Rt-1950-510
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-05-24 |
| Publisert: | Rt-1950-510 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 118/1950 |
| Parter: | A (overrettssakfører Bjørn Krane) mot A/S Fiskerosen Verksted (overrettssakfører Emil Midelfart). |
| Forfatter: | Grette, Holmboe, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §237, §262, Tvistemålsloven (1915) §392, §403, §60 |
A hadde rettsstridig fjernet sin skøyte M/K «Torgunn» fra A/S Fiskerosen Verksted, som hadde retensjonsrett i båten. Verkstedet begjærte båten overlevert til seg ved midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §262.
Brønnøy namsrett tok ikke begjæringen til følge, men ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 8. mars 1950 ble A/S Fiskerosen Verksted bemyndiget til på As bekostning og i
Side:511
tilfelle ved namsmannens hjelp, å sette seg i besittelse av M/K «Torgunn».
A påkjærte denne kjennelse til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Han begrunnet den i første rekke med at lagmannsretten hadde tatt feil, når den fant at tvangsfullbyrdelseslovens §262 hjemlet adgang til midlertidig forføyning for å få det faktiske besittelsesforhold gjenopptatt så motparten gjenervervet retensjonsretten.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Når de i tvangsfullbyrdelseslovens §262 angitte vilkår er til stede, kan midlertidig forføyning iverksettes, og det er ingen bestemmelse i loven som er til hinder for at forføyningen består i gjenopprettelse av det rettmessige besittelsesforhold. Lagmannsretten har derfor ikke fortolket loven galt, når den, etter å ha fastslått at vilkårene etter §262 er til stede, har tatt A/S Fiskerosen Verksteds begjæring til følge.
Videre gjør den kjærende part gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den etter analogi av tvangsfullbyrdelseslovens §237 har bestemt at den midlertidige forføyning skal iverksettes på den kjærende parts bekostning, idet det anføres at §237 bare gjelder hvor en saksøkt etter tvangsgrunnlag skal foreta noe annet enn å utlevere fast eiendom eller løsøre. Kjæremålsutvalget skal bemerke at forutsetningen for at §237 kan anvendes analogisk er at saksøkte er tilpliktet å foreta noe annet enn å utlevere fast eiendom eller løsøre, og at dette annet kan foretas uten hans medvirkning. Lagmannsrettens kjennelse inneholder ingen opplysning om at disse vilkår er til stede, og Kjæremålsutvalget kan således ikke se om den har forstått loven riktig. For dette punkts vedkommende vil kjennelsen derfor bli å oppheve. Til å hjemvise saken til lagmannsretten for dette punkts vedkommende, jfr. tvistemålslovens §392 annet ledd sammenholdt med §403 annet ledd, finner Kjæremålsutvalget ikke grunn, idet det naturlige vil være at omkostningsspørsmålet i tilfelle bringes inn for namsretten jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §60, 3. ledd.»