Rt-1951-918
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-10-13 |
| Publisert: | Rt-1951-918 |
| Stikkord: | (Aktietrykkeriet-dommen), Skatterett, Direkteanke |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en skatteyter kunne regnskapsføre erstatning ved forelegg på kr 200.000 som «tap i næring eller forretningsforetagender» i skattelovens forstand. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett L.nr. 171/1951 |
| Parter: | A (overrettssakfører Dessen - til prøve) mot Trondheim kommune (høyesterettsadvokat Andr. Claussen) |
| Forfatter: | Eckhoff, Schei, Bahr, Thrap, Dissens: Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §38, Landssvikanordningen (1944) §26, §2, Aksjeloven (1910), Skatteloven (1911), Landssvikloven (1947) |
Dommer Eckhoff: I en skattesak mellom Aktietrykkeriet i Trondhjem og Trondheim kommune avsa Trondheim byrett dom 17. november 1949. I dommen ble kommunen frifunnet for selskapets krav på omligning for skatteåret 1946-47, men saksomkostningene ble opphevet.
Aktietrykkeriet har påanket dommen, og anken er med Kjæremålsutvalgets samtykke innbrakt til prøvelse direkte for Høyesterett.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«Den foretatte ligning av Aktietrykkeriet i Trondhjem for 1946-47 underkjennes. Under den nye ligning må godkjennes til fradrag selskapets inntekt kr. 100 000 overensstemmende med Aktietrykkeriets regnskap og selvangivelse for 1945.
Trondheim kommune dømmes til å betale Aktietrykkeriet saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»
Motparten, Trondheim kommune, har nedlagt påstand:
«At byrettens dom stadfestes, og at Aktietrykkeriet i Trondhjem tilpliktes å betale Trondheim kommune sakens omkostninger for begge retter.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptagelse ved Trondheim byrett hvor en partsrepresentant og et vitne har gitt forklaring, men i alt vesentlig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten. Partenes rettslige betraktninger faller
Side:919
også sammen med prosedyren for byretten slik som den er gjengitt i byrettens dom.
Saksforholdet gjelder følgende:
I oktober 1940 stillet styrets formann i Aktietrykkeriet, nå avdøde direktør Yngvar Knudtzon, og selskapets styremedlem redaktør Johs. Knudsen, «Dagsposten» i Trondheim til disposisjon for Nasjonal Samling. Jeg tilføyer at styret foruten de to medlemmer hadde et tredje styremedlem, Harald Knudtzon, som ikke deltok i konferansen med Nasjonal Samlings folk. Jeg forstår hans forklaring slik at han var uenig i den avtale som ble truffet, men at han fant å måtte bøye seg.
Etter krigen tok Erstatningsdirektoratet saken opp, og utferdiget i 1946 et forelegg mot Aktietrykkeriet med en erstatning satt til kr. 200 000,-. Hjemmelen for forelegget var landssvikanordningen av 15. desember 1944 §2 nr. 2, jfr. §26 s. l. Forelegget, der som nevnt gjaldt erstatning, og ikke inndragning, ble vedtatt av selskapets nye styre. Jeg fremhever i denne forbindelse at det ikke ble hevdet at forpliktelsen ikke vedkom selskapet, fordi styret i oktober 1940 handlet utenfor sin bemyndigelse etter aksjeloven, eller ikke hadde behandlet saken på et formelt innkalt og protokollert styremøte. Og jeg må også anta at om selskapet hadde ment at det ikke var rettslig forpliktet til å betale erstatning som følge av styreflertallets avtale med Nasjonal Samling, ville en innsigelse på det grunnlag jeg her har nevnt vært satt frem. I så fall ville Erstatningsdirektoratet hatt adgang til å overveie om hele det økonomiske ansvar skulle legges på Yngvar Knudtzons dødsbo.
Etter at forelegget var vedtatt, førte selskapet halvdelen av erstatningsbeløpet, kr. 100 000,- til utgift i regnskapet for 1945, og krevde beløpet godkjent til fradrag i inntekten som «tap i næring eller forretningsforetagender» med hjemmel i byskattelovens §38d.
Det spørsmål som forelå for byretten og som nå foreligger for Høyesterett, er om skattyterens utgift i forbindelse med dette ansvar er et tap i næring eller forretningsforetagende i skattelovens forstand.
Jeg er i dette spørsmål kommet til det samme resultat som byretten.
Jeg finner det ikke tvilsomt at om en avisutgiver enten virksomheten blir drevet med personlig ansvar eller i aksjeselskaps form, forandrer partifarven på en avis og i forbindelse med en avtale om dette kommer til å pådra seg en erstatningsforpliktelse, vil dette under vanlige forhold være et tap i næring. Men dette er ikke bakgrunnen for ansvaret i denne sak. Her foreligger nok en bestemmelse som gjelder driften av et forretningrforetagende, men også noe mer. Ansvaret overfor Staten er knyttet til styrets (styreflertallets) forsettlige og rettsstridige overtredelse av et lovforbud mot å gi et parti som på det tidspunkt samarbeidet med fienden støtte. Og på et felt hvor skattyteren ikke kan sies å ha opptrådt under utøvelsen av noen av rettsordenen anerkjent virksomhet og pådrar seg et ansvar, kan det ikke med rette sies at tapet er lidt i næring.
Side:920
Jeg viser om dette til Ryghs fremstilling i Formue og Indtægt side 450.
Jeg nevner at Erstatningsdirektoratet overfor selskapet har gitt uttrykk for at et tap som det foreliggende må kunne betinge fradrag i næringsinntekten. Om dette forhold han gi grunnlag for anke over eller revisjon av forelegget, ligger det utenfor denne sak å avgi uttalelse om.
Da spørsmålet ikke tidligere har vært prøvet for Høyesterett, antar jeg at saksomkostningene også for Høyesterett bør oppheves.
Jeg stemmer for denne
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Gaarder: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Etter min mening foreligger det her i lovens forstand et fradragsberettiget «tap i næring». Aksjeselskapets hovednæring var å utgi «Dagsposten», og erstatningskravet er oppstått nettopp på grunn av den måten som «Dagsposten» ble drevet på i det tidsrom som forelegget omfatter. Språklig sett går tilfellet derfor etter min forståelse inn under lovens ord, og jeg kan ikke se at det foreligger noe som utelukker lovens anvendelse. Byretten har i denne sammenheng fremhevet at erstatningen i dette tilfelle «har så fjern forbindelse med den næring Aktietrykkeriet driver at den ikke kan gi anledning til inntektsfradrag». Jeg mener dette ikke er treffende. Byskattelovens §38d stiller neppe andre - og strengere - krav til årsakssammenheng eller adekvans enn våre erstatningsregler gjør når det gjelder selve erstatningsplikten. - Heller ikke finner jeg det avgjørende at erstatning etter landssvikloven har en sterkt pønal karakter. I den sammenheng vil jeg nevne at hovedaksjonæren og styreformannen i 1940, Yngvar Knudtzon, er avgått ved døden før denne sak ble reist. Han har således ikke avgitt forklaring under saken. Men jeg finner ingen grunn til å tvile på at ordningen av oktober 1940, som han under de foreliggende omstendigheter gikk med på, ikke var etter hans ønske, og at den skyldtes trusler fra N. S.'s side, slik det for øvrig fremgår av byrettsdommen. Imidlertid finner jeg ikke Yngvar Knutzons eller redaktør Knudsens opptreden avgjørende for resultatet. Jeg forstår nemlig forholdet slik at det tredje styremedlem, Harald Knudtzon, og suppleanten Roar Knudtzon ikke var enige i overenskomsten, og at det videre skyldtes brødrene Knudtzon, særlig Roar Knudtzon, at «Dagsposten» etter et par måneders forløp opphørte å være organ for Nasjonal Samling. Jeg kan ikke til skade for Aktietrykkeriet legge vekt på at brødrene Knudtzon ikke straks foranlediget møte av det samlede styre eller ekstra-ordinær generalforsamling til behandling av saken. Under den foreliggende situasjon ville dette neppe ført til noe. Det er derfor ikke grunn til å anta annet enn at de - når overenskomsten med N. S.
Side:921
først var sluttet - handlet med størst utsikt til et heldig resultat når de tok saken som de gjorde, og de hadde da også, som anført, hellet med seg. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne det riktig å identifisere Yngvar Knudtzons (og redaktørens) handlinger med «selskapets egne handlinger», for så vidt denne vending måtte innebære noen realitet. Bortsett fra at Yngvar Knudtzons vedtak ikke var foretatt i de selskapsmessig riktige former, var det (også bortsett fra rettsstridigheten) i strid med selskapets formål («å utgi det liberale dagblad «Dagsposten»») og var uforbindende for selskapet. Minoriteten blant aksjeeierne hadde derfor den adgang til å ta affære som aksjeretten hjemler. I realiteten er da også denne adgang benyttet, men under anvendelse av den lempelige fremgangsmåte som forholdene tilsa. Jeg finner det derfor unødvendig å gå inn på spørsmålet om en personlig skattyter i noen tilfelle kan kreve fratrukket i inntekten en erstatning han har pådratt seg ved sin egen straffbare handling, idet det ikke er en analog situasjon som foreligger i denne sak.
Jeg vil til slutning nevne at jeg ikke kan finne det rimelig at Aktietrykkeriet skal stilles dårligere når det gjelder skatteplikten fordi Erstatningsdirektoratet har valgt å utferdige forelegg på erstatning istedenfor på inndragning. Erstatningsdirektoratet har da også selv ment at dette valg ikke ville få betydning for skatteplikten, og har uttalt at erstatningen må kunne betinge fradrag i næringsinntekten.
Jeg stemmer derfor for at anken tas til følge, men er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr og Thrap: Likeså.
Av byrettens dom:
(dommer J. M. Jacobsen)
Etter frigjøringen i 1945 ble Aktietrykkeriet i Trondhjem klar over at det ville bli gjort økonomisk ansvar gjeldende på grunn av selskapets forhold under krigen, og det ble i den anledning i regnskapet for 1945 ført til utgift kr. 100 000, til dekning av slikt ansvar.
Erstatningsdirektoratet har 1. juni 1946 utferdiget forelegg mot Aktietrykkeriet i Trondhjem hvor det blant annet sies:
«Aktietrykkeriet, Trondhjem, v/ overrettssakfører Reidar Selmer, Trondheim ifølge prosessfullmakt, forelegges herved krav om erstatning til Staten etter provisorisk anordning av 15. desember 1944, §26, siste ledd, jfr. §2, nr. 2. Grunnlaget for forelegget er:
I oktober 1940 sluttet Aktietrykkeriet avtale med Nasjonal Samling om at Aktietrykkeriets avis Dagsposten skulle stilles til Nasjonal Samlings disposisjon som offisielt organ for Nasjonal Samling, idet Dagsposten erklærte å ville gå helt og fullt inn for Nasjonal Samlings program og retningslinjer. Fra 15. oktober 1940 til 14. desember 1940 utkom Dagsposten med undertitelen (organ for Nasjonal Samling) og avisen gikk inn for Nasjonal Samlings retningslinjer overensstemmende med avtalen. Herved er Staten påført betydelig skade som saksøkte er
Side:922
ansvarlig for. Erstatningskravet finnes dog å kunne begrenses til kr. 200 000,-.»
Forelegget er vedtatt av Aktietrykkeriet i Trondhjem.
Ligningsvesenet i Trondheim har imidlertid nektet Aktietrykkeriet i Trondhjem fradrag i inntekten for 19 45 for det beløp kr. 100 000,- som selskapet hadde ført opp i regnskapet for 1945 til dekning av ansvar etter forelegget. - - -
Etter de foreliggende opplysninger har Aktietrykkeriet i Trondhjem en aksjekapital på kr. 400 000,- å kr. 1000,-. I 1940 hadde selskapet følgende aksjeeiere:
Senere avdøde Yngvar Knudtzon 134 aksjer.
hans hustru Reidun 10 »
2 døtre, Ellionore og Ragnhild 10 aksjer hver 20 »
sønnene: Roar 71 »
Harald 71 »
Christian 70 »
forskjellige mindre aksjeeiere, tilsammen 24 »
Styret besto av Yngvar Knudtzon, Harald Knudtzon, redaktør Johs. Knudsen, og med Roar Knudtzon som suppleaat.
Av selskapets statutter fremgår det at selskapets formål er å utgi det liberale dagblad Dagsposten m.v. Videre sies det i statuttene at det er generalforsamlingen som har den avgjørende myndighet, og som gir instruks for redaktøren, og at styret skal avgi forslag eller innstilling i saker som skal forelegges generalforsamlingen.
I oktober 1940 ble redaktør Johs. Knudsen medlem av N. S.
Om det forhold som er nevnt i forelegget og som er grunnlaget for det erstatningskrav som er gjort gjeldende mot Aktietrykkeriet foreligger en redegjørelse fra senere avdøde Yngvar Knudtzon, datert 31. oktober 1945. Denne redegjørelse lyder slik:
«I oktober 1940 kom redaktør Knudsen til meg og meddelte at Quisling ønsket en konferanse angående Dagsposten, og jeg ble tilkalt sammen med Knudsen til et møte med Quisling i Britannia den 11. oktober 1940. Til stede var også daværende fylkesfører banksjef Nickelsen. Det ble stillet krav om at Dagsposten skulle gå over til N. S., idet det ble uttalt, at det fra nå av kun skulle være N. S. aviser. Man hadde i Oslo allerede overtatt Arbeiderbladet og skulle overta Aftenposten. På min innvending mot at Dagsposten skulle være den første, svarte Quisling at man skulle få et halvt års frist til der ble truffet lignende ordning med andre aviser. Der ble utarbeidet et utkast til overenskomst av herrene Nickelsen og Knudsen, og i denne var det fastsatt at Dagsposten skulle uttrykkelig angi seg som N. S. organ. Jeg var imot dette, og nevnte at der måtte holdes generalforsamling, men dette ble avvist. Det ble imidlertid sagt at tidspunktet for angivelsen av at Dagsposten skulle være N. S. organ skulle utskytes, og det ble meddelt at fylkesmann Prytz skulle avgjøre tidspunktet. 2 dager etter kom det plutselig beskjed om at fylkesmann Prytz hadde bestemt at undertittelen straks skulle tas i bruk, og under trusler sagt at man hadde å følge ordre. Dette var i strid med det som først var sagt.
Jeg forela saken for avisens juridiske rådgiver, overrettssakfører
Side:923
Henrik Bauck, som jeg antok fremdeles var høyremann, og ikke hadde nasistiske sympatier. Han fremholdt at det intet annet valg var enn å gå med på kravet. Det var et ultimatum, og der ble truet. Etter det foreliggende råd, og under det press jeg var, gikk jeg med på det fremsatte ultimatum, da det som fremholdt av Bauck, ikke syntes å være mulig å unngå det.
Jeg var som sagt imot ordningen, og det lyktes etter et par måneders forløp min sønn Roar å få samtykke til at undertittelen sløyfedes.
Noen overenskomst har ikke vært formelt styrebehandlet, og har jeg ikke underskrevet.
Også mine sønner Harald og Roar var motstandere av N. S., og har ikke gått med på noen overenskomst, og de har ikke gitt sin billigelse på noen måte.
Da konferansen med advokat Bauck fant sted var redaktør Knudsen og min sønn Harald til stede. Der ble intet avtalt etter at Bauck hadde uttalt seg, men både jeg og min sønn var imot. Noen dager senere ble mine sønner tilkalt til et møte med redaktør Knudsen, hvor denne uttalte at Nickelsen hadde forlangt, at i dag skulle avisen ha undertittelen. Min sønn Roar protesterte som den første meget energisk, og Harald sluttet seg til ham. Redaktøren lot iallfall som han var imot, men fant at presset var så sterkt at man måtte fire. Det kom som et definitivt ultimatum, som de ville gjennomføre. Kontrakt ble heller ikke da underskrevet, heller ikke foreligger det styrevedtak.
Jeg var meget misfornøyd med den måte hvorpå avisen ble redigert, og uaktet redaktør Knudsen alltid tidligere hadde avvist ethvert forsøk fra min side på å blande meg inn i redaksjonens saker, gjorde jeg høsten 1941 sterke forestillinger til ham om å legge avisen annerledes an, og finne en mindre aktiv form. Jeg ville ha de politiske notiser vekk, og det ble gjort. Jeg fikk et svar fra ham, som gikk ut på at han skulle ta hensyn til min mening så langt det kunne skje, men han anførte at han var nødt til å ta inn ting som ble pålagt ham fra myndighetene.
På annen måte har jeg aldri hatt befatning med redaksjonen.»
Saksøkeren gjør gjeldende at det ikke foreligger noe vedtak fra Aktietrykkeriets generalforsamling eller styre om at Dagsposten skulle gå over til å være organ for Nasjonal Samling. Etter selskapets statutter hørte det under generalforsamlingen å gjøre vedtak om et slikt spørsmål. Når disponenten på egen hånd har gått med på at Dagsposten skulle være organ for Nasjonal Samling har han handlet i strid med statuttene. Når det er pålagt Aktietrykkeriet erstatning skyldes dette derfor ikke at selskapets lovlige organer har gjort seg skyldig i noen ulovlig handling. Erstatningskravet kan bare grunnes på det ansvar en bedrift har for skadegjørende handlinger som dets funksjonærer gjør seg skyld i. Saksøkte peker i denne forbindelse på at der ikke kan rettes noen bebreidelse mot Yngvar Knudtzons barn for å ha vist dårlig nasjonal holdning hverken i forbindelse med denne sak eller for øvrig. Både Harald Knudtzon og Roar Knudtzon protesterte bestemt mot at Dagsposten skulle være organ for Nasjonal Samling, og det skyldtes da også den holdning Yngvar Knudtzons barn inntok når Dagsposten etter et par måneders forløp opphørte å være organ for Nasjonal Samling.
Side:924
Videre gjøres det gjeldende at det bare skyldes de trusler som ble fremsatt når Aktietrykkeriets disponent gikk med på de krav som ble fremsatt av Nasjonal Samling, og når disponenten fant å måtte bøye seg var det av hensyn til selskapet og dets funksjonærer. Der foreligger derfor en handling som er foretatt i næring eller forretningsforetagende, jfr. byskattelovens §38, pkt. d, og det tap som er oppstått som følge herav må kunne fradras i inntekten.
Saksøkte gjør gjeldende at det ikke har noen betydning at spørsmålet om Aktietrykkeriet skulle etterkomme kravet fra Nasjonal Samling om at Dagsposten skulle være organ for partiet ikke har vært behandlet av selskapets styre og generalforsamling. Aktietrykkeriet er et familieaksjeselskap, og det var Yngvar Knudtzon som var enerådende der. Det var full anledning for de øvrige medlemmer av familien til å kreve at et så betydningsfullt spørsmål som dette ble behandlet i styre og generalforsamling, men det har ikke vært gjort. Det er under disse omstendigheter ingen grunn til å se på det på annen måte enn en ville ha gjort såfremt det var styre og generalforsamling som på vanlig måte hadde gjort vedtak om at Dagsposten skal være organ for Nasjonal Samling.
Videre gjøres det gjeldende at det forhold som ligger til grunn for erstatningskravet ikke kan karakteriseres som en handling som er foretatt i næring eller forretningsforetagende. Den erstatning som er forelagt selskapet er også av en så sterkt pønal karakter at det ikke vil være rimelig å se på den på samme måte som vanlig erstatning. Det ville ikke være overensstemmende med sunn rettsfølelse om selskapet skal kunne unngå den økonomiske reaksjon som er pålagt det ved å avskrive tapet på sine inntekter og derved få mindre skatt.
Endelig gjøres det gjeldende at Aktietrykkeriet kunne ha gjort gjeldende regress mot Yngvar Knudtzon personlig, og at det da ikke ville ha lidt noe tap.
Retten er kommet til det resultat at Aktietrykkeriet ikke kan kreve fradrag i sin skattbare inntekt for erstatning som det må betale i henhold til Erstatningsdirektoratets forelegg av 1. juni 1946. En finner at en slik erstatning det her gjelder har så fjern forbindelse med den næring Aktietrykkeriet driver at den ikke kan gi anledning til inntektsfradrag. En bygger herunder på at det har vært full adgang for Aktietrykkeriets organer til å ta stilling til Dagspostens forhold til Nasjonal Samling og at selskapet også av den grunn har hatt det økonomiske ansvar som er kommet til uttrykk i forelegget. Videre legger en vekt på at erstatning i henhold til landssvikloven har en sterk pønal karakter. Den utmåles vesentlig på grunnlag av vedkommendes formuesforhold og i mindre grad på grunnlag av inntekten. Det resultat retten er kommet til støttes også av det som er sagt av P. Rygh, formue og inntekt, utgaven av 1923 50, og av Likningsutvalget i bind 9, side 243. - - -
Side:925