Rt-1950-176
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-02-18 |
| Publisert: | Rt-1950-176 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23 B/1950 |
| Parter: | A (overrettssakfører Paal Berg, til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Andreas Støylen). |
| Forfatter: | Stenersen, Nygaard, Holmboe, Kruse-Jensen, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Ektefelleloven (1927) §45 |
Dommer Stenersen: Aker herredsrett avsa 18. september 1945 dom i saken med domsslutning:
«Eiendommen Perstølen, g.nr. 66, b.nr. 2, i Hol kjennes å være kontorsjef Per Garwicks særeie.
For øvrig frifinnes fru Astri Garwick.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Fru Astri Garwick angrep ikke herredsrettens avgjørelse som således ble endelig for så vidt eiendommen Perstølen var kjent å være Per Garwicks særeie.
Per Garwick innbrakte derimot herredsrettens dom for øvrig for Eidsivating lagmannsrett, som 23. januar 1947 avsa dom i saken med domsslutning:
Side:177
«Fru Astri Lindvig (Garwick) utleverer til sousdirektør Per Garwick det sølvtøy og de malerier og andre kunstgjenstander og bøker som Per Garwick eiet den 4. oktober 1940 og som han etter denne dag har ervervet. For øvrig frifinnes fru Astri Lindvig.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for at ikke annet enn personlige bruksgjenstander kunne unntas fra bestemmelsen i partenes ektepakt om at innboet skulle være hustruens særeie.
Lagmannsrettens dom er av direktør Per Garwick påanket til Høyesterett med slik endelig påstand:
«Prinsipalt: Fru Astri Garwick utleverer til direktør Per Garwick de gjenstander som er nevnt i 2 fortegnelser av 30. oktober 1945.
Subsidiært: Fru Astri Garwick utleverer til direktør Per Garwick de gjenstander som er nevnt i 2 fortegnelser av 30. oktober 1945, unntatt de møbler som ikke kan betegnes som kunstgjenstander.
I begge tilfelle: Fru Astri Garwick betaler sakens omkostninger for alle retter.»
Anken gjelder lagmannsrettens dom i den utstrekning den ikke ga den ankende medhold i hans prinsipale påstand og retter seg mot følgende punkter i lagmannsrettens dom:
1. At lagmannsretten har betraktet avtalen av 1. september 1943 som en gaverettshandel.
2. At den har ment at avtalen trenger ektepakts form, uaktet den ingen endring gjør i den bestående særeieavtale, men utelukkende bestemmer hva som skal skje for det tilfelle at der inntrer eventuell skilsmisse. Det hevdes at slike avtaler inngåes formløst i forbindelse med de fleste skilsmisser og at det ikke foreligger noe med hensyn til tidsavstand mellom avtalen og separasjonen eller med hensyn til manglende aktualitet av eventuell separasjon eller skilsmisse, som skulle bevirke at denne formløse avtale mindre enn andre separasjonsavtaler skulle være bindende for ankemotparten.
3. At lagmannsretten har tolket partenes ektepakt slik at den ved ordet «innbo» omfatter alt det løsøre av enhver art, som den ankende part brakte inn i ekteskapet og gjør dette til hustruens særeie, bare med unntagelse av sølvtøy, malerier og andre kunstgjenstander og bøker.
Ankemotparten, fru Astri Garwick (Lindvig), har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Fra begge parter er der dokumentert erklæringer, som er vedtatt som deres partsforklaringer, og det er også fremlagt en erklæring av 20. mai 1949 fra nåværende høyesterettsjustitiarius Emil Stang, som meglet mellom partene og derunder var til stede den 1. september 1943, da den i saken omhandlede muntlige avtale mellom partene fant sted.
Som det fremgår av de tidligere retters domsgrunner er disse
Side:178
begge kommet til det resultat at det muntlig ble sluttet endelig avtale, som fra partenes side var ment å være gjensidig bindende, gående ut på at fru Garwick ved en eventuell separasjon eller skilsmisse skulle overlate til mannen det innboet som var hans før ekteskapet, men som var gjort til hennes særeie ved ektepakten i 1940, og at mannen skulle betale henne kr. 2 500 som en erstatning for at hun solgte sin aksjeleilighet med tap, da de giftet seg. Det var vel ikke noen som den gang tenkte annet enn at begge parter ville stå ved avtalen. Og det er for Høyesterett full enighet om at det ikke gjøres noen innsigelse fra fruens side mot at der kom i stand slik muntlig avtale.
Tvisten for Høyesterett gjelder således prinsipalt alene, hvorvidt avtalen trenger ektepakts form for å være gyldig mellom partene. Jfr. lov av 20. mai 1927 nr. 1 §45, II. ledd.
I dette spørsmål er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med de tidligere retter. Avtalen gikk ut på at mannens innbo som fra og med ekteskapets inngåelse ifølge ektepakten tilhørte fru Garwick som hennes særeie, ved eventuell separasjon eller skilsmisse skulle bli mannens. Denne innrømmelse skjedde vederlagsfritt fra hustruens side. Og innrømmelsen skjedde etter min mening i håp om at den muligens kunne bidra til at det forsøk som partene henved en måneds tid i forveien hadde begynt med på å gjenoppta samlivet, kunne føre frem til et mer harmonisk forhold. Hun har vel også vært på det rene med, at bestemmelsen i ektepakten virket som et irritasjonsmoment. Jeg finner med de tidligere retter at en slik disposisjon trenger ektepakts form for å være bindende mellom partene.
Jeg er også enig med de tidligere retter i at avtalen her ikke kan sees som en avtale om vilkår ved en forestående separasjon eller skilsmisse der kan ansees bindende mellom partene uten ektepakts form. Øyemedet for avtalen var - etter hva jeg må anse på det rene - just det motsatte: nemlig å gjøre et forsøk på å få ekteskapet til å gli videre. Og den omstendighet at avtalen ikke gjorde noen endring i fru Garwicks særeierett til innboet, så lenge ekteskapet besto, må etter min mening tre i bakgrunnen i forhold til avtalens karakter av nettopp å skulle forebygge separasjon. Jeg nevner også at den omstendighet at partene på avtalens tid bodde sammen og vedble å gjøre det til mannen flyttet fra den felles bolig våren 1944, gjør det lite rimelig å anse dette som en separasjonsavtale. Ekteskapslovens §59 - særlig dens fristregel for begjæring om å få avtaler om formuesdeling m.v. satt ut av kraft - synes meg å hvile på forutsetningen om en nær sammenheng også i tid mellom avtalen og separasjonen.
Hva den subsidiære påstand angår er jeg av den mening at det ikke er noe holdepunkt for å innskrenke forståelsen av ordet «innbo» i ektepakten ytterligere enn lagmannsrettens flertall allerede har gjort.
Jeg mener derfor at ankemotpartens påstand må tas til følge, idet jeg etter resultatet finner at den ankende bør tilsvare sakens omkostninger i Høyesterett.
Side:179
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Per Garwick til fru Astri Garwick innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse 1 200 - tolv hundre - kroner.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Kruse-Jensen og Bonnevie: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver G. Wiers-Jenssen):
Partene ble gift 5. oktober 1940. De er nå separert. Dagen før ekteskapets inngåelse opprettet de sålydende ektepakt: «Hvad enhver av oss eier ved ekteskapets inngåelse - for kontorsjef Garwicks vedkommende dog med nedennevnte unntagelser - skal bli hans eller hennes særeie. Det samme gjelder hvad enhver av oss fremtidig måtte erhverve ved arv, gave eller på annen måte. - Det innbo som nu tilhører kontorsjef Garwick og beror i hans bolig i Konvallvn. 7, skal fra og med ekteskapets inngåelse tilhøre fru Astri Cleve Lindvig (Garwick) som hennes særeie.» Begge parter hadde tidligere vært gift, og motivet for at saksøkte skulle ha alt innbo som sitt særeie var så vidt skjønnes å sikre henne mot at hjemmet skulle oppløses hvis saksøkeren døde.
I 1943 oppsto det uoverensstemmelser mellom partene og sommeren 1943 levet de atskilt. De flyttet imidlertid sammen igjen utpå høsten, og det var da hensikten å få satt opp en avtale om de punkter som ga grunn til uoverensstemmelser mellom dem. Høyesterettsdommer Stang meglet mellom ektefellene, og den 1. september 1943, under en sammenkomst i ektefellenes hjem, ble det satt opp en overenskomst. Denne gikk ut på, at i tilfelle separasjon eller skilsmisse skulle hver av ektefellene beholde det løsøre de hadde brakt inn, eiendommen «Perstølen» på Geilo, som sto i hustruens navn, skulle tilfalle mannen, og hustruen skulle få utbetalt kr. 2 500. Denne overenskomst ble bare satt opp i kladd av høyesterettsdommer Stang, og meningen var at saksøkte den neste dag skulle maskinskrive den, og partene undertegne den. Saksøkeren og Stang gikk ut fra at partene nå var enige, og at der var truffet bindende avtale. Saksøkte har forklart at hun fant vilkårene akseptable, men at hun ikke mente å være bundet så lenge hun ikke hadde undertegnet. Da hun tenkte nærmere over det neste dag, fant hun at hun ikke burde gå med på overenskomsten. Hun maskinskrev ikke overenskomsten, og der ble da ikke undertegnet noen overenskomst mellom partene. Saksøkeren gjorde heller intet for å få overenskomsten undertegnet.
Det oppsto snart uoverensstemmelser mellom partene, og utpå våren ble samlivet på ny brutt. Partene er nå separert.
Saksøkeren hevder at avtalen av 1. september 1943 er gyldig og bindende, og ved nærværende sak krever han den oppfylt.
Side:180
Saksøkte hevder at noen bindende avtale ikke er inngått, og at den i hvert fall er ugyldig.
Retten skal bemerke:
Etter høyesterettsdommer Stangs vitneprov må retten anta, at det ble sluttet en endelig og bindende avtale mellom partene den 1. september 1943, selv om noen skriftlig overenskomst ikke ble undertegnet. Partene var enige om vilkårene, disse var nedskrevet og partene uttalte sin glede over at forholdet nå var ordnet og årsakene til uoverensstemmelsene brakt ut av verden.
Men retten antar at avtalen for å være gyldig måtte være truffet ved ektepakt. Ved avtalen er det skjedd en betinget overførsel fra saksøktes særeie til saksøkerens særeie, og retten kan ikke se annet enn at denne overførsel er en gave. Innboet tilhørte saksøkte som hennes særeie, og hun fikk intet vederlag for å overføre dette til saksøkeren. De kr. 2 500 som hun skulle få utbetalt kan ikke ansees som vederlag for innboet, idet det er på det rene at hun skulle få dette beløp som erstatning for det tap hun mente å ha lidt ved at hun måtte selge sin leilighet da hun giftet seg. Beløpets størrelse hadde ingen forbindelse med verdien av innboet, og saksøktes krav hadde ingen forbindelse med saksøkerens krav på å få innboet.
Retten antar således at avtalen om at saksøkeren skal få ta ut det innbo han hadde brakt inn, må ansees som en gaverettshandel, og da den ikke er gjort i ektepakts form, er den ugyldig.
Det er vanlig at ektefeller som skal separeres eller skilles treffer avtaler om deling av formuen. Og selv om ektefellene har særeie og de ved den avtale de inngår, forføyer over særeiemidlene, er slik avtale anerkjent som gyldig uten ektepakt. Men retten er enig med saksøkte i at forutsetningen for dette er at det foreligger en aktuell separasjons- eller skilsmissesituasjon, hvor ektefellene har oversikt over forholdene og over de omstendigheter som kan begrunne deres krav ved et formuesoppgjør. Ved slikt oppgjør kan mange forhold spille inn både økonomisk og av annen art, og disse forhold kan ektefellene på forhånd ikke beregne eller bedømme. Det er derfor all grunn til å kreve ektepakts form, såfremt ektefellene, før det foreligger noe krav om separasjon eller skilsmisse, vil treffe bestemmelser om hvorledes det skal forholdes i tilfelle separasjon eller skilsmisse.
Den avtale som ble truffet mellom partene 1. september 1943 var ikke med en aktuell separasjon for øye. Tvert om var samlivet gjenopptatt, og det var partenes ønske og mening å fortsette samlivet. Og under de forhold antar retten at ektepakt var nødvendig, for så vidt avtalen inneholdt en gaverettshandel. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Ubberud, lagdommerne Koefoed og Hassel):
- - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Fru Astri Lindvig har for lagmannsretten gjort gjeldende at forhandlingene den 1. septemher 1943 mellom partene og daværende høyesterettsdommer Emil Stang begynte meget sent om aftenen etter et forutgående selskapelig samvær i partenes hjem og hun kan ikke erkjenne
Side:181
at det da ble truffet noen endelig avtale om enn hun innrømmer at hun sa på slutten at det forslag som var fremsatt var akseptabelt. Det ble avtalt at hun skulle renskrive forslaget dagen etter og at det så skulle underskrives, men hun hadde forstått det så at det ikke var endelig og bindende før det ble underskrevet. Om natten etter ble hun klar over at hun ikke ville skrive under og hun lå neste dag.
Lagmannsretten finner dog med herredsretten å måtte gå ut fra at hun om aftenen den 1. september 1943 forpliktet seg til å gå med på en overenskomst som den som det om aftenen var satt opp en kladd til.
Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at det til en slik avtale kreves ektepakts form og at den derfor er ugyldig siden den ikke er satt opp som ektepakt og henviser i det hele til herredsrettens begrunnelse.
Selv om det nå hevdes at avtalen ikke gikk ut på å endre den tidligere ektepakt slik at innboet allerede fra 1. september 1943 skulle opphøre å være hennes særeie, så inneholder den dog en meget vesentlig forandring i den tidligere ektepakt nemlig at ved skilsmisse skulle Garwick få igjen det innbo som før ekteskapet var hans, men som etter den opprinnelige ektepakt skulle være hennes særeie også ved deling i tilfelle av skilsmisse. Det må antas at dette var et av de viktigste punkter i ektepakten. Retten mener at en avtale som den det her er spørsmål om, hvis den overhodet kan treffes, må settes opp i form av en ektepakt. Den er vesensforskjellig fra en frafallelse av rett til særeie under et pågående skifte eller en pågående skilsmissesak. Her var det ikke spørsmål om noen aktuell skilsmisse, men avtalen ble truffet nettopp med henblikk på å unngå skilsmisse og fortsette ekteskapet.
Lagmannsretten er for øvrig enig med herredsretten i at det her i virkeligheten også foreligger en gave, idet det som skulle erlegges av Garwick ikke var vederlag for fruens oppgivelse av særeie og ikke sto i noe forhold til det. - - -