Rt-1950-732

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-09-02
Publisert:	Rt-1950-732
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 154/1950
Parter:	1. Olvar Hystad, 2. Ingolf Olsen, 3. ingeniør Lyshaug, 4. direktør Smith Meyer, 5. Ingvald Bore, 6. Birger Lekven, 7. W. Ingebrigtsen, 8. bokholder Torkelsen, 9. stiger Barstad, 10. O. Koppang, 11. O.H. Koppang, 12. Håkon Koppang, 13. J. Flatås, 14. Lars Jensen og 15. Martin Olsen (overrettssakfører E.M. Martens - til prøve) mot Stord kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson).
Forfatter:	Holmboe, Skau, Stenersen, Berger, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Hundeavgiftsloven (1925) §4, LOV-1880-04-17, Landkommuneloven (1921) §12, §1, Hundeavgiftsloven (1925)

Dommer Holmboe: Den 30. juni 1949 avsa Sundhordland herredsrett dom i sak mellom mekaniker Olvar Hystad, ingeniør Ingolf Olsen, ingeniør Lyshaug, direktør Smith Meyer, bakermester Ingvald Bore, bakermester Martin Olsen, ekspeditør Birger Lekven, forretningsmann W. Ingebrigtsen, bokholder Torkelsen, stiger Barstad, mekaniker O. Koppang, mekaniker O. H. Koppang, mekaniker Håkon Koppang, vaktmester J. Flatås og Lars Jensen på den ene side og Stord kommune på den annen side. Dommen hadde denne domsslutning:

«Stord herredsstyres vedtak av 13. november 1947 i sak nr. 11 og av 22. januar 1948 i sak nr. 34 stadfestes som rettsgyldige.

Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»

De nevnte saksøkere har påanket dommen, og anken er med Høyesteretts Kjæremåls samtykke innbrakt direkte for Høyesterett.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1.Stord herredsstyres vedtak av 13. november 1947 i sak nr. 11 om fastsettelse av hundeskatten til kr. 100,- og

2. Vedtak av 22. januar 1948 i sak nr. 34 om å frita for hundeskatt 46 hundeeiere og redusere hundeskatten for 29 hundeeiere til kr. 25,- - kjennes ugyldig. -

Side:733

3. Stord kommune betaler til det offentlige rettsgebyrene for herredsrett og Høyesterett og saksomkostningene for øvrig for begge retter til de ankende parter.

Stord kommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:

«1) at saken avvises for så vidt angår Stord herredsstyres beslutning av 22. januar 1948,

2) at herredsrettens dom for øvrig stadfestes dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblant jeg nevner erklæringer fra ordføreren i Stord av 25. oktober og 2. desember 1949, skriv fra lensmannen i Stord av 11. november 1949, erklæring av 15. desember 1949 fra Knut Huseth med flere. De nevnte erklæringsutstedere har vært fort som vitner for herredsretten, og saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse.

Kommunens avvisningspåstand er begrunnet med at de ankende parter ikke har noen berettiget interesse i at herredsstyrets beslutning om å frita andre hundeeiere for skatt blir kjent ugyldig. Heri er jeg ikke enig. Jeg behøver ikke å avgjøre hvorledes spørsmålet ville ha stillet seg hvis det hadde dreiet seg om fritagelse for en enkelt eller et ubetydelig antall hundeeieres vedkommende. De ankende parters påstand går ut på at den ordning som er gjennomført, og hvorved 75 av ca. 120 hundeeiere ble fritatt for avgift, er lovstridig, og det har de etter min mening en påviselig interesse i å se prøvet ved domstolene. Selv om man ikke vil anta at også selve beslutningen om avgiftsforhøyelse er ulovlig på grunn av denne påståtte ulovlighet, hvilket de ankende parter prinsipalt hevder, så kan man ikke se bort fra at utstrekningen av adgangen til dispensasjon er et moment som det vil være naturlig å ta i betraktning ved fremtidige beslutninger om avgiftens størrelse.

Jeg vender meg så til sakens realitet og tar først for meg beslutningen av 13. november 1947. Mot dennes gyldighet er det for det første gjort gjeldende at den er diktert ut fra hensyn som ligger utenfor loven. Det er på det rene at når herredsstyret besluttet å forhøye avgiften fra kr. 25,- til lovens maksimum kr. 100,-, var det for å motvirke den øking i hundeholdet som hadde funnet sted, og som medførte ulemper for saueholdet i herredet. Fylkesmannen uttaler i skriv til kommunen av 19. juni 1948, åpenbart som referat av en uttalelse fra kommunen: «Når heradstyret fastsette avgifta til kr. 100,-, meinte ein at med så stor avgift ville mange av dei som ikkje har bruk for hund, og mange av dei som held hund berre for moro og sport, øyda hundane sine. Og då stod att del som ein etter §4 i lova om hundeavgift meinte hadde «særlig behov» for hund.» Og uttalelser i herredsstyremøte bekrefter at dette har vært hensikten med forhøyelsen.

Jeg finner ikke at dette hensyn ligger utenfor loven. Det er for så vidt tilstrekkelig å henvise til Ot. prp. nr. 18 for 1925, som ligger til grunn for den någjeldende lov om hundeavgift av 26. juni 1925, hvor det sies (side 1, spalte 1): «Kravene om forhøielse av

Side:734

de gjeldende maksimumssatser er, foruten ved henvisning til den reduserte pengeverdi, også begrunnet med nødvendigheten av å få innskrenket det store antall hunder som holdes i en rekke bygder og byer», jfr. også innst. O. VI for samme år side 1. Jeg nevner også at Justisdepartementet i en i Lovtidende inntatt skrivelse av 20. november 1901 uttaler at hundeavgift (etter den eldre lov) «væsentlig har Karakteren af en repressiv Foranstaltning, som Kommunen med Hjemmel i Lov har vedtaget for sit Omraade til Begrænsning af Hundeholdet paa Stedet», og «saaledes ikke egentlig eller fortrinsvis har noget fiskalt Øiemed». Så vidt jeg har forstått de ankende parters prosedyre, er de også enige i at det ikke i og for seg er uberettiget å forhøye avgiften for å motarbeide hundeplagen, men de mener at det rettsstridige ligger i at forhøyelsen, slik som de ankende parter ser saken, er ensidig rettet mot bestemte grupper av hundeeiere. Denne innvending kommer jeg tilbake til i forbindelse med beslutningen av 1948.

Jeg vender meg så til de innvendinger mot beslutningen av 1947, som bygger på at denne må sees i sammenheng med beslutningen av 22. januar 1948, hvorved 75 hundeeiere, derav 71 jordbrukere, ble fritatt for å svare avgift eller fikk avgiften nedsatt til kr. 25,-.

Til støtte for sin oppfatning at de to beslutninger må sees i sammenheng anfører de ankende parter blant annet følgende: Avgiftsforhøyelsen ble i realiteten besluttet i forbindelse med budsjettbehandlingen i herredsstyremøte 7. juli 1947, da inntektsposten «hundeavgift» ble forhøyet fra kr. 1 500,- til kr. 4 000,-. Da det dengang var noe over 130 hunder i herredet, skulle en avgift på kr. 100,- innbringe over det tredobbelte av budsjettanslaget, og dette viser således at kommunen har regnet med en utstrakt bruk av adgangen til dispensasjon. Videre peker de på den store stigning av antallet av dispensasjonsbevillinger som fulgte avgiftsforhøyelsen, idet det i 1948 ble behandlet 81 søknader, hvorav 75 ble innvilget, mens det i 1947 bare var gitt dispensasjon for 26 hunder. De henviser også til at spørsmålet om behandlingen av dispensasjonsandragender ble berørt allerede under debatten om avgiftsforhøyelsen i 1947.

Kommunen har benektet at det er noen slik sammenheng mellom de to beslutninger. Jeg skal herom bemerke: Det forekommer meg sannsynlig at herredsstyret dengang det gikk til en firedobling av avgiften i det øyemed å begrense hundeholdet, må ha regnet med at det ville bli spørsmål om å bruke dispensasjonsadgangen i vesentlig større utstrekning enn tidligere, og at dette hovedsakelig måtte komme jordbrukerne til gode. Dette synes meg å følge av sakens natur, og det bekreftes av de omstendigheter som de ankende parter har påberopt og som jeg nettopp har nevnt. På den annen side er det på det rene at det ved vedtagelsen av forhøyelsen ikke ble fattet noen for det fremtidige herredsstyret bindende beslutning om utvidet bruk av dispensasjonsadgangen. Det er også på det rene at dispensasjonsspørsmålet ville bli avgjort av det nyvalgte herredsstyre, av hvis 20 medlemmer dog de 14 også hadde sittet i det gamle.

Jeg behøver ikke å gå nærmere inn på spørsmålet om i hvilken grad det er sammenheng mellom de to beslutninger, eller ta

Side:735

standpunkt til spørsmålet om hvilken innflytelse det ville ha hatt på beslutningen av 1947 om fritagelsesbeslutningen av 1948 hadde vært lovstridig. Jeg mener nemlig at den sistnevnte beslutning, eller om man vil - den ordning som ble innført ved de to beslutninger, sett under ett, ikke er i strid med loven.

Herom skal jeg i tilslutning til det som er anført av herredsrettens flertall bemerke følgende: Mot beslutningen av 1948 har de ankende parter for det første gjort gjeldende at behandlingsmåten i herredsstyret var utilfredsstillende. De innkomne andragender om fritagelse ble først behandlet av jordstyret, som etter de ankende parters mening ikke hadde kompetanse i dette spørsmål, og hvori - det bare satt gårdbrukere - jordstyret var dog for anledningen forsterket med et medlem av herredsstyret. Jordstyret avga innstilling om hver enkelt søknad. Saken ble deretter behandlet i formannskapet, som foretok enkelte endringer i jordstyrets innstilling. I herredsstyret ble så navnene på søkerne referert tillikemed innstillingene, mens selve søknadene på enkelte unntak nær ble ikke lest opp. Heller ikke ble loven om hundeavgift referert, således at man etter de ankende parters mening ikke har noen sikkerhet for at herredsstyrets medlemmer var klar over at fritagelse for avgift bare kunne bevilges dem som hadde «særlig behov» for å holde hund. Søknadene ble behandlet i herredsstyret som sak nr. 34, og der gjensto ytterligere 9 saker. Alt dette viser etter de ankende parters mening at herredsstyret ikke kan ha foretatt den skjønnsmessige vurdering av hver enkelt søknad som loven forutsetter.

Jeg finner disse innvendinger mot behandlingsmåten ugrunnet. Sakens dokumenter har, etter hva det er opplyst, vært utlagt i lovbefalt tid - landskommunelovens §12 - og det foreligger intet om at ikke herredsstyrets medlemmer har hatt anledning til å få de opplysninger de måtte ønske. At saken først ble sendt jordstyret til behandling, er naturlig, fordi det, som jeg kommer tilbake til, hovedsakelig var jordbrukernes særlige behov for å holde hund som ble anført som grunn for søknadene om fritagelse. For øvrig tilføyer jeg at hva man enn mener om sammenhengen mellom de to beslutninger, kan jeg ikke se at formelle feil ved beslutningen av 1948 kan ha noen betydning for spørsmålet om lovligheten av den trufne ordning i dens helhet. Slike feil kunne rettes ved ny behandling, uten at selve ordningen berørtes, derav. Noe annet er det, og det er så vidt jeg forstår de ankende parters vesentlige grunn til å påberope seg de angivelige formelle feil, at den behandlingsmåte som er benyttet, i noen grad indiserer at kommunens vedkommende har ansett en omfattende fritagelse for gårdbrukere som en uunngåelig eller iallfall naturlig følge av avgiftsforhøyelsen.

Dermed går jeg over til det som er sakens hovedspørsmål, de reelle innvendinger som de ankende parter har rettet mot beslutningen av 1948. Disse innvendinger går for det første ut på at herredsstyret ved sin beslutning om avgiftsfritagelse har gått utenfor lovens ramme, idet det ikke kan sies at de hvis søknad er innvilget har «særlig behov» for å holde hund, hvilket etter lovens §4 siste punkt er betingelsen for at fritagelse kan innvilges. Dette kan ikke

Side:736

forståes slik at herredsstyret kan fri ta en enkelt klasse hundeeiere for avgift. Men etter de ankende parters mening er det dette herredsstyret har gjort, idet det på få unntak nær har innvilget alle de søknader som var kommet fra jordbrukere. I alt ble 71 jordbrukere fritatt for avgift, eller fikk avgiften nedsatt til kr. 25,-, mens det etter oppgave fra lensmannen ikke var mer enn 73 gårdbrukerhunder i herredet. Kommunen hevder at dette tall er for lavt, men det er iallfall på det rene at det samlede antall hunder i herredet var 118, og at en stor del av de hunder som der betales avgift for er jakthunder og lignende. Videre gjør de ankende parter gjeldende at herredsstyret iallfall gikk utenfor loven når det bevilget 13 gårdbrukere fra øen Huglo fritagelse under et, uten at engang søkernes navn ble nevnt i herredsstyret. Dette er i virkeligheten, mener de ankende parter, å frita en del av herredet for avgift, hvilket loven ikke tillater.

Om disse spørsmål skal jeg bemerke: Adgangen til å bevilge avgiftsfritagelse for dem som har særlig behov for å holde hund, ble innført ved loven av 26. juni 1925. Den eldre lov av 17. april 1880 hadde ingen bestemmelse herom, men åpnet adgang til å beslutte at plikten til å svare avgift av hund bare skulle gjelde for en del av herredet. Herom sies det i Ot. prp. nr. 18 for 1925 1 spalte 2: «Den nu gjeldende bestemmelse i lov angående avgift av hunde i landdistriktene om at beslutning om hundeavgift kan fattes for det hele herred, eller for deler av samme, har man ikke medtatt i proposisjonen til den nye lov, da man anser bestemmelsen for lite praktisk. Man skal i denne forbindelse bemerke, at der under Det norske landbruksråds forhandlinger i oktober 1923 blev rettet kritikk mot denne bestemmelse som vanskelig å praktisere. Det blev samtidig fremholdt, at hvis det hadde vært adgang for herredsstyrene til å frita enkelte fjellgårder, hvor man nødvendigvis må ha en gårdshund som bufehund, for hundeavgift, så ville dette være en mer praktisk bestemmelse. Departementet antar at disse bemerkninger bør tillegges vekt, og har derfor i proposisjonens §4 foreslått en bestemmelse om, at et herred- eller bystyre skal ha adgang til å frita for avgiftsplikt, hvor det gjelder hunder som noen har særlig stort behov for. Som det vil sees har man foreslått, at bestemmelsen også skal gjelde for byene. Det kan nemlig meget vel tenkes, at det for enkelte personer i byene vil være ytterst påkrevet å holde hund.» Stortingets landbrukskomite uttaler om bestemmelsen (Innst. O. VI for 1925 3 spalte 1-2): «Den betingelse, at hel eller delvis fritagelse for avgift skal gjelde for hund, som nogen har «særlig stort behov for», finner komiteen noget streng. Man foreslår, at ordet «stort» utgår, hvoretter hel eller delvis fritagelse blir betinget av, hvorvidt vedkommende har særlig behov for å holde hund.» Komiteen tilføyer: «Det er ikke meningen, at herred- eller bystyre skal kunne gi alminnelige bestemmelser om fritagelse for avgiftsplikt.»

Det fremgår herav, dels at bestemmelsen om adgangen til individuell fritagelse iallfall til dels er ment som erstatning for den mindre praktiske bestemmelse om adgang til å frita deler av

Side:737

herredet for avgiftsplikt, dels at det har vært meningen å gjøre vilkårene for fritagelse noe mindre strenge enn opprinnelig foreslått av departementet. Dessuten synes det å fremgå av forarbeidene at det fortrinsvis var jordbrukets behov departementet hadde for øye. På den annen side understreker altså forarbeidene det som også fremgår klart av loven, at herredsstyret ikke kan treffe alminnelig bestemmelse om fritagelse.

Om grunnen til at de 71 gårdbrukere ble fritatt for avgift uttaler ordføreren i Stord:

«Ein ser det slik, at dei gardbrukarar som har eigedomane sine liggjande like inn til fellesbeitet i fjellet, har «særlig behov» for hund. Det er ikkje oppsett gjerde millom fellesbeitet og desse fjellgardane, og heile sumarhalvåret når smalen skal vera i fjellet er dei meir og mindre utsett for smaleplaga.

So er det ein del gardbrukarar som har eigedomane liggjande til dei vanlege fjellvegar og rekstervegar for sauer. Serleg vår og haust er desse gardane mykje utsett for pågang av sauer.

Ein del av gardbrukarane har bygdevegane over eigedomane. Vegane er ikkje inngjerde, og millom ut- og innmark er det grindar. Den store bilferdsla som no er, fører med seg at grindane vert sett opne - serleg om natti, eller del vert heilt øydelagde ved vyrdlaus køyring, og då passar sauene og storfe smoga til å gjera den skade dei får tid til.

Ved å ha hund på desse bruk kan ein mykje lettare halda smalen burte. Berre dei veit at der er hund på garden - eller dei har vorte skremde av denne ein gong, gjer at dei held seg meir undan.

Ein ting til som gjer at det er meir naudsynt for ein del av desse å ha hund er, at det i mange tilfelle er andre som har gjerdehaldet for eigedomane. I slike tilfelle vil gjerdehaldet ofte verta forsømt, og gardbrukaren har den plaga som fylgjer med.»

Det må medgis at de her anførte grunner for nødvendigheten av hundehold, så gode de i seg selv måtte være, fører til en så utstrakt adgang til fritagelse at det kan synes tvilsomt om de ligger innenfor den ramme loven har villet trekke opp når den krever at det skal foreligge «særlig behov». I den foreliggende sak er det opplyst at antallet av de jordbrukere som er blitt fritatt, 71, utgjør vel en tredjedel av samtlige jordbrukere i herredet, ca. 200. Jeg er imidlertid blitt stående ved at herredsstyret ikke kan sies å ha overskredet grensen.

At de 13 gårdbrukere på Huglo ble bevilget fritagelse en bloc, er etter min mening en formfeil, men forholdet er ikke tilstrekkelig opplyst til at jeg kan avgjøre om denne feil har reell betydning. Å betrakte forholdet slik at det derved skulle være gitt en alminnelig fritagelse for en del av herredet, synes jeg ikke er naturlig - det forelå så vidt jeg har forstått søknad fra alle. Det måtte i tilfelle være de ankende parters sak å opplyse at disse gårdbrukere, eller noen av dem, ikke hadde særlig behov for å holde hund, men noen opplysning herom foreligger ikke. For øvrig mener jeg at selv om fritagelsen av disse 13 skulle være angripelig, ville det ikke få noen avgjørende betydning for bedømmelsen av den iverksatte ordning sett som helhet.

Side:738

Endelig gjør de ankende parter gjeldende at den ved de to beslutninger innførte ordning strider mot det prinsipp at skatter skal fordeles likt og rettferdig. Herom bemerker jeg: «Hvis talen var om en avgift som hadde noen betydning for kommunens økonomi, ville det være egnet til å vekke store betenkeligheter at en etter forholdene betydelig gruppe av avgiftspliktige, tilhørende en og samme næringsklasse, skulle bli fritatt for avgiften. Så er imidlertid ikke tilfelle her. Når det gjelder hundeavgift, iallfall når det gjelder det forhold vi her har for oss, trer det fiskale moment i bakgrunnen for det preventive. Det er opplyst at Stords budsjett var på ca. 1,3 millioner kroner, mens hundeavgiften som nevnt var budsjettert med kr. 4 000,-. Som nevnt var det etter de ankende parters fremstilling bare ca. en tredjedel av herredets jordbrukere som holdt hund, og disse fikk på noen unntak nær avgiften ettergitt eller nedsatt. Men dette behøver så vidt jeg kan forstå ikke å bety annet enn at det hovedsakelig var de jordbrukere som hadde særlig behov for det, som holdt hund. På den annen side er det ikke anført at noen annen enn jordbrukere har søkt fritagelse, bortsett fra de fire som fikk sin søknad innvilget, hvorav de tre for øvrig så vidt jeg forstår hadde krav på fritagelse. De ankende parter har ikke søkt fritagelse.

I denne forbindelse nevner jeg, skjønt jeg legger liten vekt på det, at det i saken er opplyst at bare seks av herredsstyrets tyve medlemmer var jordbrukere.

Jeg er således kommet til samme resultat som herredsrettens flertall, at de ankende parters påstand ikke kan føre frem. Jeg finner imidlertid at dette bør få sitt uttrykk i at Stord kommune frifinnes.

Da det her dreier seg om et prinsippspørsmål, hvis løsning ikke er utvilsomt, finner jeg at de ankende parter har hatt skjellig grunn til å se Høyesteretts avgjørelse i saken, og at de derfor ikke bør ilegges omkostningsansvar.

Jeg stemmer for denne

dom:

Stord kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil dog tilføye at det for meg har stillet seg atskillig tvilsomt om en ordning som den som er gjennomført i Stord er forenelig med loven. Hvis et «særlig behov» for hundehold er til stede i så stor utstrekning som tallet på fritagelser gir uttrykk for, og som man synes å ha forutsatt da vedtaket om fritagelse ble gjort, forekommer det meg at det ville være en rimeligere ordning - og en ordning som ville være iallfall bedre i samsvar med loven om man hadde unnlatt å forhøye avgiften. Den ordning som ble truffet innebærer i realiteten at avgiften er 4-doblet for et mindretall av hundeeierne. Er det blant hundene hos dette mindretall skadedyr, måtte disse hunder kunne rammes på annen måte. Jeg viser således til lov av 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved

Side:739

hund med videre. Loven om hundeavgift har dog forutsatt at fritagelser for avgiften skal være unntak.

Dommer Stenersen: Jeg er på samme måte som dommer Skau enig med førstvoterende.

Dommer Berger: Likeså.

Justitiarius Stang: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av herredsrettens dom (dommer fullmektig Sten Grindhang med domsmenn Andreas Gloppen Landa og Peder N. Aga):

Som følge av at det i Stord kommune ned gjennom årene av hunder var blitt drept et større antall sauer, vinteren 194647 således ca. 30, fattet Stord herredsstyre den 13. november 1947 vedtak om å forhøye hundeavgiften til kr. 100,- pr. år i den hensikt å få antallet hunder redusert og på denne måte komme hundeplagen til livs. Avgiften hadde tidligere vært kr. 25,-. Forhøyelsen til kr. 100,- ble fattet med 14 mot 6 stemmer, mens de 6 stemte for en forhøyelse til kr. 50,- pr. år. Forhøyelsen ble å regne fra 1. januar 1948. Det ble så kunngjort en bestemt frist innen hvilken søknader om fritagelse for avgift måtte være innkommet.

Innen fristens utløp var det i alt innkommet 81 søknader om slik fritagelse. Overensstemmende med tidligere praksis, vedtatt av herredsstyret, ble søknadene først behandlet og innstilling foretatt av jordstyret, som består av 5 gårdbrukere, en fra hver krets. Formannskapet foretok så etter en del endringer den endelige innstilling, hvoretter søknadene ble behandlet i herredsstyremøte den 22. januar 1948. Med 17 mot 3 stemmer ble det så vedtatt å frita helt 46 og delvis 29 for hundeavgift for året 1948, mens det for året 1947 var ca. 9 som var helt og 17 som var delvis fritatt for slik avgift. I forannevnte møte ble det samtidig enstemmig vedtatt at 6 av søkerne ikke ble fritatt for avgiften med den begrunnelse at «ein hadde mistanke om at hundane ikkje var trugne». Da det i slutten av 1947 i herredet fantes ca. 150 innregistrerte hunder, ble ca. halvparten, hvorav det alt overveiende antall var gårdbrukere og småbrukere, fritatt for å betale hel eller delvis hundeavgift da herredsstyrets flertall fant at de i medhold av lov nr. 4 av 26. juni 1925, siste ledd, siste punktum hadde et særlig behov for å ha hund for å få holdt sauer, gjeiter, hjort m.v. borte fra eiendommene sine. De tre som stemte Imot, ba deretter tilføyd møteboken følgende: «Har røysta mot at ein part av bygdens innvånere blir friteken for hundeskatt, ein part får hundeskatten nedsett til kr. 25,- og andre må betale kr. 100,-.»

Da saksøkerne, som alle må betale kr. 100,- i avgift, mener at de etter dette blir særbeskattet, har de gått til søksmål for å få prøvet lovligheten av herredsstyrets to vedtak. - - -

Retten skal bemerke:

Hva vedtaket om forhøyelse av avgiften til kr. 100,- angår, kommer retten enstemmig til det resultat at dette må bli å opprettholde, da hundeavgiftslovens §1 første ledd uten å stille opp noen betingelser gir et herredsstyre adgang til å sette den årlige hundeavgift til et beløp av opptil kr. 100,-. Dette gjelder enten det tidligere overhodet ikke har vært betalt noen avgift eller denne har vært lavere enn maksimumsbeløpet.

Side:740

Hva motivet for forhøyelsen kan ha vært, enten det er for å få redusert antall hunder i herredet eller for å få penger inn i kommunekassen, er etter lovens ordlyd uten betydning. I innstillingen fra finanskomiteen om gjeldende lov om hundeavgift heter det således bl.a. at det var innkommet en rekke krav om forhøyelse av avgiften, da dette var nødvendig for å få innskrenket det store antall hunder som holdtes i en rekke bygder og byer. Retten finner heller ikke at det er ført bevis for at et flertall av herredsstyremedlemmene forut for eller i forbindelse med vedtaket om forhøyelse av avgiften hadde den tanke eller forutsetning at forhøyelsen i realiteten ikke skulle omfatte gårdbrukerne, da samme flertall senere skulle stemme for at disse helt eller delvis ble fritatt for å betale avgift når de søkte om det. Det må pålegges saksøkerne en streng bevisbyrde når de påstår at flertallet ut fra uriktige motiver har stemt for en slik forhøyelse. En viser i så henseende til førstvoterendes votum i Rt. for 1933 550 øverst, hvor det bl.a. heter at det skal overordentlig meget til, for at en domstol skal kunne fastslå at en eller flere kommunerepresentanter i et gitt tilfelle virkelig har tatt andre hensyn enn dem som etter en liberal og rommelig oppfatning kan ansees hjemlet i loven som saklige. For øvrig var samtlige herredsstyrerepresentanter uansett parti og yrke enig i at avgiften skulle forhøyes, mens det kun var dissens om hvor stor forhøyelsen skulle være.

Når det gjelder vedtaket av 22. januar 1948, bestemmer hundeavgiftslovens §4, siste ledd, siste punktum at et herredsstyre helt eller delvis kan frita hundeeiere for avgift når det gjelder hunder som noen har særlig behov for. Noen ubetinget rett for herredsstyret til å frita for avgift gir loven således ikke i dette tilfelle, men stiller opp visse direktiver og setter visse skranker som herredsstyret under sitt frie skjønn må ta hensyn til. Det er ikke tvilsomt at domstolene har myndighet til å prøve om vedtaket er truffet av det forvaltningsorgan som etter loven har kompetanse til å fatte et slikt vedtak, at forvaltningsorganet herunder har gått frem på en formelt riktig måte, herunder at saken er forberedt på riktig måte samt om forvaltningsorganet under utøvelsen av sitt frie skjønn har holdt seg innenfor de grenser vedkommende lov enten uttrykkelig eller ved sitt tydelige formål har trukket opp. Det vises i så henseende til Eckhoff, Civilprosess I, 10 ff. og Rt. for 1933 549 siste ledd.

Rettens flertall, de to domsmenn, mener at det under behandlingen av søknadene er gått frem på en formelt riktig måte. Etter deres oppfatning er det ikke stridende mot loven at jordstyret først utfører et rent forberedende arbeid ved å sette opp en uforbindende innstilling all den stund hver enkelt søknad etterpå er blitt behandlet og prøvet av herredsstyret. En slik behandling i flere instanser skulle tvert om være en garanti for at bare de som virkelig hadde behov for hund, ble fritatt. Flertallet mener også at det er uten betydning at det ble foretatt avstemning under ett over søknadene fra Huglo, da hver enkelt av disse på forhånd var blitt opplest og drøftet. Flertallet er videre av den mening at herredsstyret har holdt seg innenfor de grenser loven har trukket opp. Det er herredsstyret som for hver enkelt søknads vedkommende skjønnsmessig har avgjort at det forelå et særlig behov. Om en så etterpå, når en legger sammen alle de som er blitt fritatt, har kommet til det resultat

Side:741

at over halvparten av de registrerte hundeeiere har et særlig behov, er dette ikke i strid med loven selv om det, som i dette tilfellet, viser seg at et overveiende antall var gårdbrukere eller småbrukere, eller selv om samtlige søkere, som var gårdbrukere, fra et distrikt ble fritatt. Loven inneholder nemlig intet om at det er et større eller mindre antall hundeeiere, eller bestemte yrkesgrupper av disse, som skal ha det særlige behov loven taler om. Det kan heller ikke bli tale om at gårdbrukerne ble favorisert all den stund det bare var seks gårdbrukere med i herredsstyret, og vedtaket ble fattet mot 3 stemmer som konsekvent stemte mot enhver fritagelse. Hva økningen i behovet fra 1947 til 1948 angår, er det intet til hinder for at dette kan variere fra år til år, da det er avhengig av faktorer som tilgangen på gjerdematerialer, klimatiske forhold m.v. Flertallet er etter dette kommet til det resultat at også vedtaket av 22. januar 1948 må bli å opprettholde.

Mindretallet, rettens formann, er med hensyn til sistnevnte vedtak kommet til et annet resultat. Hva behandlingsmåten angår, er det ifølge loven herredsstyret eller formannskapet som skal avgjøre søknadene. Ved å la jordstyret foreta grovbearbeidelsen og den første innstilling over hvem som skal bli fritatt eller ikke, er det alltid en fare for at medlemmene av dette bevisst eller ubevisst kan komme til å favorisere sin egen yrkesstand. Vitne nr. 4, formannen i jordstyret, har forklart at søknadene ble behandlet i et enkelt møte som varte ca. 8 timer, hvilket skulle tilsi at det ble behandlet minst 10 søknader i timen. På den annen side kan en heller ikke se bort fra at det er fare for at herredsstyret som har mange saker til behandling på et møte, så noenlunde vil vedta søknadene overensstemmende med jordstyrets innstilling. I dette tilfelle kom søknadene opp som sak nr. 34. Da en antar at det fremdeles sto saker igjen til behandling, har en vanskelig for å tro at hver enkelt søknad ble grundig behandlet og diskutert. Etter mindretallets mening har behandlingen både i jordstyre og herredsstyre vært altfor summarisk. Det burde derfor på forhånd ha vært foretatt grundige undersøkelser med eventuelle åstedsbefaringer angående den enkelte søkers særlige behov. Herredsstyret, som måtte ha tenkt seg følgene av en slik forhøyelse av avgiften med etterfølgende massefritagelse av samme, burde også ha tatt seg god tid på behandlingen av søknadene og ikke feiet dem unna på et møte sammen med en rekke andre saker.

Etter mindretallets mening må herredsstyret ha gått utenfor lovens ramme når det har kommet til det resultat at samtlige 81 søkere hadde et særlig behov, og som var over 3 ganger så stort som for året 1947. §4, første ledd bestemmer positivt hvilke som ikke skal svare avgift, mens annet ledd første punktum bestemmer at herredsstyret kan frita hundeoppdrettere for å svare avgift. Loven må hermed ansees for å ha trukket opp grensene for hvilke som er fritatt for avgift. Når så loven i siste punktum har en bestemmelse om at personer uansett yrke, under visse betingelser kan fritas, må det etter mindretallets oppfatning være i rene unntakstilfelle at hundeeiere fritas for avgift i medhold av denne bestemmelse. Vedkommende må da klart dokumentere at han har et særlig behov, at det for ham er ytterst påkrevet å holde hund, enten han nå er gårdbruker, jeger, fisker eller en eldre sykelig dame. Herredsstyrets vedtak om ikke å frita seks eiere med den begrunnelse at hundene deres

Side:742 ikke var «trugne» til tross for at de som eiere av fjellgårder ifølge herredsstyrets mening hadde et særlig behov, kan heller ikke sees å være lovhjemlet. Hva angår stigningen i antall behov, kan en ikke være enig i ordførerens og vitne nr. 5´ teori om at behovet var like stort i 1947 som 1948, men at mange ikke før 1948 hadde registrert sin hund og derved tatt chansen på ikke å betale den daværende avgift på kr. 25,-. Når så avgiften ble satt opp til kr. 100,-, fant de ut at dette var et så stort beløp, at de ikke ville ta en slik chanse lenger, men heller registrere hunden og deretter søke om fritagelse for avgiften. En finner det da merkelig at slike eiere som ikke tidligere har betalt avgift, allikevel, til tross for at de aldri tidligere har latt høre fra seg at de hadde et særlig behov, får avgiften nedsatt første gang de søker. Ved bedømmelsen av hvorvidt herredsstyret har gått utenfor lovens ramme, er det også lagt vekt på at fylkesmannen i Bergen og Hordaland, etter å ha fått seg forelagt sakens fakta, i skriv av 19. juni 1948 til ordføreren i Stord foreslo at herredet tok saken opp til ny behandling. Videre er lagt vekt på at Justisdepartementet i et lignende høve i skriv av 6. mars 1941 har uttalt bl.a.: «Hundeavgiftsloven bygger på den forutsetning at innen samme kommune skal samtlige hundeeiere være likestillet - innen den ramme som loven opptrekker - med hensyn til erleggelse av hundeavgift. I loven er bestemt hvilke hundeeiere skal være fritatt for avgift, og lovens forutsetning er at herredsstyret bare rent unntaksvis - når det gjelder hunder som noen har særlig behov for - bør benytte den adgang loven gir til helt eller delvis å frita for avgift.

Hva det skal forståes ved «særlig behov» må bedømmes ut fra forholdene i vedkommende kommune. At en hundeeier har bruk for hund, kan ikke ansees som «særlig behov» i lovens forstand når det samme gjelder for en flerhet eller endog flertallet av hundeeiere innen kommunen. Det kan således ikke antas å være lovmedholdelig å frita samtlige eller en vesentlig del av kommunens gårdbrukere for å svare hundeavgift. Hvis herredsstyret mener at alle disse hundeeiere ikke bør betale hundeavgift, bør konsekvensen være at det ikke innføres avgift for hund i vedkommende kommune. Det har nemlig ikke vært forutsetningen at det med hjemmel i hundeavgiftsloven skal være adgang til å særbeskatte et mindretall av hundeeiere innen kommunen.»

Rettens formann er etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kommet til at herredsstyrets vedtak av 22. januar 1948, hvorved flertallet av registrerte hundeeiere helt eller delvis ble fritatt for avgift, mens mindretallet av eiere derved faktisk måtte betale en avgift på kr. 100,-, hvis de ville beholde sine hunder, er stridende mot loven, både mot dens ånd, prinsipper og forutsetninger. Saksøkerne måtte da etter dette ha en rimelig interesse av å se rettens avgjerd i saken. - - -