Rt-1951-283

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-03-15
Publisert:	Rt-1951-283
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 45/1951
Parter:	Wm. A. Mohn & Søn A/S, Chr. von Tangen A/S og A. Smit & Zoon (overrettssakfører Ivar Hole - til prøve) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Arthur Sundt).
Forfatter:	Thrap, Schei, Gaarder, Holmboe, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §48, Skjønnsprosessloven (1917), Luftfartsloven (1923) §51, Havneloven (1933) §8

Dommer Thrap: Ved kgl. res. av 25. februar 1938 ble Bergen kommune i medhold av lov om luftfart av 7. desember 1923 §51 bemyndiget til å holde forsøksekspropriasjonsforretning til ervervelse av de mulige rettigheter til trafikk gjennom sundet mellom Kristiansholm og land som måtte tilligge visse i resolusjonen særskilt nevnte eiendommer i Bergen.

Bergen kommune uttok deretter skjønnsstevning til Bergen byrett som den 31. oktober 1938 avsa skjønn med sådan slutning:

«De saksøktes tilkommende erstatning hos Bergen kommune fastsettes således:

1. Wm. A. Mohn & Søn A/S kr. 15 000,-,

2. Chr. von Tangen A/S kr. 18 000,-,

3. L. N. Solberg A/S kr. 4 000,-,

4. Smit & Zoon kr. 10 000,-.

5. Clement Johnsen A/S kr. 5 000,- og

6. N. Anthonisen & Co., kr. 5000,-.

De saksøkte Wm. A. Mohn & Søn A/S, Chr. von Tangen A/S, L. N. Solberg A/S og Clement Johnsen A/S, tilkjennes hos Bergen kommune som godtgjørelse av utgifter til juridisk bistand (advokat Hagelsteen) kr. 700.

Det tilkjennes saksøkte Smit & Zoon hos Bergen kommune som godtgjørelse av utgifter til juridisk bistand (overrettssakfører Harris) kr. 400,-.»

Bergen kommune begjærte deretter overskjønn som ble avsagt 16. mai 1939 og som hadde denne slutning:

Side:284

«Erstatningen til de saksøkte hos Bergen kommune fastsettes således:

L. N. Solberg A/S kr. 2 500.

De øvrige saksøkte: Wm. A. Mohn & Søn A/S, Christian von Tangen A/S, Clement Johnsen A/S, N. Anthonisen & Co. og Smit & Zoon intet.

Omkostningene ved overskjønnet - de lovbestemte utgifter - utredes av Bergen kommune, der likeledes tilsvarer de saksøkte Wm. A. Mohn & Søn A/S, Clement Johnsen A/S, Christian von Tangen A/S og L. N. Solberg A/S, tilsammen kr. 500,-, den saksøkte N. Anthonisen & Co. kr. 300,- og den saksøkte Smit & Zoon kr. 300,- for utlegg til juridisk bistand. Disse beløp blir å utrede innen 2 uker fra skjønnets forkynnelse.»

Dette overskjønn har tre av de saksøkte, Wm. A. Mohn & Søn A/S, Chr. von Tangen A/S og A. Smit & Zoon, påanket til Høyesterett på grunn av feilaktig rettsanvendelse. Det gjøres for Høyesterett gjeldende at overskjønnet bygger på den uriktige oppfatning at det bare er krenkelse av særrettigheter og ikke «faktiske interesser» som kan begrunne erstatningsansvar. Det er etter de ankende parters mening ikke grunn til å foreta en slik begrepsmessig sondring. Også allemannsrettigheter - i dette tilfelle almenhetens alminnelige adgang til ferdsel i havneområdet - kan gi grunnlag for erstatning. Kommunens stengning av Holmesundet er et så vesentlig inngrep i de ankende parters tidligere frie utnyttelse av området og medfører så usedvanlige og upåregnelige skadevirkninger for deres bedrifter at erstatning må ytes. Subsidiært gjøres det gjeldende at erstatning må ytes av den grunn at anlegget av moloen betyr en krenkelse av de ankende parters særrettigheter, nemlig retten til fri atkomst til egen sjøgrunn. Overskjønnsrettens avgjørelse bygger på en for snever oppfatning av hva denne rett omfatter. Dessuten har den ene av de ankende parter - firmaet Chr. von Tangen A/S - spesielt gjort gjeldende at skvalpesjø og endret strømretning foranlediget ved anlegget av moloen, har vanskeliggjort tillegget til firmaets sjøbod og at skjønnsrettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet også for så vidt hviler på uriktig rettsanvendelse.

De ankende parter har nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: De ankende parter kjennes berettiget til erstatning, som blir å fastsette ved nytt overskjønn, for den skade og ulempe som er påført dem ved at Bergen kommune har anlagt molo tvers over Holmesundet.

Subsidiært: Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til nytt overskjønn med nye dommer og nye skjønnsmenn.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kommunen har påstått overskjønnet stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Før jeg behandler anken nevner jeg at de ankende parters prosessfullmektig under prosedyren for Høyesterett - uten å påstå sakens avvisning - har pekt på at det allerede ved underskjønnet

Side:285

var oppstått tvist om hva som var gjenstand for ekspropriasjon. Han har anført at denne tvist skulle ha vært avgjort ved kjennelse som var gjenstand for selvstendig anke til lagmannsretten og at dette må være rettsmidlet, selv om kjennelse ikke er avsagt (jfr. skjønnslovens §48).

Jeg kan ikke finne at det her foreligger en rettergangsfeil som Høyesterett etter rettergangslovens §384 må tillegge ubetinget virkning. Den omstendighet at det for underskjønnet forelå en tvist som skulle vært avgjort ved kjennelse, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å utelukke overskjønn. Når tvisten ikke er avgjort ved formell kjennelse antar jeg at adgangen til overskjønn står åpen, (se Alten: Skjønnsloven (2. utg.) side 70-71). Jeg peker i denne forbindelse på at en oppstått tvist skal avgjøres før erstatningsskjønn avgis, men i dette tilfelle er skjønnet fremmet tross i at det var tvist og partene har i de ca. 12 år som senere har gått innrettet seg på at skjønnet var gjenstand for overskjønn og senere anke til Høyesterett. Først ved sakens behandling for Høyesterett er det prosessuelle spørsmål reist.

Jeg finner at anken ikke fører frem.

Jeg nevner først at jeg ikke kan se at overskjønnsrettens avgjørelse bygger på noen uriktig rettsoppfatning når retten har antatt at de ankende parters atkomstrett til sjøgrunnen ikke er krenket ved anlegget av moloen over Holmesundet. Den omstendighet at de ankende parters sjøboder er beliggende ved Holmesundet gir dem ikke noen særrett til å kreve den fri passasje gjennom sundet opprettholdt. Så lenge den sjøverts forbindelse mellom sjøbodene og havneområdet ikke er hindret eller i vesentlig grad vanskeliggjort ved tiltak fra havnemyndighetenes side, er ikke atkomstretten krenket på en sådan måte at de ankende parter har noe krav på erstatning. Jeg tiltrer for øvrig den begrunnelse som overskjønnsretten har gitt når det gjelder atkomstretten til sjøbodene. Jeg tiltrer også overskjønnsrettens begrunnelse når det gjelder de spesielle forhold med hensyn til skvalpesjø ved Chr. von Tangen A/S's sjøbod.

Jeg finner ikke grunn til i denne sak å ta standpunkt til spørsmålet om og i tilfelle under hvilke vilkår en krenkelse av en faktisk interesse som ikke har sin hjemmel i en virkelig særrett, kan medføre erstatningsansvar. Jeg anser det nemlig under enhver omstendighet utvilsomt at de ulemper som kommunen i dette tilfelle har påført de ankende parter ved anlegget av moloen, ikke er av den art eller betydning at de kan kreves erstattet. Stengningen av den alminnelig sjøgående ferdsel gjennom Holmesundet har - etter opplysningene i saken - alene ført til at de ankende parter i noen grad har måttet omlegge trafikken ved at føringsbåtene må fraktes utenom Kristiansholm, at trafikken under særlige værforhold er blitt usikrere og til at det ikke som før er adgang til å forhale skutene i ly av holmen. Men dette er ulemper som de ankende parter antas å måtte finne seg i uten erstatning, når havnemyndighetene i utviklingens medfør finner at båttrafikken innenfor et begrenset

Side:286

område i havnen må vike til fordel for et annet kommunikasjonsmiddel, nemlig sjøflytrafikken.

Jeg antar etter dette at overskjønnet må bli å stadfeste og at de ankende parter bør tilpliktes å erstatte kommunen saksomkostningene for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Wm. A. Mohn & Søn A/S, Chr. von Tangen A/S og A. Smit & Zoon en for alle og alle for en til Bergen kommune 2 000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Holmboe og Soelseth: Likeså.

Av underskjønnet (byrettsjustitiarius Wilhelm Eid med skjønnsmenn P. M. Leganger, Amund Utne, H. Münter og Lars Krogseth):

I 1937 stengte Bergen kommune (havnevesenet), Holmesundet som er en del av Bergens havneområde, ved å oppføre en molo tvers over sundet fra Kristiansholm til Flyvestasjonen i Sandviken (Bergen) som ble bygget i 1934. - - -

De saksøkte har gjennom en lengere årrekke opp- og innarbeidet en trygg snarvei gjennom sundet til visse kunder og har herpå bygget opp en viss del av sin forretning. Derved antas de å være kommet i en annen stilling med hensyn til trafikk i sundet enn alle dem der fra tid til annen passerer sundet i kraft av en såkalt allemannsrett. De saksøkte antas nemlig derved å ha ervervet en rettsbeskyttet interesse i å få opprettholde denne sin gamle trafikk iallfall overfor uforholdsmessige inngrep fra institusjoner uten spesiell atkomst. Den institusjon hvorfra det heromhandlede inngrep kommer (Bergen kommune, havnevesenet) har ikke annen rett til Holmesundet enn en hvilken som helst annen i kraft av allemansrett, og det inngrep det her gjelder, nemlig hel stengning av trafikken gjennom sundet går videre enn hva det er hjemlet havnestyret å gjøre som ordnende og kontrollerende myndighet i havnen ifølge havneloven av 24. juni 1933 nr. 8 §8 og går langt utover hva den ene art trafikk (sjøfart) må finne seg i uten erstatning overfor en annen art trafikk (luftfart).

Det er visstnok så at de saksøkte kjøpmenns nåværende kunder ikke alltid vil finnes langs landet her, således kan jo f. eks. Spanskelinjens lasteplass bli forlagt annet steds hen, hvorved de påklagede forhold for en del kan bortfalle. Men dette er noe som henhører under erstatningens fastsettelse og som skal søkes tatt tilbørlig hensyn til herunder. Det er ikke avgjørende for at det ingen erstatning skal tilståes all den stund det må antas å være på det rene at det alltid vil finnes kunder for de saksøkte på disse kanter.

Side:287

Resultatet blir altså at de saksøkte har krav på erstatning for tap forvoldt ved at deres fart gjennom Holmesundet er stengt.

Lignende betraktninger antas å måtte føre til at firmaet Mohn vil ha krav på erstatning for tap forvoldt ham ved at skuter som vedkommer ham i visse tilfelle som nevnt ikke lenger kan søke ly bak Holmen. Firmaet Mohn antas nemlig å ha opparbeidet denne sin nevnte bruk av Holmen gjennom lang tid så at firmaet nå regner med den som en fast faktor i sin forretnings drift. Bruken antas derved å ha ervervet rettsbeskyttelse mot inngrep, iallfall fra noen der som her bare har en allemannsrett. Det samme gjelder firmaet von Tangen. - - -

Av overskjønnet (byrettsdommer Eystein Freuchen med skjønnsmenn Leif Michelsen, Ingolf Danielsen, Peter Kaland, Engebret Erichsen, Fred. B. Falkenberg og Just Olsen):

Ved kgl. res. av 25. februar 1938 ble Bergen kommune i medhold av lov om luftfart av 7. desember 1923 §51 bemyndiget til å holde forsøksekspropriasjonsforretning til ervervelse av de mulige rettigheter til trafikk gjennom sundet mellom Kristiansholm og land som måtte tilligge følgende eiendommer i Bergen:

Sandviksboder nr. 12, 13 og 14 tilhørende Wm. A. Mohn & Søn A/S.

» » 23 og 24 » Christian von Tangen A/S.

» » 26 » L. N. Solberg A/S.

» » 28, 30, 32 og 33 » Smit & Zoon.

Kristiansholm » 2, 3 og 4, festet ved Clement Johnsen A/S.

» » 5, 6 og 7, » » N. Anthonisen & Co. - - -

Med hensyn til saksforholdet henvises til underskjønnet, idet dog bemerkes at partene er enige om at ulemper m.v. som følge av flyhavnen og dens innretninger, såsom larm ved motorer, flyenes hindring av trafikken, pongtongenes beliggenhet osv., ligger utenom nærværende sak, hvori man kun har å se hen til at trafikken gjennom sundet ikke lenger kan finne sted, at avsperringen av trafikken er gjennomført ved oppførelsen av en molo - således at eventuelle ulemper ved forandring i strøm- og vindforhold etc. kan tas i betraktning - og at avsperringsanlegget ansees tillike å omfatte forbindelsen mellom moloen og Sandvikstorget, således at det også skal regnes med mulig skade og ulempe som er å tilskrive denne del av anlegget.

Det hevdes fra kommunens side, at det her alene handles om en rett for almenheten til å ferdes i sundet og ikke om noen særrett for den enkelte, - og således heller ikke for de saksøkte. Om derfor denne adgang til trafikk på lovlig måte stenges begrunner dette ikke noe krav på erstatning.

Det antas at denne kommunens betraktningsmåte må gis medhold for så vidt den ferdsel det dreier seg om er å likestille med publikums trafikeren av havneområdet i sin alminnelighet. I så fall er det almenhetens alminnelige adgang til ferdsel på havneområdet det gjelder, og noe rettskrav på å få beholde denne adgang uforandret antas man ikke å ha. Hvorvidt nå de saksøktes adgang til å befare det heromhandlede strøk alene er å betrakte som et utslag av en alminnelig beføyelse for almenheten, eller i større eller mindre grad har karakteren av en særrett

Side:288

for dem og deres eiendommer, synes i noen utstrekning å måtte være avhengig av, på den ene side eiendommenes beliggenhet i forhold til den del av havneområdet avsperringen gjelder, - i det foreliggende tilfelle Holmesundet - og på den annen side hva slags trafikk det handles om. De eiendommer som støter umiddelbart til sundet og som har sin sjøverts atkomst fra dette, formodes å måtte stå i en noe annen stilling enn de eiendommer for hvilke dette ikke er forholdet, idet det i førstnevnte tilfelle handles om retten til atkomst til egen sjøgrunn. En sjøverts atkomst til ens egen sjøgrunn finner man å måtte gå ut fra ikke ved noe inngrep kan berøves en uten erstatning. Den del av ferdselen som tar sikte på atkomsten synes derfor ikke å kunne sidestilles med en alminnelig av almenheten utøvet ferdsel, og man må anta at retten til å trafikere sundet i sådant erinde tilkommer disse eiendommer som en virkelig særrett, - en særrett som dog må være begrenset således, at man uten erstatning må tåle regulerende inngrep fra havnemyndighetenes side. Hvor langt myndighetene i så henseende ansvarsfritt kan gå må bli gjenstand for en vurdering i det enkelte konkrete tilfelle, idet det alene som retningslinje kan angis at det synes rimelig at man må finne seg i betydelige herhenhørende inngrep, - når det dog ikke i de trufne foranstaltninger må sies praktisk talt å ligge en berøvelse av ens rett til sjøverts atkomst. - I den utstrekning som stengningen av trafikken i Holmesundet - og den måte denne er utført på - finnes å gripe inn i en rett av den forannevnte art og omfang, vil de berørte ha krav på å holdes skadesløs for de derigjennom påførte ulemper. - Noen rett til å se den alminnelige trafikk opprettholdt i og gjennom sundet - eller til selv å befare det på lignende måte - vil de etter det anførte ikke ha og de vil følgelig heller ikke ha krav på erstatning for mulig skade og ulempe som måtte finnes påført ved at ferdselen er blitt omlagt. Dette og lignende foranstaltninger må nemlig antas å høre til de inngrep som havnemyndighetene er berettiget å foreta til regulering av den alminnelige ferdsel, - og ved vurderingen av hva der for så vidt er tjenlig antas de også å ha adgang til å tilgodese de hensyn som skyldes det nye samferdselsmiddel flyene.

Det anføres fra de saksøktes side at trafikken til og fra bodene hovedsakelig foregår med føringsskuter. For spørsmålet om den nærmere umiddelbare atkomst til eiendommene har lidt alvorlig avbrekk ved de trufne foranstaltninger vil det bli tatt tilbørlig hensyn hertil.

Det har under sakens behandling vært avgitt forklaring av partene, liksom det er avhørt en del vitner. Skjønnsretten har befart åstedet og foretatt granskning der.

A. Wm. A. Mohn & Søn A/S, Sandviksboder nr. 12, 13 og 14.

Disse boder er beliggende på fastlandet syd for Kristiansholm og i avstand fra det egentlige Holmesund av ca. 120-130 meter.

Saksøkte gjør gjeldende at den foretatte stengning av sundet har påført ham tap ved

I. at han er blitt avskåret fra å søke ly for sine føringsskuter bak Kristiansholm. Bodenes utsatte beliggenhet, beskaffenheten av hopene - der er for smal til forhaling av de store føringsskuter, - og hensynet til en økonomisk og hensiktssvarende driftsmetode, har

Side:289

gjort det nødvendig å utnytte det ly som holmene byr, - en adgang som alltid har vært en herlighet ved bodene og som har inkorporert seg i deres verdi.

II. at samtrafikken mellom firmaet og dets forskjellige forbindelser nordenfor sundet, herunder også Spanskelinjens båter som ligger fortøyet her, er blitt besværliggjort. Den trygge og lette passasje gjennom sundet, der er inngått som et ledd i bedriften, er stengt og firmaet er henvist til nå å gå nordenom holmen.

Den umiddelbare atkomst til bodene, således som disse er beliggende i forhold til sundet, er her ikke avhengig av at sundet fritt kan trafikeres. Etter hva foran er fremholdt kan derfor eierne ikke antas å ha noen særrett til å ferdes der. Deres rett for så vidt går ikke ut over hva enhver annen har adgang til og som de altså må finne seg i blir berøvet dem uten erstatning. Om derfor denne trafikk gjennom sundet har lettet dem forbindelsen med deres kunder, herunder også Spanskelinjen, kan de ikke finnes å ha noe rettskrav på å se den opprettholdt, - og har de ingen rett for så vidt kan den omstendighet at de faktisk har hatt en fordel av den bestående tilstand, ikke skjønnes å hjemle dem noe krav på erstatning om trafikkmessige hensyn tilsier at denne fordel berøves dem.

Lignende betraktninger antas å måtte føre til at de heller ikke kan kreve erstatning for at de berøves den fordel at de har kunnet forhale sine skuter bak Kristiansholm.

Firmaet kan således ikke finnes å ha lidt noe tap som det her har krav på å holdes skadesløs for, hvorfor erstatningen settes til 0. - - -

D. Christian von Tangen A/S, Sandviksboder nr. 23 og 24.

Firmaets boder er beliggende på fastlandssiden ved sundet i kort avstand fra sperremoloen og på sydsiden av denne. De har begge fasade mot det føromhandlede søndre løp, inn til Sandvikstorget og en av dem tillike mot sundet.

Firmaet hevder at stengningen av sundet og den måte denne er gjennomført på forskjellig vis har påført det tap:

I. Moloen har bevirket at vannets frie løp er stanset, hvorved det er oppstått skvalpesjø. Under ugunstige værforhold har dette til følge at tillegget til bodene vanskeliggjøres, lastning og losning forsinkes og at det i det hele bevirkes ulemper for trafikken til bodene. Videre forårsaker skvalpesjøen skade på bolverket, idet den ligger og rikler i dette. Strømsetningen er blitt en annen, idet det nå er tvunget inn i det indre løp, hvorved farvannet forurenses og grunnes opp av sand og desslike søm føres inn med strømmen.

II. Avstengningen av sundet har bevirket at samtrafikken mellom firmaet og dets forbindelser nordenfor sundet er blitt besværliggjort, ganske på samme måte som for firmaet under A fremholdt. Derhos har den vanskeliggjort trafikken til Vågen, idet den har avskåret firmaet adgangen til under ugunstige værforhold å gå rundt Kristiansholm med sine skuter for derved å oppnå å få vinden akter. Likeledes har den bevirket at man ikke lenger med fordel kan leie kømpletteringsboder beliggende på nordsiden av moloen.

III. Av hensyn til flyveanlegget har havnevesenet inndradd en bøye som i årevis har ligget utenfor firmaets boder og hvori det har

Side:290

kunnet fortøye sine skuter. Fjernelsen har medført at firmaet nå må søke fortøying for skutene lenger nord i Sandviksbukten ved Måseskjæret.

Alle disse ting har bevirket verdiforringelse av bodene og økede driftsutgifter.

Retten har ikke kunnet finne det godtgjort at skvalpesjø, forårsaket ved moloanlegget, i noen nevneverdig grad har vanskeliggjort eller vil komme til å vanskeliggjøre atkomsten til bodene. Om det enn må formodes å være oppstått en del skvalpesjø som følge av anlegget, antas de herved forårsakede ulemper for trafikken til og fra bodene ikke å gjøre noe skår i den sjøverts atkomst av den art at det kan betegnes som et inngrep i hva firmaet for så vidt har rettmessig krav på. Enhver regulering av og i et havneområde vil i større og mindre grad medføre den slags ulemper uten at det kan skjønnes at de berørte derfor kan ha krav på erstatning.

Det kan videre ikke finnes bevist at skvalpesjøen har påført bolverket noen skade, like så litt som man finner å kunne anta at noen sådan skade for fremtiden vil bli følgen, således at det skulle måtte regnes med økede vedlikeholdsutgifter for så vidt. Heller ikke har man kunnet anta at den endrede strømsetning har påført eller vil komme til å påføre eiendommen noen skade.

Hva samtrafikken (II) angår antas firmaet her å stå i noenlunde samme stilling som de tidligere behandlede firmaer og man henviser for så vidt til hva der er anført. Noe rettskrav på å se trafikken ledet på noen bestemt måte antas man ikke å ha. - Tapet av de faktiske fordeler firmaet har hatt ved den tidligere tingenes tilstand; adgangen til å leie kompletteringslagre og å dirigere farten til Vågen således at vinden kom inn akter - antas overensstemmende med tidligere fremholdte betraktninger, ikke å begrunne krav på erstatning.

For inndragningen av bøyen antas firmaet heller ikke å kunne kreve erstatning og man henholder seg for så vidt til hva herom er anført av underskjønnet: «Fordi om havnevesenet i noen år har søkt å lette trafikken til og fra von Tangens boder har ikke firmaet derved ervervet noe rettskrav på at bøyen vedblivende skal ligge der, idet dette helt er undergitt havnevesenets eget skjønn. Dette skjønn er bygget på hensynet til flyvevesenet, men at det skulle være uberettiget av havnevesenet å ta sådanne hensyn eller å la disse hensyn føre til inndragning av bøyen, kan ikke antas.»

Etter det anførte finnes firmaet ikke påført noe tap eller noen skade, som det har krav på å få erstattet. Erstatningen settes derfor til 0. - - -

E. Smit & Zoon, Sandviksboder nr. 28, 30, 32 og 33.

Firmaets boder er bygget på bolverk ved sundets landside, i kort avstand fra sperremoloen og på nordsiden av denne. De har ikke fasade mot sundet, men mot det nordre og midtre løp. De er ikke landfast, men det er etablert en provisorisk broforbindelse som muliggjør person- og lettere varetrafikk.

Firmaet gjør gjeldende:

Side:291

I. at dets atkomst er blitt betydelig beskåret ved den trufne stengnningsforanstaltning, der foruten å avskjære dem atkomsten ad det søndre løp, innsnevrer og vanskeliggjør atkomsten ad det nordre løp.

II. at samtrafikken med firmaets kunder sydover og fartøyene på Vågen er besværliggjort ved at de nå er henvist til å gå rundt holmen, mens det tidligere hadde en bekvem og trygg atkomst gjennom sundet.

Disse forhold påståes å forringe eiendommens verdi og å bringe økede driftsutgifter.

Med hensyn til det midtre løp - på bodenes sydside - er det opplyst at dette er stengt av flyveselskapet ved en provisorisk foranstaltning. Dette løp er for øvrig meget grunt.

Hva forholdet med samtrafikken (II) angår henvises til hva det er anført for de øvrige firmaer. Det følger derav at firmaet ikke kan antas å ha noe krav på å holdes skadesløs for mulige herhenhørende ulemper.

At firmaets sjøverts atkomst ved de trufne foranstaltninger skulle være blitt utilbørlig innsnevret, således at det herved skulle være gjort inngrep i hva firmaet for så vidt hadde rettmessig krav på å se opprettholdt - har man ikke kunnet finne. Firmaet har - og har, så vidt skjønnes, alltid hatt - som sjøverts atkomst i det nordre løp, og dette løp er ikke på noen måte innsnevret, idet det ligger der i samme skikkelse som før. At man tidligere også hadde adgang å benytte det søndre løp inn til hopen ved Sandvikstorget, er riktig nok, uten at det dog er opplyst noe om hvorvidt en sådan adgang utnyttedes av firmaet - men i ethvert fall finner man at stengningen av dette løp for firmaet - der har sin egentlige sjøverts atkomst i det nordre løp - ikke innebærer noe annet enn en trafikkmessig regulering, som man uten erstatning plikter å tåle.

Det kan således ikke antas at firmaet har lidt noe tap eller påføres utgifter som det kan kreve erstattet. Erstatningen settes derfor til 0. - - -