Rt-1950-367

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-06-22
Publisert:	Rt-1950-367
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 83/1950
Parter:	Den norske stat ved Det kgl. Finans- og Tolldepartement (overrettssakfører Helge Haavind - til prøve) mot Norsk Gummivarefabrikk A/S høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
Forfatter:	Fougner, Thrap, Bahr, Berger, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Tolloven (1928) §50, Tolloven (1928), Norske Lov (1687) 3-, 5-, §1, §39, §41, LOV-1845-09-20-§90, LOV-1845-09-20-§30

Dommer Fougner: Oslo byrett avsa den 26. juni 1947 dom med denne domsslutning:

«Staten ved Finansdepartementet dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Norsk Gummivarefabrikk A/S kr. 815,34 med 4 av hundre i årlig rente fra 23 desember 1944 til betaling skjer.

Side:368

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten ved Finansdepartementet har anket over lovanvendelsen. Etter den ankende parts mening foreligger en dobbelt grunn til anke. For det første finnes det å være uriktig når byretten har antatt at ansvarsreglen i tollovens §50 kommer til anvendelse så sant mankoen er oppstått før kjøperen den 28. oktober 1942 fikk varepartiet utlevert til seg, idet det oftentliges ansvar etter den nevnte bestemmelse bare gjelder inntil fortolling har funnet sted og varene er frigjort for eierens avhenting. Og for det annet gjøres gjeldende at tollovens §50, jfr. N. L. 5-8-17, i intet tilfelle omfatter ansvar for tap ved forsettlig tyveri av utenforstående eller av tollvesenets egne folk, når det - etter departementets mening: som her - kan godtgjøres at tyveriet ikke er muliggjort ved forsømmelighet i forbindelse med oppbevaringen eller vaktholdet.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Den norske Stat v/Det Kongelige Finans- og Tolldepartement frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og for Høyesterett.»

Ankemotparten, Norsk Gummivarefabrikk A/S har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger ved byretten og Høyesterett.

Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt at anken bringes direkte inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

For Høyesterett er fremlagt bevisopptak opptatt ved Oslo byrett 12. oktober 1948 med avhør av John Johansen, disponent og styreformann i Norsk Gummivarefabrikk A/S, som part, og av fire av tollvesenets folk som vitner. Videre er dokumentert en del nye skrivelser fra partenes prosessfullmektiger og distriktssjefen i sønnenfjeldske grensetolldistrikt med flere. Det nye stoff kan ikke sees å ha brakt saken i noen vesentlig endret stilling.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domgrunner.

Jeg nevner at departementet ikke for Høyesterett har fastholdt sin for byretten fremsatte innsigelse bygget på at mankoen skulle være inntrådt etter at vareeieren hadde overtatt varen den 28. oktober 1942. Videre er det for Høyesterett på det rene at det i byrettens domsgrunner nevnte oppslag eller varsel i jernbanetollstedets ekspedisjonslokale om ekspederte varers henliggen på trafikantenes risiko eller ansvar var forsvunnet flere år før 1942.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige henholde meg til byrettens domsgrunner.

Jeg har å si:

Det er så at første punktum i tollovens §50 når det gjelder det offentliges ansvar for de varer som er opplagt på tollbodens pakkhus og opplagssteder, viser til bestemmelsen i N. L. 5-8-17, jfr. «ansvarlig som for betrodd gods». Men dermed er ikke det offentliges ansvar som forvarer uten videre uttømmende regulert. Det er blant annet et moment av en viss betydning at tollovens §39, jfr. §41, iallfall i betydelig utstrekning pålegger vareeieren en plikt til å innlegge tollpliktige varer innenfor tollvesenets område, og at innleggelsen således regelmessig ikke er en frivillig sak for

Side:369

vareeieren. Og dertil kommer at tollvesenet i henhold til tollovgivningens bestemelser oppkrever en «oppleggelsesavgift» av varer som henligger på tollbodens pakkhus og opplagssteder, en avgift som må antas å gi det offentlige et rommelig eller i hvert fall fullt tilstrekkelig vederlag for den uleilighet oppleggelsen påfører tollvesenet, og for den risiko for ansvar overfor vareeieren som følger med oppleggelsen. Jeg viser i denne sammenheng til hva der er sagt i Ot. prp. nr. 23 for 1927 59 til begrunnelse av den av departementet foreslåtte ansvarsbestemmelse i §50 i utkastet til tolloven, en bestemmelse som så vidt sees gikk uforandret inn i loven. Det heter her: «Når tollvesenet oppebærer en avgift for oppleggelse av varer, som til og med ofte vil føles som urimelig høi, er det rimelig, at det også bærer ansvar for varene som for betrodd gods. Det må antas, at det navnlig er varer, som forblir liggende lenge på tollpakkhuset, og som derfor i det hele svarer en høi oppleggsavgift, der er særlig utsatt for å komme bort. Så vidt skjønnes har den gjeldende bestemmelse heller ikke vist sig i nogen særlig grad generende for det offentlige. Det har visstnok nu og da vist sig nødvendig å yde erstatninger. Men disse må sies å ha vært gjennomgående ganske ubetydelige i forhold til de inntekter, som er oppbåret av det oplagte gods.» Det foreligger under disse forhold etter min mening ikke noe grunnlag for å trekke så snevre grenser for det offentliges forvaringsansvar som kanskje bør ansees tilsagt av bestemmelsene i 5-8-17 for de tilfelle som disse bestemmelser antas direkte å gjelde eller iallfall fortrinsvis å ha for øye, nemlig den gratuite forvaring.

Jeg tilføyer at en manko som den man i denne sak har å gjøre med, må presumeres å være oppstått enten - og vel mest sannsynlig - gjennom tyveri fra utenforstående, som ikke hadde noe å gjøre med den angrepne pakke, eller ved tyveri fra noen av tollvesenets egne folk. I første tilfelle må man presumere at tyveriet er muliggjort gjennom en svikt i kontrollen, en svikt som det må forutsettes kunne og burde ha vært unngått. Og skulle rettene kunne legge noe annet til grunn, måtte tollvesenet ha godtgjort eller i det minste ha gjort antagelig at tyveriet var begått under forhold eller på en måte som kunne forklare at det ikke ble oppdaget. Opplysninger i denne retning er imidlertid ikke tilveiebrakt. Og hva angår det siste tilfelle - at skylden ligger hos noen av tollvesenets folk - mener jeg at det å forstå bestemmelsen i tollovens §50 første punktum om det offentliges ansvar derhen at det offentlige ikke skulle hefte for tyverier av innenfor tollområdet opplagte varer utført av folk som det offentlige - tollvesenet - selv har satt til å ordne med og våke over de samme varer. ville fremtre som inntil det støtende urimelig.

Heller ikke antar jeg at tollvesenets ansvar etter §50 falt bort i og med at tollbeløpet ble betalt, eller eventuelt: falt bort så snart det for vareeieren hadde meldt seg en aktuell mulighet for å fjerne varer fra tollområdet (i det foreliggende tilfelle den 27. oktober om morgenen, ved åpningen av ekspedisjonskontorene). Ansvarsbestemmelsen i §50 første punktum rekker etter ordlyden videre. Og

Side:370

heller ikke synes det meg fra de påberopte bestemmelser i den eldre tollov å kunne hentes noen støtte, i hvert fall ikke noen vesentlig støtte, for den snevrere forståelse. Det er også så meget mindre betenkelig å forstå §50 første punktum i samsvar med ordlyden som bestemmelsen åpenbart tilsikter gjennom den fastsatte avgift å gi det offentlige et tilstrekkelig vederlag for den risiko som pålegges det offentlige, jfr. hva jeg allerede har referert fra forarbeidene, og fordi det ligger i statsmyndighetenes hånd å lovfeste endrede ansvars- eler avgiftsregler, hvis de nåværende bestemmelser skulle finnes å føre til urimelige resultater.

Jeg antar at Staten bør betale ankemotparten saksomkostninger for begge retter, og stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Staten ved Finans- og Tolldepartementet til Norsk Gummivarefabrikk A/S 2 000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstevoterende.

Dommerne Bahr, Berger og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer V. Platou):

Saken gjelder krav på grunnlag av tollovens §50 på erstatning for manko på et parti gummiregnkapper som ankom til Oslo fra Tyskland i oktober 1942. Det hevdes at mankoen er oppstått på jernbanetollstedet i tiden fra 26. til 28. oktober, hvilken dag partiet ble hentet av mottageren og brakt til hans forretning, hvor mankoen ble oppdaget og straks anmeldt både til politiet og til tollstedet. Politietterforskningen ble resultatløs.

Varemottageren disponent J. Johnsen i A/S Norsk Gummivarefabrikk har fått avslag på søknad til tollvesenet om erstatning, og søksmål er derfor reist mot Staten ved Finansdepartementet ved stevning mottatt 23. desember 1944. - - -

Det omhandlede vareparti besto av 500 dameregnkapper med tilhørende løse hetter. Det var pakket i 2 store kartonger, hver av vekt ca. 85 kg., og inneholdende 10 esker med 25 kapper og hetter i hver eske. Den ene kartong viste seg ved innbringelse på tollstedet å være en del beskadiget. Dens innhold ble derfor den 26. oktober, da søksøkeren kom for å få partiet fortollet og utlevert, tatt ut for kontroll i nærvær også av en tilkalt jernbanemann og funnet i orden, hvoretter samtlige esker igjen ble lagt inn i kartongen, som deretter ble surret med tykk hyssing. Saksøkeren betalte så den beregnede avgift på kassakontoret, men da det nå var like før ekspedisjonstidens slutt var det for sent til at han kunne få kartongene hentet og kjørt bort, og begge ble lagt inn i «buret», - et med jerngitter avdelt forvaringsrom i ekspedisjonslokalet, som ble avlåst hver dag ved ekspedisjonstidens slutt, når lokalet stenges. Det lykkedes ikke saksøkeren å få fatt på noe bud til avhentning neste dag og partiet ble derfor først hentet om formiddagen den 28. oktober.

Side:371

Saksøkeren hevder at det foreligger et tyveri, som bare kan være begått mens varene i disse dager lå i «buret» i tollvesenets varetekt. Det beregnes dagsavgift til tollvesenet for de på dens lagre liggende varer også etter tollbehandlingen, og det var i dette tilfelle umulig for saksøkeren å få partiet hentet før den 28. oktober, to dager etter at tollen var beregnet og betalt. Han hevder at erstatning kan kreves av Staten på grunnlag av tollovens §50 som foreskriver at det offentlige har ansvar for de på tollpakkhus opplagte varer som for betrodd gods, idet dette ansvar ikke kan antas å gjelde bare inntil tollbehandlingen, når lovbestemmelsen ikke foreskriver noen slik begrensning. Mot det forlangte erstatningsbeløp, som svarer til de bortkomne varers utsalgspris, er ingen innsigelse reist.

Saksøkte hevder at det offentliges ansvar etter tollovens §50, jfr. N. L. 5-8-17 bare gjelder inntil fortolling har funnet sted. Motiveringen for det strenge ansvar som deri pålegges må søkes i at tollvesenets lagring av varene skjer som en sikkerhet for tollavgiftens riktige betaling. Men når betaling har funnet sted har tollvesenet ingen interesse i å beholde varen på sitt pakkhus, men ønsker tvert om at den straks skal fjernes. For å oppnå at varene hentes hurtig blir det beregnet den dobbelte dagsavgift når varen blir liggende ut over et i tariffen bestemt antall dager, hvilket må oppfattes som en straffeavgift. Ved fortollingen er varen blitt «helt frigjort fra tollvesenets befatning» (tollovens §1), og hvis tollvesenet deretter skal kunne bli ansvarlig må det være etter vanlige erstatningsregler som krever bevis for skyld. Bevisbyrden herfor - og likeså for at mankoen er oppstått før varen ble hentet av saksøkeren den 28. oktober - påhviler saksøkeren. Saksøkte benekter at tollvesenet kan gjøres ansvarlig på grunnlag av uaktsomhet, da vaktholdet har vært så godt som det er mulig å forlange. Der brukes som vaktmenn bare eldre funksjonærer hvis pålitelighet ikke kan dras i tvil, og vakten er alltid til stede i «buret» like til det låses ved ekspedisjonstidens slutt. Når saksøkeren ikke da han hentet kartongene foretok noen undersøkelse, må han ha en meget streng bevisbyrde for at mankoen er oppstått mens varene lå i «buret». Hvis det påståes eller forutsettes at mankoen skyldes et tyveri begått av noen av tollvesenets folk, vil der, anfører saksøkte, heller ikke kunne gjøres ansvar gjeldende på grunnlag av N. L. 3-21-2 da Staten ikke etter denne lovbestemmelse kan gjøres ansvarlig for en tjenestemanns forsettlig skadegjørende handling i egen interesse.

Til det foreliggende bemerkes:

- - -

Det er i lovens §50 ikke anført noe om at dens strenge ansvarsregel bare skal gjelde for de varer som ikke ennå er tollbehandlet og som eieren av den grunn ikke kan få utlevert. Bestemmelsen fantes, med nøyaktig samme ordlyd, i den gamle tollov av 20. september 1845, §90, hvor den imidlertid - etter sin plass i lovens kap. 4 «om transittopplag» - synes å gjelde bare for transittvarer, d. e. varer «som opplosses etter generalangivelse, og forinnen spesiell angivelse er gjort», (se lovens §30).

Det er mulig at derav kan sluttes at motivet for den strenge bestemmelse i §90 er, at den gjelder varer som tollvesenet, når en skipper sender en «generalangivelse» og krever utlossning, må ta inn på sitt lager,

Side:372

for å skaffe seg sikkerhet i varene for pliktig tollavgift. Det er herpå tollvesenet bygger sin forståelse av den nye lovs §50. Denne som har fått sin plass i et kapitel med bestemmelser «om behandling av varer som er ankommet fra utlandet», omfatter således ikke bare de foran nevnte «transittvarer», - hvorav saksøkte mener må sluttes at når andre fra utlandet kommende varer blir liggende på lagerplass, skal det strenge ansvar etter §50 bare gjelde for varer som, i likhet med transittvarer, tilbakeholdes i tollvesenets interesse til sikring av tollbeløpet, og følgelig falle bort, når tollen er betalt og lagringen ikke lenger har interesse for tollvesenet.

Selv om imidlertid dette skulle antas å ligge til grunn for lovbestemmelsen er dette i ethvert fall ikke kommet til uttrykk i lovmotivene, og noen slik innskrenkning av ansvaret gir selve lovregelens ordlyd heller ingen hjemmel for. Hertil kommer at en slik automatisk innskrenkning i ansvaret, i samme øyeblikk som tollbeløpet ble betalt, ville virke særlig urimelig overfor vareeieren i tilfelle hvor der (som her) før det har vært mulig for ham å besørge varen avhentet, oppstår skade uten at skyld på tollvesenets side kan godtgjøres. Hertil kommer at tollvesenet etter tollbehandlingen fortsetter å oppkreve en endog stigende dagsavgift for varenes lagring og derved har iallfall en viss fortsatt økonomisk interesse av denne, selv om avgiften også har karakter av en straffemulkt.

Retten finner således at ansvarsregelen i lovens §50 av saksøkeren må kunne kreves brakt til anvendelse, hvis mankoen er oppstått før han den 28. oktober fikk varepartiet utlevert til seg. - - -

At saksøkte har holdt vakt ved «buret» utelukker ikke plikten til å betale erstatning. Loven påbyr ansvar som for «betrodd gods» (N. L. 5-8-17), men det offentlige som dette ansvar er pålagt og som vil være henvist til å la vaktholdet utføre av sine folk, vil da selvsagt ikke kunne fri seg fra et ansvar ved å påberope seg at det er holdt «så god vakt som mulig». Ansvarsregelen i lovens §50 ville i så fall bli helt illusorisk. - - -