Rt-1950-501

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-05-30
Publisert:	Rt-1950-501
Stikkord:	Inndragning av kjøreseddel
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 70 B/1950
Parter:	Staten ved Justisdepartementet (høyesterettsadvokat J. Chr. Mellbye) mot A (overrettssakfører Aasmund Lundevall, til prøve).
Forfatter:	Thrap, Fougner, Bahr, Eckhoff, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Landssvikanordningen (1944) §11, Samferdselsloven (1947) §8, Straffeloven (1902) §62, Motorvognloven (1926) §18, §21, Landssvikloven (1947) §10, §1, §25, Samferdselsloven (1947)

Dommer Thrap: Oslo byrett avsa 24. juni 1949 dom med sådan domsslutning:

«1. Oslo politikammers vedtak av 27. mai 1948 om å ta tilbake godkjenningen av A som drosjesjåfør i Oslo kjennes ugyldig.

2. Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale til A kr. 1 500,- innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen.

3. Hver part bærer sine saksomkostninger.»

Dommen er av Staten ved Justisdepartementet påanket til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har den 15. oktober 1949 tillatt anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Sakens gjenstand fremgår av byrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. rettsbok for Oslo byrett av 27.-28. februar og 4. mai 1950 med avhør av ankemotparten og 8 vitner.

Partenes anførsel er i det vesentlige de samme som for byretten. Ankemotparten har for Høyesterett gjort gjeldende at vedtaket om inndragning av As kjøreseddel er ugyldig også av den grunn at det ikke er truffet av politimesteren personlig, men

Side:502

av en ham underordnet politiembetsmann, som politimesteren ikke hadde adgang til å delegere sin myndighet til. Etterfølgende godkjennelse av vedtaket fra politimesterens side er ikke tilstrekkelig og kan i hvert fall ikke bevirke at vedtaket blir gyldig fra det tidspunkt da kjøresedlen faktisk ble inndratt. Ankemotparten har godtatt erstatningsbeløpet frem til byretten domsavsigelse, men har utvidet påstanden til også å omfatte erstatning frem til avsigelsen av Høyesteretts dom. Den samlede erstatning har han begrenset oppad til kr. 4 500,-.

Den ankende part har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byrett og Høyesterett.

Ankemotparten har nedlagt sådan påstand:

«1.Byrettens dom stadfestes for så vidt angår punkt 1 i domsslutningen.

2. Staten ved Justisdepartementet betaler til A erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 4 500,-.

3. Staten ved Justisdepartementet betaler sakens omkostninger ved Høyesterett og byrett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Jeg nevner først at den omstendighet at A ved dommen i straffesaken vedkommende hans landssvikerske forhold - pådømt av Oslo byrett 19. desember 1946 ikke ble fradømt retten til å drive som drosjesjåfør etter min mening ikke utelukker politiet fra å ta tilbake godkjenningen (kjøresedlen) i samsvar med §17, 3. ledd i Samferdselsdepartementets forskrifter av 24. mai 1948. Jeg lar det stå åpent om landssviklovens §10 nr. 5 overhodet kunne vært anvendt i dette tilfelle på grunn av den spesielle karakter «godkjenningen» her har. Det er tilstrekkelig for meg å nevne at byretten ved behandlingen av straffesaken ikke kan antas å ha vært oppmerksom på at A på den tid hadde kjøreseddel fra politiet og arbeidet som drosjesjåfør. Byretten hadde da ingen foranledning til å avgjøre om han skulle fradømmes retten til å drive dette yrke og noen slik avgjørelse er heller ikke truffet. Men selv om en skulle kunne legge den forståelse i straffedommen at domstolen har ment ikke å ville fradømme A retten som straff, kunne politiet likevel ta kjøresedlen tilbake etterpå. Forskriftenes bestemmelse om inndragning av kjøresedler er i første rekke gitt for å sikre den politimessige kontroll over drosjevirksomheten, og de hensyn som gjør seg gjeldende ved håndhevningen av bestemmelsene er andre enn de som teller ved avgjørelsen av om straff skal idømmes. At inndragning kan foretas av politiet etterat straff er ilagt, altså som en følge av straffen, er da også uttrykkelig sagt i forskriftenes §17 tredje ledd og regelen må gjelde uansett om straffen ilegges for landssvik eller for andre straffbare handlinger. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1947-592 kan ikke påberopes til støtte for en motsatt oppfatning, da avgjørelsen ikke gjelder et analogt tilfelle.

Vedtaket kan etter min mening heller ikke kjennes ugyldig eller oppheves av den grunn at det ikke er truffet av politimesteren personlig. Det er riktignok så at forskriftene må antas å forutsette

Side:503

at avgjørelsen regulært treffes av politimesteren og kun av ham. Selv om forskriftene ikke uttrykkelig åpner adgang for politimesteren til å delegere myndigheten, antar jeg dog at de ikke er til hinder for dette, når det - som ved Oslo politikammer - åpenbart er til stede et praktisk behov for å avlaste politimesteren fra arbeid av denne art og forutsatt at myndigheten delegeres til en politiembetsmann ved korpset. I denne forbindelse nevner jeg at motorvognlovens §18 har bestemmelser om inndragning av førerkort som i alt vesentlig stemmer overens med reglene i forskriftenes §17. Også her er avgjørelsen overlatt til politimesteren, men det er uimotsagt opplyst for Høyesterett at det ved Oslo politikammer er fast praksis for at inndragningen foretas av politiembetsmennene i henhold til delegert myndighet. Det er på det rene at politimesteren hadde gitt politiinspektøren ved politikammerets trafikkavdeling generell bemyndigelse til å foreta tilbakekallelse av kjøresedler i samsvar med forskriftenes §17 tredje ledd. Jeg anser det videre for godtgjort at politiinspektøren hadde tatt del i behandlingen av saken vedkommende inndragningen av As kjøreseddel på en sådan måte at vedtaket kan sies å være fattet av ham. Det er noe usikkert om politiinspektøren fikk seg forelagt saken av politifullmektigen ved trafikkavdelingen før inndragningen ble satt i verk (27. mai 1948). Men han har i hvert fall umiddelbart etterpå satt seg inn i saken, bl.a. gjennomgått landssviksakens dokumenter og konferert med siktedes sakfører, overrettssakfører Meinich, og i brev til sakføreren av 23. juni 1948 har han gitt uttrykk for at han fastholder vedtaket. - Jeg tilføyer at også politimesteren noe senere - antagelig i september 1948 - ble forelagt saken og erklærte seg enig i inndragningen, som var foretatt i samsvar med de retningslinjer politimesteren tidligere hadde godkjent. Etter dette må det ansees for utelukket at avgjørelsen ville blitt en annen om saken straks var blitt forelagt for politimesteren, noe siktede for øvrig selv kunne ha foranlediget hvis han mente det var grunn til det.

Vedtaket kan således ikke angripes på formelt grunnlag. Jeg antar imidlertid at det heller ikke kan skje av reelle grunner. Etter forskriftenes §17 tredje ledd kan politiet ta tilbake en kjøreseddel når føreren blir ilagt straff, «dersom overtredelsen tilsier slik følge av almene hensyn». Om almene hensyn bør bevirke inndragning er det politiets sak å avgjøre etter en skjønnsmessig vurdering av det enkelte tilfelle.

Jeg anser det etter det som er opplyst i saken for godtgjort at politiets avgjørelse er truffet etter individuell prøvelse av As forhold. Allerede i den skriftlige henvendelse av 13. mars 1948 fra Oslo Transportarbeiderforening - som foranlediget at inndragningsspørsmålet ble tatt opp av politiet - var det redegjort for det landssvikerske forhold A var dømt for og den straff han var idømt, og det er, som nevnt, på det rene at politiinspektøren - da han tok stilling til saken - også gjennomgikk landssviksakens dokumenter. Selv om politiet, bl.a. i det nevnte brev av 23. juni 1948 til overrettssakfører Meinich har brukt uttrykk som trekker

Side:504

i retning av at inndragningen er foretatt fordi A overhodet var straffet for medlemsskap i N. S. - at altså inndragning skulle være en automatisk følge av enhver straffedom for landssvik antar jeg likevel at det som i realiteten foreligger er en avgjørelse fra politiet om at et landssvikersk forhold av den betydning og det omfang som As medfører inndragning av kjøreseddel. Av dette følger ikke bare at det foreligger et tilstrekkelig individuelt skjønn, men også at det er unødvendig i den foreliggende sak å ta standpunkt til hvorledes inndragningen ville bli å bedømme i et tilfelle hvor det alene dreiet seg om et rent passivt medlemsskap i N. 5. som bare hadde medført en mindre bot.

Ankemotparten har imidlertid hevdet at vedtaket er ugyldig fordi politiet har tatt utenforliggende (usaklige) hensyn og fordi det er vilkårlig eller åpenbart urimelig. Hertil skal jeg bemerke: At politiet skulle være uberettiget til å ta i betraktning en slik straffedom som As ved avgjørelsen av om almene hensyn bør bevirke inndragning av kjøreseddel kan ikke antas. Denne oppfatning måtte i tilfelle ha som forutsetning at en straffedom for landssvik ikke under noen omstendigheter kunne ha betydning for avgjørelsen. Men en slik oppfatning har ingen støtte i forskriftene og kan heller ikke bygges på alminnelige rettsprinsipper. Det er nok så at det er en særdeles viktig samfunnsoppgave å få dømte landssvikere inn igjen i arbeidslivet og myndighetene må selvsagt ikke i utrengsmål ta fra dem det erverv de driver. Men prinsippene for resosialisering av landssvikere kan ikke virke med den samme tyngde i alle yrker. Det kan foreligge spesielle forhold i et yrke som gjør at hensynet til landssvikerne i en overgangstid må vike for andre berettigede samfunnsinteresser. Etter de opplysninger som foreligger i saken finner jeg det ikke uantagelig at det ut fra politimessige hensyn - både av hensyn til det trafikkerende publikum og i noen grad også ut fra hensynet til å opprettholde rolige forhold innen yrket - i medhold av forskriftene var adgang for politiet til å inndra As kjøreseddel. Politiets avgjørelse må selvsagt vurderes ut fra forholdene på det tidspunkt da inndragningen fant sted (sommeren 1948). Om oppfatningen senere kan ha endret seg kan dette ikke tillegges betydning i den foreliggende sak.

Jeg kan ikke finne at vedtaket kan kjennes ugyldig fordi det skulle hvile på et vilkårlig skjønn. Heller ikke kan jeg gi ankemotparten medhold i at avgjørelsen skulle bli å underkjenne som åpenbart urimelig. Jeg lar det stå åpent om et administrativt vedtak etter norsk rett kan settes til side av en domstol fordi den finner vedtaket åpenbart urimelig. I det foreliggende tilfelle finner jeg det nemlig klart at noen slik åpenbar urimelighet ikke er til stede. Det er nok så at A da inndragningen fant sted, hadde kjørt drosje i ca. 11/2 år. Men på den annen side er det godtgjort at han - som tidligere ikke hadde drevet i faget - fikk sin kjøreseddel i september 1946 under bristende forutsetninger. Det er på det rene at hvis politiet hadde kjent til at han da var under forfølgning for landssvik, ville han ikke fått noen kjøreseddel. Det er

Side:505

ikke nødvendig for meg å avgjøre om en slik vesentlig faktisk villfarelse fra politiets side i og for seg og uansett bestemmelsen i forskriftenes §17 tredje ledd ga politiet adgang til å tilbakekalle kjøresedlen. Men dette moment bidrar i hvert fall til å understreke at det ikke her dreier seg om noen åpenbar urimelig avgjørelse.

Etter dette vil den ankende part bli å frifinne. Saksomkostninger antas ikke å burde tilkjennes hverken for byretten eller for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Eckhoff og Bonnevie: Likeså.

Av byrettens dom (dommer C. J. Fleischer):

Den 27. mai 1948 ble A av Oslo politi fratatt sin kjøreseddel som drosjesjåfør i Oslo med den begrunnelse at A var blitt straffet for medlemskap i N. S. Kjøreseddelen var utstedt den 3. september 1946, og A hadde i det mellomliggende tidsrom ernært seg som drosjesjåfør. Han kjørte for drosjeeier B .

Saksøkeren, A, gjør gjeldende at politiet ikke har lovlig adgang til å ta kjøreseddelen tilbake på det grunnlag at han har vært straffet for medlemskap i N. S. Han har reist sak for å få beslutningen om inndragning av kjøreseddelen kjent ugyldig, og han krever erstatning for det tap han har lidt ved at han ikke har fått kjøre. Til nærmere begrunnelse har han i det vesentlige anført:

Ved Oslo byretts dom av 19. desember 1946 ble han dømt for forbrytelse mot landssvikanordningens §2 nr. 1 og 4, jfr. anordningens §3 og straffelovens §62 til fengsel i 6 måneder og til slikt rettighetstap som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1 og 2 for en tid av 10 år.

Det rettighetstap som saksøkeren er idømt omfatter bare stemmerett og vernerett. Retten har ikke benyttet den adgang som var hjemlet i landssvikanordningens §11, p. 5 til også å fra dømme saksøkeren tap av rett til å inneha stilling eller drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning. Saksøkeren mener at dette må være avgjørende. Det var opplyst for retten at saksøkeren var sjåfør, og saksøkeren ville blitt fradømt retten til å være drosjesjåfør hvis retten hadde funnet grunn til å frata ham denne rett. Politiet kan ikke sette seg ut over rettens skjønn og derved ilegge en tilleggsstraff som retten ikke har funnet å ville anvende.

Det er heller ikke i realiteten saklig begrunnet å frata saksøkeren retten til å kjøre drosje på grunnlag av landssvikdommen. Det dreier seg ikke om en straffedom av den art at saksøkeren ikke bør kunne betroes vervet som drosjesjåfør. Noe skjønn fra politiets side foreligger det ikke. Politiet har fått en innberetning fra Transportarbeiderforbundet

Side:506

om at saksøkeren har vært medlem av N. S. og har fratatt saksøkeren kjøreseddelen bare på det grunnlag at saksøkeren var straffet for medlemskap. En straffedom for et slikt forhold er ikke i seg selv noen grunn til å nekte saksøkeren kjøreseddel, og saksøkeren har ikke i ond tro fortiet medlemskapet.

Ved inndragningen av kjøreseddelen har saksøkeren mistet sin stilling som drosjesjåfør. Dette har påført ham økonomisk tap som han må kunne kreve erstatning for. - - -

Saksøkte, Staten ved Justisdepartementet, hevder at inndragningen av kjøreseddelen er lovlig og at saksøkte derfor må frifinnes. Kjøreseddelen er ikke å betrakte som noen bevilling. Den er en attest som politiet utsteder og som er et vilkår for adgangen til å kjøre drosje. Både etter de någjeldende regler og etter de regler som gjaldt da saksøkeren fikk sin kjøreseddel er det avhengig av politiets skjønn om godkjenning i form av kjøreseddel skal gis. Dette skjønn kan ikke prøves av domstolene. En meningsforskjell med hensyn til rimeligheten av å inndra kjøreseddelen er uten betydning for spørsmålet om beslutningens lovlighet.

En inndragning på grunn av et forhold som det saksøkeren har gjort seg skyldig i, er etter saksøktes oppfatning direkte hjemlet i §17 i Samferdselsdepartementets forskrifter av 24. mai 1948. Forskriftene er gitt i medhold av §8 i samferdselsloven og inneholder i §17, tredje ledd nærmere bestemmelser om når en godkjenning (kjøreseddel) kan tas tilbake enten for begrenset tid eller for alltid. Når en godkjent person er blitt ilagt straff for overtredelse av bestemmelser i lov eller i forskrift gitt i medhold av lov, kan godkjenningen kalles tilbake dersom overtredelsen tilsier slik følge av almene hensyn. Det er et slikt tilfelle som foreligger her. Politiet har til oppgave å påse at ro og orden blir opprettholdt og har ikke funnet tiden moden til å gi godkjenning til personer som er straffet for medlemskap i N. S. Politiet må være berettiget til å ta hensyn til den uro som en godkjenning kan skape for yrket.

I saksøkerens tilfelle kommer den omstendighet til at han fikk godkjenning (kjøreseddel) i 1946 ved å fortie at han dengang var under forfølgning for landssvik. Det må ansees helt på det rene at saksøkeren ikke ville ha fått godkjennelse om politiet hadde vært kjent med forholdet, og godkjenningen er således gitt på bristende forutsetninger. Også dette må gi grunnlag for tilbakekallelse og under hensyn til de faktiske forhold på den tid kjøreseddelen ble utstedt. - - -

Retten skal bemerke:

Lov om samferdsla av 11. juli 1947 trådte i kraft 1. januar 1948. I henhold til denne lovs §25 er det gitt utfyllende forskrifter ved kgl. res. av 30. januar 1948, men disse forskrifter gjelder bare bevillinger, ikke kjøreseddel eller godkjenning for den som skal kjøre drosje uten selv å være innehaver av bevilling. I tillegg til disse forskrifter er det imidlertid gitt forskrifter av Samferdselsdepartementet den 24. mai 1948. De er betegnet som «Alminnelige vilkår for bevilling til ervervsmessig transport med motorvogn uten rute» og er angivelig utferdiget med hjemmel i §8 i samferdselsloven. Under avsnitt A, Vilkår for drosjekjøring, heter det i §1 at føreren, foruten å ha vanlig kjørekort

Side:507

for offentlig personbefordring, alltid skal være godkjent av politiet til slik kjøring. Slik godkjenning for drosjekjøring gis av politimesteren.

Den godkjenning som det her er tale om har ikke karakter av et privilegium eller en bevilling. Den er en attest som enhver kan få hvis han i faglig og moralsk henseende fyller vilkårene. Det er ikke forutsatt noen tallmessig begrensning som f. eks. for drosjebevillinger. Godkjenning er et nødvendig vilkår for å kjøre drosje, men mer betyr den heller ikke. Den som har fått godkjenning kan ikke ernære seg som drosjesjåfør med mindre han blir ansatt av en drosjeeier eller selv får drosjebevilling.

De forskrifter som er utferdiget av Samferdselsdepartementet inneholder videre i §17, tredje ledd (under avsnitt D, Overtredelser) bestemmelse om når politimesteren kan ta godkjenningen tilbake. Det heter her:

«Politimesteren kan ta tilbake godkjenning (kjøreseddel) enten for begrenset tid eller for alltid, når føreren blir ilagt straff for overtredelse av bestemmelser i lov eller forskrift i medhold av lov, dersom overtredelsen tilsier slik følge av almene hensyn, eller bevillingen er kalt tilbake etter annet ledd. Det samme gjelder når føreren ikke lenger er edruelig eller for øvrig har egenskaper som gjør at han må antas uskikket til å føre drosje eller leievogn».

Også før samferdselsloven trådte i kraft var adgangen til å kjøre drosje avhengig av godkjenning fra politiets side. Retten henviser her til motorvognlovens §21, II og spesielt for Oslo til politivedtektenes §7. De nye forskrifter som Samferdselsdepartementet har gitt kan ikke antas å ha medført noen endring i realiteten av vilkårene for godkjenning eller tilbakekalling av godkjenning. Det er for så vidt uten betydning at saksøkeren fikk godkjenning før samferdselsloven og de nye forskriftene trådte i kraft, og man kan bygge på de någjeldende regler.

I den foreliggende sak er det på det rene at politiet har tatt godkjenningen tilbake med den begrunnelse at saksøkeren er straffet for medlemskap i N. S. I skriv av 23. juni 1948 til saksøkerens prosessfullmektig har politiet gitt sin begrunnelse følgende form

«Da A er straffet for medlemskap i N. S. finner politiet ikke fortsatt å kunne godkjenne ham som drosjesjåfør i Oslo.»

Det tilkommer ikke politiet å ilegge saksøkeren en tilleggsstraff. Det må også her fremheves at det er spørsmål om en attest fra politiets side, og en attest som gis med et bestemt og begrenset formål. Spørsmålet må bare være om det kan antas at saksøkeren etter straffedommen savner noen av de vilkår som bør stilles for kjøring av drosje. Etter forskriftenes §17, tredje ledd er adgangen til å ta godkjenningen tilbake avhengig av at overtredelsen tilsier slik følge av almene hensyn.

Det er politiet som skjønnsmessig må vurdere det her omhandlede spørsmål i hvert enkelt tilfelle, og det er for så vidt riktig som anført av saksøkte at retten ikke har adgang til å sette sitt eget skjønn i stedet om den finner politiets skjønn lite rimelig. Hvis politiets avgjørelse skal kjennes ugyldig, må det være ut fra det syn at det ikke foreligger et forsvarlig skjønn, eller at politiet har bygget på omstendigheter som bør ansees som irrelevante.

Det finnes en rekke straffbare forhold som er av den art at den skyldige ikke bør kunne få godkjenning som drosjesjåfør. En drosjesjåfør får det kjørende publikum i sin varetekt på en slik måte at man

Side:508

er berettiget til å stille strenge krav. Man må ikke risikere at kjøreseddel blir gitt til en person som på grunn av sitt forhold ikke gir den nødvendige betryggelse for publikum. Det må her være plass for et rommelig skjønn fra politiets side, og det er bedre å være for streng enn for mild i sin bedømmelse. Godkjenning bør bare gis hvis politiet anser det helt betryggende, og det vil i denne forbindelse også være berettiget å ta hensyn til at ikke bare politiet selv, men også almenheten skal føle seg fullt betrygget.

Politiet har i det foreliggende tilfelle kalt kjøreseddelen tilbake fordi saksøkeren «er straffet for medlemskap i N. S.», og under sakens behandling i retten er det opplyst at politiet etter fast praksis nekter godkjenning av enhver som har vært straffet for medlemskap i N. S.

For retten står det som klart at det ikke generelt kan hevdes at en person savner de nødvendige forutsetninger for godkjenning som drosjesjåfør fordi han har vært straffet for medlemskap i N. S. Et straffbart forhold av denne art behøver ikke i seg selv å bety at vedkommende ikke har den moralske standard som en drosjesjåfør bør ha, og heller ikke ellers at han må avskjæres fra den kontakt med publikum som en drosjesjåfør får. Det vil hverken av politiet eller av det kjørende publikum med rette kunne ansees som ubetryggende eller i noen grad støtende å bli befordret i drosje av et tidligere medlem av N. S. Hvis man vil hevde et annet synspunkt kommer man etter rettens oppfatning i avgjort strid med den domspraksis som foreligger med hensyn til utøvelse av erverv som krever særskilt tillatelse. Det er ikke nødvendig å gå i detalj for å påvise dette. Det er tilstrekkelig å minne om den adgang, som f. eks. læger og sakførere, og andre i like betrodde stillinger har fått til å fortsette eller gjenoppta sin virksomhet. Også i den offentlige administrasjon er det vist rimelighet på dette område.

Det er ikke bare rettspraksis man her bør ha for øye. Landets høyeste myndigheter og arbeidslivets hovedorganisasjoner har trukket opp retningslinjer for gjeninntagelse i arbeid av landssvikere som har gjort opp for sin forbrytelse mot samfunnet. Ved konsekvent å nekte godkjenning av personer som har vært straffet for medlemskap i N. S., og som er ferdige med oppgjøret, vil politiet etter rettens oppfatning sette sjåføryrket i en særstilling som det etter yrkets art ikke er noe saklig grunnlag for. Godkjenningen er den nødvendige forutsetning for å få åpnet dette yrke, på samme måte som andre yrker av tilsvarende art, for tidligere N. S.-medlemmer. Det er mulig at den som har vært dømt for landssvik og får godkjenning, forgjeves vil søke beskjeftigelse i dette yrke, men det bør iallfall ikke være en offentlig myndighet som bremser for den utvikling som landets høyeste myndigheter har gått inn for og som sikkert har alminnelig tilslutning i det norske folk.

Det har nettopp i disse dager vist seg at drosjesjåførene, iallfall i Oslo, har stillet seg meget avvisende i spørsmålet om inntagelse av tidligere N. S.-medlemmer i yrket. Det er anført fra saksøktes side at den uro som derved skapes er et moment som politiet som ordenens opprettholder må ha lov til å ta avgjørende hensyn til. Retten ser annerledes på dette spørsmål. Hvis man, som retten, finner å måtte anerkjenne at man ikke mer i dette yrke enn i mange andre har saklig grunn til å avvise alle tidligere N. S.-medlemmer, så kan politiet heller ikke generelt nekte

Side:509

dem godkjenning. Det ville føre til helt uholdbare tilstander om den uvilje som kommer til syne innenfor et enkelt yrke skal ha til følge at dette yrke skal stå i en særklasse som det ikke ellers er saklig grunn til å sette det i. Det har vært et prisverdig uttrykk for samfunnsånd og nasjonal innstilling at man har bekjempet N. S. under okkupasjon. Det er imidlertid også uttrykk for samfunnsånd og lojalitet overfor landets lovlige myndigheter at man ikke nå stiller seg hindrende i veien for realisasjon av de retningslinjer som er trukket opp. De som er beskjeftiget som drosjesjåfører kan ikke kreve at det bare er innen andre yrker retningslinjene skal få sine praktiske konsekvenser.

Politiet har begrunnet sin avgjørelse bare helt generelt med en henvisning til at saksøkeren har vært medlem av N. S. og uten individuell vurdering av saksforholdet for øvrig. Etter det som er anført foran vil det være nok å konstatere dette for å fastslå at beslutningen må kjennes ugyldig. Det foreligger ikke noe lovlig skjønn. Selv om man tar hensyn til saksøkerens spesielle forhold hva landssvik angår, ville for øvrig resultatet måtte bli det samme. Retten kan ikke se hvorledes man ved et forsvarlig skjønn kan komme til at saksøkeren bør nektes godkjenning når hans landssvik ikke består i annet enn passivt medlemskap i N. S. og tjenestegjøring som leirfører i «Sol i Arbeid». Almene hensyn tilsier ikke en slik følge.

Saksøkte har som et selvstendig grunnlag for tilbakekallingen også påberopt den omstendighet at saksøkeren søkte om godkjenning uten å opplyse at han dengang var under forfølgning for landssvik. Det er her i virkeligheten spørsmål om godkjenningen som forvaltningsakt kan ansees ugyldig fordi den er gitt under bristende forutsetninger.

Det er etter sikker rett klart at godkjenningen ikke av den her nevnte grunn kan sies å være en nullitet. Det er en relativ ugyldighet de bristende forutsetninger i tilfelle kan begrunne. Heller ikke en slik ugyldighet kan etter rettens oppfatning sies å foreligge. Saksøkeren har hverken ved svik eller grov uaktsomhet forledet politiet, og den viljesmangel som nå påberopes fra saksøktes side var ikke synbar for saksøkeren. Det var ikke uten videre gitt at medlemskap i N. S. skulle bli tillagt vekt for et yrke som det man her har for seg. Når hertil kommer at saksøkeren ikke ble avkrevd attest for nasjonalt forhold og heller ikke fikk noe spørsmål om det, kunne man ikke vente at han selv skulle tillegge det en slik vekt at han skulle gi opplysning om det på eget initiativ. Det var dessuten en kjent sak at politiet hadde N. S.-registre å holde seg til og for så vidt måtte forutsettes å ha kjennskap til saksøkerens forhold.

Under de foreliggende omstendigheter må retten også tillegge det sterk vekt at ingen berettiget interesse krever omgjøring. Den omstendighet som saksøkte har vært uvitende om har ikke medført at det ved godkjenningen er skapt en ulovlig rettstilstand. Tvert imot er det etter rettens oppfatning skapt en tilstand som er lovlig. Det er et rettslig irrelevant moment som i dag påberopes som ugyldighetsgrunn, og en omgjøring på et slikt grunnlag kan retten ikke anerkjenne. - - -