Rt-1951-1166
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-12-18 |
| Publisert: | Rt-1951-1166 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | L.nr. 210/1951 |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Thor Oug, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Wold, Kruse-Jensen, Stang, Mindretall: Andenæs, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §49, §52, §182, §183, §185, §192, §195, §212, §263, §279, §289, §29, §39, §39a, §408, §51, §56, §65, Straffeloven (1902) |
Dommer Wold: Hålogaland lagmannsrett avsa den 20. september 1951 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233 jfr. §49 til fengsel i 1 år og 6 måneder med fradrag av 154 dager for utholdt varetektsarrest.
Han fradømmes for et tidsrom av 10 år de i straffelovens §29 nr. 2 nevnte rettigheter.»
Mot lagmannsrettens dom har domfelte A anket til Høyesterett ved ankeerklæring av 3. oktober 1951, idet han gjør gjeldende at straffen var for streng. Han har i ankeerklæringen spesielt hevdet at lagmannsretten ved straffutmålingen ikke har lagt tilbørlig vekt på at lagretten svarte ja på tilleggsspørsmålet om handlingen var foregått under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, og likeledes at lagretten svarte ja på spørsmålet om handlingen ellers var foretatt under særdeles formildende omstendigheter.
Jeg finner at anken bør tas til følge.
Det dreier seg her om en meget alvorlig forbrytelse, men under hensyn til at lagretten har funnet at handlingen er foretatt under særdeles formildende omstendigheter og under en sterk nedsettelse av bevisstheten, jfr. straffelovens §56 nr. 1 b, finner jeg en straff av fengsel i 1 år passende. Jeg legger da også vekt på at domfelte umiddelbart etter handlingen angret om gjerning, hjalp fornærmede til sengs, «stillet» blødningen, la seg ved siden av henne og lå og gråt da folk kom til. Han forsøkte etterpå å begå selvmord. Det er opplyst at fornærmede etter et sykehusopphold på ca. 14 dager er utskrevet som frisk og ikke har fått noe mén etter knivstikkene. Hun har ikke begjært tiltale.
Domfelte er av de sakkyndige funnet å være en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, men lagretten har svart nei på spørsmålet om det er fare for at han atter vil begå en handling som nevnt i straffelovens §39, punkt 2. Det er opplyst i saken at han etter løslatelsen fra varetektsfengselet på ny er flyttet til fornærmede, og det er meningen at domfelte og fornærmede skal gifte seg så snart fornærmedes skilsmisse er i orden.
Under disse omstendigheter finner jeg at avgjørende grunner taler for at domfelte, som er en dyktig arbeider som arbeider for
Side:1167
fornærmede og hennes barn, hvis hjem han har vært med på å gjenreise, ikke nå blir dømt til å sone en lang fengselsstraff. Jeg finner at det i dette tilfelle er særlig grunn til å anta at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde domfelte fra nye straffbare handlinger. Straffelovens §52, 1 c er etter min mening ikke til hinder for i dette tilfelle å utsette fullbyrdelsen, idet den handling domfelte er funnet skyldig i, ikke er straffbar etter §233, men en forsøkshandling straffbar etter straffelovens §51, jfr. §49.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 168 - etthundreogåtteog seksti - dager for varetektsfengsel.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter straffelovens §52 ff. med en prøvetid av 3 - tre - år uten tilsyn.
Dommer Andenæs: Jeg mener i motsetning til førstvoterende at det ikke er adgang til å gi betinget dom i det foreliggende tilfelle. Jeg er enig i at uttrykket «handling som er straffbar etter §233» språklig sett kan forståes på den måte som førstvoterende gjør, og denne lesemåte får også en tilsynelatende støtte ved en sammenligning med §39a, som i stedet taler om at tiltalte har «gjort seg skyldig i flere forsøkte eller fullbyrdede forbrytelser straffbare etter ...... §233». Det forekommer meg imidlertid at denne tolkning er mer skarpsindig enn naturlig, og jeg tror ikke den er holdbar. For en logisk analyse er det nok så at de enkelte paragrafer i straffelovens spesielle del ikke direkte retter seg mot forsøk, og at hjemmelen for straff her finnes i de alminnelige bestemmelser i lovens §49 og §51 sammenholdt med vedkommende spesielle straffebud. Men det vil likevel etter mitt skjønn i alminnelighet være naturlig å forstå en henvisning til en bestemt straffeparagraf slik at henvisningen også omfatter forsøk på overtredelse av vedkommende bestemmelse. At straffebestemmelsene mot forsøk er oppdelt på forsøksreglene i den alminnelige del og de enkelte straffebud i lovens spesielle del, er nemlig en lovteknisk detalj som trer i bakgrunnen for den sterke reelle sammenheng som det er mellom forsøk og fullbyrdet overtredelse av et straffebud, en sammenheng som gjør det naturlig å se begge deler som forskjellige former for en og samme slags forbrytelse.
Jeg mener også at dette er lovens språkbruk når den bruker uttrykket «handling straffbar etter § ....» eller lignende uttrykk. Jeg nevner som eksempel §185 tredje ledd, som sier at straff for forfalskning ikke kommer til anvendelse «såfremt den skyldige felles etter §182 eller §183». Jeg kan ikke finne det tvilsomt at denne henvisning omfatter ikke bare fullbyrdet bruk av falsk dokument, men også forsøk. På tilsvarende måte forstår jeg loven i alle de tilfelle hvor strafferammen forhøyes under forutsetning av at tiltalte tidligere er straffet etter visse paragrafer, slik som tilfellet er for
Side:1168
eksempel med §192 fjerde ledd, §195 tredje ledd, §212 tredje ledd, §263 m. fl. På samme måte med bestemmelser som gir regler om påtalen ved overtredelse av visse paragrafer, for eksempel §279 tredje ledd, §289 og §408.
Jeg finner at tilblivelseshistorien for §52 og §39a trekker i samme retning. Uttrykksmåten i §52 nr. 1 c (handling som er straffbar etter de og de paragrafer) skriver seg fra Straffelovkomitéens innstilling fra 1925 (bilag til Ot. prp. nr. 8/1927). Innstillingen hadde samme uttrykksmåte også i utkastet til lovens senere §39a. Det er ikke i innstillingen gitt noen tolkning av uttrykket, men jeg finner det lite tvilsomt at det etter komitéens mening skulle omfatte også forsøk på forbrytelse mot de angitte paragrafer og nevner til støtte for dette at den tidligere §65, som ble erstattet av den nåværende §39a, uttrykkelig nevnte «fullbyrdede eller forsøkte forbrytelser», uten at det i komitéens innstilling er gitt uttrykk for at det var tanken med den nye formulering å gjøre noen forandring i den tidligere likestilling mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse. I proposisjonen ble formuleringen i §39a endret til den nåværende, og til begrunnelse ble det bare sagt at «man - i likhet med den nåværende §65 - for å forebygge misforståelse uttrykkelig har likestilt forsøkte med fullbragte forbrytelser» (Ot. prp. nr. 8/1927 5, annen spalte). Jeg leser denne uttalelse slik at departementet mente at den opprinnelige formulering måtte forståes på samme måte og at endringen skjedde for å gjøre meningen helt klar. I §52, 1 c ble ikke gjort noen tilsvarende endring, men det er ikke noe som tyder på at det var meningen å skape noen forskjell mellom de to bestemmelsers rekkevidde for så vidt. Det er kanskje mest sannsynlig at det under lovforberedelsen har vært oversett at §52, 1 c etter Straffelovkomitéens innstilling hadde samme uttrykk som det som ble endret i §39a. Men sammenhengen kan også være at man har ment at endringen i §39a var tilstrekkelig til å klargjøre lovens språkbruk og at det ikke var nødvendig å slepe på dobbeltuttrykket «forsøkte eller fullbyrdede forbrytelser» i senere bestemmelser, noe som jo heller ikke er gjort i de øvrige bestemmelser i loven som inneholder tilsvarende betegnelser. Jeg peker på at også §39a taler om «forbrytelser straffbare etter § » uten å ta med noen henvisning til §49 og §51.
Det er etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om jeg ville ha stemt for betinget dom hvis jeg hadde ment at loven ga adgang til det. Jeg vil dog nevne at jeg selv i betraktning av alle de formildende omstendigheter som er fremhevet av førstvoterende, vanskelig kan finne noe åpenbart misforhold mellom forbrytelsen og den idømte straff, og at en del av de omstendigheter som kan tale for at domfelte fritas for ytterligere soning av straffen jeg tenker her på den senere utvikling av forholdet mellom ham og fornærmede - etter mitt skjønn egner seg bedre til å tas i betraktning ved avgjørelsen av en eventuell benådningssøknad enn ved domstolenes straffutmåling. Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, finner jeg det ikke nødvendig å forme noen konklusjon.
Side:1169
Dommer Eckhoff: Etter min oppfatning er det intet åpenbart misforhold mellom forbrytelsen og den straff lagmannsretten har fastsatt. Jeg går tvert om ut fra at straffutmålingen er i god overensstemmelse med den linje rettspraksis har fulgt. Det er da for meg ikke grunn til å avgjøre om det i det foreliggende tilfelle er adgang til å gi betinget dom, jfr. straffelovens §52 1 c. Jeg er for øvrig enig i at saken er av en så særpreget natur at jeg hadde funnet det riktig å uttale at det av rette myndighet burde overveies om reststraffen kunne ettergis ved benådning.
Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Stang: Likeså. Jeg finner det meget naturlig at straffelovens §39a gjelder både for forsøkte og fullbyrdede forbrytelser. Også forsøk på drap bør gi anledning til forvaring. På den annen side finner jeg det rimelig at forsøk på drap ikke avskjærer fra å anvende betinget dom. Jeg kan derfor ikke finne at det er noe i veien for å tolke §52 1 c slik som den lyder.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Trygve Leivestad, sorenskriverne Karl Høvde og Kåre Nerdrum):
Tiltalte A er født xx.xx.1902 i Kvenangen av gifte foreldre småbruker og arbeider Petter Johan og hustru Inger Marie. Han er nr. 3 av 7 søsken. Han har gjennomgått folkeskole, men har ikke annen utdannelse. I 1923 har han avtjent verneplikt som leirarbeider. I 1914 døde hans mor, i 1925 arvet han småbruket etter sin far, og har senere bodd der helt alene inntil 1946. da han flyttet til fornærmede B. Tiltalte har arbeidet som tømmermann og snekker. Han er lignet etter formue kr. 1000,00, inntekt kr. 2200,00. Han har et barn utenfor ekteskap, født xx.xx.1946 har han faktisk bidratt til underhold av B som han har levet sammen med, og hennes 4 hjemmeværende barn.
Tiltalte er i 1922 og 1936 straffet for tyveri, i 1931 er han dømt for unnlatelse av å betale underholdningsbidrag. Han er 6 ganger ilagt bot, de fleste ganger for beruselse, sist i 1946. - - -
Lagretten er forelagt følgende hovedspørsmål:
1. Er tiltalte A skyldig i å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynt den ikke fullbyrdede forbrytelse, nemlig å forvolde en annens død - derved at han den 19. april 1951 i B s hjem på Rødberg med det forsett å drepe B med en tollekniv tildelte henne et dypt stikk inn mot venstre lunge og et stikk i venstre side i lumbagoryggen, hvoretter han ble stanset ved at kniven ble tatt fra ham?
Hovedspørsmålet ble besvart bekreftende.
Det ble deretter forelagt lagretten følgende tilleggsspørsmål:
1. Er den i hovedspørsmålet beskrevne handling foretatt under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus?
Side:1170
2. Er den i hovedspørsmålet beskrevne handling ellers foretatt under særdeles formildende omstendigheter?
3. Er den i hovedspørsmålet beskrevne handling foretatt av en person med mangelfullt utviklede sjelsevner?
4. Er det på grunn av slik tilstand som nevnt i tilleggsspørsmål 3 fare for at tiltalte vil foreta noen handling som nevnt i straffelovens §39,2.?
Lagretten har besvart de tre første tilleggsspørsmål bekreftende, det siste benektende.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
Tiltalte felles etter dette overensstemmende med tiltalen for forsøk på drap. Det blir derimot ikke tale om å nytte sikringsmidler mot ham etter straffelovens §39.
Ved straffutmålingen tar retten hensyn til at tiltaltes forbrytelse er begått under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, straffelovens §56, 1 b, og at det også ellers foreligger særdeles formildende omstendigheter.
Tiltalte som tidligere har vært en meget ensom mann med mangelfullt utviklet intelligens, hans intelligenskvotient er målt til 61, til tross for at han skal være en dyktig arbeider, har vært sterkt knyttet til fornærmede som det var meningen han skulle gifte seg med. Hun har utvilsomt vært den overlegne part i forholdet. Han har arbeidet for henne og hennes barn, og hjulpet henne med gjenreisningen av husene, mens han ikke har gjenreist sitt eget. Da han kom tilbake til henne fra Lofotfiske, og hun beskyldte ham for utroskap, mens hun utvilsomt hadde gitt ham grunn til sjalusi, gikk dette slik inn på ham at han ikke sov på 3 netter. Da fornærmede så forlangte at han skulle flytte, satte frem hans kuffert og kastet hans klær på gulvet, mistet han helt besinnelsen i forståelig skuffelse. Tiltalte har ikke handlet etter overlegg. Etter handlingen angret han, hjalp fornærmede til sengs, mente selv at han «stillet» blødningen, og lå ved siden av henne og gråt da folk kom til. Han forsøkte etterpå å begå selvmord. Fornærmede har ikke begjært tiltale.
I skjerpende retning tar retten i noen grad hensyn til at tiltalte tidligere har vært straffet, og videre til at generalpreventive hensyn tilsier at reaksjonen mot sjalusiforbrytelser ikke blir for mild. - - -
Side:1171