Rt-1950-303
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-04-01 |
| Publisert: | Rt-1950-303 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69/1950 |
| Parter: | Statsadvokat Nils Parelius aktor mot 1. A, 2. B, (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. Stray). |
| Forfatter: | Eckhoff, Schei, Stenersen, Berger, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899) §18, §38, Jaktloven (1899), Straffeprosessloven (1887) §325, §32, Straffeloven (1902) §36, §42 |
Dommer Eckhoff: Politifullmektigen i Risør utferdiget 25. november 1948 forelegg mot A og B for overtredelse av jaktlovens §18, jfr. §32, for under elgjakt på en matrikulert eiendom å ha skutt to elger, til tross for at de som deltagere i et jaktlag var klar over at andre elg ble nedlagt på eiendommen.
Samtidig ble det med hjemmel i jaktlovens §38 tredje ledd, jfr. straffelovens §36, overfor A påstått inndragning til fordel for fylkeskassen av verdien på den angivelig ulovlig felte elg med kr. 653,30. Det ble derimot, visstnok av billighetsgrunner, ikke påstått inndragning overfor B.
Ved dom avsagt 12. januar 1949 av Holt herredsrett (dommerfullmektigen) ble de tiltalte frifunnet så vel for straff som for inndragning.
Dommen er av den konstituerte politimester i Arendal påanket til Høyesterett.
Da anken ikke gjelder dommen i sin helhet, er det nødvendig for oversiktens skyld å resymere de viktigste punkter i herredsrettens avgjørelse: Herredsretten finner godtgjort at partiet var på i alt 8 mann, hvorav 3 drev med hund mot de 5 som var postert i terrenget uten å kunne se hverandre. Det ble drevet 4 elg mot postene som sto på As eiendom, og i løpet av 1 1/2 til 2 minutter løsnes det i alt 9 skudd: Tre fra C som ikke var tiltalt, tre fra A og tre fra B. Med første skudd såret C en elg, som deretter ble borte for ham. Deretter såret A, som sto på neste post, en annen elg og ga den umiddelbart etter et drepende skudd. C kom så igjen over sin elg, som lå nede, og ga den et nytt skudd som også traff, det 4. I rekken. B, som sto på den følgende post, skjøt et bomskudd, men traff umiddelbart etter en elg som stupte. Det var tredje elg og det var nå løsnet 6 skudd. De tre jegere løsnet endelig ett siste skudd mot elgene, som lå på marken, nådeskudd, som retten betegner dem.
Når retten frifinner A for straff, er det med en dobbelt begrunnelse. For det første mener retten at når jaktlovens §18 tillater å «felle» ett dyr, er den jeger in salvo som faktisk får avlivet sitt dyr først. Det var, etter hva retten har funnet bevist, A som gjorde det, formentlig med 3. skudd i rekken. At C først såret en elg - endog hårdt som retten sier - ansees uten betydning. Denne etter min mening uriktige lovforståelse er ikke påanket, for så vidt angår straffesaken, men jeg kommer tilbake til spørsmålet i forbindelse med inndragningen.
Foruten denne grunn er A frifunnet med hjemmel i straffelovens §42, og denne frifinnelsesgrunn har alene gjort utslaget for Bs vedkommende. Retten har nemlig funnet
Side:304
at ganske visst har de begge hørt skudd, før de selv skjøt, men de måtte tro at dette var bomskudd, og de var berettiget til å innrette seg etter denne formodning. Det sies i ankeerklæringen at de tiltalte, om de skulle gått forsvarlig frem, måtte ha postet og jaget slik at de utelukket muligheten av ved feiltagelse å felle mer enn ett dyr.
Om As forhold sier retten: «Han hørte nemlig bare ett skudd og da den ene elgen kom mot ham forfulgt av hunden, hadde han all grunn til å tro at C hadde skutt bom. Det kan ikke sees at han har vist noen uaktsomhet her.»
Om B sies det: «Han hørte nemlig skuddene fra de andre og fikk deretter øye på 2 elg som kom mot ham i retning fra dem. Da det hverken var ropt eller gitt noe signal at jakten var avsluttet eller at elg var felt, hadde han all grunn til å tro at de andre hadde skutt bom. Det må også tas i betraktning at det hele foregikk så fort at han ikke fikk tid til å tenke seg om. Som tidligere nevnt gikk det bare 1 1/2 à 2 minutter fra første til siste skudd. Det kan derfor ikke sies at han har vist noen straffbar uaktsomhet da han felte elgen.»
Selv om jeg ikke finner begrunnelsen fyldestgjørende, når retten har funnet det beskrevne forhold aktsomt fra de tiltaltes side, særlig gjelder dette forholdet slik som det er beskrevet for Bs vedkommende, er vurderingen dog så avhengig av den rene bevisbedømmelse at jeg ikke våger å hevde at retten har gått ut fra en feilaktig norm for uaktsomheten. Over saksbehandlingen (domsgrunnene) er det ikke anket. Jeg er derfor kommet til det resultat at anken bor forkastes på dette punkt.
Derimot antar jeg at anken må føre frem, når det gjelder inndragningsspørsmålet. Om dette sier retten: «I medhold av straffelovens §36 og jaktlovens §38 tredje ledd, har påtalemyndigheten påstått inndratt hos tiltalte A verdien av den ulovlig felte elg. Da elgen ikke er felt ulovlig, kan derfor heller ikke inndragning gjøres gjeldende mot ham.»
Her gjelder anken både saksbehandlingen (domsgrunnene) og lovanvendelsen. Det er etter min oppfatning, som tidligere nevnt, en uriktig lovforståelse, når retten har funnet at A først felte sin elg med den begrunnelse at «felle» etter jaktlovens §18 er ensbetydende med å «drepe». Når det er opplyst at C allerede hadde skadeskutt den elgen han skjøt på med første skudd, må denne ansees «felt» i lovens forstand. Den elg A deretter såret og drepte på egen eiendom, må da være «ulovlig felt», og verdien må kunne inndras etter jaktlovens §38 første ledd, til fordel for kommunekassen. At A selv har trodd at han var berettiget til å skyte elgen, kan ikke frita ham for inndragning, idet jeg finner det klart at jaktlovens §38 påbyr inndragning hvor forholdet objektivt sett rammes av loven.
Jeg antar derfor at dommen med hovedforhandling, for så vidt A er frifunnet for inndragning, må oppheves i overensstemmelse med påtalemyndighetens påstand. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å oppheve hovedforhandlingen, idet det vil bero
Side:305
på herredsretten i hvilken utstrekning det er nødvendig å gjenta hovedforhandlingen under en eventuell ny sak om inndragnings kravet, jfr. straffeprosesslovens §325 annet ledd.
Jeg vil stemme for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom oppheves for så vidt den frifinner A for inndragning.
For øvrig forkastes anken.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Stenersen, Berger og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Rolf Theisen):
Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1900, bopel Holt, gårdbruker, inntekt siste år kr. 2 600, formue kr. 10 000, har hustru å forsørge.
Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1902, bopel Holt, fabrikkarbeider, inntekt siste år kr. 3 500, ingen formue, har hustru og et barn å forsørge.
Ingen av de tiltalte er tidligere straffet eller mulktert.
Angående det forhold som er omhandlet i foreleggene finner retten følgende bevist:
En rekke grunneiere i Holt hadde slått sine eiendommer sammen til et jaktterreng for elg. Om ettermiddagen den 30. september 1948 stilte de opp poster, 5 mann i tiltalte As skog g.nr. 60, b.nr. 10, mens en sjette var plasert på naboeiendommen. 3 mann gikk ut i terrenget med hund for å søke etter elg. Hunden ble sluppet fri og var snart et par hundre meter foran de 3 menn. Den kom på sporet etter flere elg og drev dem mot postene.
Elgene ble reist omtrent på grensen mellom tiltalte As eiendom og naboeiendommen, men hvor det nøyaktig var, har hverken de tiltalte eller vitnene i saken noen mening om. Elgene, det viste seg å være 4 stykker av dem, ble drevet mot 1. post C. Den første elgen fikk han ikke ordentlig sikte på, og han skjøt derfor den neste. Han traff, men da den fortsatte å springe like bra, løp han etter den. Han snublet og falt og elgene ble borte for ham. Idet han reiste seg igjen, hørte han 2 skudd fra post 2 hvor tiltalte nr. 1 A var plasert. Denne var ca. 200 meter borte, men da det var en skogbekledd bakketopp mellom dem, kunne de ikke se hverandre. Anders hørte noe knake i kvistene på toppen av bakken og sprang dit opp. Der fikk han se at den ene elgen han hadde skutt lå nede. Den var blitt hårdt såret, men den sprang opp, og i det samme skjøt han igjen og traff. Den løp ca. 15 m, og falt så utfor bakkeskråningen. Deretter hørte han et tredje skudd fra tiltalte nr. 1 A, hvorpå denne ropte at han hadde skutt en elg. Til dette ropte han tilbake at det var han som hadde skutt den, og han løp ned til sin elg. Den levde ennå, men kunne ikke reise seg og han ga den så åndeskuddet.
Det viste seg at tiltalte nr. 1 A hadde hørt det første skudd til C, men da han hørte hunden forfølge elg forbi denne, trodde han at han hadde skutt bom. Han hørte elgen ble forfulgt
Side:306
av hunden i retning av en myr ca. 50 m. borte og han løp dit ned. Elgen kom mot ham, han skjøt, traff, men elgen falt ikke. Derpå skjøt han igjen og elgen falt død om. Den var truffet et par cm. bak hjernen. For sikkerhets skyld ga han den ennå et skudd. Derpå ropte han til C at han hadde elgen, idet han ikke visste at denne også hadde truffet en annen elg.
Før han hadde avfyrt det siste skuddet, hørte han skytning fra post nr. 3 hvor tiltalte nr. 2 B var plasert ca. 250-300 m. borte. De kunne ikke se hverandre da det var en skogbekledd bakketopp mellom dem. Det viste seg at de 2 andre elgene hadde brutt av til høyre og tatt retningen mot B. Han hørte noen skudd, men da han så 2 elg komme mot seg i retning fra de andre postene, trodde han at disse hadde skutt bom. Han skjøt derfor på den ene, men bommet og skjøt på nytt. Elgen stupte, men da den ikke døde øyeblikkelig, ga han den nådeskuddet. Dette var en fjorårsgammel elg som veide ca. 79 kg. Deretter skrek han «dot» som tegn på at han hadde skutt elg og at jakten derfor måtte avbrytes. Først etterpå fikk han vite at de andre hadde skutt 2 elg. Han hadde nemlig ikke hørt at disse hadde ropt til hverandre at de hadde skutt elg.
Fra det første til det siste skudd falt, gikk det bare 1 1/2 à 2 minutter. - - -