Rt-1950-169
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-02-18 |
| Publisert: | Rt-1950-169 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40/1950 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor, mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Schei, Berger, Wold, Bahr, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §422 |
Dommer Schei: Ved Tromsø byretts dom av 25. oktober 1949 ble kystskipper A frifunnet for tiltale etter straffelovens §422, 1.
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens forman stemte for fellelse.
Påtalemyndigheten har anket over lovanvendelsen. Anken er begrunnet med at det antas å være feilaktig når rettens flertall har funnet at tiltalte ikke har utvist grov uaktsomhet under sin tjeneste ombord.
Jeg er kommet til at anken må forkastes og finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som de sjøkyndige medlemmer av byretten har gitt.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Berger: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Wold, Bahr og justitiarius Stang: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Halfdan Fugleberg med sjøkyndige domsmenn Jacob Arnesen og Alfred Eilertsen):
A er født xx.xx.1911. Han er fisker og bor i Kvaløyvågen. Han er gift og forsørger hustru og 7 barn. Han er tidligere 2 ganger bøtelagt i krigsårene for overtredelse av forordning om svart- og snikhandel av 28. januar 1942, §1, jfr. §2 med kr. 100 og for overtredelse av bestemmelsen om forbud mot helligdagsfiske med kr. 50. For øvrig er han ikke tiltalt eller straffet Han tjener ca. kr. 4 500 pr. år og er lignet etter en formue av kr. 16 000.
Ved Troms politikammers forelegg av 29. april 1948 ble han forelagt en straff av en bot til statskassen, stor kr. 100, subsidiært fengsel i 12 dager for overtredelse av straffelovens §422, 1, derved «at han den 20. september 1947 som fører og vakthavende på M/S «Mortenhals» (LLSE) av Malangen overlot broen til en unavigert matros og unnlot å foreta stedsbestemmelse ved hjelp av Fuglehuk fyr men fortsatte i tåket vær uten behørig utkikk med den følge av skipet grunnstøtte.» - - -
Retten skal bemerke:
Side:170
Ved tiltaltes forklaring og den opptatte vitneforklaring finner en følgende bevist:
Tiltalte er skipper på M/K «Mortenhals» av Malangen. Fartøyet har kjenningsbokstaver LLSE og er 70 fot lang. Fartøyet gikk fra Tromsø den 1. september 1947 for å gå til Spitsbergen på fiske. En uke senere var det på fiskefeltet. Fredag den 19. september befant det seg for Kap Mitra, og de var ferdig med trekningen av fiskebruket ca. kl. 21 om kvelden. De satte da kursen for Kings Bay hvor de skulle fylle vann og bunkre kull. Kursen var O.S.O., og fartøyet befant seg ca. 25 mil av Kvadehuken. Loggen ble ikke satt ut, men tiltalte regnet med at fartøyet ville holde 7 1/2 mil, og at de skulle være ved Kvadehuken ca. kl. 0,15. Været var aldeles siktbart til å begynne med. Senere var der en del tette snebyger. Da fartøyet hadde gått ca. 2 1/2 time, fikk tiltalte øye på land tvers av babord samt peilingslykt på Fuglehuk tvers ov styrbord. Noen nøyaktige peilinger ble ikke foretatt, men etter det øyemål tiltalte tok av Fuglehuk og landet sammenholdt med kartet, beregnet tiltalte at fartøyet skulle stå rett inn Kongsfjorden. Kursen var fremdeles O.S.O. og denne kurs ble holdt hele tiden.
Under seilasen sto matros B til rors. B har ikke lært navigering, men har reist en hel del på Ishavet. Han er født i 1904 og er gammel og erfaren sjømann. Tiltalte oppholdt seg under seilasen dels i bestikklugaren som ligger vegg i vegg med rorhuset og dels på rorhuset. Han har selv forklart at han kontrollerte om den oppgitte kurs ble holdt 3 à 5 ganger. Etter den vitneforklaring som er avgitt av rormannen, finner retten å måtte gå ut fra at tiltalte for det meste har oppholdt seg i bestikklugaren og således bare med større eller mindre mellomrom har vært i rorhuset og kontrollert kursen. Kursen ble holdt slik som den ble oppgitt - bortsett fra at tiltalte siste gang han kontrollerte den, merket en avvikelse på ca. I strek sydligere. Han gjorde rormannen oppmerksom på avvikelsen og fikk til svar at det bare var skuten som «slang litt på kursen». Siste kurskontroll fant sted ca. 1/4 time før fartøyet gikk på grunn. Umiddelbart før grunnstøtningen fant sted var tiltalte i bestikklugaren. Han så ut gjennom vinduet og oppdaget land rett forut. Klokken var da 0,10. Han spurte rormannen om han skulle renne fartøyet på land, men fikk til svar at rormannen bare hadde å holde den oppgitte kurs, og at det var uråd for rormannen å holde utkikk og passe kompasset samtidig. Der ble så dreiet hardt babord, men skuten tok straks grunnen. Da maskinisten merket av skuten tok grunn, slo han uten videre av farten. Skipperen selv ga ikke signal til å slå av farten, idet han regnet med at fartøyet etter landet å dømme, måtte befinne seg ytterst på Kvadehuken og han regnet med at fartøyet skulle gå over grunnen, selv om det tok litt. Tiltalte mener fremdeles at slik som bunnforholdene ligger an der fartøyet tok grunn, ville det ha lykkedes å komme over grunnen om farten ikke ble slått av. Det viste seg også senere at skuten satt fast ytterst på stilken, og at det rett forut for baugen ble dypere.
Etter grunnstøtningen ble der satt båt på vannet og grunnen undersøkt. Etter å ha sittet fast en halv time, kom de av ved egen hjelp, idet de satte farten opp.
Rormannen var ved anledningen helt uthvilt mens det øvrige mannskap
Side:171
var meget slitne og trette. De led også av forkjølelse, slik at tiltalte ikke ville purre noen av dem til å stå på broen sammen med rormannen. Tiltalte så heller ikke værsituasjonen slik an at dette skulle være nødvendig, idet han mente at det var tilstrekkelig med rormannen og ham selv på broen.
Tiltalte selv var forholdsvis uthvilt, idet han mens de andre dro fiskebruket hadde hatt anledning til å hvile litt. Tiltalte benekter at han lå og sov mens rormannen sto til rors, men han vedgår at det nok kan ha hendt at han har slengt seg nedpå benken i bestikklugaren.
Etter det resultat retten er kommet til av bevisførselen er det på det rene at tiltalte ikke har foretatt noen egentlig og nøyaktig stedsbestemmelse ved hjelp av Fuglehuk fyr selv om han riktignok har foretatt en skjønnsmessig beregning. Det må likeledes ansees for bevist at tiltalte under seilasen hovedsakelig har vært borte fra rorhuset, idet han har innskrenket seg til med visse mellomrom å kontrollere om rormannen holdt den oppgitte kurs. For øvrig har han hovedsakelig oppholdt seg i bestikklugaren som ligger vegg i vegg med rorhuset.
Rettens flertall - de to sjøkyndige domsmenn - antar at det nok må sies å være uaktsomt av tiltalte ikke å ha foretatt en nøyaktig peiling på grunning av Fuglehuk fyr og at han har overlatt styringen til en ikke navigeringskyndig matros og selv vært borte fra rorhuset med større eller mindre mellomrom, men flertallet finner ikke at denne uaktsomhet kan betraktes for så grov at det kan bli snakk om straff etter straffelovens §422, 1. Flertallet peker i denne forbindelse på at det her dreier seg om en fiskefarkost på 70 fot, som er lett å manøvrere. De legger også vekt på vitneforklaringen om at vitnet en stor del av tiden hadde Fuglehuk fyr i sikte og at været da ikke kunne ha vært så svært usiktbart at det ikke skulle gå an å ha en viss peiling på land. I denne forbindelse kan også nevnes at der fartøyet støtte på grunn var det meget langgrunt, slik at det i virkeligheten var lenger fra land enn en fikk inntrykk av under selve grunnstøtningen.
Rettens mindretall - formannen - finner at en på grunnlag av det faktiske forhold som en har funnet bevist må karakterisere uaktsomheten for grov. Rettens formann legger i denne forbindelse vekt på at hensynet til den alminnelige sikkerhet til sjøs tilsier at der til stadighet er en navigeringskyndig person på broen på de fartøyer der dette forlanges, samt at der i urent og til dels uoversiktlig farvann blir foretatt de peilinger som er nødvendige for å forebygge grunnstøtninger. Mindretallet vil i denne forbindelse peke på at tiltalte selv har forklart at han var ukjent i det farvann seilasen fant sted, og dette skulle da etter mindretallets oppfatning tilsi at det skulle være så meget desto større grunn til å foreta en nøyaktig peiling. Mindretallet legger avgjørende vekt på at tiltalte samtidig har begått de 2 feil å unnlate å foreta nøyaktig stedsbestemmelse og overlate rormannen til seg selv i et farvann der en forholdsvis liten kursavvik kan ha betydning. - - -