Rt-1950-434
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-05-11 |
| Publisert: | Rt-1950-434 |
| Stikkord: | Konkursåpning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 94/1950 |
| Parter: | Bjørn Helgerud (høyesterettsadvokat Gunnar Eriksen) mot 1. Bjørn Helgeruds konkursbo, 2. Eidsvoll kommune (høyesterettsadvokat Einar Olavson). |
| Forfatter: | Wold, Fougner, Kruse-Jensen, Dæhli, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §129, §3, §8, Domstolloven (1915) §180, §184, Tvistemålsloven (1915) §19, §2, §164 |
Dommer Wold: Eidsvoll skifterett avsa 11. juni 1949 kjennelse med dene slutning:
«Bjørn Helgerud, Eidsvoll, hans bo blir å ta under konkursbehandling.»
Ved ankeerklæring av 11. juli 1949 har disponent Bjørn Helgerud påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett.
Sakens sammenheng er i korthet at disponent Bjørn Helgerud, som etter innflytning fra Stockholm fra 9. juni 1941 hadde fast bopel på Eidsvoll, i 1948 ble etterlignet for årene 1941-42 til 1945-46 og for 194748 med betraktelige skattebeløp til kommunen og til Staten.
Den 21. juni 1948 tok Bjørn Helgerud utflytningsattest fra Eidsvoll kommune, hvor hans adresse var Jernbanehotellet, til New York, hvor han oppga en bestemt adresse. Han reiste til Amerika sommeren 1948 og kom tilbake til Norge i september samme år, reiste deretter i slutten av februar tilbake til Amerika, hvor han oppholdt seg på forretningsreise inntil han påny vendte tilbake til Norge sensommeren 1949.
Han var fra 1941 disponent ved Vormens Forenede Teglverker på Eidsvoll, og etter hva der er opplyst er det ikke til firmaregistret meddelt noe om at han er fratrådt som disponent eller at hans prokura er bortfalt. Høsten 1948 solgte han en rekke eiendeler som han hadde på Eidsvoll, blant annet flere gravemaskiner. Gravemaskinene ble solgt til hans far, fabrikkeier Jørgen Helgerud, og betalt i likvidasjon med gammel gjeld til faren fra 1936 angivelig på
Side:435
atskillig over kr. 100 000 som imidlertid hverken far eller sønn har tatt med i sine selvangivelser.
Den 27. mai 1949 avholdt kommunen utpanting hos Bjørn Helgerud på Eidsvoll. Til stede under utpantingen var Leif Ådne, som er kontormann ved Vormens Forenede Teglverker. Det er under utpantingen opplyst at saksøkte da var sluttet som disponent ved Vormens Forenede Teglverker, at han hadde solgt den gravemaskin han hadde der, og at han også hadde solgt alle sine aksjer i Vormens Forenede Teglverker. Videre er det under forretningen opplyst at han visstnok var emigrert til Amerika. Det anføres til slutt under utpantingsforretningen at han intet eier til utlegg i Eidsvoll. Den 9. juni 1949 begjærte deretter ordføreren i Eidsvoll i brev til Eidsvoll skifterett Bjørn Helgeruds bo tatt under skifterettens behandling som konkursbo.
Den ankende part har i ankeerklæringen anført en rekke ankegrunner som jeg i det følgende skal behandle hver for seg.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:
«Eidsvoll skifteretts kjennelse om konkursåpning oppheves.
Helgerud tilkjennes omkostninger av rekvirenten.»
Ankemotpartene, Bjørn Helgeruds konkursbo og Eidsvoll kommune har møtt for Høyesterett og nedlagt denne påstand:
«Eidsvoll skifteretts kjennelse av 11. juni 1949 om konkursåpning stadfestes.
Motpartene tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part.»
Jeg er kommet til det resultat at skifterettens kjenelse må bli å stadfeste.
Den ankende part har som den første ankegrunn anført at Eidsvoll skifterett ikke er stedlig kompetent etter konkurslovens §129. Bjørn Helgerud flyttet den 12. mai 1948 fra Eidsvoll og har senere bare vært på korte besøk og da bodd på Jernbanehotellet. Hans opphold i U. S. A. har vært midlertidig og den ankende part gjør gjeldende at hans verneting, da konkurs ble begjært, var i Holmedal hvor han bor hos sin far, fabrikkeier Jørgen Helgerud. Jeg finner at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Det er på det rene at Bjørn Helgerud, da konkursbegjæringen ble fremsatt, oppholdt seg i U. S. A. Etter det som er opplyst hadde han på det tidspunkt ikke kjent opphold her i riket og hans siste kjente bopel eller oppholdssted antar jeg var Eidsvoll kommune. I henhold til rettergangslovens §19 annet ledd var da Eidsvoll skifterett kompetent i konkurssaken.
Den ankende part gjør dernest gjeldende at det er en feil at konkursbegjæringen ikke er forkynt for Helgerud. I anledning herav antar jeg det er tilstrekkelig å vise til at det etter konkurslovens §8 ikke er nødvendig at varsling om konkursbegjæring skjer, når forkynnelse må foretas etter reglene i domstollovens §180 eller §181 .
Med hensyn til sakens realitet har den ankende part anført at konkursgrunnene etter konkurslovens §2 og §3 som er påberopt i skifterettens kjennelse ikke er til stede. Med hensyn til konkurslovens §2 skal jeg bemerke at det, da konkursbegjæringen ble
Side:436
fremsatt, var skjellig grunn for Eidsvoll kommune til å anta at den ankende part hadde reist til utlandet i hensikt å unnvike for sine skatteforpliktelser. Jeg nevner at han var blitt etterlignet for meget betydelige beløp og i løpet av høsten 1948 herom hatt en rekke konferanser med skattemyndighetene i kommunen. I løpet av det samme tidsrom er det han selger sine gravemaskiner og andre aktiva han disponerte. Dette sett i forbindelse med hans reise til U. S. A. ga god grunn for de kommunale myndigheter til å frykte for at han var unnveket for derved å unngå å betale de etterlignede skatter. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om vilkårene etter konkurslovens §2 var til stede i dette tilfelle, idet det etter mitt skjønn er fullt på det rene at i et hvert fall betingelsene for konkursbehandling av disponent Bjørn Helgeruds bo var til stede etter konkurslovens §3. I utpantingsforretningen og konkursbegjæringen er kommunens tilgodehavende angitt til kr. 61 447,00. I tillegg til kommuneskatten kommer Statens tilgodehavende. Det er for Høyesterett opplyst at umiddelbart før kommunens konkursbegjæring hadde Staten avholdt utpanting for statsskatt i henhold til etterligningen for til sammen kr. 72 979,00. Statens utpanting var blitt tinglyst. Det fremgår herav at den ankende part skyldte til kommune og stat til sammen et meget betydelig beløp. Samtidig er det etter utpantingsforretningen av 27. mai 1949 på det rene at der intet var til utlegg i Eidsvoll.
Det er under saken opplyst at den ankende part eier en fast eiendom på Hønefoss som etter avholdt takst med fradrag av heftelser har en verdi, av ca. kr. 78 000,-. Det er videre også opplyst at den ankende part hadde verdier i Amerika til ca. kr. 14 000,-. Imidlertid kjente de kommunale myndigheter intet til disse aktiva. Det er på det rene at den ankende part ikke hadde tatt dem med i sine selvangivelser til kommunen. Under konkursbegjæringens behandling ble intet godtgjort om at den ankende part i det hele hadde midler til å betale sin skattegjeld og heller ikke påvist at den ankende part uansett boets stilling allikevel ville være i stand til å betale sine gjeldsforpliktelser.
Det er under saken opplyst at den ankende parts far, fabrikkeier Jørgen Helgerud, under bobehandlingen har fremsatt tilbud om å betale kr. 60 000,- som fullt oppgjør for den ankende parts skatteforpliktelser i henhold til den foretatte etterligning. Dette tilbud er imidlertid senere bortfalt.
Den ankende part har påklaget de foretatte etterligninger til retten, og Eidsvoll herredsrett har 21. april 1950 avsagt dom i skattesaken. Etter dommen er det på det rene at den ankende part er skyldig Eidsvoll kommune og Staten meget betydelige skattebeløp.
Like før konkurssakens behandling i Høyesterett har fabrikkeier Jørgen Helgerud innbetalt kr. 55 000,00 som fullt oppgjør i henhold til dommen for etterligning og straffeligning for inntektsårene 1942-45. Innbetalingen som dekker både kommune- og statsskattene, er skjedd på betingelse av at kommunen godtar dommen
Side:437
og med forbehold av rett for den ankende part eventuelt å påklage den nye behandling av etterligningen for 1946 og 1947 som ligningsmyndighetene i henhold til dommen ennå skal foreta. Motpartenes prosessfullmektig har for Høyesterett opplyst at dommen etter all sannsynlighet vil bli påanket fra kommunens side. Jeg finner at hverken fabrikkeier Jørgen Helgeruds tilbud til konkursstyret om innbetaling av det nevnte beløp på kr. 60 000,- eller hans senere innbetaling av kr. 55 000,00 etter avsigelsen av Eidsvoll herredsretts dom, har noen betydning for nærværende sak. Konkursvilkårene etter konkurslovens §3 var til stede da konkurs ble åpnet.
Til slutt har den ankende part for Høyesterett også anført at skifterettens kjennelse mangler tilstrekkelige domsgrunner og har henvist til tvistemålslovens §164. Jeg finner i anledning denne ankegrunn nok å anføre at domsgrunnene etter omstendighetene må antas å være tilstrekkelige. Selv om det nok kan sies at de er knappe, så foreligger det ikke noen feil som har noen betydning for skifterettens avgjørelse.
Etter det resultat jeg er kommet til antar jeg at den ankende part må betale saksomkostningene for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Skifterettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bjørn Helgerud til Bjørn Helgeruds konkursbo og Eidsvoll kommune 1 200 - tolv hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Dæhli og justitiarius Stang: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (dommer fullmektig O. G. Müller):
Saksøkte, Bjørn Helgerud, er for skatteåret 1941/42-1945/46 og for 1947/48 etterlignet med samlet beløp for kommuneskatt kr. 54 143. Videre er skatten for 1948/49 forhøyet ved klagebehandling med kr. 7 303. Begge disse beløp, tilsammen kr. 61 447 står udekket og utpanting har forgjeves vært forsøkt.
Eidsvoll kommune har foreløpig levert inn kr. 200 og ordfører Martin Johansen har for retten i dag erklært at kommunen er villig til å stille sikkerhet for de omkostninger som er forbundet med konkursbehandlingen. Retten finner etter dette at betingelsene for åpning av konkurs er til stede, jfr. konkurslovens §2 og §3.
Side:438