Rt-1950-215
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-03-02 |
| Publisert: | Rt-1950-215 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27 B/1950 |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Thor Oug, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Stenersen, Wold, Grette, Schei, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §339, Straffeprosessloven (1887) §377, §57 |
Dommer Stenersen: Vardø politikammer utferdiget 1. juli 1947 forelegg mot A, Langfjordbotten, for overtredelse av straffelovens §339 nr. 2, jfr. skogregler for bruken av Statens skog i Finnmark av 9. juli 1936 §14 jfr. §4, første ledd. Da forelegget, som gikk ut på en bot til statskassen kr. 50,- eller subsidiært 15 dagers fengsel - samt en erstatning kr. 60,- i henhold til reglenes §12, ikke ble vedtatt, ble sak etter straffeprosesslovens §377, 4. ledd, fremmet ved Tana herredsrett. Ved dennes dom, avsagt 4. mai 1949 av dommerfullmektigen med alminnelig bemyndigelse og uten tilkalling av domsmenn, jfr. nevnte §377 fjerde ledd, annet punktum, ble tiltalte frifunnet i henhold til straffelovens §57.
Om saksforholdet viser jeg til domsgrunnene.
Politimesteren i Vardø har påanket dommen på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det pekes på forskjellige omstendigheter som burde vært opplyst, såfremt retten skulle vært berettiget til å statuere god tro hos tiltalte. Og det hevdes at domsgrunnene viser at retten ikke har tolket loven riktig, når den har ment at tiltaltes rettsvillfarelse var unnskyldelig. Særlig pekes det på at tiltalte hadde oppfordring til å søke nærmere opplysning hos skogoppsynsmannen, som også bodde i Langfjordbotten.
Jeg finner at anken bør forkastes.
Herredsretten har lagt til grunn - og dette kan ikke prøves av Høyesterett - at det ikke i skogoppsynsmannens tillatelse, gitt høsten 1945 til hogsten, var angitt noe bestemt tidsrom for denne. Det er etter min mening i domsgrunnene gjort helt tydelig rede for hvorfor retten har funnet å måtte stole på riktigheten av tiltaltes forklaring om at han virkelig trodde å ha lov til uten ny tillatelse å hogge i juni 1946 den ubetydelige rest av ved (omtrent en favn) som sto igjen fra høsten før. Også dette hører under herredsrettens bevisbedømmelse. Og jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å anta at retten ikke har søkt de nødvendige opplysninger eller har vurdert feilaktig, når den her har funnet tiltaltes rettsvillfarelse unnskyldelig. Det forekommer meg at det mot reglene hoggede vedkvantums ubetydelighet i denne sak må komme i vesentlig betraktning ved bedømmelsen av rettsvillfarelsens unnskyldelighet.
Foranlediget ved en av aktor etter Riksadvokatens anmodning fremsatt bemerkning tilføyer jeg at det i saker som denne må forutsettes å ville være til vesentlig støtte at domsmenn deltar. Men jeg finner ikke at det, at så ikke er skjedd i dette tilfelle kan få betydning for mitt resultat.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:216
Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Grette, Schei og Bonnevie: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Casper Kielland Aanesen):
Vardø politikammer har den 1. juli 1947 utferdiget forelegg mot A, Langfjordbotten, for overtredelse av straffelovens §339, 2. ledd, jfr. skogregler for bruken av Statens skog i Finnmark av 9. juli 1936, §14, jfr. §4 første ledd, hvoretter hogst av løvskog ikke må foretas uten særskilt tillatelse, utenfor månedene september, oktober og november, jfr. §1, derved at han uten innhentet tillatelse eller utvisning i juni 1946 hogget om lag 100 bjørketrær av Statens skog i Langfjorddalen. En bot til statskassen av kr. 50,- eller hvis boten ikke erlegges en straff av 15 dagers fengsel. I medhold av skogreglenes §14, jfr. §12 tilpliktes han å betale erstatning med kr. 60,-. Retten finner følgende saksforhold bevist:
Tiltalte fikk høsten 1945 utvist teig i Statens skog i Langfjorddalen, for hogging av bjørkeved til eget behov. Tillatelsen ble gitt av den daværende skogoppsynsmann, Wilhelm Isaksen, Langfjordbotn. Det ble ikke benyttet trykt skjema og tillatelsen ble derfor skrevet på vanlig papir. Det fremgår ikke om det på tillatelsen uttrykkelig var skrevet at hogsten skulle foretas innen et bestemt tidsrom eller være avsluttet innen en bestemt tid. Grunnen til at trykte skjemaer ikke ble benyttet skyldtes at skogoppsynsmannen ennå ikke hadde fått disse tilsendt etter kapitulasjonen. Tiltalte hogget en del bjørk på den utviste teig, høsten 1945 og fortsatte hoggingen i samme teig, juni 1946. Det ble hogget ca. 70 trær, som tilsvarer ca. en favn. Når tiltalte hogget i juni 1946 var det fordi han mente han var fullt berettiget til dette i følge den skriftlige tillatelse. Det var kutyme i årene etter krigen at man ikke behøvde ha ny tillatelse av skogoppsynsmannen, hvis man ikke var ferdig med hoggingen i en anvist teig. En fikk heller aldri utvist ny teig før en var ferdig med hoggingen i den gamle. Tiltalte kjente ikke til at hoggingen var begrenset til et bestemt tidsrom, nemlig september, oktober og november. Hoggingen er foretatt midt på dagen og det er således intet som tyder på at tiltalte ikke har handlet i god tro.
Retten skal bemerke:
Tiltalte hevder at utvisningstillatelsen ikke inneholdt noen bestemmelse om tidsrommet for hoggingen. Når skogoppsynsmannen ikke kan erindre om han i tillatelsen hadde angitt noe bestemt tidsrom for hoggingen, må denne tvil komme tiltalte til gode, og retten må gå ut fra at noe tidsrom for hoggingen ikke har vært påført tillatelsen.
Tiltalte kan ikke bebreides når han ikke har fått full kunnskap om betingelsene for hoggingen. Retten finner heller ikke grunn til at tiltalte var forpliktet til å undersøke skogreglene nærmere, men at det var til strekkelig for ham å holde seg til skogoppsynsmannens skriftlige tillatelse.
Retten finner således at tiltalte har handlet i god tro. Han har befunnet seg i villfarelse med hensyn til den rettsstridige beskaffenhet og retten finner rettsvillfarelsen unnskyldelig. - - -
Side:217