Rt-1950-260
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-03-31 |
| Publisert: | Rt-1950-260 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1947 |
| Parter: | A (overrettssakfører C.H. Valeur) mot B (overrettssakfører L.O. Samland). |
| Forfatter: | Lagmann Lunde, lagdommerne Walen, Moi |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §147, §154, §146, Domstolloven (1915) |
Lofoten herredsrett avsa en dom med slutning i fire punkter. Den ene part påanket to av punktene, og ankeerklæringen ble 8. november 1946 forkynt for den annen part med pålegg om tilsvar innen 21 dager fra forkynnelsen. Tilsvarsfristen utløp således 29. november. Den 2. desember innkom til herredsretten tilsvar og motankeerklæring for de 2 andre punkter i domsslutningen. Prosesskriftet var etter poststemplet postlagt 30. november. Det var utferdiget av overrettssakfører F., Svolvær.
Retten gjorde forgjeves henvendelse til overrettssakfører F. som senere var flyttet fra Svolvær, og ankemotparten engagerte ny prosessfullmektig som kort etter, høsten 1948, fremla erklæring
Side:261
fra overrettssakfører F. om at motankeerklæringen var postlagt 29. november 1946 ved 23-tiden. Det ble også legitimert at brever som var postlagt så sent på dagen, først ble poststemplet den følgende dag.
Den ankende part påsto motanken avvist som for sent fremsatt, og lagmannsretten avsa 12. februar 1949 avvisningskjennelse under henvisning til domstollovens §147. Det er etter denne bestemmelse ikke tilstrekkelig at den erklæring som skal avgis, er avsendt innen fristens utløp, den må også være kommet frem til retten innen utløpet. Regelen i §146 annet ledd om at det er nok når vedkommende erklæring er avgitt til poststasjon før fristens utløp, gjelder bare bestemte frister. En motanke følger reglene om tilsvar, og dette må være kommet inn til retten innen utløpet av fristen. Lagmannsretten henviste til Skeie: Civilprosess 1939, I 481 og Altens kommentar til domstolloven 1948 115.
Ankemotparten begjærte deretter innen en måned oppreisning for fristoversittelsen. Den ankende part hevdet at det etter domstollovens §154 ikke var adgang til oppreisning, idet månedsfristen måtte regnes fra mars 1947 da ankemotparten av retten ble gjort oppmerksom på fristoversittelsen i 1946. Om dette uttalte lagmannsretten:
«Oppreisningsbegjæringen kan ikke avvises etter domstollovens §154. Det er riktignok så at Magnus Limstrands første prosessfullmektig på en utillatelig måte har trenert saken ved å unnlate gjennom en meget lang tid å svare på rettens henvendelser, jfr. herom hva der er uttalt i lagmannsrettens foran nevnte kjennelse, men retten antar at fristen etter domstollovens §154 først kan regnes fra det tidspunkt da ankemotpartens prosessfullmektig ble kjent med lagmannsrettens avgjørelse i avvisningspåstanden, jfr. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. januar 1940 inntatt i Rt-1940-337.»
Etter omstendighetene fant lagmannsretten å kunne gi oppreisning.