Rt-1950-917
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-10-28 |
| Publisert: | Rt-1950-917 |
| Stikkord: | Militærnektersak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 193/1950 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Gaarder, Soelseth, Nygaard, Helgesen, Grette |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, §77, Lov om vernepliktige sivilarbeidere (1937) |
Dommer Gaarder: Soldat 8278/36, A, ble den 29. oktober 1949 satt under tiltale etter den militære straffelovs §35, subsidiært samme lovs §77, for ikke å ha møtt til beredskapsøvelse på Gardermoen den 24. juli 1949. Ved dom avsagt av Krigsretten for Østlandet den 13. januar 1950 ble A frifunnet. Frifinnelsen skjedde i henhold til militære straffelovs §35, siste ledd, som fritar for straff den hvis forhold er begrunnet i at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art. Om det nærmere saksforhold henvises for øvrig til krigsrettens domsgrunner.
Generaljurisdiksjonssjefen for Hæren har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det anføres i ankeerklæringen følgende:
«Straffrihet etter militære straffelovs §35 siste ledd inntrer bare hvor «tiltaltes forhold finnes begrunnet i, at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art». Loven tilstår ikke den vernepliktige straffrihet, som uteblir fordi han er uenig i landets forsvars- og utenrikspolitikk, og ikke vil delta i militærøvelser «således som forholdene nå er». Krigsretten har likevel godtatt en slik motivering (uriktig lovanvendelse), og i hvert fall er det ikke i domsgrunnene tilstrekkelig klart og tilstrekkelig utførlig gjort rede for hvordan en motivering som tiltaltes kan lede til en slik overbevisning som loven, riktig tolket, krever for straffrihet (utilstrekkelige domsgrunner - feil ved saksbehandlingen).
Under enhver omstendighet hadde tiltalte plikt til å møte frem etter ordren, og var det rettsstridig og straffbart, uten videre å utebli - jfr. den subsidiære del av tiltalen».
Jeg er kommet til at anken må bli å forkaste.
Til belysning av bestemmelsen i siste ledd i §35 finner jeg det hensiktsmessig i noen utstrekning å gjøre rede for dens tilblivelseshistorie. Slik loven lød i 1902, hadde den ingen regel som svarte til den någjeldende §35, siste ledd. Etter at Stortinget flere ganger var blitt forelagt forslag om ved lov å frita religiøse militærnektere for straff, fikk §35 ved endringslov av 24. mars 1922 en tilføyelse om at straff ikke ble å idømme når vedkommendes forhold fantes «begrunnet i en alvorlig religiøs overbevisning eller andre alvorlige samvittighetsgrunner». «Andre alvorlige samvittighetsgrunner» ble altså likestillet med «alvorlig religiøs overbevisning» som
Side:918
fritagelsesgrunn. Spørsmålet om endring i §35 ble på ny tatt opp av myndighetene i 1925 jfr. Ot. prp. nr. 42 for det nevnte år. I denne proposisjon uttales det at det var forutsetningen at uttrykket «alvorlige samvittighetsgrunner» i loven av 1922 skulle forståes strengt. Både etter lovens ordlyd og dens tilblivelseshistorie skulle det derfor - anføres det - synes utvilsomt at en politisk overbevisning i og for seg ikke var tilstrekkelig til å bevirke straffrihet. På den annen side måtte det medgis at der også etter loven av 1922 i spesielle, om enn sjeldnere tilfelle, ville kunne være plass for straffritagelse også hvor det gjaldt politisk overbevisning. Denne kunne nemlig også være av en slik natur at den fylte lovens krav til en «alvorlig samvittighetsgrunn». Men bestemmelsens daværende ordlyd kunne sier departementet - muligens sies å ha ført til noen rettsusikkerhet. Departementet fant at det var atskillig som talte for å åpne adgang til sivilt arbeid i stedet for militærtjeneste for «alle dem, som ut fra en åpenbar alvorlig og personlig overbevisning - den være religiøs, politisk eller av annen art - finner å måtte vegre seg for å gjøre militærtjeneste av enhver art». Det måtte være riktig å medta også dem, hvis personlige overbevisning måtte antas å være bygget vesentlig på deres politiske oppfatning. Men det måtte stilles samme strenge krav til dybden og alvoret i overbevisningen hos disse militærnektere som man tidligere hadde stillet overfor dem som hadde nektet av religiøse og dermed likestilte grunner. Det lovforslag som ble formet i proposisjonen, gikk ut på at straff ikke skulle idømmes når militærnektelsen fantes begrunnet i «at militær tjeneste av enhver art strider mot hans overbevisning». I stortingskomiteen ble ordet «overbevisning» byttet ut med «alvorlige overbevisning» - og i denne form ble bestemmelsen vedtatt, jfr. lov av 10. juli 1925 nr. 2. Senere er denne bestemmelse ikke endret.
Jeg finner det etter dette klart at der må stilles meget strenge krav til den «overbevisning» som skal være straffrihetsgrunn etter §35. Det må således - som det også er uttalt i forarbeidene - kreves en personlig overbevisning, og det er i og for seg ikke nok at den vernepliktige er medlem av en politisk sammenslutning som på sitt program har avskaffelsen av militærvesenet eller at medlemmer skal nekte å gjøre militærtjeneste. Jeg vil også tilføye at det heller ikke er nok at vedkommende vil demonstrere at han er uenig i bestemte tiltak fra myndighetenes side eller i deres alminnelige politikk. På den annen side kan det - både etter lovens tekst og dens forarbeider - ikke være tvilsomt at også en overbevisning bygget på politisk oppfatning er straffrihetsgrunn, når der først foreligger en «alvorlig overbevisning». Jeg vil tilføye at en overbevisning begrunnet på denne måte visstnok i alminnelighet ikke vil være så uavhengig av tid og ytre omstendigheter som f. eks. en overbevisning bygget på religiøs oppfatning.
Jeg går så over til å behandle ankegrunnene.
Med hensyn til den prinsipale del av tiltalebeslutningen kan jeg ikke se at det er noe holdepunkt for å anta at krigsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn, spesielt at den ikke har vært klar over hvilke strenge krav loven stiller. Som det fremgår av det
Side:919
jeg har utviklet, spør loven ikke om på hvilket grunnlag tiltalte har dannet seg sin overbevisning. - Jeg kan heller ikke se at domsgrunnene ikke tilfredsstiller lovens krav. Det kan ikke forlanges at domstolen skal forsøke å gi en nærmere beskrivelse av den tilstand hos tiltalte som den finner er dekket av lovens uttrykk «alvorlig overbevisning». Noen redegjørelse for bevisene plikter retten heller ikke å gi, men jeg vil dog som en generell bemerkning legge til at det i saker som disse etter omstendighetene vil kunne være naturlig i noen utstrekning å gjøre rede for rettens bevisbedømmelse.
Subsidiært går ankeerklæringen ut på at tiltalte under enhver omstendighet hadde plikt til å møte frem etter ordre selv om han ikke aktet å tjenestegjøre, og at uteblivelsen i hvert fall var straffbar etter §77.
Jeg er ikke enig i dette. Til gjerningsinnholdet etter §35, første ledd hører også det å unnlate å møte frem, og fritagelse for straff etter samme paragrafs siste ledd omfatter også dette handlingsalternativ. Jeg er under disse omstendigheter enig med krigsretten i at tiltalte da heller ikke kan dømmes etter den militære straffelovs §77.
Endelig er det gjort gjeldende at tiltalte har unnlatt å gi noen som helst beskjed på forhånd om at han aktet å utebli. Dette ligger imidlertid utenfor tiltalebeslutningen, og jeg finner da ingen anledning til å drøfte om det for så vidt foreligger et straffbart forhold.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Helgesen og Grette: Likeså.
Av krigsrettens dom (krigsdommer C. J. Fleischer med domsmenn Arnstein Kirste og K. L. Stene):
Tiltalte A er født xx.xx.1915 i Romedal. Han er spesialarbeider ved Standard Telefon- og Kabelfabrikk og bor i Lachmanns vei 22, Oslo. Han er gift og har et barn, er uformuende og tjener ca. kr. 7 000 pr. år. Han er bøtelagt en gang for hjemmebrenning, men er ellers tidligere ustraffet, borgerlig og militært. Han er ikke refset. Han erkjenner seg ikke straffskyldig.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av jurisdiksjonssjefen for distriktskommando Opland den 29. oktober 1949 er han satt under tiltale ved krigsretten for Østlandet til fellelse etter:
Prinsipalt:
Militær straffelovs §35 som setter straff for den som i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt rettsstridig blir borte fra det sted hvor det påligger ham som militærplikt å være til stede, derved at han i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt ikke møtte til beredskapsøvelse på Gardermoen med fremmøte søndag 24. juli 1949.
Side:920
Subsidiært:
Militære straffelovs §77 som setter straff for den som unnlater å utføre noen tjenesteplikt eller på annen måte overtrer sin tjenesteplikt derved at han uten å være fritatt for militær tjeneste i henhold til lov om vernepliktige sivilarbeidere av 17. juni 1937 nr. 10 ikke møtte til beredskapsøvelse søndag 24. juli 1949.
Retten finner det bevist at tiltalte har forholdt seg således som beskrevet i den prinsipale del av tiltalen. Tiltalte fikk i god tid innkalling til de beredskapsøvelser som skulle holdes på Gardermoen med fremmøte samme sted søndag den 24. juli 1949. Han unnlot å møte og det er etter de foreliggende opplysninger ikke tvilsomt at han gjorde dette i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt. Tiltalte hadde tilegnet seg den oppfatning at han ikke burde gjøre militærtjeneste av noen art, og det var på dette grunning han bestemte seg for å utebli. Han er heller ikke nå villig til å etterkomme ordre om fremmøte til militærjeneste.
Tiltaltes forhold rammes av den militære straffelovs §35, men retten finner at tiltalte må fritas for straff i henhold til §35 femte ledd. Tiltaltes forhold finnes begrunnet i at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art. Tiltalte mener at med den forsvarspolitikk og den utenrikspolitikk som vårt land nå fører, motarbeider vårt land fredens sak.
Ved å delta i militærøvelser, således som forholdene nå er, mener tiltalte at han direkte vil yte sin bistand til opparbeidelse av krigsfare og til motarbeidelse av den fredssak som han mener at man nå med alle midler må være med på å fremme. Den begrunnelse som tiltalte har gitt kan sies å virke lite overbevisende, men det er etter rettens oppfatning ikke grunn til å tvile på at det dreier seg om en alvorlig overbevisning hos tiltalte selv,
Tiltalte vil etter dette bli å frifinne, og han må deretter ved forføyning fra administrasjonens side overføres til sivilt arbeid i medhold av lov nr. 10 av 17. juni 1937.
Etter det standpunkt som retten har inntatt for så vidt angår tiltalens prinsipale del skulle den subsidiære del falle bort. Dette følger av den omstendighet at tiltaltes forhold rammes av den militære straffelovs §35. I betraktning av at tiltalte fritas for straff kan det imidlertid oppstå tvil om hvorvidt ikke den subsidiære del av tiltalen allikevel er ment å komme i betraktning. Retten skal derfor tilføye at tiltalte ikke vil kunne felles etter den militære straffelovs §77. Som gjerningsinnholdet er beskrevet gjelder anvendelsen av §77 også uteblivelsen. Når spesialbestemmelsen i §35 er funnet anvendelig må dette ha til følge at man ikke også kan anvende sekkebestemmelsen i §77.
Tiltalte er uformuende og saksomkostninger ilegges ikke. - - -