Rt-1951-899
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-10-06 |
| Publisert: | Rt-1951-899 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 169/1951 |
| Parter: | Lyder Hyenes m.fl. (overrettssakfører J.A. Kittelsen - til prøve) mot Jon A. Skjerdal m.fl. (høyesterettsadvokat Rolf Ryssdal). |
| Forfatter: | Schei, Holmboe, Gaarder, Dæhli, Grette |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §388 |
Dommerne Schei, Holmboe, Gaarder, Dæhli og Grette.
I en sak mellom eierne av gårdene Skjerdal og Hyenes i Gloppen om eiendoms- og beitegrensen og om bortledning av vann, avsa Nordfjord herredsrett dom om avvisning av noen tvistepunkter, mens de øvrige ble avgjort i realiteten. Dommen ble påanket fra begge sider, og i anken ble også de avviste tvistepunkter tatt med av Lyder Hyenes. Denne ble av herredsretten gjort oppmerksom på at rettsmidlet mot denne del av avgjørelsen var kjæremål. Han
Side:900
erklærte deretter kjæremål og søkte oppreisning mot oversittelsen av kjæremålsfristen. Oppreisning ble nektet av herredsretten, og lagmannsretten stadfestet herredsrettens kjennelse. - Etter at hovedforhandlingen var avsluttet, fant lagmannsretten at den i ankesaken også måtte prøve avvisningsavgjørelsen, og at herredsrettens dom måtte oppheves på dette punkt. Lagmannsretten fant det praktisk selv å treffe realitetsavgjørelse etter tvistemålslovens §388 istedenfor å hjemvise saken. Skjerdals prosessfullmektig erklærte seg enig i forslaget, mens Hyenes' prosessfullmektig ikke ønsket å gi skriftlig tilsagn. Han tok imidlertid ikke avstand fra det. Lagmannsretten opphevet deretter ved kjennelse herredsrettens avgjørelse om avvisning og avsa samtidig dom i realiteten også på dette punkt.
I anken til Høyesterett gjorde eierne av Hyenes-gårdene gjeldende bl.a. at det ikke var på sin plass at lagmannsretten brukte tvistemålslovens §388 fordi ingen av partene hadde begjært det, og fordi lagmannsretten ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre i realiteten de tvistepunkter herredsretten hadde avvist.
Førstvoterende uttalte med tilslutning av de øvrige dommere om dette:
«Jeg er enig med lagmannsretten i at tvistemålslovens §388 ga lagmannsretten hjemmel til å treffe realitetsavgjørelse i saken. Spørsmålet om denne bestemmelse kan anvendes uten at noen av partene har bedt om det, er det ikke nødvendig å gå inn på i denne sak. Under enhver omstendighet må det være tilstrekkelig - og jevngodt med partsbegjæring - at den ene part, som her, har sagt seg enig i anvendelsen av §388. Den ting at saken var innbrakt for lagmannsretten ved anke i stedet for ved kjæremål, er etter min oppfatning uten betydning i denne forbindelse.
Heller ikke når det gjelder behandlingsmåten kan jeg se at det er begått feil av lagmannsretten. Det er ikke opplyst noe som gir grunn til å tvile på at saken i lagmannsretten ble behandlet fullt ut og på behørig måte, og dette gjelder også behandlingen av det tvistepunkt som herredsretten avviste, nemlig om eiendomsgrenselinjen stanser ved skoggrensen. En av dommerne i saken, lagdommer Erdal, presiserte ved oversendelsen til Høyesterett at saken i lagmannsretten ble prosedert i sin fulle bredde, at prosessfullmektigen for Hyenes under hovedforhandlingen krevet dom av lagmannsretten og at han ikke ba forhandlingene gjenopptatt etter att han hadde fått lagmannsrettens brev om bruk av tvistemålslovens §388. Det er i denne forbindelse grunn til å peke på at Hyenes i det hele tatt ikke påsto saken hjemvist fra lagmannsretten, men tvert om nedla påstand på dom i realiteten for at eiendomsgrenselinjen etter utskiftningen av 1854 stanset ved skogvekstgrensen. Av de tvistespørsmål som herredsretten avviste, var dette det eneste som ble opprettholdt i anken fra Hyenes, og altså nettopp det ankepunkt som Hyenes nå hevder må gi grunnlag for opphevelse av dommen og hjemvisning av saken.
Under enhver omstendighet er det ikke holdepunkt for å anta at nærmere opplysninger fra Hyenes om beitebruk og jakt kunne
Side:901
ha innvirket på avgjørelsen. Ved bevisførselen for Høyesterett om dette er det ikke kommet frem noen opplysninger som etter min oppfatning kan ha betydning for eiendomstvisten. Hva spesielt angår beitebruken, som Hyenes særlig støtter seg til, er å si at beitegrensen var endelig avgjort og på det rene da hovedforhandlingen i lagmannsretten fant sted. Det kan vanskelig tenkes at Hyenes' oppsittere skulle kunne få anerkjent som grunning for eiendomsrett en beitebruk som de enndog ikke hadde fått akseptert som grunnlag for beiterett.»