Rt-1951-135

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-02-06
Publisert:	Rt-1951-135
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17/1951
Parter:	Alfred, August, Ingvald og Dagny Natland, Alfrida Håvaldsen og Magnus Williamsen (overrettssakfører Gunnar Mæland - til prøve) mot Kastberg Natlands arvinger, Anne og Birger Natland (høyesterettsadvokat Anthon Busch).
Forfatter:	Holmboe, Dæhli, Stenersen, Gaarder, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:

Dommer Holmboe: Vesterålen herredsrett avsa den 7. september 1946 dom med denne domsslutning:

«Kastberg Natland kjennes eiendomsberettiget til halvparten av «Natland» gnr. 15, bnr. 9 av skyld 60 øre i Sortland herred. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hålogaland lagmannsrett avsa dom i saken den 9. april 1949 med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

En av dommerne i lagmannsretten stemte for at Magnus Williamsen skulle ansees berettiget til sin andel i eiendommen. For øvrig var lagmannsrettens dom enstemmig for så vidt resultatet angikk, men det var dissens med hensyn til begrunnelsen. Rettens formann sluttet seg til skifteretten og mente at Kastberg Natland hadde ervervet hevd på eiendommen, mens rettens flertall antok at Kastberg Natland ikke hadde hatt den til hevds erverv nødvendige gode tro. De fant imidlertid at medarvingene - for den ene dommers vedkommende med unntagelse av Magnus Williamsen - ved sin passivitet hadde godkjent Kastberg Natlands eiendomsrett.

Alfred, August, Ingvald og Dagny Natland, Alfrida Håvaldsen og Magnus Williamsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ingvald Natland er avgått ved døden og hans arvinger er inntrådt i hans sted. De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Alfred, August, Ingvald og Dagny Natland, Alfrida Håvaldsen og Magnus Williamsen kjennes å være medeiendomsberettiget til halvparten av Natland gnr. 15, bnr. 9 av skyld 60 øre i Sortland.

2. Anne og Birger Natland tilpliktes å betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter.»

Kastberg Natland er avgått ved døden og i hans sted har hans arvinger Anne og Birger Natland trådt inn i saken. Motparten har hatt fri sakførsel for Høyesterett. De har nedlagt denne påstand:

Side:136

«1. Anne og Birger Natland kjennes eiendomsberettiget til halvdelen av eiendommen Natland gnr. 15 bnr. 9 av skyld 60 øre i Sortland herred.

2. Alfred, August, Ingvald eller nå hans arvinger, og Dagny Natland, og Alfrida Håvaldsen og Magnus Williamsen tilpliktes in solidum å betale til Anne og Birger Natland saksomkostninger for herredsretten og til Staten saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt en bevisopptagelse, hvorved er avhørt 3 av de ankende parter, begge ankemotparter og 3 vitner. Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse.

Jeg er kommet til samme resultat som de foregående retter, idet jeg med herredsretten og lagmannsrettens formann finner at Kastberg Natland har vunnet hevd på den omtvistede halvdel av eiendommen. Selv om man med lagmannsrettens flertall går ut fra at Kastberg Natland ved tantens død i 1913 «var fullt klar over at Bergittes erklæring på dødsleiet og hennes tilsagn tidligere, som dødsdisposisjon ikke var gyldig i den form det forelå», og at «tante Bergittes muntlige og formløse viljesytring på dødsleiet, - hvoretter han skulle ha alt hun etterlot seg, - ikke kunne gjøres gjeldende mot de øvrige slektsarvingers vilje», antar jeg at dette ikke kan være avgjørende. I betraktning av at det ikke hersket noen tvil om tantens vilje, har det ligget nær for Kastberg Natland å gå ut fra at medarvingene ville godkjenne disposisjonen, og når skifteretten ikke tok boet under behandling og årene gikk uten at noen av medarvingene - som alle uten én hadde kjennskap til forholdet - begjærte skifte eller gjorde noen innsigelse, finner jeg å måtte gå ut fra at Kastberg Natland med god grunn har regnet med at de godkjente disposisjonen. Jeg antar derfor at han iallfall var i god tro med hensyn til eiendomsretten før den for nærværende sak nødvendige 20 års periode begynte å løpe, 13 år etter tantens død.

Jeg finner at de ankende parter må tilpliktes å erstatte motpartene saksomkostninger for herredsretten og statskassen saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Anne og Birger Natland kjennes eiendomsberettiget til halvparten av «Natland» gnr. 15 bnr. 9 av skyld 60 øre i Sortland herred.

Alfred, August og Dagny Natland, Ingvald Natland eller nå hans arvinger, Alfrida Håvaldsen og Magnus Williamsen betaler en for alle og alle for en i saksomkostninger for herredsretten 400 - fire hundre - kroner til Anne og Birger Natland og for lagmannsretten og Høyesterett 1290 - tolv hundre og nitti - kroner til det offentlige.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Side:137

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stenersen, Gaarder og justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sigmund Walen og Torgeir Moi og sorenskriver Hans Skotner):

- - -

Lagmannsretten legger følgende saksforhold til grunn:

Eiendommen «Natland» var tidligere husmannsplass. Søstrene Bergitte Eline og Elise Pedersen - som var søstre av partenes far, kjøpte i 1903 i fellesskap en del av eiendommen, nemlig gnr. 15, bnr. 9, og den annen del ble året etter kjøpt av partenes far. Kastberg Natland, som var født i 1882, kom som liten gutt til sine tanter Bergitte og Elise Pedersen og vokste opp hos dem som en pleiesønn. Når søstrene kjøpte eiendommen i 1903, var det for å skaffe seg selv og Kastberg et hjem, og med den tanke at Kastberg skulle få overta eiendommen etter dem. Kastberg arbeidet på gården uten lønn, men fikk det han trengte. Bergitte Pedersen, som var ca. 18 år eldre enn Elise, døde 2. august 1913. Før hun døde, hadde hun uttalt at Kastberg skulle ha hennes halvdel av eiendommen, og dette gjentok hun på dødsleiet til Kastberg og Elise, uten at det ble opprettet noe testament eller annet skriftlig dokument. Straks etter dødsfallet - den 4. september 1913 - var daværende lensmann i Sortland, J. Rokkenæs, Elise behjelpelig med å sette opp en «bevidnelse» som bekreftet at det var Bergittes vilje - som ble gjentatt på dødsleiet, at Kastberg skulle være enearving til hennes halvdel av eiendommen og hennes løsøre.

«Bevidnelsen» lyder slik: «Jeg undertegnede Elise Pedersen eiede sammen med min, den 2/8 d. å. avdøde søster Bergitte Eline Pedersen gården Natland gnr. 15 bnr. 9 i Sortland.

Foruten mig som arving efterlot hun sig 10 broderbørn hvorav 1 under 18 år.

Det var hendes vilje og bestemmelse at vores brodersøn Kasper Pedersen skulde være hendes eneste arving til alt hvad hun måtte efterlate sig, det være sig halvdelen av nevnte bruk og ellers løsøre. Han har i en årrekke vært hos os og arbeidet i min og søsterens interesse uten å ha oppebåret nogen løn. Uagtet det som sagt var hendes sidste vilje at han skulde være hendes eneste arving så blev dog intet skriftlig oppsat herom likesom heller ikke vidner blev tilkaldt på dødsleiet. Jeg vil imidlertid under eds tilbud bevidne at dette altid var hendes vilje, likesom hun også gjentok dette på dødsleiet.

På eiendommen Natland hviler over 2 000 kroners gjæld og når dertil tages i betraktning at nevnte Kasper Pedersen ikke har oppebåret nogen løn og han nu ved et eventuelt skifte skulde få sig godtgjort hvad han med rette har opptjent vilde jo hendes bo blitt ganske ubetydelig.»

I brev til Vesterålen skifterett av 21. oktober 1913 innberettet lensmannen dødsfallet og oversendte «bevidnelsen» til skifteretten. Brevet har følgende ordlyd: «Hermed følger fortegnelse over anmeldte dødsfall i august måned d. å., idet jeg henviser til medfølgende bevidnelse fra Elise Pedersen vedkommende dødsfall nr. 34. Da forholdet virkelig er

Side:138

sådan, som av hende bevidnet og ingen av arvingene har forlangt skifte har jeg undlatt at avholde registrering.»

Skifteretten foretok seg intet - formodentlig fordi det ifølge «bevidnelsen» ikke var noe å skifte etter avdøde. Det bemerkes at en av arvingene var umyndig - og en var fraværende. Den fraværende arving - Magnus Williamsen - født 1886, reiste til sjøs i 1902. De første årene sto han i brevveksling med sin familie, men lot så ikke høre fra seg før kort etter moren - Martha Natlands død i 1935. Familien visste han var i U.S.A., men kjente ikke hans adresse - og visste ikke om han var levende eller død. De hjemmeværende arvinger ble straks etter Bergittes død kjent med at det var opprettet et dokument av Elise, avfattet av lensmannen, og at innholdet gikk ut på at det var Bergittes vilje at Kastberg skulle arve det hun etterlot seg. De kjente også til at Bergitte hadde gitt uttrykk for dette både før hun ble syk, og på dødsleiet.

Kastberg Natland giftet seg i 1914. Etter Bergittes død ble han enig med Elise om at de som sameiere av eiendommen skulle ha hver sine husdyr, og at de ellers skulle dele avkastningen og forpliktelsene vedkommende eiendommen. Således skulle hver av dem med en halvpart betale avdrag og renter på Hypotekbanklånet, som ved Bergittes død var på ca. 2 000 kroner. Tidligere hadde søstrene hatt husdyrene i fellesskap. Slik ble det forholdt ut gjennom årene. I 1932 opprettet Elise et testament hvori hun innsatte Kastberg som enearving etter seg.

Som nevnt foran, lot Magnus Williamsen høre fra seg en tid etter moren Marthas død i 1935. Det kom da et kort fra ham til moren, og dette ble besvart av hans søster Dagny Natland. Hun fortalte ham at moren var død og orienterte ham ellers om forholdene hjemme. Dagny sto så i forbindelse med ham til krigen kom.

I 1946 gikk Kastberg Natland til sakfører for å få ordnet med hjemmelen til eiendommen etter Bergitte. Han var klar over at denne ikke var i orden. Inntil denne tid hadde ingen av hans medarvinger gjort noe krav på rett i eiendommen. Det ble utferdiget eiendomshevdsstevning, som ble godtatt av herredsretten. Samme år - 8. juni 1946 - skjøtet Elise sin del av eiendommen til Kastberg. Skjøtet er tinglyst 14. juni 1946. Elise døde i 1948 etter at saken var påanket til lagmannsretten. Hun var oppgitt som vitne i ankemotpartens bevisoppgave.

Lagdommer Walen er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i alt vesentlig tiltre dens domsgrunner.

Det fremgår av «bevidnelsen» at Bergitte Pedersens viljeserklæring er en dødsrettshandel, som krever testaments form. Dette har både Elise Pedersen - og Kastberg Natland - og også lensmannen som avfattet «bevidnelsen», vært klar over. I og med at «bevidnelsen» ble oppsatt av lensmannen i forbindelse med hans innberetning av dødsfallet til skifteretten, og i og med at skifteretten «godtok» «bevidnelsen», og registrering og skifte ble unnlatt, til tross for at det var en fraværende og en umyndig arving, foreligger det etter min mening grunnlag for Kastberg Natlands gode tro på at han var blitt eier av Bergitte Pedersens andel av eiendommen. Selv om Kastberg Natland har forstått at det manglet testamentsform, har lensmannens medvirkning med avfatningen

Side:139

av Elises «bevidnelse» - og hans innberetning til skifteretten - og dennes unnlatelse av å foreta seg noe i forbindelse med dødsfallet, helt naturlig måttet gi Kastberg Natland den oppfatning at også de formelle mangler ved Bergittes viljeserklæring var ryddet bort. At han manglet den formelle hjemmel til sin ideelle andel av eiendommen har neppe betydd noe for ham, og har vel heller ikke stått klart for ham før Elise Pedersen begynte å bli gammel, og det ble aktuelt å overta også hennes andel. Jeg anser Kastberg Natlands gode tro for forsvarlig og begrunnet, og hans villfarelse om at «bevidnelsen», sammen med lensmannens medvirkning og skifterettens «godkjennelse», skaffet ham eiendomsretten, er etter min mening unnskyldelig. Jeg kan ikke innse at den manglende testamentsform i dette tilfelle skal tillegges den absolutte virkning at han ikke kan vinne hevd på eiendommen, når det som her var på det rene at det var Bergittes vilje at han skulle være hennes enearving.

Siden Bergitte Pedersens død, har Kastberg Natland besittet eiendommen som eier i fellesskap med Elise Pedersen, og hans eierrådighet manifesterte seg også utad ved at hver av eierne etter Bergittes død eiet hver sine husdyr, og ved at hver av eierne bestred eiendommens forpliktelser med en halvpart. Jeg viser herom også til lensmann Denstads erklæring av 15. november 1945.

Kastberg Natland har etter min mening gjennom hele hedvstiden hatt en aktsom og forsvarlig god tro på at han var eier, og det kan ikke legges ham noe til last i forhold til medarvingene. Disse har intet foretatt seg som kunne berøve ham hans gode tro. Deres aksjon i 1946 har etter min mening sin årsak i eiendommens stigende verdi og som følge av de bedrede kommunikasjoner, og fordi eiendommen grenser opp mot stedet Sortland, hvilket gir muligheter for tomtesalg. En slik spekulasjonsinteresse er ikke verdig rettsordenens beskyttelse. I 1913 var det neppe noe å skifte etter Bergitte, når hensyn skulle tas til Kastberg Natlands tilgodehavende lønn, - og dette var arvingene dengang sikkert klar over.

Disse momenter har for øvrig for mitt standpunkt bare den betydning at de bekrefter Kastberg Natlands gode tro i hevdstiden.

Lagdommer Moi bemerker:

Det er på det rene at Kastberg Natland har besittet og drevet eiendommen sammen med sin tante, Elise Pedersen, upåtalt i mer enn hevdstid.

Etter de opplysninger som er fremkommet under saken, finner jeg det imidlertid godtgjort at Kastberg Natland iallfall straks gjennom lensmann Rokkenæs ble kjent med at tante Bergittes muntlige og formløse viljesytring på dødsleiet, - hvoretter han skulle ha alt hun etterlot seg, - ikke kunne gjøres gjeldende mot de øvrige slektsarvingers vilje. Disse var den gjenlevende tanten, Elise, og hans søsken. Han var da ikke i noen villfarelse med hensyn til sin rett til eiendommen. Etter min mening forsto han at det var mer enn den formelle hjemmelen han manglet. Han var klar over at hans søskens godkjenning av tante Bergittes viljesytring var nødvendig, før han kunne bli ubestridelig eier av eiendommen. At han virkelig oppfattet forholdet slik, støttes av de uttalelser han opp

Side:140

gjennom årene lot falle til sin sønn Birger. Han uttalte til denne at han ikke behøvde å tilby sine søsken noen del av eiendommen, mente disse å ha noe å kreve, kunne de henvende seg til ham. Det fremgår av tante Elises foran nevnte bevitnelse at hun for sin del godkjente disposisjonen til fortrengsel av hennes arverett.

Det er noe eiendommelig at spørsmålet om hvordan det var ordnet med den avdøde tantens etterlatenskaper i hele 33 år ikke kom på tale mellom ham og noen av hans søsken. De aller fleste bodde nemlig i nærmeste nabolag. Han hadde således anledning til å treffe, og traff også - en og annen av disse titt og ofte.

Hadde Kastberg Natland like fra første stund av vært overbevist om sin eiendomsrett, hadde han opptrådt fastere overfor sine søsken, og på en eller annen måte på et tidligere tidspunkt manifistert dette overfor dem.

Således ville det vært naturlig at han, da han i 1946 ønsket å få hjemmelen ordnet, hadde forsøkt å få sine søsken, som hjemmelsinnehaverens arvinger, til å utstede skjøte til ham. I stedet valgte han uten videre å oppfordre alle og enhver, som mente å ha bedre rett til eiendommen enn ham, til å melde seg. Broren Magnus Williamsens adresse i California var på den tid kjent, og det var, som foran nevnt, særdeles lett å komme i kontakt med de øvrige arvinger.

Kastberg Natlands gode tro måtte være til stede fra først av, og da kan medarvingenes etterfølgende passive holdning for så vidt ikke få noen betydning. Dette forhold ville bare ha betydning for bevarelsen av den gode tro som måtte ha vært til stede.

Etter de foreliggende omstendigheter legger jeg, i relasjon til spørsmålet om Kastberg Natland var i god tro, liten vekt på at det ikke ble åpnet offentlig skifte i boet etter Bergitte Pedersen.

Av foranstående vil fremgå at Kastberg Natland - etter min mening - ikke var i slik god tro som er nødvendig for å vinne eiendomsrett ved hevd.

For lagmannsretten er saken behandlet som ordinært søksmål. Passiviteten har vært gjenstand for bevisførsel, og den er subsidiært påberopt som selvstendig grunnlag for eiendomsrett, såfremt hevden ikke fører frem. Jeg finner at det må være prosessuell adgang til å behandle og avgjøre dette spørsmål selv om saken fra først av er reist som eiendomshevdssak.

Jeg finner det godtgjort at de hjemmeværende søsken, alle unntatt Magnus Williamsen, på et tidlig tidspunkt ble kjent med at tante Bergitte, senest på dødsleiet, hadde uttalt ønsket om at Kastberg Natland skulle ha alt hva hun etterlot seg. Likeledes ble de kjent med at det etter hennes død var opprettet et dokument i den anledning, men det er ikke godtgjort at de kjente dokumentets tekst og nærmere innhold. Flere av medarvingene har forklart under hovedforhandlingen at de anså et slikt dokument og en slik disposisjon som «lovløs og uten betydning», og fant ingen grunn til å ta noe skritt i den anledning. De sto i den formening at deres arverett ikke kunne foreldes, og ønsket ikke å rippe opp i forholdet så lenge tante Elise ennå levde.

Jeg forstår disse uttalelsene slik at søskenene var oppmerksomme på

Side:141

at de kunne angripe disposisjonen og forlange sine arvelodder i boet. Etter de foreliggende opplysninger har søskenene ikke vært i noen tvil om at det var tante Bergittes ønske og vilje at Kastberg Natland skulle være hennes enearving. Det er også på det rene at ingen av disse overfor ham har fremsatt noe krav om arv i boet, før de møtte frem i Vesterålen herredsrett den 5. august 1946 og forlangte boet skiftet.

I denne langvarige passiviteten legger jeg en anerkjennelse av den foretatte disposisjon, og mener at de hjemmeværende søsken har forspilt sin rett til å kreve skifte etter så lang tid. I denne forbindelse vil jeg bare nevne at en av søskenene, Alfred Natland, som har en eiendom grensende inn mot Natland, i 1920-årene forespurte eller forhandlet om kjøp av en parsell av eiendommen, uten å antyde sitt krav på arv i Bergittes bo. Jeg er enig med lagdommer Walen i at årsaken til søskenenes aksjon på et så sent tidspunkt muligens kan søkes i eiendommens økede verdi.

Annerledes stiller det seg med den fraværende broren, Magnus Williamsen. Det er ikke godtgjort at han ble kjent med forholdet før han i 1946 av sine søsken ble anmodet om å opptre under eiendomshevdssaken. På den ene side kan det sies at han måtte være forberedt på at hans interesser i heimlandet kunne lide, når han i så lang tid oppholdt seg i utlandet, og til dels uten å la høre fra seg. På den annen side foreligger det ingen passivitet fra hans side, når han ikke kjente til det forhold som tilsa ham å handle. Dette må være avgjørende. Jeg finner derfor at han må ha sitt krav på medeiendomsrett i tante Bergittes etterlatenskaper i behold, og har for så vidt rett til å forlange skifte etter henne.

For å klargjøre mitt standpunkt vil jeg bemerke at herav følger ikke at også de øvrige søsken i tilfelle blir loddeiere i boet. Av det foranstående fremgår at disse har anerkjent den foretatte disposisjon til fordel for Kastberg Natland, og må være bundet av det.

Sorenskriver Skotner bemerker:

Jeg finner det, som lagdommer Moi, godtgjort at Kastberg Natland ved Bergitte Pedersens død var fullt klar over at Bergittes erklæring på dødsleiet, og hennes tilsagn tidligere, som dødsdisposisjon ikke var gyldig i den form den forelå. Det synes meg klart, etter det som er fremkommet i saken, at Kastberg Natland, ved Bergittes død, overtok hele Bergittes ideelle halvpart av eiendommen, og hennes etterlatenskaper for øvrig, med en av ham følt moralsk rett, men at han forsto at den ikke var holdbar juridisk uten godkjennelse av de øvrige arvinger. Etter det foreliggende har jeg den oppfatning at Kastberg Natland, Elise Pedersen og lensmann Rokkenæs bevisst har funnet frem til og valgt å følge en linje i denne situasjon som antokes sikrest å ville føre til at spørsmålet om Kastbergs rent juridiske rett ikke kom opp. Noen annen atkomst til eiendommen har Kastberg Natland ikke, og idet jeg for øvrig slutter meg til lagdommer Moi for så vidt, finner jeg allerede av denne grunn at hevd ikke fører frem.

Med hensyn til virkningene av den passivitet som Kastberg Natlands hjemmeværende medarvinger har vist, slutter jeg meg til lagdommer Moi. Jeg mener at disse (Kastbergs medarvinger) forsto at Kastberg

Side:142

måtte oppfatte deres ikke inngripen som en godkjennelse. Jeg finner i denne forbindelse å måtte bemerke at etter det som er fremkommet under saken, står det klart for meg at Elise Pedersen, som ved Bergitte Pedersens død var 48 år gammel, var en meget myndig dame, og som etter Bergittes død, ble betraktet som slektens overhode. Jeg har trukket det ut av bevisførslene at Kastberg Natlands medarvinger, som var kjent med Elise Pedersens vilje for så vidt angikk Bergittes etterlatenskaper, av respekt for henne, rett og slett ikke turde gjøre noe i anledning av den etablerte ordning, og jeg tror også at om skifteretten hadde tatt boet under offentlig skiftebehandling, så hadde Elise Pedersen ved sin autoritet fått ført gjennom de hjemmeværendes godkjennelse. Jeg tror også at Kastbergs medarvinger, som jeg finner godtgjort kjente til - i ethvert fall etter noen tid - at Elise Pedersens «bevidnelse» angikk Kastbergs forhold til Bergittes bo, hadde den forståelse av situasjonen at det ved et eventuelt skifte ikke ble noen arvelodd av noen som helst betydning på hver av dem. De var hver arving bare for 1/20 part av boets netto. Jeg finner således at Kastberg Natlands hjemmeværende medarvinger ved sin passivitet direkte har godkjent Kastberg som eneeiere til Bergittes etterlatte formue, herunder også hennes del av eiendommen.

Jeg finner det ikke nødvendig nærmere å behandle spørsmålet for den arving som var umyndig ved Bergitte Pedersens død. Denne var etter det opplyste henimot 18 år da og hadde født verge på stedet, og står for så vidt i samme stilling som de myndige.

Med hensyn til den fraværende og forsvunne arving Magnus Williamsen vil jeg innledningsvis bemerke at det som behandles i denne saken, er spørsmålet om eiendomsretten til eiendommen Natland, og ikke spørsmål om åpning av skifte nå eller om krav på arvelodd.

Jeg finner at det ville virke høyst urimelig om Magnus Williamsen, om hvem man savnet underretning fra 1903 til 1935 da han opptrådte i 1946, skulle ha bevart en eventuell medeierrett i eiendommen (og for så vidt også i andre eiendeler) i kraft av sin arverett etter Bergitte Pedersen. En arving som befinner seg i en slik stilling, kan ikke med noen rett vente at han, når han finner det for godt å stille undersøkelser og opptre, skal kunne inntre i den faktiske situasjon som forelå ved arvelaterens død. Det er ukjent, og ville være håpløst, ved enhver skiftebehandling. Jeg finner flere grunner for at han, Magnus Williamsen, det ikke kan.

Jeg finner å måtte bygge på at Magnus Williamsen etter at han i 1935 igjen var trådt i forbindelse med slekten hjemme, og senest i 1937, da det i et hvert fall er på det rene at hans søster Dagny Natland skrev til ham om forholdene, var kjent med at hans arvetante Bergitte var død (hun ville i 1937 ha vært ca. 90 år). Uansett hvorledes boet etter henne da var behandlet, måtte han ha den aller sterkeste oppfordring til å handle for å bevare for seg en eventuell arvelodd etter henne, og jeg mener at han ved sin passivitet for så vidt i ca. 10 år (riktignok avbrutt av krigen), direkte har godkjent det som måtte ha foregått med hensyn til Bergitte Pedersens etterlatenskaper.

Jeg mener også at ifølge loven om forsvunne og andre fraværende personer av 12. oktober 1857 §22 skulle der på skifte etter Bergitte

Side:143

Pedersen ikke tas hensyn til ham. Uten hensyn til hvorledes skiftet er gjennomført, må han i ethvert fall være bundet av de faktiske disposisjoner som skifterett og/eller hans medarvinger har truffet med hensyn til boets eiendeler. Hans krav på eventuell arvelodd er et annet spørsmål som ikke foreligger til løsning i denne saken, og hvis løsning jeg mener ikke har betydning for Kastberg Natlands eiendomsrett.

Jeg stemmer således for det resultat at Kastberg Natland - nå hans arvinger - kjennes eiendomsberettiget til den halvdel av eiendommen Natland som Bergitte Pedersen eiet og står som hjemmelsinnehaver til.

Etter voteringen vil herredsrettens dom bli å stadfeste. - - -