Rt-1951-291

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-03-15
Publisert:	Rt-1951-291
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43 B/1951
Parter:	Edvard Fjellheim (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Ola A. Vangsnes (overrettssakfører Frantz Georg Schrøder - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Bahr, Helgesen, Kruse-Jensen, Grette
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §10, §11, §12, §13, LOV-1851-07-30-§10

Dommer Eckhoff: Under skifte etter Kari N. Vangsnes og før avdøde mann Ole E. Vangsnes er det oppstått tvist mellom livsarvingene om retten til eiendommen Endregard i Balestrand.

Kort gjengitt gjelder tvisten følgende: Eldste sønn Edvard O. Fjellheim krevet i en skiftesamling i 1943 eiendommen utlagt til seg

Side:292

med hjemmel i odelslovens §10, jfr. §11. Yngste sønn Ola A. Vangsnes krevet samtidig med samtykke av de øvrige arvinger eiendommen overdratt til seg. Han støttet sitt krav til odelslovens §12, idet han hevdet at broren på et tidligere tidspunkt hadde fått seg tildelt en annen eiendom som tilhørte foreldrene. Den gård det her gjaldt var eiendommen Fjellheim som broren overtok etter avtale med moren som satt i uskifte.

Ytre Sogn skifterett avsa dom i saken 12. september 1946. Ved denne dom ble eiendommen utlagt til Ole Vangsnes for skiftetaksten kr. 12 600,-.

Edvard Fjellheim påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten stadfestet 25. september 1948 skifterettens avgjørelse.

I begge avgjørelser ble saksomkostningene opphevet.

Lagmannsrettens dom er av Edvard Fjellheim innanket for Høyesterett. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Boets eiendom gnr. 72 bnr. 47, Vangsnes i Balestrand, blir på skifte i boet etter Kari N. Vangsnes og før avdøde mann å utlegge til Edvard Fjellheim for den ved skiftetaksten satte pris kr. 12 600.

2. Ola Vangsnes dømmes til å betale til den ankende part saksomkostninger så vel for Høyesterett som for de underordnede retter.»

Ola Vangsnes har på sin side lagt ned denne påstand:

«1. Gnr. 72, bnr. 47, Vangsnes (Endregarden) i Balestrand utlegges på skifte etter Kari N. Vangsnes til Ola Vangsnes for den ved skiftetakst satte pris kr. 12 600,-.

2. Edvard Fjellheim dømmes til å betale Ola Vangsnes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptagelse ved Ytre Sogn skifterett hvor parter og vitner har avgitt forklaring. Videre er det for Høyesterett dokumentert en del brev og erklæringer, men i alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten og herredsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og jeg kan også i alt vesentlig tiltre den begrunnelse som der er gitt.

Etter en samlet vurdering av de foreliggende kjensgjerninger antar jeg at Edvard Fjellheim i og med overtagelsen av gården Fjellheim har fått sitt krav som åsetesberettiget tilfredsstillet, og at han dermed må være utelukket fra også å kreve Endregard tildelt seg.

Etter hva der er opplyst døde faren i februar 1914, og moren fikk uskiftebevilling en måned etterpå. Moren satt da med to eiendommer som hun drev som ett bruk: den større eiendom Fjellheim, som hennes mann hadde overtatt fra sine foreldre i 1889, og den noe mindre Endregard, som ektefellene hadde kjøpt i 1907. Familien bodde på Fjellheim hvor det var våningshus, mens det på

Side:293

Endregard bare var brukbare uthus. Den økonomiske stilling var dårlig, det var mange barn, og det synes ikke tvilsomt at det var i morens interesse å drive brukene som tidligere, og slå seg igjennom med hjelp av de eldste sønnene. Når hun da i 1916 besluttet seg til å overdra odelseiendommen Fjellheim for et rimelig vederlag til eldste sønn, som giftet seg og stiftet familie, må jeg anta at bakgrunnen var enten at sønnen har ytret ønske om skifte etter faren eller at hun regnet med at et krav på skifte fra hans side snart måtte melde seg. Etter det som foreligger i saken, må jeg anta at det var for å imøtekomme den eldste sønns ønske at hun flyttet fra Fjellheim, og videre tok den byrde på seg å bygge våningshus på Endregard. Det er ikke da naturlig å se overdragelsen i 1916 som en vanlig omsetning. Begge parter må etter min mening ha hatt den forståelse at det her gjaldt å finne en løsning av eldste sønns rett etter farens død og allerede på dette tidspunkt komme frem til den ordning som sønnen under enhver omstendighet hadde krav på når moren var død.

Mitt resultat blir da at yngste sønn Ola Vangsnes må kjennes berettiget til Endregard. Men saksomkostninger bør det heller ikke for Høyesterett tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Kruse-Jensen og Grette: Likeså.

Av skifterettens dom (sorenskriver F. Dahlin med domsmenn Jakob J. Holen d. y. og Nils J. Henjum):

Under skiftebehandling av dødsboet etter Kari Nilsen Vangsnes og før avdøde mann Ole Eriksen Vangsnes av Balestrand har eldste sønn Edvard O. Fjellheim, Vangsnes, krevet boets eiendom Vangsnes (Endregarden), gnr. 72, bnr. 27, av skm. 1,62, på Vangsnes i Balestrand, utlagt på seg som den best odels- og åsetesberettigede arving. Den yngste sønn, Ola O. Vangsnes, har krevet eiendommen utlagt på seg med hjemmel i odelslovens §12 og §13. Mellomstående søsken har frafalt sin rett til fordel for ham. Tvisten er henvist til behandling i søksmåls former, og har Edvard Fjellheim etter skifterettens pålegg i rett tid innledet søksmålet som saksøker.

Ola og Kari Vangsnes hadde 7 barn i etternevnte rekkefølge: 1. Edvard Fjellheim, f. 1889, 2. Nils Vangsnes, f. 1892, 3. Kristian Vangsnes, f. 1895, 4. Anders Vangsnes, f. 1897, 5. Unni Flogland, f. 1900, 6. Lorentze Karlson, f. 1902, død i Amerika og 7. Ole Vangsnes, f. 1903. Ola og Kari overtok gården Vangsnes (Fjellheim), gnr. 72, bnr. 28, av skm. 2,61, på Vangsnes i Balestrand, etter Olas far i 1889 og kjøpte i 1907 den nå omtvistede Endregard. Skjøte på sistnevnte eiendom ble utstedt først

Side:294

den 20. september 1923. Ola døde brått den 27. februar 1914, 52 år gammel, og Kari søkte den 14. mars 1914 om uskiftebevilling. Hun anfører i søknaden at avdøde etterlater seg: «Som eneste arvinger 7 med seg avlede børn, hvorav 4 umyndige og 2 under 25 år». Bevillingen ble gitt av amtmannen i Nordre Bergnshus amt den 21. s. m., og satt hun i uskifte til sin død i 1943.

Den 19. april 1916 ble det mellom Kari og saksøkeren opprettet sådan kjøpekontrakt:

«Undertegnede Kari Nilsdtr. Vangsnes erklærer at have solgt, likesom jeg herved sælger og avhænder dags dato, til min søn Edvard Olsen Vangsnes mit efter avdøde mand Ole Eriksens bruk i Vangsnes gaardsno. 72 bruksno. 28 i Balestrands herred med alle de rettigheter og herligheter samt forpligtelser, som har tilhørt gaarden, for en kjøpesum av kr. 8 000,- otte tusen kroner, for hvilke han overtager mit laan i Balestrands sparebank lydende paa nævnte sum fra 25de april d. a. av.

1. Med i handelen følger de paa gaarden samtlige gaardsredskaper og maskiner, mot at jeg forbeholder mig selv den nødvendige bruken av dem uten vederlag.

2. Kjøperen skal ha ret til, saa længe jeg lever, paa sneføre at kjøre over min eiendom gaards-no. 72, bruks-no. 47 uten vederlag.

3. Jeg forbeholder mig paa levetid ret:

a) til eget brug at finde frit brændefang i gaardens skogteiger, der brukeren almindelig finder brændeved, samt frit hest til hjemkjørsel. Skulde kjøperen derimot sælge gaarden, skal nævnte brændefang være frit skaffet hjem til mit bosted,

b) samt dessuten frit hest med redskaper til aannearbeid vaar og høst til mit bruk gaards-no 72, bruks-no. 47, samt til kløvjing fra stølen.

4. Fri bruk av vaaningshusets kaarbekvemmeligheter, til jeg har fatt bygt og indredt nyt hus.

5. Utgifter til skjøte betales av kjøperen.»

Skjøte på Fjellheim ble utstedet først den 31. mai 1923 og har samme ordlyd som den forannevnte kjøpekontrakt, bortsett fra at skjøtet inneholder bestemmelse om at salget også omfatter «stølsætene på sætrene Gilet og Kalbakk». Skjøtet inneholder også bestemmelsen om rett til kjøring på sneføre med følgende ordlyd: «Kjøperen skal på sin side ha ret til for min - selgerskens - levetid på sneføre å kjøre over min eiendom gnr. 72, bnr. 47, Vangsnes. Denne rettighet verdsettes for 5 år til kr. 50,00.» Det bemerkes at både kjøpekontrakt og skjøte er medunderskrevet av vitterlighetsvitnene B. H. Fimreite og E. N. Vangsnes, som begge er døde. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de opplysninger som er fremkommet, og etter den synfaring som er foretatt, finner retten at Endregarden ikke er et uunnværlig underbruk under Fjellheim, og at det heller ikke har vært det på et tidligere tidspunkt.

Så vel saksøkeren som saksøkte har påberopt seg uttalelse fra faren om hvordan han ville eller tenkte seg at de to eiendommer skulle disponeres når han engang skulle gi dem fra seg. Det er på det rene at faren døde brått av slag i 1914 i sitt 52. år, og retten mener at det har liten

Side:295

formodning for seg at en bonde i sin beste alder har tatt et sådant spørsmål opp til alvorlig drøftelse allerede på et så tidlig tidspunkt. Det måtte i tilfelle være særlige omstendigheter som måtte tilsi det, og slike kan ikke innsees å ha foreligget i dette tilfelle. Tvert imot får en det inntrykk at familiens dårlige økonomi i den siste tid før farens død, sveiset familien sammen. Når det spesielt gjelder saksøkerens anførsel at det var på farens foranledning han reiste på landbruksskolen i 1909 og farens uttalelse i 1913, da saksøkeren ville reise til Amerika, at «da blir det ikke du som får gården», så finner ikke retten å kunne legge annet eller mer deri, enn at saksøkeren var den eldste sønn og hadde den beste retten. Hverken i disse eller andre forhold som er påpekt ligger det noe bevis for at faren hadde bestemt begge eiendommene for saksøkeren. På den annen side kan en heller ikke legge vekt på hva 2 vitner uttaler etter Kari, at allerede da Endregarden ble kjøpt i 1907, ville faren at skjøte skulle utstedes til han «Vetle-Ola» (saksøkte). Denne var den gang en gutt på 3-4 år, og det har formodningen mot seg at faren alt da hadde bestemt seg for å tildele ham Endregarden med forbigåelse av de eldre søsken. Det er opplyst at den nesteldste sønn, Nils, som i 1907 var 15 år gammel, ble stående som låntager for det lån som ble opptatt i anledning av kjøpet av Endregarden, med faren og en morbror som kausjonister. Det ligger nær å anta at faren av en eller annen grunn ikke ønsket å stå frem som eier, han har fryktet gjeldspågang, i ethvert fall har det vært så trangt økonomisk sett at han som en forsiktig mann har villet ha Endregarden på navnet til en av sønnene. Det støttes ved at Kari den gang «Vetle-Ola»s navn var på tale, skal ha protestert med den begrunnelse at det ikke var godt å vite hva slikt noe ville føre til. Derfor ble Nils ført opp som låntager. Av det som skjedde før farens død, kan det derfor etter rettens mening intet bestemt utledes til fordel for den ene eller annen av partene. Skulle en slutte seg til noe av de opplysninger som foreligger, måtte det være at Nils var utsett til å overta begge eiendommer.

Det er i det som skjedde etter farens død en må søke frem til en løsning. Retten legger vekt på at etter de foreliggende opplysninger var familien meget vanskelig stillet økonomisk, og at den utvilsomt samlet gikk inn for å berge hjemmet. Da Kari søkte og fikk uskiftebevilling i 1914, var saksøkeren fylt 25 år, og må en gå ut fra at han samtykket i uskiftet. Det er ikke påberopt at det foreligger noe skriftlig om dette, men en må gå ut fra at Kari har konferert med alle sine barn om situasjonen. Imidlertid giftet saksøkeren seg i 1915, og det er forståelig at han ønsket lønn eller helst et eget hjem, husene på Fjellheim ble vel trange for 2 familier. Det er derfor all grunn til å tro at det er saksøkeren som har tatt initiativet for å få en ordning i stand, det er lite sannsynlig at Kari eller de yngre barna, slik som situasjonen lå an, hadde interesse av å reise et slikt spørsmål som bare ville stille dem overfor nye vanskeligheter. De opplysninger en har om Kari går alle ut på at hun var en virkelysten og driftig kvinne og at hun selv ønsket å beholde Fjellheim og drive den til alle barna var voksne. Det er også all grunn til å tro at saksøkeren var på det rene med at han hadde rett til å si opp det samtykke han tidligere hadde gitt til uskiftet, og det er vel det som har vært

Side:296

bestemmende for hans krav om en ordning, men selv om det ikke var det, har Kari funnet at utviklingen har fremtvunget en ordning.

Hvorvidt Kari og saksøkeren var kjent med bestemmelsene i uskifteloven av 30. juli 1851 og særlig dens §10 da ordningen skulle gjennomføres, er ikke mulig å si sikkert. Imidlertid er det høyst trolig at Kari var kjent med loven, hun hadde jo i mars 1914 sendt søknad om å få sitte i uskifte og som fylte lovens krav. Retten mener derfor det er all grunn til å tro at den ordning som kom i stand i 1916 er skjedd på basis av lovens §10, men selv om så ikke er tilfelle, mener retten at det har vært de to parters mening at det foregikk en utløsning av saksøkeren av uskifteboet. Noe fullstendig og formelt skifte fant ikke sted, Kari og de yngre barna ble fremdeles sittende igjen i uskiftet bo, det var bare saksøkeren som ble utløst med eiendommen Fjellheim på sin lodd. Det var et ledd i et skifteoppgjør, som for øvrig hensto til senere. Det må sees i sammenheng med farens død 2 år tidligere, det er et utsatt oppgjør etter ham. Det var et for hele familien drastisk skritt som medførte fullstendig opprivning av hjemmet, hovedeiendommen gikk ut av boet, og størsteparten av familien måtte belage seg på å flytte. Det kan etter rettens mening ikke være tvilsomt at det under disse forhold både har vært ment og sagt at det var en fordeling av boets eiendommer som fant sted, og at saksøkeren dermed var utelukket fra senere å gjøre krav på den annen eiendom. Retten går ut fra at saksøkeren har hatt adgang til selv å bestemme hvilken av de to eiendommer han ville ha, det er nemlig mer naturlig at Kari med de øvrige barn hadde foretrukket den større eiendom med ferdige hus hvis hun hadde ønsket å sette sin vilje gjennom. Det er også på det rene at Endregarden var beheftet med stort kår. Det er opplyst at Kari konfererte særlig med Kristian om ordningen, og alle de av barna, som var så gamle at de kunne ha en begrunnet oppfatning av det som skjedde den gang, mener at boets eiendommer ble delt på det vilkår at saksøkeren senere var utelukket fra å gjøre krav på den annen eiendom. Både Nils og Kristian anfører at hadde det vært spørsmål om fritt salg, ville de hatt interesse av å være med å by, men de fant det i orden at saksøkeren hadde rett på billig kjøp. Retten legger videre vekt på bestemmelsen i kjøpekontrakten om kjøring på sneføre over Endregarden. En fornuftig fortolkning kan ikke lede til annen forståelse enn at moren allerede da hadde truffet bestemmelse om at Endregarden skulle gå til en av de andre barna. Var det bestemt at den skulle tilfalle saksøkeren senere, var det helt overflødig å ta bestemmelsen inn. Bestemmelsen er gjentatt i skjøtet i 1923. Derimot finner en ikke å kunne legge noen betydning i skjøtets bestemmelse om salg av «stølssætrene på sætrene Gilet og Kallbakk». Bortsett fra at dette punkt ikke er medtatt i kjøpekontrakten, tilsikter bestemmelsen fornuftigvis ikke salg av stølsretten, bare av stølshusene.

Retten finner det ikke tvilsomt at det foreligger et salg etter billig takst til saksøkeren. Selv om en tar i betraktning at verdiansettelsen av redskapene er overdrevet og at det hvilte geistlig utredsel og landsskyld på Fjellheim så ville den tids priser ha medført en atskillig høyere kjøpesum ved fritt salg, særlig hvis den var kårfri. Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på tall, men skal bare bemerke at vitnet, Per

Side:297

Hovland, som angivelig skulle ha advart saksøkeren mot å kjøpe på de vilkår han gjorde, i retten erklærte at han intet kunne huske om det, og til den omstendighet at Balestrand i 1918 ga et lån på kr. 8 000,- bare mot pant i eiendommen uten kausjonister. Etter de opplysninger som er fremkommet, finner retten heller ikke at gården var i så dårlig hevd at det skulle betinge en lav pris. Retten anser det for å være på det rene at Kari var oppmerksom på at det var et billig salg og at det så skulle være for at saksøkeren skulle klare seg på gården. Det var hennes mening at han hadde rett på det når han nyttet retten sin til gården. Kristian, som hun rådførte seg med, opplyser at han også fant prisen rimelig, men at det var som det skulle være.

Den senere utvikling støtter sterkt det resultat retten foran er kommet til og også den oppfatning at saksøkeren selv må ha vært på det rene med at hans rett til å få eiendom i boet var utnyttet. Kari og de yngre barn gikk til påkostning og forbedringer på Endregarden. Det ble bygget et etter forholdene stort hus som kostet ca. kr. 10 000,-, hvilket skulle synes for stor slått an, hvis det var på det rene at saksøkeren senere skulle overta eiendommen, det var nemlig gode hus på Fjellheim. Barna har i tidens løp hjulpet atskillig til med forstrekninger og lån, særlig saksøkte. Han har også bekostet ca. 2/3 av de ca. 100 frukttrær som nå vokser på eiendommen, Anders resten. Det er lite trolig at barna har villet delta på denne måte, hvis de var av den oppfatning at saksøkeren senere kunne kreve den utlagt på seg etter billig takst. Anders, som er bosatt i New York, er kommet i ens ærend her til lands for å vitne i saken. På den annen side er det godtgjort at arbeid som saksøkeren har utført på Endregarden, er utført mot betaling av saksøkte. Det er uforståelig for retten hvordan saksøkeren kunne og ville opptre som han har gjort, hvis han mente å ha sitt åsetesvalg til Endregarden i behold. Den 31. mai 1923 fikk han ordnet med skjøte på Fjellheim og anfører at han varslet moren om at hun burde ordne med skjøte til seg på Endregarden, det ble gjort 20. september 1923. Er det riktig, tyder det nærmest på at han ikke så på gården som sin blivende eiendom. Som bevis for at det ikke har vært morens mening at saksøkte skulle ha Endregarden anfører han at det for 10-12 år siden var forhandlinger mellom moren og Anders om salg av gården. Anders benekter at han har vært i sådan forhandling eller har tenkt på å kjøpe gården, og retten finner å måtte legge hans forklaring til grunn. Videre anfører saksøkeren at i 1937, da moren var alvorlig syk, ble det på hennes foranledning ringt til Bergen etter Kristian, som bodde der, om å komme til Vangsnes, hvoretter det ble ført forhandlinger om salg av Endregarden til ham. Kristian har anført at Nils ba ham overta stellet på eiendommen for moren, stelle pent med henne og forrente pantegjelden inntil senere oppgjør. Det har også vært anført av saksøkeren og hans hustru at Kristian den samme gang kom til saksøkeren for å få ham til å frafalle eller selge sin rett til Endregarden. Kristian benekter også dette, og retten finner i begge punkter å måtte legge Kristians forklaring til grunn. Hvordan det er eller ikke er med disse forhandlinger, så finner retten det naturlig om det var skjedd henvendelse til saksøkeren, hvis Kari var av den mening at han fremdeles hadde første rett til eiendommen; og ikke mindre at saksøkeren hadde søkt å hevde sin rett, hvis han mente å ha sådan. Men ingen av delene er gjort.

Side:298

Retten kan ikke finne at det i nærværende sak foreliggende tilfelle er analogt med de tilfelle som er referert i Rt-1937-og 1938. Den finner at det må ansees godtgjort at salget av Fjellheim i 1916 til saksøkeren, var et ledd i uskifteboets fordeling av dets faste eiendommer under en skiftelignende transaksjon, og at det da ble i overensstemmelse med rettspraksis at saksøkeren ikke på nytt kan nytte sin åsetesrett på skifte etter sin mor.

Når det deretter blir spørsmål om Endregarden kan utlegges saksøkte i henhold til hans åsetesrett, skal retten bemerke, at da de mellomliggende søsken ikke har forlangt eiendommen utlagt på seg, men tvert imot frafaller sin rett til fordel for saksøkte, må eiendommen bli å utlegge på ham. Det er rettens oppfatning, at selv om det er på det rene at det en rekke av år før Karis død, var hennes ønske at saksøkte skulle bli ved Endregarden, så er det ikke godtgjort at det var hennes bestemmelse allerede under fordelingen i 1916. Senere er det imidlertid naturlig at hennes valg falt på saksøkte som den yngste og den som kanskje sto henne nærmest og som dertil hadde hjulpet henne mest i de siste årtier, og det er all grunn til å respektere de andre søsken som setter morens ønske foran sin egen rett. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Henrik Svensen, sorenskriver Erling Birketvedt og rettsskriver Otto Maalstad med domsmenn Ola Sjøthun og Arnfinn P. Seim):

- - -

Saken sammenheng fremgår av skifterettens dom. Lagmannsretten kommer under atskillig tvil til samme resultat som skifteretten. Det har heller ikke for lagmannsretten vært mulig å få helt klarlagt de nærmere omstendigheter ved overdragelse av bruket Fjellheim til ankeparten i 1916. Det er på det rene, så vel etter partenes forklaringer som ved vitneforklaringene, at familien satt tungt i det økonomiske etter farens død i 1914, og at det derfor nærmest ga seg selv at moren måtte bli sittende i uskifte om det skulle bli mulig å holde hjemmet sammen og bevare eiendommene for familien. Dette var fremdeles forholdet da moren i 1916 overdro bruket Fjellheim til ankeparten og selv beholdt Endregarden. Moren var da ikke mer enn 52 år gammel og fullt arbeidsfør, og hun hadde flere barn hjemme hos seg. Det er under disse forhold lite sannsynlig at det var helt av fri vilje hun skilte seg med det ene - og det største - av brukene. Ankeparten Edvard Fjellheim som da var 27 år gammel hadde gått hjemme og arbeidet på gården uten kontantlønn slik som det er vanlig at eldste sønn gjør. Men da han giftet seg i 1915 syntes han etter hva han selv har forklart, at det ikke kunne gå lenger. Han sa fra om det til moren og det førte til at hun overdro Fjellheim til ham ved kjøpekontrakt av 19. april 1916 og selv beholdt Endregården. Det må antas at det iallfall var hensynet til ankeparten som fremtvang fordelingen av eiendommene, og man må gå ut fra at han hadde full anledning til å velge den eiendom han ville ha. Hadde moren kunnet handle fritt ville det vært rimelig om hun hadde beholdt Fjellheim som best ville ha svart til hennes behov på det tidspunkt. På Endregården var det endog nødvendig å bygge nye hus før den kunne tas i bruk. Det må antas at

Side:299

ankeparten der på det tidspunkt som nevnt var 27 år, etter de da gjeldende uskiftebestemmelser kunne forlange skifte. Det er også sannsynlig at også dette kan ha medvirket til at moren måtte treffe en ordning som neppe tjente hverken hennes eller den øvrige families interesser på det tidspunkt. At moren var enke i uskiftet bo med en stor barneflokk taler etter lagmannsrettens oppfatning for at overdragelsen av Fjellheim til ankeparten allerede 2 år etter mannens død var et skifteartet oppgjør med ham og med hans samtykke hva fordelingen av eiendommene angikk. Det nevnes også at Fjellheim var ankepartens odelsgods, mens det på det tidspunkt ikke hvilte odel på Endregården.

Ankeparten har gjort gjeldende, at den omstendighet at bruket Fjellheim etter hans påstand var for lite til at en familie kunne greie seg på det viser at han ikke kunne tenke på å ville gi fra seg Endregården. Hertil er å bemerke at bruket er ikke mindre enn selvstendige gårdsbruk flest på Vestlandet. Det var på ca. 30 dekar dyrket mark. Ved utnyttelse av dyrkningsmulighetene - det er i dag fullt oppdyrket og før 4-5 kyr og hest - ville det gi tilstrekkelig levevei for en familie. At Endregården skulle være et uunnværlig underbruk av Fjellheim i den forstand, at odelslovens §12 etter dens siste ledd ikke skulle komme til anvendelse er, så vidt man har oppfattet ankepartens prosedyre, ikke påstått.

Hva endelig prisen angår bemerkes, at lagmannsretten antar at kjøpesummen kr. 8 000,- inklusiv en del redskaper noenlunde svarte til vanlig pris for salg fra far til eldste sønn etter den tids forhold. Til støtte herfor anføres, at ankeparten i 1918 oppnådde et pantelån i bygdens sparebank på kr. 8 000,- og at gården ved skiftetakst i 1919 på summarisk skifte etter ankepartens første hustrus død ble satt til kr. 15 000,-. - - -