Rt-1950-595
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-06-10 |
| Publisert: | Rt-1950-595 |
| Stikkord: | Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 81 B/1950 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat J. Edwardsen) mot B (høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg). |
| Forfatter: | Nygaard, Kruse-Jensen, Holmboe, Dæhli, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Nygaard: Stjør- og Verdal herredsrett avsa 6. november 1945 dom med denne domsslutning:
«Saksøkeren, A, dømmes å være far til det av saksøkte B den 30. mai 1944 fødte guttebarn C. »
Denne dom ble av A påanket til Frostating lagmannsrett som 4. desember 1946 stadfestet herredsrettens dom, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent. A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet, både lovanvendelsen og bevisvurderingen. Den ankende part har gjort gjeldende at han etter utfallet av blodtypeundersøkelsen og de opplysninger som ellers foreligger i saken, skulle ha vært frifunnet både for farskap og bidragsplikt. Han har fått bevilling til fri sakførsel ved Høyesterett og har ved høyesterettsadvokat J. Edwardsen nedlagt slik påstand:
«1. A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til Bs barn, C, født xx.xx.1944.
2. B dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger som om saken ikke var benefisert, for lagmannsrett og Høyesterett.
3. Overrettssakfører Ole Skirstad og høyesterettsadvokat J. Edwardsen tilkjennes salær.»
Ankemotparten B har også fått bevilling til fri sakførsel ved Høyesterett og har ved høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg nedlagt denne påstand:
«Prinsipalt: Frostating lagmannsretts dom av 4. desember 1946 stadfestes.
Subsidiært: A kjennes å være bidragspliktig til det av B den 30. mai 1944 fødte barn.
Prinsipalt som subsidiært: At den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.
Undertegnede advokat Klingenbergs salær som beskikket sakfører for ankemotparten fastsettes til utbetaling av det offentlige.»
Med hensyn til saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett hvor sakens parter og 9 vitner er blitt avhørt. Jeg finner det ikke påkrevet å gjengi noe av de forklaringer som ble avgitt under bevisopptaket.
Professor dr. med. Georg Waaler har vært oppnevnt som
Side:596
sakkyndig under ankeforhandlingen for Høyesterett og har avgitt forklaring som jeg senere skal komme tilbake til. For øvrig foreligger saken i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn de underordnede retter, idet jeg mener at den ankende part må frifinnes både for farskap og for bidragsplikt.
Det er på det rene i saken at partene første gang hadde samleie med hverandre i september 1943 og at de videre ut over høsten og vinteren fortsatt hadde samleie med hverandre. Om tidspunktet for det første samleie har partene gitt motstridende forklaringer. Barnemoren har forklart at det første samleie fant sted søndag 12. september 1943 og det neste torsdag 16. september mens den ankende part har forklart at de hadde det første samleie «ca. 14 dager» før barnemoren den 7. oktober 1943 begynte sin tjeneste hos gårdbruker Sverre Rognlan. Det er heller ikke klart om den blødning som barnemoren hadde like etter 16. september var en regulær menstruasjon eller ikke. Endelig er det noen uenighet mellom partene om barnet var fullbåret ved fødselen. Med hensyn til det siste punkt vil jeg nevne at jordmoren Marianne Furnes som var til stede under fødselen, uten reservasjoner har oppgitt i fødselsmeldingen at barnet var fullbåret og at barnet var 52 cm langt og veiet 3 700 gram. Jordmoren anså det sannsynlig at svangerskapet hadde vart i 40 uker.
Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse punkter hvor det er uenighet mellom partene. Det må nemlig etter min mening legges avgjørende vekt på resultatet av blodtypeundersøkelsen i saken. Blodtypebestemmelsen av 6. juli 1946, foretatt av professor Waaler, viser at As farskap til barnet er uforenelig med MN-systemet. Tilfellet går inn under gruppe nr. I i Justisdepartementets veiledning av 31. mars 1941 (Norsk Lovtidend 1941 188-189) og er således i den gruppen innen MN-systemet hvor man har størst sikkerhet. Med hensyn til bevisverdien av blodtypebestemmelser i farskapssaker anser jeg det tilstrekkelig å vise til de høyesterettsdommer som er tatt inn i Rt-1949-873 flg. og side 1019 flg. og til høyesterettsdom av 13. april 1950 i, sak Knut J. Hafsås mot Margareth Anthonsen. Jeg finner å måtte bygge på at en utelukkelseskonklusjon etter nr. I innen MN-systemet må regnes for å stå i samme sikkerhetsklasse som en utelukkelseskonklusjon etter en av de sikreste grupper innen AB-systemet, jfr. Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941. Jeg kan også henvise til P. H. Andresen: «Menneskets Blodtyper. Anvendelsen i Retsmedicinen» (1948) side 41 flg. og til den danske «Vejiedning ved Bedømmelse af Blodtypebestemmelsens Resultat», tiltrådt av det danske rettslægeråd 11. mars 1947.
For Høyesterett er, det av professor Waaler opplyst at det ganske ofte for kontrollens skyld blir tatt nye blodprøver fra de samme personer. Det har da av og til forekommet at blodtypebestemmelsen har gitt forskjellig resultat. Disse opplysninger gjør det etter min mening påkrevet for domstolene å overveie om det er
Side:597
grunn til å påby at det skal tas nye blodprøver fra partene og barnet når det dreier seg om en utelukkelseskonklusjon. Etter det som professor Waaler har uttalt i retten finner jeg imidlertid at det ikke er tilstrekkelig grunn til å treffe noen slik bestemmelse i det foreliggende tilfelle. Professor Waaler har pekt på at alle 3 blodprøver ble tatt 3. juli 1946 og at han allerede et par dager etter personlig foretok blodtypeundersøkelsen. Etter de notater som han dengang satte opp, var det ingen grunn til å tvile på riktigheten av det resultat som undersøkelsen viste. Den omstendighet at han hadde de 3 blodprøver samtidig til stede og således straks ble oppmerksom på konklusjonen, ledet til at han umiddelbart etter foretok en ny undersøkelse til kontroll av resultatet.
Jeg er således kommet til det resultat at det må være riktig å bygge på utelukkelseskonklusjonen av 6. juli 1946, idet det etter mitt skjønn ikke foreligger slike eksepsjonelle omstendigheter at blodtypebestemmelsen kan settes til side. Jeg finner derfor at utelukkelseskonklusjonen må lede til at den ankende part ikke kan ansees som far til barnet.
Når jeg anser det utelukket at den ankende part kan være barnets far, kan han heller ikke idømmes bidragsplikt. På samme måte som i dommen av 13. april 1950 finner jeg for så vidt å måtte bygge på den foreliggende rettspraksis.
Jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.
Jeg stemmer for denne
dom:
A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det barn som B fødte den 30. mai 1944.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Dæhli og Bonnevie: Likeså.
Professor dr. med. (G. Waalers blodtypebestemmelse.
I farskapssaken 3/46: A - B har jeg foretatt blodtypebestemmelse på blodprøve fra
Blodpr. tatt av typer
1. B (mor) 3/7 - 46 doktor O M
Lynum
2. C (barn født 30. mai
1944) » » OMN
3. A » » A1M
Etter AB-systemet kan en da ikke utelukke noen mann av type 0,A1, A2, og B, men alle menn av type A1B og A2B fra å være barnets far.
Etter MN-systemet kan en ikke utelukke noen mann av type MN og N, men alle menn av type M fra å være barnets far.
Etter blodtypeundersøkelsen er da As farskap uforenelig med MN-systemet.
(Se veiledningen tabellen nr. I.)
Side:598