Rt-1950-569

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1950-06-09
Publisert:	Rt-1950-569
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114/1950
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye).
Forfatter:	Stenersen, Berger, Wold, Gaarder, Fougner
Lovhenvisninger:	Håndverksloven (1913) §2, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913), Åndsverkloven (1930)

Dommer Stenersen: Ved Oslo byretts dom av 3. oktober 1949 ble A frifunnet og tilkjent kr. 80,- i forsvarsomkostninger i sak reist mot ham etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd, i henhold til Oslo politikammers forelegg av 17. august 1949 for forseelse mot håndverksloven av 25. juli 1913 §2, 1. punktum, jfr. straffelovens §332 første ledd.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Dommen var enstemmig, for så vidt angår tiltaltes hovedvirksomhet - fremstilling av reklameplakater eller skilter ved hjelp av silketrykk - mens den for så vidt angår fremstilling av reklameskilt ved staniolmetoden er avsagt under dissens av rettens formann, som fant at tiltalte her hadde utøvet ulovlig malerhåndverk.

Oslo politikammer har under henvisning til den faktiske beskrivelse i domsgrunnene - som retten var enstemmig om - og til Malermestrenes Landsforbunds skriv av 17. juni 1949 til Norges Håndverkerforbund påanket dommen til opphevelse på grunn av feilaktig lovanvendelse. I et for Høyesterett dokumentert skriv til Håndverkerforbundet av 29. november 1949 har Malermestrenes Landsforbund presisert at utførelsen av de i saken omhandlede arbeider ved tiltaltes reklameverksted krever hele rekken av de materialer og verktøy som et skiltmalerverksted bruker og dessuten spesielt utstyr for den såkalte silketrykk. Enten det gjelder

Side:570

silketrykk, staniolskjæring eller penselarbeid kreves - anføres det - at den maling eller lakk som brukes må være av slik beskaffenhet at den fester varig på underlaget uten å sprekke eller skalle av. Malingen må under alle omstendigheter brekkes til riktig kulør og den må avpasses med tynning eller annen tilsetning slik at den får en riktig konsistens for det arbeid som skal skje. Skjæring i staniol er - hevdes det videre - et arbeid typisk for skiltmalere og staniolmetoden inngår under svenneprøven for skiltmalere. Bruken av silketrykk avviker ikke i prinsippet fra staniolskjæringsmetoden.

Jeg er kommet til det resultat at anken bør forkastes.

Byretten har - etter å ha beskrevet de i saken omhandlede arbeider - uttalt som sin enstemmige oppfatning «at tiltaltes hovedvirksomhet - fremstilling av reklameplakater eller skilter ved hjelp av silketrykk - ikke kan betraktes som malerhåndverk». Den maling med pensel som utføres i forbindelse med fremstilling etter silketrykkmetoden, jfr. beskrivelsen foran, er etter rettens oppfatning av helt underordnet betydning og der kreves etter rettens mening ingen særlig fagdyktighet eller håndverksmessig innsikt i malerfaget til dette arbeid. Det samme finnes å være tilfelle med de spesielt omhandlede reklameskilt fra Glott, hvilke også er utført med silketrykk. Den bunnstrykning som her er foretatt med maling, og som etter tiltaltes forklaring blir utført på baksiden av glassplaten (til disse spesielle skilt var det anvendt glassplater), er etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å bringe forholdet inn under malerhåndverket.» Videre har rettens flertall - de to domsmenn - med hensyn til de reklameskilter som tiltalte har fremstillet ved staniolmetoden fremholdt at heller ikke denne fremstillingsmåte kan betegnes som malerhåndverk. «De legger avgjørende vekt på at det vanskeligste arbeid er utskjæringen av tegning eller bokstaver i staniol, en utskjæring som ikke hører spesielt inn under malerhåndverk, og at den maling som riktignok er en nødvendig del i fremstillingen ikke er av den art at den krever håndverksmessig innsikt.»

Jeg kan ikke finne at byrettens beskrivelse gir noe grunnlag for den antagelse at tiltaltes virksomhet i seg selv har karakteren av malerhåndverk. Hva dernest det spørsmål angår, om virksomheten etter de i saken foreliggende konkrete omstendigheter kan ansees for delvis å innebære utøvelse av malerhåndverk, eller krever særlig innsikt i dette fag, må jeg anta at dette hører under den bevisbedømmelse som må være unndratt Høyesteretts prøvelse, iallfall når den påankede avgjørelse som her ligger innenfor et fornuftig skjønn. Jeg viser om rettspraksis til avgjørelser blant annet i Rt-1914-581, 1939 63, 554 og 599. Jeg understreker i denne forbindelse den uttalelse i førstvoterendes begrunnelse for sistnevnte avgjørelse at saker av denne art helst bør avgjøres ved sivil rettergang. Jeg tillegger at de innvendinger der som nevnt er reist mot avgjørelsen i Malermestrenes Landsforbunds siste skriv tør stå i sammenheng dels med at der ikke ved byrettens behandling av saken er gjort bruk av nøytrale sakkyndige, dels med at

Side:571

domsgrunnene kunne vært fullstendigere. Dette siste ligger imidlertid utenfor anken. Denne gjelder ikke saksbehandlingen, som derfor Høyesterett ikke kan innlate seg på ved en frifinnende dom. Domsmenn av særlig utvalg skal ikke oppnevnes i saker som denne.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Wold, Gaarder og Fougner: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Arne Jahren med domsmenn Sigrid Engebretsen og Ottar Hagen):

Tiltalte A er født xx.xx.1915, personalia som i rettsboken foran, han er tidligere ikke straffedømt, men er bøtelagt en gang i 1941 for å ha unnlatt å melde flytning til folkeregisteret.

Ved forelegg av 17. august 1949 har Oslo politikammer forelagt ham en bot på 200 kroner, subsidiært fengsel i 30 dager for forseelse mot lov nr. 11 av 25. juli 1913 §2, 1. punktum, jfr. straffelovens §332, 1. ledd, nemlig bestemmelsen om at med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder straffes den som uten offentlig bemyndigelse eller tillatelse utøver en virksomhet, til hvilken sådan kreves, eller overskrider grensene for den meddelte bemyndigelse, eller tillatelse eller vedblir å utøve en virksomhet, hvortil retten er ham frakjent ved endelig dom, ved at han i lengere tid har drevet og fremdeles driver et skiltmakerverksted i Apotekergt. 7 b i Oslo, med leiet hjelp og forarbeider og maler skilter, til tross for at han ikke har håndverksbrev i malerfaget.

Da forelegget er nektet vedtatt er saken sendt retten til pådømming etter straffeprosesslovens §377.

Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske forhold: Tiltalte har siden midten av 1947 drevet reklameverksted hvor han utfører alt i reklame, også reklameskilt. Han betegner seg selv som utøvende reklamekunstner og hevder at hans reklamearbeider er beskyttet ved lov om åndsverker av 6. juni 1930. Foruten tiltalte selv arbeider for tiden to mann og en pike på verkstedet. Han driver således med leiet hjelp, ikke slektninger, og antallet varierer noe etter tilgangen på arbeid. Han har ikke håndverksbrev.

Den overveiende del av tiltaltes reklametegninger overføres til reklameplakaten eller reklameskiltet ved det en kan kalle silketrykkmetoden. Så vidt retten har oppfattet det, foregår dette på den måte at tegningen fotografes. Tegnefilmen overføres så til en ny film (gelatinfilm) som etter behandling i syrebad overføres til en silkeduk strukket i ramme. Silkeduken legges så på skiltplaten, vanligvis en glassplate, og ved å føre en gummispak over silkeduken presses en trykkfarge gjennom duken hvorved tegningen blir overført på glassplaten. Også bunnfargen overføres ved et fargetrykk, uten bruk av pensel. Baksiden av

Side:572

glassplaten strykes derimot vanligvis over med pensel med en blank silketrykkfarge. De farger som brukes er ferdigkjøpte trykkfarger som dog fortynnes og brekkes av tiltalte med patenterte fortynningsmidler. Det kan forekomme at platen - av glass eller annet materiale - er så tykk at kanten, tykkelsen, blir strøket over med pensel. I noen tilfelle blir reklameproduktet også strøket over med klar lakk for holdbarhetens skyld.

Under hovedforhandlingen ble spesielt nevnt noen reklameskilt for Glotts Tobakksfabrikk. Tiltalte forklarte at dette var en kombinasjon, idet bunnstrykning ble foretatt med maling, men for øvrig ble silketrykkmetoden anvendt.

Endelig har tiltalte selv forklart at han i enkelte tilfelle har laget skilter etter hva en kan kalle staniolmetoden. Det males en bunnfarge. Tegning etter bokstaver blir så skåret ut i staniol. Staniolen med utskårne bokstaver eller tegning legges så over platen, skiltet, som deretter blir overmalt. Så fjernes staniolen. Dette er en fremgangsmåte som tiltalte har brukt svært lite, idet hans arbeid vesentlig er basert på serieproduksjon, og han bruker da silketrykk.

Det penselarbeid som brukes så vel ved silketrykkmetoden som ved staniolmetoden er utført dels av tiltalte selv, dels av en av de leiede folk.

Tiltalte har ved sin forsvarer påstått frifinnelse på tre forskjellige grunnlag.

1. At tiltaltes virksomhet er en fabrikkmessig fremstilling, ikke håndverk, og således ikke rammes av håndverkslovens §2.

2. At tiltaltes reklametegninger er åndsverk som fritt kan mangfoldiggjøres uten hinder av håndverksloven. Hvorvidt dette også kan gjøres ved leiet hjelp, er riktignok ikke avgjort, men forsvareren mener at dette må være tillatt.

3. Selv om tiltalte skulle ha overtrådt bestemmelsen i håndverksloven, må han frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.

Retten er enstemmig av den oppfatning at tiltaltes hovedvirksomhet - fremstilling av reklameplakater eller skilter ved hjelp av silketrykk - ikke kan betraktes som malerhåndverk. Den maling med pensel som utføres i forbindelse med fremstilling etter silketrykkmetoden, jfr. beskrivelsen foran, er etter rettens oppfatning av helt underordnet betydning og der kreves etter rettens mening ingen særlig fagdyktighet eller håndverksmessig innsikt i malerfaget til dette arbeid. Det samme finnes å være tilfelle med de spesielt omhandlede reklameskilt for Glott, hvilke også er utført med silketrykk. Den bunnstrykning som her er foretatt med maling, og som etter tiltaltes forklaring blir utført på baksiden av glassplaten (til disse spesielle skilt var det anvendt glassplater), er etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å bringe forholdet inn under malerhåndverket.

Tiltalte blir således enstemmig å frifinne for så vidt angår de to nå omhandlede forhold.

Med hensyn til de reklameskilt som tiltalte har fremstillet ved staniolmetoden finner rettens flertall - de to domsmenn - at heller ikke denne fremstillingsmåte kan betegnes som malerhåndverk. De legger avgjørende vekt på at det vanskeligste arbeid er utskjæringen av

Side:573

tegning eller bokstaver i staniolen, en utskjæring som ikke hører spesielt inn under malerhåndverk, og at den maling som riktig nok er en nødvendig del i fremstillingen ikke er av den art at den krever håndverksmessig innsikt. De to domsmenn stemmer derfor for frifinnelse også for så vidt angår fremstillingen av skiltene etter staniolmetoden.

Rettens formann er ikke enig med domsmennene i dette punkt. Etter hans oppfatning er maling av et reklameskilt på den måte som er beskrevet foran under betegnelsen staniolmetoden, et håndverksarbeid under malerfaget, og dette er tilfelle både når det er bokstaver, altså tekst, og når det er tegning som utgjør reklame. Det er på det rene at maling av et skilt og så maling av bokstaver med pensel på skiltet, går inn under malerhåndverket, jfr. plakat om svenneprøver for malere, bokstav B. om skiltmalere (resolusjon av 28. mars 1930), og rettens formann mener at den omstendighet at bokstavene skjæres ut i staniol som så overmales, i stedet for at bokstavene males direkte med pensel, ikke er nok til å unngå betegnelsen malerhåndverk. Han finner at håndverksmesslg innsikt i malerfaget er nødvendig for utførelsen av et skilt på denne måte. Han mener således at tiltalte for så vidt dette punkt angår har overtrådt håndverkslovens §2, idet bemerkes at selv om tiltaltes reklametegninger og tekst skulle være av den art at de beskyttes av lov om åndsverk, kan dette neppe berettige til uavhengig av håndverksloven å overføre tegninger eller tekst til plakater eller skilter ved leiet hjelp, hvis først sådant arbeid er malerhåndverk. Heller ikke finner han at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse. Som allerede nevnt foran er det kun i meget liten utstrekning at tiltalte har brukt staniolmetoden, hvorfor formannen stemmer for en bagatellmessig bot.

Det tilføyes at retten enstemmig er av den oppfatning at tiltalte ikke har drevet et vanlig skiltmakerverksted. Det er ikke ført bevis for at han har malt skilt på helt ordinær måte - slik som forutsatt i plakaten om svenneprøver for malere - altså med maling av bokstaver direkte på skilt med pensel.

I henhold til foranstående blir tiltalte å frifinne. - - -