Rt-1950-77
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-01-26 |
| Publisert: | Rt-1950-77 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22/1950 |
| Parter: | Ole J. Hurlen (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Elias Hildre (høyesterettsadvokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Bahr, Holmboe, Kruse-Jensen, Nygaard, Schjelderup |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §1, LOV-1907-07-16-§1, Odelsloven (1821), Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71 |
Dommer Bahr: I odelsløsningssak ved Nordre Sunnmøre herredsrett om eiendommen Bostad i Haram avsa herredsretten - den
Side:78
konstituerte sorenskriver med odelstakstmennene som domsmenn - den 1. februar 1944 dom med slik domsslutning:
«Ole J. Hurlen, Herman Fossgt. 2, Oslo, dømmes til innen 2 uker etter denne doms forkynnelse å utstede og undertegne skjøte til Elias P. Hildre, Hildrestrand, på eiendommen «Bostad» g.nr. 23, b.nr. 6 av skyld 6 øre i Haram herred og å fravike nevnte eiendom til 14. april 1944 mot erleggelse av løsningssummen overensstemmende med skjønnslovens §71 første ledd jfr. §66.
Sakens omkostninger oppheves.»
Ole J. Hurlen påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten - med fire domsmenn - avsa 24. januar 1947 dom med slik domsslutning:
«Herredsrettens dom stadfestes, dog således at fravikelsen settes til første faredag, 14. april 1947.
I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Ole J. Hurlen innen 2 uker etter dommens forkynnelse til Elias P. Hildre 400 kroner.»
En av lagdommerne stemte for at Ole J. Hurlen skulle frifinnes.
Ole J. Hurlen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han mener at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har antatt at eiendommen er større enn vanlige hustomter med hage og derfor omfattes av betegnelsen «jord på landet» i odelslovens §1. Han hevder at reglene i lov av 16. juli 1907 §1 post 2 a om hustomter må få anvendelse. Eiendommen har aldri ytet noe av betydning til eierens underhold. Den forrige eier var emissær og stadig på reiser, og da eiendommen ble solgt til den ankende part, hadde den stått ubebodd i 3 år.
Den ankende part har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom oppheves, at han frifinnes for odelskravet, og at motparten ilegges saksomkostninger for alle retter.
Ankemotparten, Elias Hildre, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fravikningen settes til 14. april 1950, og at den ankende part tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger.
Til bruk for ankesaken er ankemotparten og en del vitner avhørt ved bevisopptak for Nordre Sunnmøre herredsrett og Romsdal herredsrett. I følge rettsboken fra Nordre Sunnmøre herredsrett uttalte lensmannen i Haram, Olav Synnes, som vitne bl.a.: «Etter min mening er Bostad planlagt og utbygd som et vanlig småbruk på disse kanter av landet, med rettigheter og bebyggelse. Hvis det var tale om å anse det som hustomt med hage, vilde det være unødvendig med beiterett, moldrett og løe. Med småbruk her i distriktet forutsettes vanligvis at småbrukeren driver annet biyrke, som f. eks. fiske, ved siden av. Jeg har drevet gårdsbruk helt siden jeg ble voksen. Det er en kjensgjerning at her på Vestlandet drives jorden mer intensivt enn på Østlandet f. eks., i hvert fall i kyststrøket hvor det er knappere med jord.» Herredsagronom Emil Nerland karakteriserte i sin vitneforklaring Bostad som et småbruk, og formannen i jordstyret, Peter Alvestad, uttalte at han betraktet
Side:79
eiendommen som småbruk «etter forholdene her». To andre vitner - gårdbruker Elias Emblem og statsvandrelærer i husdyr- og jordbruk Asbjørn Heggem - uttalte derimot at de anså Bostad som hustomt med hage (tomtebruk).
Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter.
Når ankemotparten gjør gjeldende at den eiendom det her gjelder, må ansees som en hustomt, som ikke kan være gjenstand for odelsløsning, kan jeg ikke gi ham medhold. Som det fremgår av herredsrettens dom, er eiendommens samlede areal bare litt over 3 dekar, hvorav ca. 2,6 dekar dyrket mark. Jeg finner imidlertid - på samme måte som herredsretten og lagmannsrettens flertall - at denne eiendom, slik den er oppdyrket og bebygget og med de rettigheter som tilligger den, etter de stedlige forhold må karakteriseres som «jord på landet» i odelslovens forstand. Jeg henviser til den nærmere begrunnelse som er gitt av herredsretten - særlig dens formann - og av lagmannsrettens flertall, som jeg i det vesentlige kan tiltre.
Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at tiden for fravikelsen settes til 14. april 1950.
Jeg finner at den ankende part må betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett overensstemmende med ankemotpartens påstand.
Jeg stemmer for denne
dom
Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fravikningen settes til 14. april 1950.
I saksomkostninger til det offentlige be taler Ole J. Hurlen 800 - åtte hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker - fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Holmboe: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Nygaard og Schjelderup: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Hans Langeland med domsmenn Karl J. Ostnes, Martinius J. Åkre og Ole K. Haram):
Saken gjelder odelsløsning av eiendommen «Bostad» g.nr. 23, b.nr. 6 av skyld 6 øre i Haram herred.
Saksøkerens far Petter E. Hildre fikk skjøte på eiendommen «Bostad» 1. november 1911.
Eiendommen er oppmålt av herredsagronom Emil Nerland 17. september 1943 og det samlede areal er oppgitt til 3 082 dekar. På vegne av saksøkte har dessuten ingeniør Holstad, Ålesund, den 22. januar 1944 foretatt oppmåling av eiendommen og har kommet til et areal på 3 064,2 kvm.
På eiendommen er oppført våningshus (7 X 9,60) kvm., låvebygning (4,75 X 7,25) kvm., og torvskur (2,65 X 6,15) kvm. Dessuten går der
Side:80
over eiendommen en vei som er 90 m lang og ca. 2 m bred. Det samlede dyrkede areal blir etter dette ca. 2 600 kvm. Dette areal er for en vesentlig del utlagt til aker. Dessuten er der en liten hage og eng. Til eiendommen hører ikke skog og heller ikke torvrett eller almenningsrett, men eiendommen har beiterett i hovedbrukets utmark og rett til mold.
Eiendommen ble i 1939 kjøpt av saksøkte Ole J. Hurlen, Herman Fossgt. 2, Oslo. Skjøte ble tinglyst 15. mars 1940.
Den 15. mars 1943 uttok saksøkeren klage ved Haram forliksråd, og odelstakst ble begjært den 10. mai s. å. etter at saken var behandlet i forliksrådet den 5. s. md. Den 11. juni 1943 ble der holdt odelstakst over eiendommen, som ble verdsatt til kr. 5 500. - - -
Retten skal bemerke:
Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er som nevnt, om eiendommen «Bostad» g.nr. 23, b.nr. 6 av skyld 6 øre i Haram herred, som har en størrelse av minst 3 064 kvm. brutto og med påstående våningshus, låvebygning og torvskur, må ansees som «jord på landet» i odelslovens forstand eller om den går inn under odelsfrihetsloven av 1907 §1, punkt 2 a som særskilt matrikulert hustomt.
Retten, som har foretatt taksering av eiendommen, var også til stede på denne under hovedforhandlingen, og det har vært foretatt nøyaktig oppmåling av herredsagronomen i Haram og Vigra samt av ingeniør Holstad, Ålesund. Etter de målinger som har funnet sted antar retten at minst 2 600 kvm. av eiendommen kan dyrkes.
Herredsagronomen i Haram og Vigra og bestyreren av fylkeslandbruksskolen på Gjermundnes har dessuten uttalt seg om hva som kan fores på eiendommen, og har avgitt detaljerte beregninger. Etter disse uttalelser og rettens egne erfaringer er det ikke tvil om at det på omhandlede eiendom med god drift vil kunne fores en alminnelig gråku som er det vanlige på disse kanter av landet.
Domsmennene mener at en eiendom av den størrelse det her gjelder og med dennes beliggenhet forholdsvis langt fra tettbebygget strøk, ikke kan ansees som en hustomt med kjøkkenhave i odelsfrihetslovens forstand og at eiendommen derfor må gå inn under odelslovens §1 «jord på landet», idet eiendommen må ansees som et lite småbruk.
Rettens formann bemerker:
Jeg er under sterk tvil kommet til samme resultat som domsmennene. Det som særlig gjør at saken for meg stiller seg tvilsom er den hittidige og fremtidige bruk av eiendommen.
Saksøkerens far var etter det som er opplyst, emissær, han har da trolig reist atskillig, men har ved siden dyrket sin lille eiendom og holdt opp til 5 sauer.
Saksøkeren driver en liten trevarefabrikk på Skjelten, men har i flere år bodd på sin fars eiendom. Han vil trolig fortsette med møbelindustrien også i fremtiden, men akter å drive småbruket ved siden. Eiendommen forekommer meg også i minste laget til en odelseiendom å være.
Etter eiendommens beliggenhet finner jeg imidlertid som domsmennene at den ikke kan sies å være en hustomt. Eiendommen vil etter de vanlige forhold her på Vestlandet heller ikke gi et helt ubetydelig tilskudd til en families underhold, selv om den ikke kan gi noe absolutt vesentlig tilskudd. Jeg antar imidlertid at det må ha vært odelslovens
Side:81
hensikt også å verne om små eiendomsbesittere som har et annet hovederverv ved siden av sitt småbruk, det være seg som fisker eller annet.
Selv om bruket er svært lite, kommer odelslovens hensikt: å bevare bruket for ætten og å skape en viss trygghetsfølelse for jordeieren, også her til sin rett.
Jeg vil derfor finne det meget betenkelig å komme til det resultat at en eiendom, selv om den ikke er større enn den her omhandlede, ikke skulle ansees som «jord på landet» når den ligger slik til som her. Særlig gjelder dette etter mitt skjønn Vestlandsforhold.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Blom og Fjærli og sorenskriver Blom med domsmenn Johan K. Strand, Karl H. Brudevoll, John P. Slyngstad og Ole A. Dyb):
- - -
For lagmannsretten foreligger saken i vesentlig samme skikkelse som for herredsretten, og lagmannsrettens flertall er også kommet til samme resultat som denne, idet herredsrettens begrunnelse tiltrøs, særlig rettsformannens votum. Flertallet legger vekt på, at den eiendom det her gjelder er på vel 3 mål, alt dyrket, at eiendommen ved god drift må antas å kunne fø en ku, at den er innrettet med gårdsbruk for øye og bebygget med fjøs og løe og at den ved skylddelingen er forbeholdt beiterett og moldrett i hovedbrukets utmark. Bebyggelsen for øvrig er, hva taksten også viser, meget enkel, med en hovedbygning på 9 1/2 X 7 m, i en etasje med kvist. Bedømt etter forholdene på stedet antar lagmannsretten, at denne eiendom er større enn en vanlig hustomt med hage og at den omfattes av betegnelsen «jord på landet» i odelslovens §1. Regelen i loven av 1907 §1, post 2 a, om hustomter kan derfor ikke få anvendelse i dette tilfelle.
Dommer Fjærli anser det grunnstykke det her gjelder, for å være bare en rommelig tomt. Det er meget alminnelig at tomter av denne art kjøpes noe rommelig, bl.a. også fordi at man ikke vil ha bygget nabohus for nær innpå seg. Dette er især tilfelle og må betegnes som nokså naturlig i slike strøk som ligger langt fra tett bebyggelse, hvilket er tilfelle med den eiendom som tvisten gjelder. Interessetvisten gjelder her fortrinsvis beboelseshuset. Grunnen spiller mindre rolle for partene.
Etter bestemmelsen i loven av 16. juli 1907 §1, pkt. 2 a, må jeg anse eiendommen odelsfri, og voterer følgelig for at Ole Hurlen frifinnes. - - -
Side:82