Rt-1951-498

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-05-19
Publisert:	Rt-1951-498
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 74/1951
Parter:	Riksadvokat Andreas Aulie, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Berger, Dæhli, Stenersen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §168, §233, §49, §51, §29, §2, §30, §39, §44, §56, §62, Straffeloven (1902)

Dommer Kruse-Jensen: Agder lagmannsrett avsa den 26. oktober 1949 dom med sådan domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233, første og annet ledd, jfr. straffelovens §49 og §51 annet ledd samt straffelovens §168, alt sammenholdt med straffelovens §62, til fengsel i 12 år med fradrag av 222 dager for utholdt varetektsarrest. For øvrig frifinnes han.

Dommen medfører i medhold av straffelovens §30 nr. 2 jfr. §29 nr. 2 tap av stemmerett i offentlige anliggender og adgang til å oppnå offentlig tjeneste for en tid av 10 år.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen.

Riksadvokaten har påanket dommen til skjerpelse av straffen.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henviser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Domfeltes anke over saksbehandlingen går ut på at det var - uriktig og har skadet ham, at forhandlingene for lagmannsretten ikke ble holdt for lukkede dører. Domfelte hadde - heter det i ankeerklæringen - inntatt det standpunkt at han ikke ønsket å forklare seg i detaljer om sitt samvær med det kvinnelige hovedvitne i påhør av offentligheten liksom det må antas at det samme var tilfellet med vitnet. Av den grunn kan det ikke sees bort fra muligheten av at retten, dersom den hadde fått domfeltes og det nevnte vitnes forklaringer i alle detaljer for lukkede dører, ville ha kommet til et annet resultat. Under alle omstendigheter må det antas at lagretten ville ha besvart spørsmålet om det forelå særdeles formildende omstendigheter bekreftende.

I ankeerklæringen hadde domfelte videre medtatt som et selvstendig ankepunkt at avhøringen av et av vitnene foregikk på en ubetryggende måte, og at dette fikk betydning for lagrettens kjennelse til hans skade. Dette ankepunkt er frafalt i Høyesterett.

Anken over saksbehandlingen kan etter min oppfatning ikke føre frem. Det ble under sakens behandling for lagmannsretten

Høyesterett besluttet at forhandlingene i denne sak av hensyn til privatlivets fred skulle foregå for lukkede dører.

Side:499

hverken fra domfelte, hans forsvarer eller fra påtalemyndighetens side fremsatt begjæring om at forhandlingene skulle foregå for lukkede dører. Og det var da - slik som saken lå an - ikke tilstrekkelig grunn til å fravike prinsippet om rettsmøtenes offentlighet. Jeg tilføyer, at det ikke er fremkommet noe som tyder på, at den omstendighet at forhandlingene holdtes for åpne dører, har hatt noen innflytelse på lagrettens kjennelse.

Jeg går deretter over til domfeltes anke over straffutmålingen.

Hans vesentligste ankepunkt her er at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de oppnevnte sakkyndiges uttalelser om den særegne sinnstilstand som han befant seg i fra begynnelsen av januar 1949 og særlig at han fra tiden omkring 27. februar 1949 og fremover har vært i en abnorm sinnstilstand. Dersom lagmannsretten hadde godtatt de sakkyndiges uttalelser på dette punkt ville - mener han - straffen i ethvert fall ikke bli satt høyere enn til fengsel i 6 år: minimumsstraffen etter straffelovens §233 første og annet ledd.

Jeg bemerker herom:

Under sakens behandling forut for hovedforhandlingen for lagmannsretten ble domfelte besluttet underkastet judisiell observasjon og Kristiansand forhørsrett oppnevnte den 2. mai 1949 professor dr. med Gabriel Langfeldt og avdelingslæge Per Anchersen til som sakkyndige å foreta den rettspsykiatriske observasjon. De sakkyndiges erklæring, som er datert 24. mai 1949 slutter således:

«Selv om de sakkyndige mener at det i gjerningstiden har hersket en i psykologisk-psykiatrisk henseende vel karakterisert sjelelig abnormtilstand må konklusjonen under hensyntagen til de spørsmål retten krever besvart bli følgende:

1. Vi anser ikke A som sinnssyk hverken nå eller på tiden for de påklagede handlinger.

2. Vi antar ikke at han var bevisstløs på gjerningstiden.

3. Vi antar ikke at han led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus, liksom vi ikke finner å kunne karakterisere hans tilstand på gjerningstiden som en nedsettelse av bevisstheten.

4. Vi antar ikke at han er en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner.»

De sakkyndige har i sin erklæring gitt en utførlig begrunnelse for den sjelelige abnormtilstand som de mener var til stede. Av erklæringen finner jeg grunn til å gjengi følgende avsnitt: «Det som i virkeligheten har foreligget er en sykelig affekttilstand, som har bevirket dyperegående endring i observandens personlighetsstruktur - med en fortrengningsmekanisme som nesten når graden av personlighetsspaltning. Denne personlighetsspaltning har dog ikke vært så gjennomgripende, at den rammes av sinnssykdomsbegrepet i straffelovens §44 - - Vi må således anta at observanden på tiden for de påklagede handlinger har befunnet seg i en psykisk abnormtilstand som påtreffes så sjelden at den må antas å være betinget i individuelle, sannsynligvis medfødte reaksjonstilbøyeligheter. Arten av denne abnormtilstand er imidlertid ikke

Side:500

slik at vår straffelov regner den til de psykiske abnormtilstander som krever særegen strafferettslig behandling. Våre konklusjoner med hensyn herpå blir derfor negative, men vi har funnet å burde presisere, at der ut fra psykiatriske synspunkter også forefinnes andre psykiske abnormtilstander, som kan øve en avgjørende innflytelse på kriminelle handlinger.»

Ved Høyesteretts Kjæremålsutvalgs beslutning av 12. juli 1950 ble dr. Torgeir Kasa oppnevnt til ved siden av de før oppnevnte sakkyndige å gjøre tjeneste som sakkyndig for Høyesterett. Etter fornyet inngående observasjon av domfelte avga de tre sakkyndige den 31. januar 1951 en rettspsykiatrisk erklæring som slutter således:

«Under henvisning til de foran gjengitte premisser er de sakkyndige blitt enige om å avgi følgende konklusjon:

1. Vi anser ikke A som sinnssyk nå eller på gjerningstiden.

2. Vi antar ikke at han på gjerningstiden var bevisstløs, led av nedsatt bevissthet eller handlet under tvang.

3. Vi antar at han fra primo januar 1949 og fremover på grunn av sitt forhold til B har befunnet seg i en egenartet sinnstilstand, forskjellig fra hans vanlige. Vi antar ikke at denne hans sinnstilstand kan sies å ha vært avgjort patologisk før omkring 27. februar 1949, da han foretok sine første forgiftningsforsøk. Fra denne tid og fremover til fengslingen og den første tid av fengselsoppholdet mener vi at observanden har vært i en abnorm sinnstilstand. Denne har imidlertid vært av en karakter, som ikke inngår under noen av de begreper som vår nåværende straffelov regner med.

4. Vi antar ikke at observanden lider av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner.»

Erklæringen viser at den fornyede observasjon ikke har endret det syn som de to først oppnevnte sakkyndige hadde gitt uttrykk for i erklæringen av 24. mai 1949. Dr. Kasa, som i alt vesentlig er enig med de øvrige sakkyndige har imidlertid en særuttalelse. Av denne finner jeg grunn til å gjengi følgende avsnitt:

«Når jeg vurderer hans samlede personlighet, slik som jeg oppfatter den etter opplysninger fra ham selv og andre, og etter hans tidligere livsførsel, etter hans tilstand før, under og etter handlingene, og etter hans tilstand nå, mener jeg at han har frembydd sterke nevrotiske fortrengninger og en del utviklingshemninger av sjelelig art, som har muliggjort handlingene. Hvorfor den bestemte fremgangsmåte ble valgt, kan ikke klarlegges uten dybdeundersøkelse av hans sinnsliv (narco-hypno- eller psykoanalytisk undersøkelse). Jeg mener dog at den nevrotiske løsning som ble resultatet stemmer ganske godt med hans intellektuelle lite robuste og noe forfinede personlighet.»

Når det gjelder selve begrepet personlighetsspaltning viser erklæringen til Langfeldts artikkel: «Personlighetsspaltning» i «Samtiden» for 1949 620 flg. hvor professoren gjør nærmere rede for selve begrepet og de forskjellige former for sådan spaltning. I den

Side:501

følgeskrivelse som fulgte erklæringen sier de sakkyndige at de er enige om at betegnelsen «personlighetsspaltning» (slik som denne betegnelse nå brukes i moderne psykologi og psykiatri) best kan dekke de symptomer som observanden har frembudt.»

Erklæringen av 31. januar 1951 ble oversendt til Den rettsmedisinske kommisjon, som i skriv av 3. mai 1951 har avgitt en lengere uttalelse om domfeltes sinnstilstand. Denne uttalelse avviker på en rekke punkter fra de oppnevnte sakkyndige. Jeg kommer senere tilbake til uttalelsen, men finner allerede på dette tidspunkt å burde referere dens konklusjon:

«Kommisjonen finner derfor at erklæringen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for de sakkyndiges uttalelser om en avgjort sykelig sinnstilstand hos domfelte, men finner at hans reaksjoner naturlig kan forklares som utslag av meget sterke følelser uten noe neurotisk preg. Snarere kunne det være tale om å oppfatte ham som en på følelseslivets område mangelfullt utviklet person - altså en psykopat.

De sakkyndige har ikke drøftet denne mulighet særlig inngående i sine premisser, men kommisjonen må være enig i at grunnlaget for en konklusjon om mangelfullt utviklede sjelsevner er for svakt. Grunnlaget måtte i virkeligheten vesentlig være at man viker tilbake for å anerkjenne handlinger som de det her dreier seg om, som uttrykk for et normalt menneskes kjærlighetsliv. Men dette strekker ikke til for en rettspsykiatrisk bedømmelse. Konklusjonens punkt 3 er uten relasjon til nåværende lovgivning og rettspsykiatrisk praksis, og burde derfor under enhver omstendighet vært henvist til premissene. Til de øvrige punkter i konklusjonen har kommisjonen ikke noe å bemerke.»

Jeg er enig med de sakkyndige i at det hos domfelte ikke finnes noen av de psykiske unntagelsestilstander som vår straffelov - §39, §44 og §56 - behandler som straffutelukkende eller straffnedsettende faktorer. Om dette kan jeg derfor innskrenke meg til å vise til det som er anført i de dokumenterte erklæringer.

Det spørsmål som jeg må gå nærmere inn på er imidlertid - slik som anken er formet - om domfelte, som de sakkyndige synes å mene, under forberedelsen og utførelsen av sine forbryterske handlinger har vært i en slik psykopatologisk tilstand, at han nærmest var å betegne som et viljeløst redskap for sine følelser, med andre ord i en tilstand som er å anse som like patologisk som en tilstand av nedsatt bevissthet. Og - i bekreftende fall - om denne hans tilstand eventuelt sammen med de øvrige formildende omstendigheter som måtte foreligge, skal betinge reduksjon i straffen.

Jeg har ikke kunnet tilegne meg den oppfatning, at domfelte på gjerningstiden har befunnet seg i noen sjelelig unntakstilstand, i noen psykisk tilstand som er «likeså patologisk som en tilstand av nedsatt bevissthet.»

Innledningsvis bemerker jeg at når det - som allerede nevnt - i vår lovgivning og rettspsykiatriske praksis ikke finnes noen abnormtilstand som etter sin art ikke kan bringes inn under det ene eller

Side:502

annet av de begreper som straffeloven opererer med, skal det meget til for at en skal legge vekt på en abnorm tilstand som faller utenfor lovens ramme. De oppnevnte sakkyndige synes selv å være klar over dette. Jeg viser til professor Langfeldts allerede nevnte artikkel i «Samtiden» som det i erklæringen av 31. januar 1951 uttrykkelig henvises til. Her fremheves det (s. 627) at personlighetsspaltning av den art det her gjelder «som en mer episodisk foreteelse under utøvelsen av kriminelle handlinger er en meget sjelden foreteelse som derfor må forutsette ganske spesielle disposisjoner hos den som den rammer.» Videre at det er første gang i norsk rettsvesens historie at hypotesen er lansert samt at tilstanden ikke er omtalt i vår straffelovsparagrafer, som omhandler særegne strafferettslige omstendigheter.

Det bør - mener jeg - i samme forbindelse has for øye, at de sakkyndige selv betegner personlighetsspaltningsdiagnosen som en «hypotese». Også dette kommer klart frem i den nevnte artikkel hvor professor Langfeldt går så langt som til å slå fast at diagnosen om en personlighetsspaltning aldri kan bli noe mer enn en hypotese, som i første rekke avhenger av om domfelte har talt sant. «Den (diagnosen) avhenger i første rekke av om siktede taler sant, for diagnosen er avhengig av hans egen beskrivelse av den tilstand, hvori han befant seg på gjerningstiden.» Lignende synsmåter har professor Langfeldt gitt uttrykk for i en artikkel i «Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab» for 1950 133 flg.: «Bør den norske straffelov revideres.» I denne heter det mellom annet: «Vi har - for i det hele å kunne forklare det passerte - måtte ty til den hypotese at A har forsøkt å tåkelegge motivet for sin egen bevissthet, samtidig som han har sjaltet ut de følelsesmessige reaksjoner som hos et normalt individ ellers ville melde seg og forhindret utførelsen av et slikt kynisk forsøk. Det er disse sjelelige prosesser som vi har kalt personlighetsspaltning - et begrep som tidligere i denne utformning ikke er benyttet i norsk rettspraksis.»

Jeg skal ikke her gå nærmere inn på de bevisopptak som ifølge rettsanmodning ble holdt i Frankrike i april 1950, idet det ankepunkt som skulle belyses ved bevisopptakene er frafalt av domfelte. Men jeg kan etter gjennomgåelsen av disse bevisopptak ikke komme bort fra at det er god grunn til å tvile på domfeltes sannferdighet, i hvert fall når det gjelder ett viktig punkt i saken.

Det er i denne forbindelse også et annet forhold, som jeg må oppholde meg ved. I et av Riksadvokaten utarbeidet og for Høyesterett fremlagt P. M. av 4. august 1950, hvori han retter en del spørsmål til de sakkyndige i forbindelse med den fortsatte psykiatriske observasjon, ber han mellom annet opplyst hvor lenge spaltningstilstanden hos den domfelte antas å ha foreligget, når den begynte og i tilfelle når det tok slutt.

Som det fremgår av det jeg allerede har referert av erklæringen av 31. januar 1951 besvarer de sakkyndige spørsmålene derhen, at domfelte visstnok allerede fra primo januar 1949 har befunnet seg i en egenartet sinnstilstand, men at denne hans sinnstilstand ikke «kan sees å ha vært avgjort patologisk før omkring 27. februar 1949

Side:503

da han foretok sine første forgiftningsforsøk.» Nå er det imidlertid på det rene, at domfelte lenge før dette tidspunkt - altså før den sinnstilstand som de sakkyndige fant avgjort patologisk var inntrådt - foretok handlinger, som etter min mening, alt sett i sammenheng, avslører helt typiske utslag av en forbrytersk vilje. Jeg sikter her i første rekke til det, jeg kan trygt si skjendige brev som han allerede den 9. januar 1949 skrev til B hvori han med falsk underskrift og fordreiet håndskrift meddeler henne at C - som domfelte visste hun var glad i - hadde fått barn med brevets angivelige avsender. Det er på det rene, at domfelte da han skrev brevet, var klar over at historien var oppdiktet og at han hadde laget den ihop utelukkende for å sværte rivalen, som han ikke kjente og aldri hadde sett. Da B møtte ham etter mottagelsen av brevet nevnte han intet om at han var avsenderen, men opptrådte som hennes trøster og tilbød sin hjelp. Tre dager senere sendte han - også denne gang med fordreiet håndskrift - en notis til «Stavanger Aftenblad» om sin og Bs forlovelse. For å villede hadde han denne gang med hensikt stavet sitt navn galt, og da han nogen dager senere beklaget seg til avisen over den falske annonse, simulerte han forarget. Den 20. januar - altså fremdeles atskillig tid før den avgjort patologiske tilstand skal være inntrådt - skrev han, som et nytt ledd i dobbeltspillet overfor B, et brev til C og ett til seg selv, begge med fordreiet håndskrift og falske underskrifter. Brevet til C viser at han nå hadde lagt en ny plan, listig og vel gjennomtenkt for å få ødelagt Cs forhold til B. Planen mislykkedes hvoretter han grep til giftforsendelsene.

I begge sine erklæringer opererer de oppnevnte sakkyndige med begrepet «fortrengning» og det siktes med dette så vidt jeg forstår til fortrengning av «over-jeget med dets strenge moralkrav». I erklæringen av 24. mai 1949 beskrives hans sinnstilstand som en sykelig affekttilstand med en fortrengsningsmekanisme, som «nesten når graden av personlighetsspaltning». Jeg kan ikke finne at det er tilstrekkelig holdepunkt for at denne hypotese er riktig. Under alle omstendigheter er grunnlaget for antagelsen av at en slik fortrengning forelå for svakt. På grunnlag av en gjennomgåelse og vurdering av det som foreligger om domfeltes sinnstilstand fortoner det seg for meg slik, at Den rettsmedisinske kommisjon har gitt en riktigere karakteristikk av domfeltes sinnstilstand når den uttaler: «Regulært er det forbudte drifter og impulser som fortrenges som følge av over-jegets strenge krav. Det skulle da være naturligere å oppfatte det som foregikk i domfeltes sinn omkring tiden for de påklagede handlinger som det motsatte av en fortrengning - nemlig et gjennombrudd av impulser av seksuell og agressiv art, som hittil har vært effektivt kontrollert av personlighetens moralske instans. En slik forklaring er ikke bare teoretisk mer holdbar, men byr også på den i rettspsykiatri utvilsomme fordel at den holder seg til det almenmenneskelig forståelige... Den sakkyndige Langfeldt betegner tilstanden som «likeså patologisk som en tilstand av

Side:504

nedsatt bevissthet». Kommisjonen kan ikke finne at erklæringen gir grunnlag for en slik vurdering. Det er på det rene at A i flere uker forut for handlingene var et bytte for sterke og svingende følelser i forbindelse med forholdet til B. Det er også på det rene at disse følelser etter hvert fikk et sterkere preg av ulykke, bitterhet, krenket selvfølelse osv. Men i dette ligger i og for seg ikke noe neurotisk eller overhodet noe patologisk. Sterke følelser, som er utløst av i og for seg adekvate ytre årsaker er ikke å betrakte som sykdom, selv om de skulle gå ut over det personlige velvære og gi seg utslag i forkastelige handlinger. Først når følelser eller konflikter mellom følelser, omsettes i symptomer, kan man tale om en neurotisk utvikling. Og en slik symptomdannelse har etter erklæringene å dømme, bare i liten utstrekning funnet sted. Objektive nervøse symptomer (iakttatt av andre, eller meddelt til andre av A selv før arrestasjonen), nevnes overhodet ikke.»

At det - som jeg mener - i de oppnevnte sakkyndiges erklæringer ikke er tilstrekkelig grunnlag for å kunne konstatere noen sykelig sjelstilstand hos domfelte, men at de sjelelige reaksjoner som han har vært gjenstand for kan forklares som utslag av sterke følelser uten utpreget neurotisk preg, støttes etter min mening av uttalelser av den svenske spesialist på dette område, professor Kinberg og overlæge Scharffenberg. Uttalelsene er referert i det av Riksadvokaten fremlagte og for Høyesterett dokumenterte P. M. av 4. august 1950.

Jeg er altså blitt stående ved at det hos domfelte i gjerningsøyeblikket ikke kan sies å ha foreligget noen sjelelig unntakstilstand, som i og for seg skulle betinge nedsettelse av straffen. Domfelte har tvert om - etter min mening - en tung skyld for sine handlinger. Straffen må derfor utmåles etter de vanlige strafferettslige prinsipper under hensyntagen til foreliggende skjerpende og formildende omstendigheter og rettspraksis. Legges dette til grunn finner jeg at Riksadvokatens anke må tas til følge. Det gjelder her overordentlig alvorlige forbrytelser, nøyaktig forberedt i alle detaljer og planmessig gjennomført - jfr. det jeg har anført herom tidligere - som viser et utpreget forbrytersk forsett. Domfelte kan - jeg gjentar det - ikke søke unnskyldning i tilstedeværelsen av noen sykelig tilstand og heller ikke i at han er blitt provosert av B. Å legge noen del av ansvaret for den skjebne som har rammet domfelte på henne, ville etter min mening være helt uberettiget. Det er - så vidt jeg kan se - i rettspraksis fra de senere år få eller muligens ingen saker som er direkte anvendelige som forbilde ved utmålingen av straffen. For lagmannsretten ble det nedlagt påstand på livsvarig fengsel for A. For Høyesterett går påstanden kun ut på skjerpelse av straffen; men Riksadvokaten har antydet en straff av fengsel fra 15 til 18 år. Jeg er blitt stående ved en straff av fengsel i 15 år som passende, idet jeg i formildende retning ved siden av det av lagmannsretten anførte legger vekt på domfeltes ungdom.

Side:505

Domfelte tilkommer fradrag for utholdt varetektsfengsel med i alt 792 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

Anken over saksbehandlingen forkastes.

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at frihetsstraffen fastsettes til fengsel i 15 - femten - år med fradrag av 792 - syvhundreogtoognitti - dager for varetektsfengsel.

Dommer Berger: Med hensyn til saksbehandlingen er jeg enig med førstvoterende.

Hva straffutmålingen angår finner jeg det tilstrekkelig å bemerke:

Når alle sakkyndige er enige om at det her ikke er plass for anvendelse av noen straffutelukkende eller straffnedsettende bestemmelse i straffeloven blir det som er fremholdt i de oppnevnte sakkyndiges erklæringer bare vanlige straffutmålingsmomenter på linje med de øvrige momenter som her spiller inn. Jeg kan ikke se at det som er anført i de sakkyndiges erklæringer fritar domfelte for en meget tung juridisk og moralsk skyld for de alvorlige forbrytelser han har begått. Jeg mener at det bør tas hensyn til at domfelte på grunn av uheldige omstendigheter og på grunn av hans egen særlige utvikling har vært i en opprevet sinnstilstand da handlingene ble begått. Når jeg samlet ser hen til de foreliggende skjerpende og formildende omstendigheter som er gjennomgått av førstvoterende er jeg blitt stående ved å stemme for samme straff som ham.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Arthur Aanesen, sorenskriverne Høegh-Omdal og Einar Christiansen):

A, født xx.xx.1923, lærerskoleelev, er ved tiltalebeslutning av 26. september 1949 av statsadvokaten i Rogaland og Vest-Agder satt under tiltale til fellelse etter:

I. Straffelovens §233, første og annet ledd, jfr. §49, for å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynt den ikke fullbyrdede forbrytelse med overlegg å forvolde en annens død,

a) derved at han 28. februar 1949 fra Oslo pr. post sendte til C, Lund i Sverige, en sigarkasse hvori lå en flaske som inneholdt ca. 1 dl. likør, tilsatt gift med det forsett å volde Cs død når denne drakk likøren, uten dog at C kjente noen skadevirkning etter å ha drukket omlag halvparten,

b) jfr. straffelovens §51 annet ledd, som bestemmer at den for den fullbyrdede forbrytelse bestemte høyeste straff kan anvendes, såfremt forsøket har medført noen følge, der, om den hadde ligget innenfor den skyldiges forsett, kunne ha berettiget til anvendelse av en så høy straff, derved at han 9. mars fra Kristiansand i rekommandert brev til C

Side:506

, Lund i Sverige, sendte 4 stykker forgiftet konfekt med det forsett å volde Cs død når denne spiste konfekten, hvilket dog ikke skjedde, idet C etter mottagelsen av konfekten den 12. mars 1949 delte denne likelig mellom seg selv, D, E og F . De ble alle fire syke av forgiftningen, og F avgikk den 13. mars 1949 ved døden som følge av forgiftningen.

II. Straffelovens §168 for ved tilveiebringelse av falsk bevis eller mot bedre vitende på annen måte å ha søkt å pådra en annen siktelse eller fellelse for en straffbar handling, derved at han søkte å lede mistanken for det under I a nevnte forhold over på dansk statsborger Fleming Rosborg ved den 28. februar 1949 fra Oslo å ekspedere pr. post den under I a nevnte likørforsendeise, som han den foregående dag i Kristiansand hadde utstyrt således:

1) avsenderens adresse var skrevet med dansk skrivemåte «Ullevålsvej».

2) utklipp av den danske avis Berlingske Tidende var lagt i den omhandlede sigarkasse,

3) som innpakning var brukt et eksemplar av Aftenposten hvorpå der var skrevet «Fleming» og «Ådal», hvilket pekte på Vrådal, Rosborgs bopel i Norge, liksom ordet «Danmark» og avertissementet etter dansker i samme avis var understreket.

Tiltalebeslutningen er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten.

Tiltalte vites ikke tidligere tiltalt eller straffet.

Lagretten har besvart hovedspørsmål 3, tilleggsspørsmål 4, tilleggsspørsmål 5 samt hovedspørsmål 6 med ja. Tiltalte vil derfor bli å felle for forbrytelse mot straffelovens §233, første og annet ledd, jfr. §49 og §51, 2. ledd samt straffelovens §168 alt sammenholdt med straffelovens §62.

Hovedspørsmål 1 er besvart med nei og tiltalte blir derfor for så vidt å frifinne.

Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 12 år med fradrag av 222 dager for utholdt varetektsarrest. Tiltalte har sittet arrestert siden lørdag den 19. mars 1949.

I skjerpende retning har man ved straffutmålingen tatt hensyn til den utspekulerte måte hvorpå de forbryterske handlinger er utført.

I formildende retning er foruten tiltaltes unge alder tatt i betraktning - at tiltalte tidligere ikke alene har ført et uklanderlig liv, men at der er fremkommet opplysninger som peker i retning av at han er i besittelse av en rekke gode egenskaper. Man kap heller ikke se bort fra at tiltalte på grunn av uheldige omstendigheter til en viss grad har vært brakt ut av balanse på den tid da han begikk sin forbrytelse og at han har vært særlig følsom overfor skuffelser. - - -