Rt-1950-16
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-01-19 |
| Publisert: | Rt-1950-16 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7 B/1950 |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Thor Oug, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Thrap, Grette, Wold, Bahr, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, §318, Tolloven (1928) §116, §164, Mellombels lov om innførsleforbod (1946) §1, §5, §6, §62 |
Dommer Thrap: Ved Salten herredsretts dom av 7. juli 1949 ble A - hvis sak ble pådømt sammen med saker mot en del andre personer - dømt for overtredelse av straffelovens §318, jfr. §317 og lov nr. 5 av 22. juni 1928 §164, jfr. §116 og millombels lov nr. 30 av 13. desember 1946 §5, jfr. §1, alt sammenholdt med straffelovens §62 til fengsel i 6 måneder med fradrag av 28 dager for varetektsfengsel. Han ble videre i medhold av millombels lov nr. 30 av 13. desember 1946 §6 pålagt å tåle inndragning til fordel for statskassen av 2 000 kroner.
Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han finner straffen for streng. Jeg oppfatter imidlertid ankeerklæringen slik at den også gjelder inndragningen.
Jeg finner at anken over straffutmålingen bør tas til følge idet jeg antar at straffen er vesentlig for streng særlig i betraktning av at tiltalte ikke tidligere er straffedømt. Frihetsstraffen antas passende å burde settes til fengsel i 90 dager. Derimot antar jeg i likhet med herredsretten at det ikke er tilstrekkelig grunn til å treffe bestemmelse om utsettelse av straffullbyrdelsen. De handlinger tiltalte er dømt for er i seg selv graverende. Han var en fullvoksen mann og han har ved sine forbrytelser lagt for dagen et ganske iherdig straffbart forsett.
Side:17
Anken over inndragningen er for Høyesterett grunngitt med at det i det foreliggende tilfelle ikke er lovlig adgang til å foreta inndragning. Inndragningen er foretatt i henhold til den nevnte lov av 13. desember 1946 §6 som i siste ledd uttaler at når de ulovlig utførte ting ikke kan inndras «kan verdet - alt eller noko - inndragast hos gjerningsmannen eller den han var målsmann for, utan at det vert reist eller kan verta reist straffesak mot nokon». Tiltalte gjør gjeldende at han med hensyn til den ulovlige utførsel alene er dømt for medvirkning og da loven alene sier at inndragning kan foretas hos gjerningsmannen, kan inndragning ikke foretas.
Jeg finner at anken på dette punkt ikke kan gis medhold, idet jeg antar at ordet «gjerningsmannen» her er synonymt med uttrykket «den skyldige» og derfor også omfatter medvirkeren. Jeg viser i denne forbindelse til at lovens inndragningsbestemmelse i alt vesentlig er overensstemmende med den tidligere gjeldende provisoriske anordning om utførselsforbud av 26. november 1945 som i §3 hadde bestemmelse om at verdien av det ulovlig utførte «helt eller delvis kan inndras hos den skyldige». Videre viser jeg til Ot. prp. nr. 140 for 1945-46 som ligger til grunn for den nevnte lov av 13. desember 1946. Også odelstingsproposisjonen nytter i §6 uttrykket «den skyldige». Når dette uttrykk i loven er ombyttet med ordet «gjerningsmannen» så skyldes dette, så vidt jeg kan se, utelukkende at loven av justiskomiteen under Stortingets behandling ble satt om til nynorsk, og jeg finner det klart at det ikke har vært lovgiverens mening på dette punkt å gjøre noen endring i realiteten.
Jeg finner derfor at det er lovlig adgang til å foreta inndragning i det foreliggende tilfelle, og jeg finner ikke grunn til å foreta noen nedsettelse av inndragningsbeløpet, som så vidt jeg kan se kun omfatter verdien av de ulovlig utførte gjenstander.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen for A fastsettes til fengsel i 90 - nitti - dager med fradrag av 28 - åtte og tyve - dager for varetektsfengsel.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Wold, Bahr og Bonnevie: Likeså.
Av herredsrettens dom (hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth med domsmenn Martin Nordal og Hjalmar Moen):
Tiltalte nr. 3 A er født xx.xx.1921 av gifte, norske foreldre som tiltalte nr. 1 B. Han er født og døpt i Saltdal. Ikke konfirmert. Av yrke er han løsarbeider og bor Rognan i Saltdal. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Inntekten i 1948 var ca. kr. 2 700. Uformuende. Tidligere ustraffet. - - -
Retten skal bemerke:
Ad:tiltalebeslutningen av 14. april 1948 I.
Det er på det rene at Nordlandsbanen etter frigjøringen overtok en
Side:18
del telefonkabel etter tyskerne og som utvendig var isolert med gummi og hadde et tverrmål på ca. 1 cm. Kabelen var strukket i skogen langs riksveien i Saltdal fra Lønnsdal til Storjord. Til denne kabelen var jernbanens interne telefoner knyttet uten at den var koblet sammen med annet telefonnet. Kabelen var lagt i skogen langs riksveien. Den hvilte dels på trærnes grener og dels var den lagt i åpne bøyler som var festet til trærne.
Etter frigjøringen var det blitt stjålet av kabelen gjentatte ganger og til forskjellige tider. Det foregikk på den måten at tyvene kappet kabelen og tilegnet seg større og mindre lengder av den hvorved det oppsto brudd på telefonforbindelsen til jernbanen hvilket var til stor ulempe. Foruten ulempen ved tapet av selve kabelen, ledet det til meget arbeid å finne bruddstedene på den ca. 17 km lange strekning som kabelen var strukket. - - -
Ad: tiltalebeslutningen av 14. april 1948 vedkommende A:
Tiltalte flyktet i 1940 over grensen til Sverige og tok arbeid der til noen år etter frigjøringen. Han var således bosittende i Sverige og hadde arbeid der i det tidsrom som tiltalebeslutningen spenner over.
Ad: tiltalens post II B:
a) Retten anser det bevist ved tiltaltes i retten avgitte erkjennelse at han sommeren 1945 fikk telefonoppringning fra en person i Norge med forespørsel om han kunne være behjelpelig med å omsette en oljepumpe. Han hadde da angivelig ikke anledning til å undersøke omsetningsmulighetene.
Senere på året fikk han en telefonoppringning fra Lilleviken i Sverige fra en nordmann, som spurte om tiltalte ville selge en oljepumpe for ham. Han var angivelig ikke sikker på om det var samme person som hadde telefonert til ham fra Norge tidligere på året. Resultatet ble til at tiltalte lot oljepumpen avhente i Lilleviken, averterte den til salgs, og solgte den for kr. 400. Etter det opplyste dreiet det seg om en fraktoroljepumpe. Angivelig hadde tiltalte ikke fortjeneste på salget.
b) Tiltalte har forklart at han våren 1947 fikk et brev fra en person i Norge hvor det ble forespurt om han ville påta seg omsetningen av gummikabel i Sverige. Tiltalte forhørte seg da hos de svenske tollmyndigheter om hvorvidt det var innførselstillatelse for slik vare hvilket ble bekreftet. Etter dette svarte tiltalte på brevet fra Norge og meddelte at det var omsetningsmuligheter. Det ble da mellom tiltalte og brevskriveren i Norge avtalt pr. brev at avsenderen skulle bringe kabelen inn på svensk territorium og skjule den på et nærmere angitt sted, hvor tiltalte skulle avhente den. Til avtalt tid dro tiltalte avsted sammen med noen bærere og hentet kabelen. Den ble funnet i nærheten av en fjellhytte og til siden for veien som går fra Graddis og fortsetter innover svensk område. Kabelen ble fortollet av det svenske tollvesen. Den nordmann som overlot kabelen til tiltalte skulle ha kr. 1,00 pr. løpende meter i sv.kr Tiltalte solgte kabelen til flere forskjellige personer for angivelig sv. kr. 1,50-kr. 2,00 pr. løpende meter.
c) Tiltalte har i retten forklart at mens han var hjemme på ferie i august måned 1947, traff han en fremmed mann på Storjord, som tilbød tiltalte et parti gummikabel. Det så ut til å være en vanlig arbeidsmann. Tiltalte gikk med på å overta gummikabelen på den betingelse at selgeren
Side:19
brakte den over grensen, slik at tiltalte kunne overta den på svensk territorium. Partene møttes etter avtale på et nærmere avtalt sted på svensk område hvor tiltalte overtok kabelen som var ca. 250-300 m lang, og av samme type som den foregående, nemlig med en diameter på 1 cm. Tiltalte betalte angivelig kr. 250 for den og solgte den i Sverige for noe under sv. kr. 2,00 pr. løpende meter.
Tiltalte har nektet å oppgi hvem de ukjente menn er som han har overtatt varene fra i de tre foran omhandlede tiltaleposter.
Retten finner at det ikke kan herske tvil om at tiltalte var på det rene med at han såvel angående de to partier gummikabel som angående oljepumpen var fullt på det rene med at han overtok og omsatte gjenstander som var stjålet i Norge. Det er tilstrekkelig å anføre i denne forbindelse at han av den svenske tolloppsynsmann i Jäkkvik i Sverige, hvor gummikabelen ble fortollet, i juni måned 1947 ble spurt like ut om han lovlig hadde bekommet den. Hertil svarte tiltalte at han hadde kjøpt den i Sverige. På spørsmål om hvem som var selger svarte tiltalte intet. Umiddelbart etter fortollingen ble tiltalte av tolloppsynsmannen gjort merksam på at et par kilometer kabel var stjålet i Saltdal i Norge, og at dette skulle ha skjedd i pinsen. Tiltalte svarte bare at han ikke kunne ha stjålet kabelen da han på den tid oppholdt seg i Sverige. Etter dette mottok og omsatte tiltalte ennå et parti gummikabel slik som i tiltalens post c) nevnt
Vedrørende oljepumpen har tiltalte erkjent at han var fullt på det rene med at den var smuglet forbi norsk tollsted.
De her nevnte omstendigheter mener retten er tilstrekkelig til å godtgjøre at tiltalte var fullt på det rene med at han omsatte tyvegods hvert enkelt tilfelle. Han har handlet forsettlig og i vinnings hensikt.
Ad: tiltalens post II. A. 1. og 2.:
Retten mener videre at tiltalte for så vidt partiene med gummikabel angår har medvirket til overtredelse av millombels lov av 13. desember 1946 nr. 30 §5. Tiltaltes forhold har, vedkommende gummikablene, vært en effektlv hjelp til å overtre de nevnte tollbestemmelser. I og med at han sto rede til å ta mot gummikabelpartiene i Sverige lettet dette vanskene for den som omgikk det norske tollsted. Tiltalte må derfor bli å felle i overensstemmelse med tiltalen også på dette punkt. Han har handlet i full forståelse av det rettsstridige ved sitt forhold.
Retten mener videre at påstanden om at tiltalte må pålegges inndragning etter lov nr. 30 av 13. desember 1946 §6 må bli å ta til følge. Beløpet inndras til fordel for statskassen og settes til kr. 2000. - - -