Rt-1950-332
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-06-07 |
| Publisert: | Rt-1950-332 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49/1948. |
| Parter: | Poståpner Alf Løbeck (overrettssakfører E. Grimsø) mot kjøpmann Ole Nessjøen (overrettssakfører A. Mørkved). |
| Forfatter: | Lagmann Kristian Lunde, lagdommer Sigmund Walen, hjelpedommer Astrup Rindahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §81, §82, §83, Norske Lov (1687) 3-, 3-, §384, §385, §386, §60, §61, §63, §81, §82, §83, §84 |
Ole Nessjøen festet i 1939 en del av Vega prestegård som støtte opp til g.nr. 38 b.nr. 3. I 1940 ble det fra sistnevnte eiendom utskilt en parsell, b.nr. 14, som ble solgt til Alf Løbeck. Denne parsell støtte opp til det stykke Nessjøen hadde festet.
Løbeck hevdet at det under oppmålingen av det festede stykke var gjort en feil, således at grensene for dette stykke uriktig gikk inn på hans eiendom. Han påsto blant annet Nessjøen kjent forpliktet til å fjerne den hjørnesten som var nedsatt på b.nr. 14.
Herredsretten, som ikke tok standpunkt til realiteten, avsa dom som gikk ut på forkastelse av Løbecks påstand.
Lagmannsretten uttalte:
«Av forarbeidene til lovreglene i tvistemålslovens §81, §82, §83 om inndragning av besitterens hjemmelsmann fremgår det at det var meningen ved disse regler å gjennomføre en vesentlig forandring i den da gjeldende ret. I innst. O. XV - 1912 64-65 har således den forsterkede justiskomité til lovforslaget bemerket bl.a.: «Det må imidlertid merkes, at forsåvidt angår søksmål om tinglige rettigheter i fast gods medfører det foreliggende lovforslag en væsentlig forandring i vor hittil faktisk gjældende ret. Det har hos os længe været lært (se navnlig Schweigaard's Proces §53), at slike søksmål skal anlægges ikke mot besidderen, men mot den, som efter pantebøkerne er eier. Og hermed stemmer en nu fullstændig fastslåt
Side:333
retspraksis (se navnlig høyesteretsdomme i Rt-1860-582 og 1900 737). Denne retsbruk, som har søkt støtte bl.a. I et så gammelt lovsted som lovbokens 3-14-29, foreslåes nu avløst av den ordning, at også disse søksmål kan anlægges mot besidderen. At så bør skje, er komiteen med kommissionsforslaget og propositionen enig i. Men der er da fuld føie til at åpne besidderen adgang til gjennem nominatio auctoris at få eieren i sit sted inddrat som part i saken. Dog bør propositionen i visse henseender forandres.» Denne innstilling er behandlet i Ot. prp. nr. 10 - 1913, hvor det i §81, §82 og §84 under kap. 6 (s. 23) bare er foretatt en del uvesentlige endringer i de tilsvarende bestemmelser i §60, §61 og §63 i innstillingen. Ot. prp. nr. 10 - 1913 er igjen behandlet i Innst. O. I - 1914 65, hvor det er anført at det bare er foretatt en del redaksjonelle endringer i kap. 6. Denne innstilling ble enstemmig bifalt ved voteringen i Odelstinget, jfr. forarbeidene 1915 V 1525 og 1546, og ifølge forarbeidene 650 foranlediget Odelstingets beslutning ingen bemerkninger ved behandlingen i Lagtinget.
Lagmannsretten kan således ikke finne at den foran siterte innstilling fra den forsterkede justiskomité er blitt forkastet under lovforberedelsen. Den tidligere rettsbruk antas derfor å være avløst av reglene i tvistemålslovens §81, §82, §83 således at søksmål om tinglige rettigheter i fast eiendom ikke lenger nødvendigvis må anlegges mot eieren, men kan anlegges mot besitteren. Bestemmelsen i N. L. 3-14-29 om at «Vederparten skal lovlig stævnis og kaldis», som den tidligere rettsbruk bl.a. støttet seg til, står riktignok fremdeles som uopphevet. Den er visstnok ikke engang berørt i forarbeidene til loven av 14. august 1918 om den nye rettergangsordnings ikrafttreden med tilleggslover. Lagmannsretten må imidlertid gå ut fra at dette bare skyldes en uoppmerksomhet, og antar at årsaken kan være at N. L. 3-14-29 ved siden av den siterte bestemmelse også gir visse bestemmelser om leilendingens plikter overfor landretten, som det ikke har vært spørsmål om å oppheve. Under enhver omstendighet antas lovregelen i N. L. 3-14-29 etter vanlige fortolkningsregler å måtte vike for de nyere lovregler i tvistemålslovens §81, §82, §83
Det fremgår av herredsrettens dom at den har unnlatt å realitetsbehandle saken, fordi den har ment at loven ikke gir adgang til bare å stevne festeren i et søksmål om eiendomsretten til det omtvistede område. Lagmannsretten kommer etter det anførte til at denne forståelse av loven er uriktig. Noe annet er at en slik dom i tilfelle ikke vil være bindende for eieren. Da den gjelder betingelsene for å fremme saken til realitetsavgjørelse (prosessforutsetningene), foreligger der således feil i saksbehandlingen. Feilen tillegges virkning etter tvistemålslovens §384 første ledd, og herredsrettens avgjørelse vil bli opphevet og saken i samsvar med Løbecks påstand hjemvist til ny behandling av herredsretten, jfr. tvistemålslovens §385 §386 annet ledd.»