Rt-1950-718
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-08-30 |
| Publisert: | Rt-1950-718 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 151/1950 |
| Parter: | Statsadvokat Joh. Kr. Borten, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Berger, Stenersen, Nygaard, Holmboe, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §118, Straffeloven (1902) §67, §69, §115, §130, §18, §59, §89, Skatteloven (1911) |
Dommer Berger: Den 28, mars 1950 utferdiget politimesteren i Namdal forelegg mot A og B, hvorved de ble forelagt bøter etter skattelov for landet av 18. februar 1911 §118 annet ledd, jfr. Vikna herredsstyres vedtak
Side:719
av 26. januar 1939 om nedsettelse av inntektsgrensen, hver med kr. 25,-, subsidiært 6 dagers fengsel, derved at de ikke hadde levert selvangivelse for inntektsåret 1948 til Vikna ligningsvesen til tross for at de i kalenderåret hadde en nettoinntekt av minst 4000 kroner.
Ved Namdal herredsretts dom av 5. mai 1950 ble de tiltalte frifunnet.
Politimesteren i Namdal har anket over dommen på grunn av feil lovanvendelse, idet det anføres at foreldelsen ikke kan begynne sitt løp så lenge plikten til å inngi selvangivelse fremdeles består, og den må være innlevert før ligningsarbeidet er avsluttet.
Det avgjørende spørsmål i saken er hva der er utgangspunktet for foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak i det tilfelle som er nevnt i landsskattelovens §118 annet ledd. Jeg er enig med herredsretten i at utgangspunktet må være selvangivelsesfristen og tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse for dette. Jeg tilføyer at jeg legger atskillig vekt på at dette har vært alminnelig antatt fra kort tid etter at vi fikk bestemmelse om straff for unnlatelse av å inngi selvangivelse, opprinnelig ved lov av 11. mars 1916. Allerede i skriv av 19. januar 1918 har Riksadvokaten med tilslutning av Finansdepartementet gitt uttrykk for dette. Jeg legger videre vekt på at dette synes å stemme best med den ordning som landsskattelovens §118 annet ledd har om adgang for ligningsmyndighetene til å fastsette ny frist for innlevering av selvangivelse når straff er ilagt for unnlatelse av innlevering.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Holmboe og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Carl Skaar med domsmenn Arne Sørvik og Olav Laukvik):
- - -
Retten finner bevist:
Så vel tiltalte nr. 1 A som tiltalte nr. 2 B unnlot å levere inn selvangivelse til Vikna kommune innen 31. januar 1949 for inntektsåret 1948. Det ble fra de tiltaltes side heller ikke levert inn selvangivelse etter innleveringsfristen. Noen utsettelse for innleveringen ble ikke gitt.
Begge de tiltalte er skattepliktige til Vikna kommune for inntektsåret 1948, og tjente dette år henholdsvis kr. 4 475,- og kr. 5 600,-. I henhold til Vikna herredsstyres vedtak av 26. januar 1939, godkjent av Nord-Trøndelag fylkesskattestyre 11. november s. å. er inntektsgrensen for skattyterens plikt til å innlevere selvangivelse i henhold til landsskattelovens §18 nedsatt til kr. 4 000,-.
Retten finner det i nærværende tilfelle unødvendig å ta standpunkt til de tiltaltes subjektive skyld da straffekravet for de begåtte forseelser, etter rettens mening, var foreldet ved foreleggets utferdigelse 28. mars 1950.
Side:720
Foreldelsesfristen i det foreliggende tilfelle er i henhold til straffelovens §67, 1 år.
Retten forstår skatteloven for landet §118 annet ledd slik at den straffbare handling er begått i og med at selvangivelsen ikke er innlevert Innen den i loven bestemte frist - i dette tilfelle innen 31. januar 1949, jfr. skattelov for landet §59, jfr. §130 annet ledd. Selv om en skattyter leverer inn pliktig selvangivelse etter fristens utløp er han derfor skyldig til straff i henhold til nevnte bestemmelse. Skatteloven har ingen bestemmelser som setter strengere straff for den skattyter som overhodet ikke innleverer selvangivelse, og etter rettens mening har derfor en skattyter som allerede har oversittet fristen for innlevering av selvangivelse ikke plikt til under straffansvar å inngi selvangivelse uten spesiell oppfordring etter fristens utløp. Retten har ved denne vurdering dessuten lagt vekt på at en selvangivelse som innkommer etter fristens utløp i henhold til skattelovens bestemmelser, ikke gir skattyteren samme rettsstilling som en selvangivelse som er innkommet i rett tid, jfr. skatteloven for landet §89 første ledd.
Den oppfatning at foreldelsesfristen for straffekravet begynner å løpe ved innleveringsfristens utløp synes også ha støtte i Høyesteretts dom i Rt-1925-686. Likeså i Kjerschows kommentar til straffelovens §69 og i Thomles kommentar til skatteloven for landet §115.
Foreleggene mot de tiltalte ble utferdiget 28. mars 1950, altså etter at straffekravet etter det anførte var foreldet. De tiltalte blir derfor å frifinne. - - -