Rt-1950-514
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1950-06-05 |
| Publisert: | Rt-1950-514 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 131/1950 |
| Parter: | A Høyesterettsadvokat H. Kiær Mordt) mot den offentlige påtalemyndighet. |
| Forfatter: | Grette, Holmboe, Stenersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §449, Tvistemålsloven (1915), Landssvikanordningen (1944) §25, Landssvikloven (1947), §290, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §392, §403, §407, §2, LOV-1947-02-21 |
Dommerne Grette, Holmboe og Stenersen.
Den 18. november 1946 utferdiget Oslo politikammer forelegg mot A for overtredelse av landssvikanordningens §2 nr. 1 a og nr. 2. Forelegget gikk ut på en bot stor kr. 50 000 og en erstatning i medhold av anordningens §25 stor kr. 450 000. A vedtok forelegget den 18. januar 1947. I skrivelse til Eidsivating lagmannsrett av 18. april 1950 har han begjært saken gjenopptatt for så vidt angår erstatningsbeløpets størrelse, i medhold av tvistemålslovens §407 nr. 6, jfr. straffeprosesslovens §449, annet ledd. Som grunn for gjenopptagelsesbegjæringen anga A for det første at Erstatningsdirektoratet hadde gått ut fra feilaktige forutsetninger, da det overfor politiet fremsatte sitt forslag om erstatningens størrelse, og for det annet at politiet som hadde avgjørelsen, hadde fått uriktige opplysninger om størrelsen av hans formue.
At gjenopptagelsesbegjæringen ble rettet til lagmannsretten skyldtes at forelegget var vedtatt før landssvikrettergangsloven av 21. februar 1947. Etter landssvikrettergangsanordningen av 16. februar 1945 §34 hørte nemlig erstatningssaker for lagmannsrett når beløpet oversteg kr. 1 000.
Lagmannsretten avviste ved kjennelse av 28. april 1950 begjæringen og A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Utvalget uttalte:
«Kjæremålsutvalget er ikke enig med lagmannsretten i at det ikke er adgang til å anvende gjenopptagelse overfor vedtatt forelegg. Dette er ganske visst antatt ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 31. august 1926 (Rt 5. å. 5. 1030), men i Utvalgets kjennelse av 9. mai 1933 (Rt 5. 761) er spørsmålet holdt åpent. I Salomonsens kommentar til straffeprosesslovens annen utgave bind I 251-52, jfr. bind II 147 hevdes det at det må være adgang til gjenopptagelse (motsatt verkets første utgave) og fremstillingen i Skeies
Side:515
straffeprosess II 132-133 synes nærmest å gå i samme retning, se også den der refererte meddelelse i Rt-1932-1219. Kjæremålsutvalget henviser til de nevnte fremstillinger, som viser at det er et uomtvistelig behov for å kunne anvende gjenopptagelse overfor vedtatt forelegg, og finner ikke at loven gir hjemmel for den mening at vedtagelsen ikke også i denne henseende skal være likestillet med en dom (jfr. straffeprosesslovens §290 s. l.).
Da det i nærværende sak bare er vedtagelsen av å betale erstatning som angripes, kommer bestemmelsene i tvistemålsloven om vilkår for og fremgangsmåten ved gjenopptagelse til anvendelse, straffeprosesslovens §449 annet ledd, idet hverken den provisoriske anordning av 16. februar 1945 eller loven av 21. februar 1947 har særlige bestemmelser om gjenopptagelse. I den foreliggende sak er som grunnlag for gjenopptagelsesbegjæringen påberopt tvistemålslovens §407 nr. 6, og det spørsmål som blir å avgjøre, er da om de påberopte nye opplysninger alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbart måtte ha medført enten at påtalemyndigheten hadde fastsatt en lavere erstatning eller at den kjærende part hadde nektet å vedta forelegget. Lagmannsrettens kjennelse vil etter dette bli å oppheve og saken å hjemvise til lagmannsretten til fortsatt behandling av spørsmålet om begjæringen skal henvises til hovedforhandling, jfr. tvistemålslovens §392, annet ledd, jfr. §403.»