Rt-1951-189

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-02-16
Publisert:	Rt-1951-189
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 28/1951
Parter:	Staten ved Justisdepartementet (overrettssakfører Hans M. Michelsen - til prøve) mot A's dødsbo (høyesterettsadvokat Knut Heber).
Forfatter:	Thrap, Stenersen, Bahr, Mindretall: Gaarder, Holmboe
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, LOV-1946-07-19-§5, Straffeprosessloven (1887) §85, Straffeloven (1902) §47, Tjenestemannsloven (1918) §25, Lov om Statens pensjonskasse (1921) §5, Landssvikanordningen (1944) §5, Utrenskingsloven (1946) §1, §5, LOV-1946-07-19, Landssvikloven (1947) §5, §5a

Dommer Thrap: Nord-Østerdal herredsrett avsa 6. januar 1950 dom med sådan domsslutning:

«Staten ved Justisdepartementet betaler til Sæmund Lombnæs' dødsbo kr. 15 745,- med 4 pst. renter fra 19. februar 1949. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom har Staten ved Justisdepartementet påanket til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har den 28. april 1950 tillatt anke direkte til Høyesterett. Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«Det kgl. Justis- og Politidepartement frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Sæmund Lombnæs' dødsbo for herredsretten og Høyesterett.»

Motparten, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: Herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at domsbeløpet settes til kr. 12 439,60.

Atter subsidiært: Herredsretten dom stadfestes, dog slik at domsbeløpet settes til kr. 7 689,60.

2. Staten ved Justisdepartementet dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett, samt til å betale ankemotparten sakens omkostninger for herredsretten.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt bevisopptak ved Nord-Østerdal herredsrett med partsforklaring fra fru Signe Lombnæs og 6 vitner. Partenes anførsler vil fremgå av mine senere bemerkninger.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Saken gjelder spørsmålet om nå avdøde lensmann Sæmund Lombnæs, som på grunn av medlemskap i Nasjonal Samling har vært suspendert fra tjenesten til han 7. januar 1947 etter egen søknad ble gitt avskjed, har krav på lønn i suspensjonstiden.

Det er på det rene - og for øvrig heller ikke bestridt av motparten - at Lombnæs var medlem av partiet fra 30. desember 1940 til frigjøringen og at han var klar over at han ved medlemskapet i seg selv ytet fienden bistand. Jeg finner det heller ikke tvilsomt at det også var rettsstridig av Lombnæs å melde seg inn i partiet og opprettholde medlemskapet til frigjøringen. Forholdet ligger for så vidt i den foreliggende sak ikke annerledes an enn i de mange andre lensmannssaker som har vært forelagt Høyesterett til avgjørelse, og hvor Høyesterett har ansett medlemskapet for å være

Side:190

rettsstridig. Selv om Lombnæs' innmeldelse i partiet og hans fortsatte medlemskap i fremtredende grad var diktert av ønsket om å vareta bygdens ve og vel og skjedde for å hindre at lensmannsstillingen ble besatt med en aktiv N. S.-mann, var medlemskapet allikevel ulovlig. Det er intet som tyder på at han ved medlemskapet søkte dekning for illegalt arbeid innen partiet, eller at det forelå noen ordre om innmeldelse eller godkjennelse av medlemskapet fra ansvarlig norsk hjemmefrontledelse. Heller ikke har han vært utsatt for press eller tvang som etter prinsippene i straffelovens §47 gjør medlemskapet rettmessig. - Jeg til føyer at herredsrettens folkerettslige betraktninger om offentlige tjenestemenns rettsstilling under okkupasjon, ikke antas å ha noen betydning for det spørsmål som foreligger i denne sak, nemlig om en tjenestemann for å beholde stillingen har lov til å melde seg inn i et landsforrædersk parti som samarbeider med fienden.

De opplysninger som foreligger om den veiledning Lombnæs søkte og de råd han fikk ved innmeldelsen, gir etter min mening ikke noe holdepunkt for å anta at han har vært i en unnskyldelig rettsvillfarelse med hensyn til lovligheten av medlemskapet. - Jeg kan heller ikke finne at det i denne sak er grunn til å anta at det foreligger slike forhold som nevnt i landssviklovens §5a. Selv om Lombnæs på mange måter har vært en nyttig mann for bygden og også har ytet motstandsbevegelsen vesentlige tjenester, har hans innsats ikke vært så aktiv eller hatt slikt omfang eller vært forbundet med slik personlig risiko for ham, at den er tilstrekkelig til å oppveie et medlemskap av en varighet og betydning som Lombnæs'. Også for så vidt mener jeg å være i samsvar med tidligere rettspraksis.

Jeg er klar over at denne sak, når det gjelder beviset, står i en særstilling, fordi Lombnæs avgikk ved døden uten å ha vært avhørt for noen domstol. Det er etter min mening grunn til her i noen grad å lempe på bevisbyrderegelen i utrenskningslovens §5, hvoretter det påligger motparten å bevise at Lombnæs «er skuldlaus». Da det vil være forbundet med større vansker enn vanlig å føre et slikt bevis, er det rimelig at det i dette tilfelle stilles mindre krav til beviset. Når jeg imidlertid finner det ubetenkelig å slå fast at det foreligger et straffbart medlemskap og at betingelsene for straffritagelse ikke er til stede, er det bl.a. fordi Lombnæs før sin død ved 3 forskjellige avhør har avgitt inngående politiforklaringer om sitt forhold under okkupasjonen, og at opplysningene også ellers i saken er så uttømmende at det ikke er grunn til å anta at det samlede billede av Lombnæs' virksomhet ville ha endret seg vesentlig i tilfelle av at han hadde levet og kunne ha varetatt sitt tarv.

Etter dette antar jeg at Lombnæs etter utrenskningslovens §5 ikke har krav på lønn i suspensjonstiden. Det er unødvendig for meg å drøfte hvorledes saken for så vidt ville ha stillet seg hvis betingelsene for straffritagelse etter landssviklovens §5a hadde vært til stede.

Jeg kan ikke gi motparten medhold i at det vil stride mot

Side:191

konstitusjonell sedvanerett i dette tilfelle å nekte en offentlig tjenestemann lønn i suspensjonstiden. Det er ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til om det ut fra kontraksforholdets natur ville være i strid med vår forfatningsmessige rett ved lov å bestemme, at offentlige tjenestemenn i intet tilfelle og uansett suspensjonsgrunn har krav på lønn i suspensjonstiden. Det er nok i denne sak å slå fast at vår forfatningsmessige rett ikke er til hinder for at lovgivningsmakten bestemmer at lønn ikke skal utbetales når suspensjonen skyldes et straffbart forhold av den art som nevnt i utrenskningsloven.

Heller ikke kan jeg gi motparten medhold i at det er i strid med Grunnlovens §97 å anvende loven i et tilfelle som det foreliggende, selv om det her gjelder en tjenestemann som etter tjenestemannslovens §25 under visse vilkår er tilsikret lønn i suspensjonstiden. Etter det jeg har sagt tidligere har Lombnæs' straffbare medlemskap vart ved like til frigjøringen og har altså vært opprettholdt etter at den provisoriske anordning av 24. november 1944 trådte i kraft. Denne anordning har i §5 en bestemmelse som svarer til den någjeldende lovs §5. Jeg kan ikke finne at loven (anordningen) i et slikt tilfelle kan sies å krenke noen «velervervet rett» for tjenestemannen eller at det ville være utilbørlig eller stride mot rettferdsprinsipper å bringe den til anvendelse. Det er etter min mening ikke nødvendig å søke noen hjemmel for dette i de unormale forhold hvorunder anordningen ble til. Heller ikke den omstendighet at anordningen ikke ble kunngjort kan få betydning for avgjørelsen (jfr. høyesterettsdom i Rt-1945-26). Jeg tilføyer at det for meg ikke er nødvendig å avgjøre hvorledes dette grunnlovsspørsmål skulle løses i et tilfelle, hvor det straffbare medlemskap var opphørt før anordningen trådte i kraft.

Til slutt bemerkes at jeg ikke er enig med motparten i at ansettelsesmyndigheten ved å innvilge Lombnæs avskjed etter egen søknad har erkjent at han inntil da var lovlig innehaver av stillingen med krav på lønn i suspensjonstiden, eller at ansettelsesmyndigheten ved å unnlate å ta et uttrykkelig forbehold herom er blitt forpliktet til å utbetale ham sådan lønn. Selv om jeg antar at det ville ha vært heldig at ansettelsesmyndigheten hadde gitt uttrykk for at avskjeden ble gitt på det vilkår at lønn i suspensjonstiden ikke ville bli utbetalt, kan jeg ikke finne at motparten kan bygge noe rettslig krav på at ansettelsesmyndigheten har unnlatt dette.

Etter dette blir det mitt resultat at Staten må frifinnes. Saksomkostninger antas ikke å burde tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg antar nemlig at en straffesak mot Lombnæs ville endt med frifinnelse etter landssviklovens §5a og at han - eller nå

Side:192

hans dødsbo - som en konsekvens av dette har krav på lønn i suspensjonstiden. Det har riktignok vært omtvistet under saken om en frifinnelse som bygges på landssviklovens §5a medfører at vedkommende tjenestemann får krav på lønn i den tid han er suspendert. Jeg mener at en må svare ja på dette spørsmål. Riktignok setter §5 i utrenskningsloven av 19. juli 1946 som vilkår for lønnskravet, når det gjelder en tjenestemann som er suspendert for medlemskap i N. S., at «det vert prova at han er skuldlaus i det som der (dvs. i §2 1. punkt) er nemnt», nemlig i å ha vært medlem av bl.a. N. S. «på strafflagd måte». Og i §5a i landssvikloven er - anføres det - en straffutmålingsregel som forutsetter at den som frifinnes for straff etter denne bestemmelse, i og for seg er skyldig. Jeg antar imidlertid at utrenskningslovens §5 sammenholdt med dens §2, 1. punkt, ikke kan tolkes på denne subtile måte, men at den sikter til alle de tilfelle da tiltalte ikke har gjort seg fortjent til straff. Når han frifinnes for straff for sitt medlemskap, har han ikke vært medlem «på strafflagd måte». Denne forståelse er fullt forenelig med lovens ord, og noen reelle grunner som tilsier en annen tolkning kan jeg ikke se er til stede. Noe annet er det imidlertid at en tjenestemann - tross frifinnelse for straff - etter særskilt forføyning kan bli tilpliktet som ordensstraff etter utrenskningslovens §1 å tåle suspensjon (inntil 2 år) uten lønn.

Om anvendeligheten av landssviklovens §5a på det foreliggende tilfelle vil jeg bemerke:

Det Lombnæs bebreides, er bare selve medlemskapet i N. S. Det er ikke påstått at han ellers - under utførelsen av sitt arbeid som lensmann eller på annen måte - har begått uverdige eller nasjonalt sett klanderverdige handlinger av noen som helst art. Og hans medlemskap har vært helt passivt. Han har ikke på noen måte tatt del i partiets virksomhet Innmeldelsen i partiet skyldtes ikke interesse for N. S., men skjedde for at han kunne beholde lensmannsstillingen, noe han mente var av særlig betydning for distriktet, fordi han visste at en pågående og ivrig nasist var utsett til å overta stillingen etter ham. Hans innstilling var helt igjennom nasjonal, og dette kjente hans sambygdinger til. Bygdens nasjonale elementer hadde derfor full tillit til ham. Jeg vil i denne forbindelse nevne - som også omhandlet av herredsretten - at da lensmannen i 1943 tenkte på å melde seg ut av partiet, ble han av den senere områdesjef for hjemmestyrkene i Rendal oppfordret til å bli stående, og da ledende hjemmefrontfolk i Rendal i mai 1945 holdt en fest for å feire frigjøringen, var lensmannen innbudt til festen og deltok. Mens således de nasjonalsinnede nordmenn på sin side stolte på lensmannen, er det på den annen side på det rene at Nasjonal Samlings folk hadde liten tiltro til ham og at det pågikk aksjoner for å få ham fjernet som lensmann, som det heter i herredsrettens dom.

Side:193

Noen annen bistand enn den propagandistiske verdi som lå i det formelle partimedlemskap, har Lombnæs ikke ytet N. S. eller tyskerne. Og når hans sambygdinger i begge leire var på det rene med hans innstilling og synsmåter, er det klart at den bistand som lå i medlemskapet, var av en meget beskjeden art. Dette får selvsagt virkning for hvilke krav man kan stille til den «gagns dåd» som etter landssviklovens §5a kan oppveie brotsverket. For Lombnæs' vedkommende er det som nevnt etter min bedømmelse ikke meget å veie opp. Og jeg er blitt stående ved at det som er bevist av «gode gjerninger» fra Lombnæs' side, etter omstendighetene må ansees tilstrekkelig. Lombnæs har hele tiden på beste måte søkt å hjelpe befolkningen mot N. S. og tyskerne, ikke på noen oppsiktsvekkende måte, men ved lureri og knep, ved varsel til folk mot hvem det foresto aksjoner og ved stille sabotasje ved ransakninger og ved politiske anmeldelser. Disse siste lot han, når det var mulig, forsvinne. Det som her er nevnt henger for så vidt sammen med røktelsen av lensmannsombudet. Men også utenom dette har lensmannen ytet hjelp. Han hadde således kjennskap til flykningsrutene og beskyttet dem, og bl.a. hjalp han i flere tilfelle flyktninger med ski. Man vet ikke om lensmannen selv f. eks. skrev ut falske grenseboerpass til folk som trengte det, men hans betjent har forklart at han (betjenten) gjorde dette med lensmannens fulle vitende.

Det er nok så at de «gode gjerninger» som Lombnæs har utført, ligger i underkant av hva rettspraksis har forlangt til frifinnelse etter landssviklovens §5a. Men jeg kan i denne forbindelse - siden det gjelder et grensetilfelle - ikke se helt bort fra at Lombnæs er avgått ved døden før saken kom opp til behandling. Selv om det etter utrenskningslovens §5 er Lombnæs eller nå hans dødsbo som har bevisbyrden, må - som også antatt av førstvoterende - dødsfallet ha virkning for de krav man kan stille til bevisets styrke. Jeg mener det er atskillig grunn til å tro at billedet av Lombnæs' virksomhet til gagn for landet kunne blitt rikere og fyldigere om han selv hadde vært til stede og bl.a. hadde hatt anledning til en mer detaljert utdypning av en rekke vitneforklaringer, som nå er holdt i en ganske visst bestemt men dog til dels generell form.

Når jeg etter dette er kommet til at Lombnæs må bli å frifinne etter landssviklovens §5a, mener jeg å være i overensstemmelse - så langt sammenligning er mulig - med de senere dommer i lensmannssaker. Jeg henviser således til dommen mot lensmann Ranisæte ( Ram 52 86) og mot lensmann Haugen ( Ram 53 105).

Da min oppfatning ikke deles av rettens flertall, er det unødvendig å komme inn på størrelsen av det krav jeg mener Lombnæs' dødsbo har. Det er heller ikke for meg nødvendig å uttale noe om de grunnlovmessige spørsmål som er behandlet av førstvoterende.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bahr: Likeså.

Side:194

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med dommer Gaarder.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Trygve Iversen):

Saken gjelder krav fra Sæmund Lombnæs på lønn som lensmann under suspensjon.

Lombnæs var fra 1919 lensmann i Rendal, som var hans hjembygd. Tidligere hadde han vært embetskontorist.

Den 13. desember 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling, hvor han ble opptatt som medlem den 30. desember s. å. Han sto som medlem og fortsatte som lensmann under hele okkupasjonstiden.

Fra 8. mai 1945 ble Lombnæs på grunn av dette medlemskap suspendert fra lensmannsstillingen inntil han etter egen ansøkning fikk avskjed med pensjon fra 7. januar 1947.

Etter at Lombnæs var suspendert, ble hans forhold etterforsket, og den 29. november 1946 sendte politimesteren i Østerdal saken til statsadvokaten. Politimesteren anførte følgende:

«Jeg antar det er grunn til å stole på siktede, når han sier, at hans grunn til å melde seg inn i N. S. var at han ville hindre at stillingen ble besatt med en N. S.-mann, som ville komme til å føre ulykker over bygdefolket, og at det virkelig var et offer for ham å søke å hindre disse ulykkene ved å gå inn i N. S.

Videre anser jeg det på det rene, at han under sin tjeneste i okkupasjonsårene gikk inn for å gjennomføre dette sitt program, og at han herunder flere ganger tok risikoer, som kunne fått skjebnesvangre følger for ham selv.

Det er også på det rene at han fullt ut gjorde sin plikt under krigshandlingene våren 1940.

Etter de innhentede opplysninger antar jeg at en eventuell rettssak mot siktede ville føre til frifinnelse, og tillater meg derfor å innstille på at saken henlegges.»

Subsidiært bemerket politimesteren at en straffesak mot Lombnæs under enhver omstendighet antokes å ville føre til frifinnelse etter landssvikanordningens §5.

Statsadvokaten for landssviksaker i Hedmark utferdiget tiltale for medlemskap den 16. desember s. å. Etter at Lombnæs hadde søkt avskjed som lensmann, foreslo statsadvokaten den 18. januar 1947 at tiltalen skulle trekkes tilbake og saken henlegges etter straffeprosesslovens §85 annet ledd. Dette forslag tiltrådte Riksadvokaten den 27. s. m.

Lombnæs fremsatte overfor Justisdepartementet krav på lønn i suspensjonstiden. Kravet ble avslått, og han har ved stevning av 17. februar 1949, innkommet 19. s. m., saksøkt Staten ved Justisdepartementet til betaling av lønn. Saken ble anlagt ved Oslo byrett og er ved Høyesteretts beslutning av 1. september 1949 overført til Nord-Østerdal

Side:105

herredsrett. Lombnæs døde den 4. oktober 1949, og hans dødsbo er trådt inn som part.

Saksøkeren har gjort gjeldende at medlemskapet ikke var straffbart; begrunnelsen er den samme som anført i Østerdal politimesters påtegning av 29. november 1946, gjengitt foran. Og når det ikke foreligger straffbart forhold, vil utrenskningsloven av 19. juli 1946 §5, jfr. §2, føre til at det må betales lønn i suspensjonstiden. Saksøkeren har under hovedforhandlingen beregnet lønnskravet etter pensjonsgrunnlaget (lov nr. 3 av 28. juli 1921 §5, jfr. Finansdepartementets rundskriv av 23. desember 1920) med regulerings- og krisetillegg. Han er kommet til at lønnen beregnet på denne måte blir kr. 15 745,- for tiden fra 8. mai 1945 til 6. januar 1947. - - -

Av saksøkte er det gjort gjeldende at Lombnæs har vært N.S.-medlem, uten at det er godtgjort særlige omstendigheter som viser at medlemskapet har vært rettmessig. I samsvar med Høyesteretts avgjørelser må det da legges til grunn at straffbart medlemskap foreligger, og Lombnæs har ikke krav på lønn selv om landssvikloven av 21. februar 1947 §5 ville føre til fritagelse for straff; for øvrig benekter saksøkte at betingelsene for slik fritagelse er til stede. Til støtte for at det foreligger et straffbart forhold har saksøkte henvist til Riksadvokatens bestemmelse om at påtale unnlates etter straffeprosesslovens §85, annet ledd. - - -

Utrenskningslovens §5, som oppstiller en unntagelse fra bestemmelsen i tjenestemannsloven av 15. februar 1918 §25, må føre til at en tjenestemann som under krigen har vært medlem av N. S. ikke skal ha lønn i suspensjonstiden, med mindre det ansees på det rene at medlemskapet ikke har vært straffbart. Det som retten må ta standpunkt til er altså om det har vært straffbart av Lombnæs å være medlem av Nasjonal Samling.

Sakens opplysning er blitt vanskeliggjort ved at Lombnæs er død, slik at man ikke har kunnet få hans detaljerte forklaring. De utenrettslige forklaringer fra ham som er opptatt, og som er fremlagt i retten, er lite utførlige. Dette vil gjøre det nødvendig å drøfte tjenestemennenes medlemskap i Nasjonal Samling noe mer generelt enn det antagelig ellers ville være påkrevet.

I faktisk henseende anser retten følgende brakt på det rene:

I de første år av Nasjonal Samlings virksomhet (1933 til 1935-36) viste Lombnæs en del interesse for partiet, dog uten å ta noen aktiv del i dets virksomhet. Etter det som foreligger må retten gå ut fra at han deretter anså seg helt ferdig med partiet og i de følgende år frem til krigen ikke hadde noen som helst forbindelse med Nasjonal Samlings arbeid; partiet hadde i hele denne tiden en del tilhengere i Rendal. Hans brudd med partiet, hvor han aldri hadde hatt noe medlemskap, var så vidt markert at det neppe er riktig å legge noen vekt på dette forhold tidlig i 1930-årene i forbindelse med det som skjedde under krigen. Etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen mener retten å kunne fastslå at Lombnæs i hele okkupasjonstiden har stått fremmed for Nasjonal Samlings innstilling og tankegang.

Det er på det rene at Lombnæs under krigshandlingene i 1940, som

Side:196

berørte Rendal, til det ytterste oppfylte sin plikt som politimann og i forskjellige retninger viste personlig initiativ for å hjelpe og sikre de norske tropper.

I de følgende måneder var det ingen tysk forlegning i Rendal, men større troppestyrker som flere ganger var på gjennommarsj foranlediget ved rekvisisjoner og på annen måte gnidninger med befolkningen, hvis ivrige og i flere tilfelle heldige talsmann lensmannen ble overfor tyskerne. Samtidig øvet aggressive nasister alt i den tid en virksomhet som gjorde det nødvendig for lensmannen å beskytte gode nordmenn så langt det var mulig.

Ut på høsten 1940 fikk Lombnæs fra fremtredende N. S.-folk i distriktet beskjed om at han måtte melde seg inn i Nasjonal Samling, hvis han ville fortsette som lensmann. Han satte disse beskjeder i forbindelse med rundskriv fra «Politidepartementet» som sterkt tiltrådet innmeldelse og regnet med at han måtte melde seg inn for å kunne fortsette i stillingen. Det ble også meddelt ham at en bestemt person i distriktet, som var kjent som en svært pågående nasist, var utpekt til lensmann. Han konfererte om saken med sine to nærmeste kolleger. Ingen av dem hadde noen tilknytning til N. S.; men de ble enige om å melde seg inn, slik som situasjonen var. Om han har konferert med andre lar seg nå ikke bringe på det rene. Lombnæs følte seg sterkt knyttet til stillingen som lensmann i Rendal, hvor tillitsforholdet mellom ham og befolkningen var meget godt, og ville gjerne bli i stillingen, slik at han også fortsatt kunne yte sine sambygdinger den hjelp forholdene gjorde mulig, og som langt fra ville bli ytet hvis det kom en nasist i stillingen. Retten kan ikke bedømme - og Lombnæs har neppe hatt klart for seg - hvor stor vekt han la på hvert enkelt av de hensyn som virket i retning av innmeldelse: at han gjerne ville yte bygdens befolkning støtte under de vanskelige forhold, at han gjerne ville sitte i stillingen, som han var vokset sammen med, og at han gjerne ville beholde sin inntekt.

Som anført foran fant Lombnæs' innmeldelse sted den 13. desember 1940. Han deltok ikke på noe tidspunkt aktivt i partiets virksomhet. Til sin familie sa han fra at den ikke måtte melde seg inn.

Mange folk i bygden mente, og enkelte sa det til Lombnæs, at han ikke burde ha meldt seg inn. Men etter det som foreligger synes bygdens befolkning å ha vært klar over at Lombnæs hadde tatt skrittet ikke av noen samhørighetsfølelse med partiet, men for å kunne bli sittende i stillingen, og selv gjorde han svært lite for å skjule dette forhold, så lite at han måtte stå svakt hos Nasjonal Samlings folk. Det er på det rene at de hadde liten tiltro til ham og at det pågikk aksjoner for å få ham fjernet som lensmann.

Da Lombnæs er død, og da så lang tid er gått, har det vært vanskelig å få fullstendige opplysninger om Lombnæs' arbeid som lensmann gjennom okkupasjonsårene. De 10 vitneforklaringer som er avgitt viser tydelig at han stadig har vært i virksomhet for å hjelpe bygdens folk overfor tyskerne og norske nasister. Dels har det vært i forbindelse med ofte omfattende rekvisisjoner, bl.a. av biler, hvor han ved forhandlinger og ved lureri har oppnådd vesentlige reduksjoner. Dels og mest fremtredende har det vært i forbindelse med strafforfølgninger i politiske

Side:197

saker. Han har i en lang rekke tilfelle direkte eller gjennom mellommenn varslet de vedkommende om aksjoner som skulle finne sted slik at de enten selv har kunnet forsvinne eller få bort våpen og annet som var farlig. Det er på det rene at han i de tilfelle hvor tysk politi og norsk statspoliti krevet lensmannens bistand rykket ut selv - og ikke sendte betjentene -, slik at han gjentagne ganger ble i stand til å anvende forskjellige knep overfor de fremmede politifolk, så aksjonene ble resultatløse. Holdt han selv ransakninger, ble de regelmessig uten resultat. Når forholdene gjorde det mulig, lot han politiske anmeldelser og andre dokumenter forsvinne eller lot saken ligge til de ikke lenger var aktuelle. Flere personer som måtte flykte lånte han ski, så de kunne komme av sted. Disse forskjellige ting skjedde i så stor utstrekning at det må tilskrives et svært heldig forløp at han ikke kom i alvorlige vanskeligheter.

En organisert motstandsbevegelse trådte i virksomhet i Rendal i 1942-43. Senere fikk man også en utbygning av hjemmestyrkene. Lombnæs hadde fra begynnelsen av stadig forbindelse med hjemmefrontkreftene, og de viste ham full tillit. Det er ikke opplyst at han deltok aktivt i det organiserte arbeid på annen måte enn at han ved en del anledninger kjørte ledende hjemmefrontfolk til møter. En av hans betjenter var sterkt engasjert i hemmelig patriotisk arbeid, og det er sannsynlig at Lombnæs hadde fullt kjennskap hertil og lot betjenten bruke hans bil i dette arbeid.

Det er på det rene at Lombnæs opprinnelig anså det usmakelig å melde seg inn i Nasjonal Samling og at han senere fant situasjonen så utilfredsstillende at han hadde planer om å gå ut og slutte som lensmann. Det var særlig i 1943 at dette vites å ha vært aktuelt. Han ble da fra fremtredende hold i den lokale hjemmefront, bl.a. den senere områdesjef for hjemmestyrkene i Rendal, oppfordret til å holde ut for befolkningens skyld. Og han gjorde som han ble bedt om.

I mai 1945, noen dager etter at Lombnæs var suspendert som lensmann, hadde omtrent 30 ledende hjemmefrontfolk i Rendal en sammenkomst for å feire frigjøringen. I denne sammenkomst deltok Lombnæs etter innbydelse. På spørsmål i retten om det på noe hold vakte mishag at han var til stede, har vedkommende områdesjef svart at det ikke var noen antydning til slikt mishag og at det sto klart for alle at ingen i bygden hadde gjort mer enn Lombnæs for dem som hadde ført kampen mot tyskerne og Nasjonal Samling. Bygden kunne overhodet vanskelig ha hatt noen bedre lensmann enn Lombnæs gjennom okkupasjonsårene. Et lignende spørsmål til et annet vitne ble besvart med: Hvordan skulle det sett ut i Rendal hvis vi ikke hadde hatt Lombnæs som lensmann? - - -

Hans etterfølger antas å ha vært utpekt. Han valgte å melde seg inn i Nasjonal Samling. Spørsmålet i denne sak er ikke om det var uskjønnsomt eller uverdig av ham å gjøre det eller om han ville ha kunnet fortsette som lensmann etter frigjøringen. Spørsmålet er om medlemskapet var en straffbar bistand til fienden.

På den ene side kan det slåes fast at den bistand som ligger i et passivt medlemskap reduseres for Lombnæs' vedkommende ved at den

Side:198

befolkning som kom i berøring med ham ikke anså ham som noen N. S.-mann. Han skapte derfor ingen usikkerhetsfølelse. Og fordi man anså det som et medlemskap han var tvunget inn i, var hans eksempel ikke egnet til å trekke frivillige medlemmer til partiet. Det er nevnt foran at man innen Nasjonal Samling var klar over det begrensede aktivum de tvungne medlemmer var, og det må ansees ganske utelukket at Nasjonal Samling kunne innvirke på tyskerne med en statistikk over medlemmer av den art som lensmann Lombnæs; dertil kjente de altfor godt til det press som ble øvet mot de norske tjenestemenn og til taktiske medlemmer i NSDAP. Det blir da en begrenset støtte tilbake.

Og på den annen side kommer det i betraktning at Lombnæs i ly av sitt medlemskap kunne fortsette som lensmann gjennom okkupasjonstiden og vareta befolkningens tarv på den måte som det er redegjort for. Ved å behandle de politiske saker slik som skjedd lettet han i høy grad det hemmelige partriotiske arbeid i Rendalsbygdene.

Etter rettens mening må en avveining føre til at Lombnæs' medlemskap objektivt sett har vært til vesentlig større skade enn gagn for fienden gjennom hele okkupasjonstiden, og det er intet grunnlag for å anta at han har regnet med at det skulle bli annerledes. Da er medlemskapet ikke straffbart, uten at det berører rettmessigheten om hensynet til å beholde inntekten har spillet en større eller mindre roll da han tok det ubehagelige skritt å melde seg inn eller om dette hensyn har medvirket til at han senere holdt ut i partiet og i sin stilling. - - -

Resultatet blir at saksøkerens krav på lønn må tas til følge, uten at det er nødvendig å komme inn på betydningen av landssviklovens §5, en bestemmelse som neppe ville være anvendelig på Lombnæs' forhold.