avgjørelse, og etter innholdet av vedtakene og den beskrivelse som ellers er gitt, kan jeg ikke se at denne avgjørelse er uriktig.

Det er i anken gjort gjeldende at beskrivelsen i domsgrunnene i ethvert fall ikke er tilstrekkelig til fellelse etter straffelovens §247, fordi det ikke sies noe om hvorvidt styret har opptrådt på en slik måte at det ærekrenkende i beskyldningene er blitt kjent. Denne innvending kan ikke føre frem. Byretten har fastslått at det var uunngåelig at vedtakene ble kjent i videre kretser, og at de saksøkte må ha vært klar over at de opptrådte på en måte som var egnet til å skade en annens gode navn og rykte. Når en dessuten ser hen til vedtakenes karakter og innhold, kan det etter min mening ikke være tvilsomt at også straffelovens §247 er anvendt med rette.

I ankeerklæringen er videre anført at byretten ikke er kommet inn på spørsmålet om de saksøkte har opptrådt rettsstridig, og at domsgrunnene er mangelfulle for så vidt de subjektive betingelser for straff angår. Jeg finner anken for så vidt grunnløs. Byretten har fastslått at styret var klar over at vedtakene innebar en ærekrenkelse som var egnet til å skade ingeniør I's omdømme. Og når det gjelder spørsmålet om styret har handlet rettsstridig, er det etter min mening tilstrekkelig å vise til at byretten har funnet at styret ikke har utvist tilbørlig aktsomhet.

Det er også gjort gjeldende at retten ikke på tilstrekkelig måte har begrunnet sin uttalelse om at straffelovens §249 nr. 3 ikke får anvendelse. Det går ikke an, sies det, å behandle de ankende parters forhold under ett. Det foreligger her tre beslutninger, og spørsmålet om §249 nr. 3 kan anvendes må sees i relasjon til hvert enkelt av disse vedtak. Også dette ankepunkt må forkastes. De tre styrevedtakene er så nøye knyttet til hverandre at det er riktig å se dem i sammenheng. Under de foreliggende forhold er det etter min oppfatning tilstrekkelig når byretten generelt fastslår at styrets medlemmer ikke har vist tilbørlig aktsomhet.

I ankeerklæringen er videre fremsatt en del andre innvendinger mot saksbehandlingen og lovanvendelsen, blant annet at styrebeslutningene er meningsytringer av en slik karakter at sannhetsbevis ikke kan føres og at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å vise at det foreligger en fullbyrdet ærekrenkelse. Ingen av innvendingene kan etter min mening gis medhold, og jeg går ikke nærmere inn på dem.

Også anken over straffutmålingen finner jeg bør forkastes. Noe åpenbart misforhold mellom straffen og det de ankende parter er dømt for, foreligger det ikke.

Hva endelig angår domsslutningens punkt II - mortifikasjon av beskyldningene - gjør de ankende parter gjeldende at styrevedtakene er av den art at de ikke er gjenstand for mortifikasjon og

Side:154

at dommen dessuten ikke tilstrekkelig tydelig angir hva det er som mortifiseres. Jeg finner at anken ikke kan gis medhold. Byretten har fastslått at det foreligger en ærekrenkende beskyldning og mortifikasjon er da hjemlet i straffelovens §253. Etter min mening er det ikke noe å si på den form domsslutningen på dette punkt har fått.

Jeg er således kommet til at anken i sin helhet må forkastes. De ankende parter må betale sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A, F. B, C, H. C. D, E. B. E, O. F, G og H en for alle og alle for en til I 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet med førstvoterende.

Dommerne Wold, Gaarder og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Per Anker med domsmenn Fritz Hugo Hansen og Elna Gilbert):

Etter forgjeves forliksmegling har ingeniør I, Bergen, saksøkt følgende med påstand om straff, mortifikasjon og saksomkostninger: 1. Overrettssakfører A. 2. Grosserer F. B. 3. Disponent C. 4. Sousjef L. 5. Direktør H. C. D. 6: Disponent E. B. E. 7. Grosserer O. F. 8. G. 9. Dr. J. 10. Dr. K . 11. Salgssjef H.

Saksøkte nr. 10 er bosatt i Fjøsanger, de øvrige i Oslo eller Aker.

Rettens formann har både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen uten resultat søkt å få saken forlikt.

Forhistorien slik som den fremgår av dokumentene, er denne:

Saksøkeren I har i mange år vært medlem av Norsk Engelsksetterklubb og fungerte under okkupasjonstiden en stund også som styremedlem. I 1943 gjorde styret vedtak om å forhøye parringsavgiften for sine stamhunder fra 100 til 300 kroner. Da saksøkeren ble kjent med dette - han var dengang ikke medlem av styret - skrev han den 18. oktober 1943 til klubben og uttalte som sin mening at prisforhøyelsen sto direkte i strid med gjeldende prislovgivning. Han nevnte i denne sammenheng at han var formann i den pristakstkomité som Bergen kontrollnemnd hadde oppnevnt for salgspris på hunder. Han hadde derfor, uttalte han, god kjennskap til hvilke forviklinger styrets beslutning kunne foranledige og ville absolutt tilråde styret å innhente den stedlige kontrollnemnds godkjennelse før den ble satt ut i livet. Da det ikke kom noe svar på brevet, skrev I den 19. november 1943 på ny til klubben. Han hadde nå fått kjennskap til et tilfelle hvor den forhøyede avgift var gjort gjeldende. «Jeg har», sier I i brevet, «undersøkt denne sak med kontrollnemnda i Bergen, og fått meddelelse om at en sådan forhøyelse er ulovlig, og før den kan gjennomføres må departementets samtykke

Side:155

foreligge.» Han rådet klubben til å ta skritt til å få forhøyelsen godkjent, så klubben eller den som hadde iverksatt forhøyelsen ikke skulle bli gjenstand for påtale. På dette brevet kom det et kort svar fra klubben, datert 22. september 1943. I brevet, som var undertegnet av sekretæren Harald Bakkane, meddeles det at klubben forlengst hadde gjort henvendelse til Prisdirektoratet for å få forhøyelsen godkjent og at klubbens vedkommende hadde grunn til å tro at forhøyelsen ville bli stadfestet.

Det skal her innskytes at klubben, etter det som er opplyst under hovedforhandlingen, på det tidspunkt ikke hadde gjort noen henvendelse til prismyndighetene. Senere ble saken tatt opp muntlig ved underhåndshenvendelse til funksjonærer i kontrollnemnda og Prisdirektoratet. Klubbens vedkommende oppfattet de svarene de fikk derhen at det ikke ville bli gjort noen innvending mot prisforhøyelsen.

I var som før nevnt formann i et sakkyndig utvalg som var oppnevnt for å bistå Bergens kontrollnemnd når det gjaldt hundepriser. Han var i likhet med de to andre medlemmer av utvalget, utpekt til dette verv av Vestlandske Fuglehundklubb, hvor I er medlem. Utvalget takserte bl.a. et hvalpekull som M ville selge og satte hvalpeprisen til 150 kroner. M ble misfornøyd over dette og viste til at han hadde betalt 300 kroner i parringsavgift fra Norsk Engelsksetterklubbs stamhund Gorm. I skrev da den 14. mars 1944 på vegne av utvalget til kontrollnemnda i Bergen et brev, hvorav hitsettes: «Utvalget har ikke i sine kalkyler regnet med høyere parringsavgift enn hva som tidligere har vært vanlig for disse hunder fra kr. 75,- til kr. 125,-, gjennomsnittlig kr. 100,- og tør derfor be kontrollnemnda undersøke hos rette vedkommende om der er sanksjonert en forhøyelse av parringsavgiften for Norsk-Engelsk-Setterklubbs stamhunder til kr. 300,-. Hvis så er tilfelle må selvsagt komiteen ta sine kalkyler opp til revisjon og ansette priser i overensstemmelse med hva der faktisk er betalt i parringsavgift.» Bergens kontrollnemnd sendte saken videre til Oslo kontrollnemnd. Her ble saken tatt opp med Prisdirektoratet i den form at hensiktsmessigheten av å fastsette spesielle hundepriser ble drøftet Både kontrollnemnda og direktoratet var av den mening at det ikke var hensiktsmessig å gå til slik prisfastsettelse. Dette ga Oslo kontrollnemnd beskjed om i brev til Bergens kontrollnemnd av 13. juni 1944 og tilføyet: «Saka er etter dette blitt henlagt av kontrollnemnda.» Spørsmålet om parringsavgiften later således ikke til å ha vært drøftet mellom Oslo kontrollnemnd og Prisdirektoratet, og kontrollnemnda tok ikke noe skritt mot Norsk Engelsksetterklubb i anledning av prisforhøyelsen. Under hovedforhandlingen er det blitt opplyst at Setterklubbens daværende formann, saksøkte L, sammen med sekretær Bakkane ble innkalt til kontrollnemnda, og at den funksjonæren de snakket med, sa at det kunne bli spørsmål om både bot og inndragning. Det skal i denne sammenheng nevnes at klubben fikk 25 % av parringsavgiften for stamhundene.

En brevveksling mellom I og M i juni 1944 finner en det ikke nødvendig å gå inn på. Derimot er det grunn til å nevne et brev fra Norsk Engelsksetterklubb ved formannen L til M, datert 30. juni 1944. Her heter det bl.a.: «Jeg har med stor

Side:156

glede mottatt Deres brev av 17. ds........... Ingeniør Is ta fatt i anledning hundepriser har forbauset Norsk Kennelklubbs styre, hvor jeg er medlem, like meget som vårt styre ........ Så får undertegnede og sekretær Bakkane tidlig i vår innkallelse til møte hos kontrollnemnda i anledning «anmeldelse» fra Bergens kontrollkontor. Anmeldelsen gjaldt parringsavgiften på kr. 300 som herr M hadde måttet betale for parring med «Gorm». Undertegnede forsto det slik at anmeldelsen kom fra Dem gjennom Bergens kontrollnemnd. Det gleder meg overmåte at jeg tok feil, liksom det er en stor støtte i vårt syn, som vi hevdet overfor Oslo kontrollnemnd, at Is anmeldelse har vakt sterk indignasjon blant hundefolk i Bergen ...... Direktoratets meddelelse er jo en triumf for klubben og kullkaster Bergens kontrollnemnd, herr Is, anmeldelse av vår klubb. Det gleder meg med hvilken humor De refererer kontrollnemndas forbehold ved kopiet, som ikke offisielt må publiseres, men kun under hånden kan versere mellom hundefolk. Det skal nok bli gjort.»

M sendte avskrift av dette brevet til Vestlandets Fuglehundklubb og på den måte ble I kjent med det. Han skrev da den 27. juli 1944 et brev til Norsk Engelsksetterklubb ved L, hvorav hitsettes: «Jeg refererer til Deres skrivelse av 30. f. md. til herr M ...... Av dette brev fremgår det at Deres forening, hvorav jeg er medlem og tidligere utenbys styremedlem står i den oppfatning at der fra min side er skjedd en anmeldelse til Oslo kontrollkontor for overtredelse av prisforskriftene, særlig med hensyn til foreningens stamhund «Gorm». Hva jeg har festet meg ved i Deres brev er den velvillige assistanse som brevskriveren herr L syntes å tilsi herr M ved kolportering av for meg krenkende og for øvrig grunnløse beskyldninger. Til Deres orientering vedlegger jeg kopi av brev fra kontrollnemnda i Bergen som klart og tydelig viser at der fra min side aldri har vært foretatt noen anmeldelse angående prisspørsmålet på foreningens stamhund «Gorm» og at M mot bedre vitende fremkommer med sådan beskyldning Jeg sender Dem denne orientering da jeg har grunn å frykte at der er skjedd en agitasjon blant foreningens medlemmer mot meg som kan virke skadende på mitt navn og rykte. Det rent private oppgjør mellom herr M og herr L vil skje for annet forum, da jeg under ingen omstendighet vil tåle at mitt navn blir tilsvint.»

I desember 1945 mottok I et udatert brev fra Norsk Engelsksetterklubb, undertegnet av viseformannen, sålydende: «Norsk Engelsksetterklubbs styre har i møte den 30. oktober og 25. november d. å. behandlet Deres skriv til klubben av 18. oktober og 19. november 1943 og Deres skriv til oss av 27. juli 1944. Der forelå enn videre kopi av skriv fra Oslo kontrollnemnds kontor av 20. mai 1944 til Prisdirektoratet og kopi av skriv fra Oslo kontrollnemnds kontor av 13. juni 1944 til Bergens kontrollnemnd samt kopi av diverse skriv mellom Dem og herr M, Fana. Styret fattet følgende vedtak: «Styret tar på det kraftigste avstand fra ingeniør Is handlemåte i denne sak og oppfordrer ham til innen en frist av 3 uker fra vedtaket å fremkomme med en uforbeholden skriftlig unnskyldning overfor Norsk Engelsksetterklubb, dens formann, fullmektig L, Oslo, og dens

Side:157

medlem avdelingssjef M, Fana. Såfremt ingeniør I godtar dette er styret for sitt vedkommende villig til å la saken stilles i bero.»

På vegne av I skrev advokat Claus Wiig den 9. februar 1946 til klubben og ba om nærmere forklaring. Dette brevet ble besvart med en beskjed om at styret i møte den 25. februar 1946 enstemmig hadde besluttet: «Ingeniør Haakon Blaaw anmodes om å uttre som medlem av Norsk Engelsksetterklubb innen 15. mars d. å.»

Advokat Wiig skrev 9. mars 1946 på ny og ba om nærmere forklaring og fikk som svar sålydende brev datert 16. april 1946: «Deres skriv av 9. mars d. å. ble behandlet i styremøte 10. ds..... Styret har tilført protokollen: «Når I under de daværende forhold gjorde henvendelse til offentlig kontrollmyndighet uten på forhånd å konferere med sin klubb hvor han selv var styremedlem om spørsmålet om forhøyelse av parringsavgiften for klubbens stamhunder, er det en utilbørlig opptreden overfor klubben, spesielt da klubben under de da herskende forhold risikerte inngrep i klubbens virke, straffansvar overfor styrets medlemmer og inndragning overfor klubben og stamhundeierne, dersom Is uriktige oppfatning hadde vunnet gehør hos de daværende myndigheter. Likeledes er hans skrivemåte om klubbens formann L og dens medlem M utilbørlig. Det styret som gikk av i generalforsamlingen den 26. februar d. å. traff enstemmig beslutning om at for så vidt I ikke innen 15. mars d. å. hadde meldt seg ut av klubben, er han ekskludert. Det nye styret har behandlet saken og slutter seg til det gamle styrets vedtak. I er ekskludert av klubben. A finner under henvisning til advokat Wiigs skriv av 9. mars d. å. prinsipalt at styret burde sende en mer utførlig redegjørelse for saken. Subsidiært er han enig i at Is opptreden er så utilbørlig at han etter det passerte bør ekskluderes, idet han slutter seg til styrets flertalls formulerte beslutning.» Til stede i styremøtet var: Direktør A, disponent E. B. E, grosserer O. F, disponent G, salgssjef H, samt suppleantene B og C, istedenfor de utenbys styremedlemmer som ikke hadde anledning til å komme til styremøte.»

Etter dette var det at I gikk til straffesak mot de saksøkte som deltagere i en eller flere av de styremøtene hvor hans sak var behandlet. I stevningen, uttatt av hans prosessfullmektig advokat Wiig, gjennomgåes først forhistorien. Det heter videre at saksøkeren finner styrebeslutningene i høy grad injurierende for seg. «For det første heter det i klubbens lover at der kan opptas enhver velansett person, og klubbens beslutning forutsetter åpenbart at saksøkeren på grunn av sitt forhold i denne sak ikke fortjener denne karakteristikk. Dessuten sies det temmelig tydelig at saksøkerens handlemåte er forkastelig fra et nasjonalt synspunkt. Bakgrunnen for det hele er ganske enkelt den at styremedlemmene i klubben har tatt saksøkeren det ille opp at han har søkt å stanse de urimelige parringsavgifter og hundepriser man har tatt under krigen...........

Saksøkeren anser Norsk Engelsksetterklubbs forannevnte styrebeslutninger som ærekrenkelser straffbare etter straffelovens §246 §247. Straffelovens §246 setter straff for den som rettsstridig ved ord

Side:158

eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil. Straffelovens §247 setter straff for den som i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.......» - - -

De saksøkte har ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Finn Arnesen påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Retten finner det utvilsomt at styrevedtakene av 25. november 1945, 25. februar 1946 og 10. april 1946 er av den art at de rammes av straffelovens §246, dersom sannhetsbeviset svikter. Det er riktignok ikke berettiget å tolke vedtakene som beskyldning for unasjonal holdning, at noe slikt ikke har vært ment fremgår bl.a. av at en unnskyldning ville være tilstrekkelig reparasjon. Heller ikke er det nødvendig å legge det i eksklusjonen at saksøkeren ikke lenger kunne karakteriseres som en «velansett person» (jfr. §3 i klubbens lover, hvoretter enhver velansett person kan opptas som medlem). Men vedtakene stempler tydelig saksøkerens atferd i forbindelse med spørsmålet om parringsprisene under okkupasjonstiden som høyst daddelverdig. Dette er tilstrekkelig til at de må sees som rettsstridige ærekrenkelser, såfremt de er ugrunnet.

I styrevedtaket av 10. april 1946 er nevnt to forhold som saksøkeren dadles for. Det første er hans henvendelse til offentlig kontrollmyndighet om parringsprisene, det andre hans skrivemåte om L og M.

Retten kan ikke finne at det er noe som helst å bebreide saksøkeren i forbindelse med det første forhold. Han gikk med skjellig grunn ut fra at forhøyelsen av parringsprisene ikke var lovlig og advarte i den anledning styret i setterhundklubben to ganger i 1943 - en riktig og omtenksom handlemåte. Han handlet også i samsvar med sine plikter da han skrev til kontrollnemnda og ba undersøkt om forhøyelsen av parringsavgiften var sansksjonert. Som medlem av det sakkyndige utvalg måtte han ha greie på dette for å ha klare retningslinjer ved fremtidig taksering av hunder. Det kan etter rettens mening ikke bebreides saksøkeren noe selv om han hadde tenkt seg muligheten av at henvendelsen kunne lede til prissak mot klubbens styre. Langt mindre da når han, som her, etter den beskjed han tidligere hadde fått fra klubben, åpenbart ikke kunne regne med noen sådan følge. Han sier selv at det ikke streifet hans tanke og det har han sikkert rett i. At henvendelsen kunne lede til aksjon mot klubben utover en mulig prissak er lite trolig og har visselig vært enda lenger borte fra Is tanker.

På bakgrunn av dette er det naturlig at I ble indignert da han ble kjent med Ls brev til M av 30. juni 1944 - det er dette brevet klubbstyret sikter til i sitt vedtak av 10. april 1946, og det kan ikke bebreides ham at han i sitt brev til klubben av 27. juli 1944 omtalte L og M på den måte som han gjorde. Retten har ikke funnet det nødvendig å omtale Ms brev til klubben av 17. juni 1944 nærmere. Det er ikke fullt så krenkende mot I som Ls brev til M av 30. s. m. gir inntrykk av, men det kunne ikke I vite, da innholdet av brevet først er blitt kjent for ham under saksforberedelsen i nærværende sak.

De saksøkte har således etter rettens mening ikke ført sannhetsbevis for sine beskyldninger mot saksøkeren. Da de må ha vært klar over det

Side:159

ærekrenkende i vedtakene, er de straffskyldige etter straffelovens §246. Frifinnelse etter lovens §249, 3 er det ikke plass for, da retten ikke kan finne at de saksøkte har vist tilbørlig aktsomhet. Også §247 kommer etter rettens mening i bruk. Selv om vedtakene ikke er blitt publisert blant klubbens medlemmer, er det uunngåelig at slikt blir kjent i videre kretser. De saksøkte må ha vært klar over at de opptrådte på en måte som var egnet til å skade en annens gode navn og rykte.

En unntagelse må gjøres for saksøkte Ls vedkommende. Han var riktignok til stede i et par av de styremøtene hvor Is sak ble behandlet og la frem det materiale som vedkommer saken, men han deltok ikke hverken i diskusjonen eller avstemningen, idet han betraktet seg som part i saken. Dette må ansees godtgjort ved forklaringene under hovedforhandlingen. L må derfor frifinnes.

Straffen for de øvrige saksøkte settes til en bot til statskassen på 200 kroner, subsidiært 6 dagers fengsel, for hver. Straffelovens §63, 1. ledd er tatt i betraktning, idet det gjelder overtredelse av to forskjellige straffebud. Videre er på den ene side tatt hensyn til de saksøktes gode økonomiske stilling, jfr. straffelovens §27, på den annen side til at de fremsatte beskyldninger ikke kan sies å være av særlig graverende art.

Vilkårene for mortifikasjon etter straffelovens §253 er til stede. Retten velger en form som avviker noe fra saksøkerens påstand for at det klart skal fremgå at det ikke er de forskjellige tiltak overfor saksøkeren som mortifiseres, men de beskyldningene tiltakene innebærer. - - -