Rt-1951-666
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1951-06-20 |
| Publisert: | Rt-1951-666 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 142 B/1951 |
| Parter: | Gudbrand Viker, Ole Viker og Einar Viker (høyesterettsadvokat A. D. Kjørnæs) mot Ådal kommune (overrettssakfører T. Bentzen). |
| Forfatter: | Holmboe, Kruse-Jensen, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1928) §25, Jordloven (1928), Odelsloven (1821) §12, §13, §14, Tvistemålsloven (1915) §63, §64, Skjønnsprosessloven (1917) §47, §6, §8, Skjønnsprosessloven (1917), §49, §50, §51 |
Dommerne Holmboe, Kruse-Jensen og Gaarder.
Sommeren 1946 søkte Gunhild Smerud Ådal jordstyre om bistand til etter jordloven å erverve til eiendom en del av eiendommen Sandviken, gnr. 25, bnr. 2 i Ådal. Samtidig søkte hun om bl.a. havnerett i skogen under Viker, gnr. 25, bnr. 1. Etter at herredsstyret 26. oktober 1946 hadde besluttet å kreve tvungen avståelse, ble samtykke etter jordlovens §49, §50, §51 meddelt ved kgl. res. av 19. mars 1948. I senere skrivelse fra Landbruksdepartementet til fylkesmannen i Buskerud ble det anmodet om at bl.a. formannskapet, jordstyret og «eieren Gudbrand Viker» måtte få melding om resolusjonen. Skjønnsbegjæring ble deretter sendt skjønnsnemnda i mai 1948, og skjønnet ble holdt 22. juli 1948.
I begjæringen var som saksøkt oppgitt Gudbrand Viker. Denne hadde tidligere stått som ubestridt eier av begge eiendommer. Imidlertid hadde han 25. april 1946 latt oppsette et dokument om deling av odelsgods etter odelslovens §14, jfr. §12 og §13 . Etter dette skulle sønnen Einar bl.a. ha Sandviken, og skjøte til ham var blitt utstedt 22. oktober 1946. Delingsdokumentet og skjøtet var tinglyst 28. oktober 1946. Den 9. juli 1948 var dessuten tinglyst et skjøte av 30. juni 1948 på Viker til sønnen Ole.
Under skjønnet var foruten Gudbrand Viker også begge sønner til stede. Kommunen krevet at avståelsen skulle gjøres gjeldende overfor sønnene. Skjønnsnemnda tok ikke standpunkt til dette spørsmål, idet den fant at skjønnet av annen grunn ikke burde fremmes.
Under overskjønnet ble også sønnene stevnet, men møtte ikke. Farens prosessfullmektig påsto bl.a. avvisning fordi sønnene ikke var lovlig stevnet til underskjønnet, og 2 måneders fristen etter jordlovens §25 var oversittet. Ankenemnda besluttet imidlertid å fremme overskjønnet.
Til det samme resultat kom herredsretten og lagmannsretten.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må tas til følge.
Om fortolkningen av jordlovens §25 uttaler herredsretten, hvortil lagmannsretten slutter seg: «Det er visstnok så at jordlovens §25 må forståes slik at skjønnsbegjæringen må være fremsatt innen 2 måneders fristen mot denne rette saksøkte, men det er ikke dermed sagt at en hvilken som helst feil her må ha til følge at fristen ansees oversittet. I nærværende tilfelle finner retten at feilen ikke bør medføre denne konsekvens.» For så vidt dette skal forståes slik at det beror på rettens skjønn om oversittelse av fristen etter §25 skal
Side:667
tillegges betydning, er Kjæremålsutvalget ikke enig i denne forståelse. Fristen i §25 er ikke av prosessuell natur og oversittelse av den virker absolutt - man nevner således at det ikke er adgang til å gi oppreisning mot sådan oversittelse, jfr. Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1946-344.
For så vidt herredsrettens nevnte uttalelse er slik å forstå at fristen i virkeligheten var avbrutt ved den mot Gudbrand Viker rettede skjønnsbegjæring, er rettens avgjørelsesgrunner, hvortil lagmannsretten som nevnt henviser, ikke tilstrekkelige til at Utvalget kan se om skjønnslovens og tvistemålslovens bestemmelser er riktig fortolket. Det er opplyst at det allerede for underskjønnet ble gjort innsigelse mot forretningens fremme på det grunnlag at Gudbrand Viker ikke var rett saksøkt. Herredsretten innleder sine uttalelser om den heromhandlede innsigelse med å sitere skjønnslovens §8, siste ledd som bestemmer at motparten skal oppgis i skjønnsbegjæringen hvis dette kan gjøres, og Altens kommentar til nevnte paragraf hvoretter begjæringen må rettes mot den overfor hvem saksøkeren mener å ha rett til å kreve skjønn. Men herredsretten uttaler videre at i samsvar hermed skulle skjønnsbegjæringen i nærværende tilfelle være rettet mot eieren eller eierne av de eiendommer som var krevd avstått. Og av den videre redegjørelse fremgår det at det var helt på det rene og kjent for jordstyret, at Gudbrand Viker ikke lenger var eier av eiendommen. Så vidt skjønnes har herredsretten således ikke bygget på reservasjonen i §8 siste ledd - «hvis dette kan gjøres» -, hva det etter Utvalgets mening heller ikke ville ha vært tilstedelig i et slikt tilfelle. Men da kan det ikke sees hvilken bestemmelse herredsretten og lagmannsretten har bygget på når den antar at en skjønnsbegjæring som er rettet mot en annen enn eieren, kan avbryte fristen etter jordlovens §25. Man har således intet holdepunkt for å fastslå, at rettene, som antatt av den kjærende part har bygget sin avgjørelse på bestemmelsene i skjønnslovens §6 og §47 eller tvistemålslovens §63 §64. Når Kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lovfortolkningen, er det en mangel ved lagmannsrettens saksbehandling at avgjørelsesgrunnene ikke gjør rede for hvilken lovbestemmelse, og hvilken fortolkning av den, som er lagt til grunn.»