Rt-1951-1161
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1951-12-15 |
| Publisert: | Rt-1951-1161 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 209/1951 |
| Parter: | Overrettssakfører Svenn Landgraff - til prøve, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Eckhoff, Andenæs, Kruse-Jensen, Wold, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Lakseloven (1930) §26, Lakseloven (1930), Grunnloven (1814) §97, Straffeprosessloven (1887) §377, §25, §29, §2, §42, §7 |
Dommer Eckhoff: 23. august 1950 foretok A, B, C, D og E et notkast fra X over det meste av Launessundet til Tengs.
Det ble 8. januar 1951 utstedt forelegg mot A, B, C, D og F. Grunnen til at F ble trukket inn i saken var at han overtok ansvaret for at den 17-årige Tollak deltok i notkastet.
Forelegget gjaldt overtredelse av mellombels lov om tillegg til lov av 27. februar 1930 om laks- og sjø-ørretfiskeriene m.v. av 30. juni 1950 §2 første ledd, som lyder: «Når det vert brukt kastenot til fiske av laks eller sjøaure i sjøen, må nota ikkje gå lengre ut frå land enn 200 meter og i fjord eller sund heller ikkje meir enn ein fjerdepart av breidda på fjorden eller sundet. - - -»
Ved dom av Dalane herredsrett avsagt 2. mai 1951 ble de tiltalte frifunnet med domsmennenes stemmer. Sorenskriveren, som fant at de tiltalte hadde overtrådt loven på straffbar måte, dissenterte.
Påtalemyndigheten har funnet herredsrettens lovanvendelse uriktig og har påanket dommen til Høyesterett.
Jeg er kommet til det resultat at flertallets forståelse av tilleggsloven av 1950 §2 første ledd er uriktig, og jeg kan i den forbindelse i alt vesentlig vise til sorenskriverens bemerkninger. Etter min mening kan det ikke være tvilsomt at Launessundet må betegnes som sjø i den betydning lakseloven av 1930 og tilleggsloven av 1950 bruker dette uttrykk.
Som nevnt av rettens formann, må spørsmålet være bindende avgjort ved overskjønnet avsagt 31. august 1943. Med hjemmel i lakselovens §26d, jfr. §25 og §42, fastsatte da skjønnet grensen mellom elv og sjø, og grensen ble trukket over den nordlige del av Tengsvågen, et sted som lå ovenfor Launessundet. Det er dermed gitt at kastenot i sundet ikke kan brukes i større utstrekning enn tilleggsloven av 1950 §2 tillater.
Herredsrettens flertall sier videre at uansett hvordan skjønnet av 1943 fastsatte grensen, må det avgjørende være hvor laksen stanser opp før den går inn i elven. Som allerede nevnt, må dette
Side:1162
være uriktig. Den grense skjønnet bestemte, står ved makt inntil skjønnet måtte bli endret, og her er det på det rene at ingen av partene - heller ikke de tiltalte - forlangte nytt skjønn, da dette kunne gjøres etter lakselovens §42, siste ledd. Det sted hvor laksen regelmessig stanser før den vandrer opp i elven, er for øvrig ikke det eneste, men ett av de mange momenter som et skjønn vil måtte ta hensyn til når grensen mellom elv og sjø fastsettes. Jeg viser i denne forbindelse til fiskerikonsulen Leiv Rosselands fremstilling av 18. juli 1951, som er dokumentert for Høyesterett.
Forsvareren har for Høyesterett endelig hevdet at de tiltalte, som har en særrett til laks- og sjø-ørretfiske i Launessundet, ikke rammes av tilleggslovens §2 første ledd. Loven gjelder etter forsvarerens mening bare frifiskere. Tilleggslovens §2 første ledd må med andre ord forståes med den samme innskrenkning som lakselovens §29 første ledd i. f. setter for Kongens forbud mot kastenotfiske. I §29 er det, som det fremgår av loven, tatt et visst hensyn til eldre fiskerettigheter. Etter min mening vil forsvarerens påstand på dette punkt ikke kunne føre frem. Jeg kan ikke oppfatte lovens forarbeider slik at det har vært hensikten å innskrenke §2 første ledd til vanlige sjøfiskere, og en slik begrensning synes heller ikke forenelig med lovens kategoriske uttrykksmåte.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Andenæs: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Wold og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Hærem med domsmenn Kristian Sæstad og Hjalmar Øgreid):
- - -
Ved forelegg utferdiget den 8. januar 1951 av Rogaland politikammer, politifullmektigen i Egersund, er de tiltalte forelagt hver en bot til statskassen på kr. 30,00 eller hvis boten ikke betales en straff av 6 dagers fengsel for overtredelse av mellombels lov av 30. juni 1950 om tillegg til lakselovens §7 jfr. §2 første ledd, bestemmelsen om at når det har vært brukt kastenot til fiske av laks eller sjøaure i sjøen må nota ikkje gå lengre ut frå land enn 200 meter og i fjord eller sund heller ikkje meir enn ein fjerdepart av breidda på fjorden eller sundet, nr. 1 A, nr. 2 C, nr. 3 B, nr. 4 D derved at de onsdag den 23. august 1950 ca. kl. 17,30 sammen med en sønn av tiltalte nr. 5 foretok et kast med kastenot etter laks eller sjøaure over Launessundet ved Launes i Eigersund fra Xsiden og over nesten hele sundets bredde, nr. 5 F derved at han beordret sin 17 år gamle sønn E til onsdag den 23. august 1950 ca. kl. 17,30
Side:1163
sammen med de tiltalte nr. 14 å delta i det ovenfor nevnte kast, som også ble foretatt.
De tiltalte har nektet å vedta foreleggene, hvoretter saken er sendt retten til pådømmelse i medhold av straffeprosesslovens §377.
Politiet har avgitt møte.
Ingen av de tiltalte har erkjent seg skyldige.
Det er på det rene at det i foreleggene omhandlede kast, som ikke brakte noen fangst, ble gjort i den hensikt å få rettslig prøvet spørsmålet om bestemmelsen i §2, 1 i den midlertidige lov av 30. juni 1950 nr. 25 om tillegg til lakseloven av 27. februar 1930 rammer gården Xs fiske i Launessundet. Av dette fiske eier tiltalte nr. 1 2/6, tiltalte nr. 2's hustru Cornelia 1/6, tiltalte nr. 3 1/6, Idas dødsbo 1/6. Sistnevnte samt As ene part er for tiden bortleiet til henholdsvis de tiltalte nr. 4 og 5 mot en årlig leie. Den resterende 1/6 er på en utenforståendes hånd.
De tiltalte hevder at loven av 1950 ikke kan anvendes mot dem og har påberopt seg en rekke grunner herfor:
1. Launessundet hevdes således i lakselovens forstand i virkeligheten å være en elvemunning, idet det er her laksen stanser for å venne seg til ferskvannet, før den går opp i elven - Tengselven - ovenfor. Er sundet å anse som elveos, rammes det foretatte fiske da ikke av lovens §2, 1.
2. Skal Launessundet ansees som sund i lakselovens forstand, hevder de tiltalte at en til sundet ikke kan regne den del av dette som er så grunt at ikke laksen går opp. Etter anlegget av jernbanebroen over Launessundet, som ble ferdig i 1878, går vannet under broen i 5 løp, av hvilke bare det nordre og fra X lengst bortliggende løp, som har en oppgitt bredde av 58 fot, kan komme i betraktning, idet det bare er her laksen går opp. Da grunneierne har rett til fiske, ikke bare fra det faste land, men også fra øyer og holmer, har de også rett til å fiske fra de fyllinger som jernbanebroen er lagt på.
3. De tiltalte hevder videre at loven av 1950 bare gjelder frifiskere, ikke de fiskere, der som de tiltalte utøver sitt fiske i henhold til gamle matrikulerte fiskerettigheter.
4. Subsidiært hevder endelig de tiltalte at disse fiskerettigheter i alle tilfelle må være beskyttet ved Grunnlovens §97, idet bestemmelsen i §2, 1 i loven av 1950, hvis den skulle kunne håndheves slik som politiet mener, ville bety en berøvelse av selve deres rett til fiske i Launessundet. I den fjerdepart av sundeet som strekker seg langs gården Xs land, står der etter anlegget av jernbanebroen nemlig overhodet ikke fisk.
Retten skal først bemerke at etter de i saken foreliggende opplysninger må det antas at gården X i alders tid har drevet laksefiske med kastenot på søndre side av Launessundet, mens gården Tengs kastet på nordsiden av sundet, som før jernbanebroen ble bygget på det smaleste hadde en bredde av ca. 175 m. Begge gårdene hadde rett til å kaste tvers over sundet, og rettighetene var tatt i betraktning ved ansettelsen av gårdenes matrikelskyld. Foruten kasteplassen ved sundet, hadde X også flere kasteplasser i Tengsvågen ovenfor sundet.
Side:1164
Ved anlegget av jernbanebroen ble foretatt utfyllinger slik at vannet ut igjennom sundet fikk sitt utløp gjennom 5 løp av henholdsvis 28, 22 1/2, 22, 22 1/2 og 58 fots bredde, regnet fra syd mot nord.
Som følge av broanlegget, som i noen grad virker oppdemmende på vannet, ble Xs kasteplass ved Launessundet ødelagt, og likeledes kasteplassen i Tengsvågen, idet laksen nå ble stående nedenfor broen, hvorfra den etter å ha vennet seg til forandringene i vannet gikk rett opp i elven. Kasteplassen ved Launessundet ble derfor for begge gårders vedkommende flyttet et kort stykke lenger nedover, slik at den kom nedenfor broen. Da disse nye kasteplassene ble ansett som like gode som dem som hadde gått tapt, ble det hverken av X eller av Tengs forlangt noen erstatning hos jernbanen. Derimot forlangte eierne av fisket i Tengselven erstatning for redusert fiske som følge bl.a. av Xs og Tengs' kastenotfiske nedenfor broen, som det hevdedes bevirket at betydelig mindre laks enn tidligere kom opp i elven, og ved høyesterettsdom av 30. juni 1892 (Rt 401) ble de også tilkjent slik erstatning etter skjønn.
Rettens flertall - begge domsmennene - er med hensyn til spørsmålet om Launessundet må ansees som elvemunning eller sund enig med de tiltalte i den forståelse av spørsmålet som disse har hevdet, og mener således at bestemmelsen i §2 første ledd ikke kan komme til anvendelse. Avgjørende for spørsmålet om stedets karakter av elvemunning må det etter domsmennenes oppfatning være at det er her laksen stanser før den går opp i elven. Når et i 1943 i medhold av lakselovens §26d avholdt overskjønn fastsatte elvemunningen til et sted beliggende ved Tengselvens utløp i Tengsvågen ca. 2 km ovenfor Launessundet, la skjønnet alene vekt på vannforholdene i Tengsvågen. Det heter således herom i skjønnet: «Retten tror ikke at oppforingen av broen kan ha medført så store forandringer i vannforholdene i Tengsvågen at det kan være riktig å si at det er gått over fra å være sjø til å være et ferskvannsbasseng. Også før broen kom, må det i stor utstrekning ha vært brakkvann i Tengsvågen. Retten er oppmerksom på at en flytning av elvemunningen ut til broen ved Launes ville være av betydning for bevaring av laksebestanden, men finner allikevel ikke slik som de naturlige tilhøva er å kunne sette grensen mellom elv og sjø ved Launes.»
Domsmennene mener imidlertid at uten hensyn til hvordan dette skjønn fastsatte grensen, må det når det spørres om de tiltalte har overtrådt den omhandlede lovbestemmelse, alene komme an på hvor laksen står før den går opp i elven. Da de tiltalte etter domsmennenes oppfatning således må ansees for å ha satt det omhandlede kast i elvemunning, kan de ikke straffelles for overtredelse av loven av 1950. Domsmennene henviser også til at Launessundet i en forordning av 23. mars 1945, i hvilken det ble truffet visse fredningsbestemmelser for Launesfisket, betegnes som «utløpet av Tengselva».
Rettens formann antar at de tiltalte må bli å straffelle overensstemmende med foreleggene. Når det gjelder spørsmålet om Launessundet er å anse som elvemunning eller sund, må det avholdte overskjønn, avgitt av Dalane herredsrett den 1. september 1943, være avgjørende. Ved dette skjønn som var forlangt bl.a. av de tiltalte nr. 1-3, ble skjønnsrekvirentenes krav om at grensen mellom sjø og vassdrag skulle
Side:1165
gå langs ytre kant av jernbanebroen forkastet, og munningen fastsatt til det samme sted som ble bestemt ved et eldre skjønn av 21. mai 1883.
Heller ikke kan etter formannens oppfatning de tiltaltes under 2) omhandlede innsigelse med hensyn til bestemmelsen av bredden av sundet føre frem. Sundets bredde kan alene bli å regne fra strand til strand, uten at det kan få noen betydning at laksen som følge av broanlegget bare måtte stå på Tengssiden, og således overhodet ikke kan fanges av de tiltalte uten ved kast som det i forelegget omhandlede. Til spørsmålet om de tiltalte vil kunne fiske fra jernbanefyllingen under broen, er det ikke nødvendig å ta standpunkt, idet det i alle tilfelle må ansees som bevist at noten strakte seg over midtlinjen for det nordligste (58 fot brede) løp.
Formannen er heller ikke enig med de tiltalte når de hevder at tilleggsloven av 1950 bare har til hensikt å ramme frifiskere, ikke eiere av gamle fiskerettigheter. Loven selv gir intet holdepunkt for en slik oppfatning. En slik begrensning ble det under lovens forarbeid visstnok gitt uttrykk for når det gjaldt §2 annet ledd, hvorfor det også ble tillagt Kongen å bestemme hvor den her omhandlede fangstmåte skulle forbys, mens den i paragrafens første ledd foreskrevne begrensning i adgangen til bruk av kastenot i det hele, åpenbart gjelder overfor alle.
Formannen er heller ikke enig med de tiltalte når de hevder at loven av 1950 §2 første ledd ikke kan bringes i anvendelse overfor dem uten å støte an mot Grunnlovens §97.
Som allerede anført er det visstnok på det rene at de tiltaltes kastenotfiske støtter seg til gamle matrikulerte rettigheter.
Om forbudet i lovens §2 første ledd på grunn av hva der foran er anført om laksens gang i sundet, vil bety at fisket i det vesentlige berøves de tiltalte, anser formannen det imidlertid unødvendig å komme inn på. Selv om forbudet måtte være av denne karakter, antas nemlig de tiltalte uansett om deres rettighet er av den art at den er beskyttet ved Grunnlovens §97, forpliktet til å respektere det. Om rettigheten er av den nevnte art, og om for øvrig de tiltalte i dette tilfelle vil være berettiget til erstatning, er det også upåkrevet å ta standpunkt til. - - -
Side:1166