Rt-1951-950

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-10-27
Publisert:	Rt-1951-950
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 176/1951.
Parter:	Læge A (eller nå hans dødsbo) (høyesterettsadvokat Rudolf Horn) mot B v/verge C (høyesterettsadvokat Chr. Voss).
Forfatter:	Bahr, Nygaard, Soelseth, Stang, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:

Dommer Bahr: Tor Egil Lund, født xx.xx.1935, har ved verge reist erstatningssak mot læge Gulbrand Taraldrud, som i 1942 behandlet saksøkeren for benbrudd. Det gikk kolbrann i benet, og saksøkeren er blitt 40 pst. invalid. Han mener at Taraldrud er ansvarlig for skaden på grunn av uforsvarlig behandling.

Vinger og Odal herredsrett avsa 16. oktober 1946 dom i saken. Domsslutningen lyder slik:

«Doktor Gulbrand Taraldrud dømmes til å betale Tor Egil Lund ved verge faren Harald Lund kr. 15 000,- med 4 prosent årlig rente fra 13. mars 1945 til betaling skjer.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 600,- eller det beløp som den befalte sakførers salær endelig blir fastsatt til. Fullbyrdelsesfrist 2 uker.»

Taraldrud påanket saken til Eisivating lagmannsrett, som den 24. september 1948 avsa dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog således at det erstatningsbeløp som dr. Gulbrand Taraldrud skal betale til Tor Egil Lund, settes til kr. 20 000,-.

Dr. Gulbrand Taraldrud betaler i saksomkostninger til det offentlige for lagmannsretten kr. 235,- samt det beløp hvortil den befalte sakførers salær endelig fastsettes.

Fullbyrdelsesfristen er 2 uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Side:951

Denne dom har Taraldrud påanket til Høyesterett. I ankeerklæringen hevdes at Taraldrud ikke har vist ansvarsbetingende uaktsomhet ved sin behandling av benbruddet, og at lagmannsretten tar feil når den karakteriserer hans opptreden som ukyndig og uforsvarlig. Subsidiært hevdes at erstatningen er satt for høyt. Taraldrud avgikk ved døden den 24. mai 1950, og dødsboet har trådt inn i hans sted som part. Den ankende part påstår seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Ankemotparten, Tor Egil Lund ved verge, har erklært motanke, idet han finner at den tilkjente erstatning er for liten, spesielt hensett til den nåværende pengeverdi. Han har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har også hatt det i underinstansene. Ankemotparten har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Chr. Voss, nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at erstatningen settes til kr. 30 000,-.

Læge Gulbrand Taraldruds dødsbo tilpliktes å betale omkostninger til det offentlige ved Høyesterett samt gebyrer og utlegg til de sakkyndige i herredsrettssaken kr. 717,-.

Mitt salær som befalet prosessfullmektig bedes fastsatt av retten.»

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner. Som nytt for Høyesterett er fremlagt utskrift av bevisopptak ved Vinger og Odal herredsrett 31. august 1949 til bruk for ankesaken. Under dette bevisopptak, hvor overlæge dr. med Carl Semb og avdelingslæge Henrik Nissen-Lie var til stede som sakkyndige, ble det avgitt forklaring av partene og 6 vitner. Det er også fremlagt en del andre nye dokumenter, deriblant skrivelser fra overlæge Eystein Jenssen ved Sør-Odal sykehus, hvor ankemotparten har vært behandlet på ny i 1949, uttalelser fra de sakkyndige Semb og Nissen-Lie og skrivelse fra Rikshospitalets direktør. Av den sistnevnte skrivelse fremgår at den siste gjenværende tå på ankemotpartens venstre fot, stortåen, ble amputert i oktober 1950.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i vesentlige deler tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men finner grunn til å komme med noen bemerkninger for nærmere å presisere mitt syn på saken.

Jeg nevner først at det etter de sakkyndiges uttalelser må legges til grunn at det var trykk fra den gipsbandasje Taraldrud hadde lagt, som var årsak til trykksårene, som igjen førte til nekrose og senere til koldbrann.

De sakkyndige har lagt til grunn som overveiende sannsynlig at det i dette tilfelle forelå et ukomplisert brudd på skinnebenet (fractura tibiae) uten dislokasjon (forskyvning av bruddendene), eller iallfall uten vesentlig dislokasjon. Ut fra denne oppfatning har de funnet at det ikke kan bebreides Taraldrud at han behandlet pasienten i hjemmet. Dette har også lagmannsretten bygget på.

Side:952

Taraldrud gikk imidlertid ut fra at det forelå brudd på begge ben i leggen (fractura cruris) med dislokasjon og forkortelse av leggen. De sakkyndige for Høyesterett har uttalt at Taraldruds måling av leggen, som førte til at han fant den ca. 2 cm kortere enn den annen legg, ikke kan tillegges noen betydning, da den ikke er utført på betryggende måte. For øvrig har de sakkyndige ikke rettet noen kritikk mot Taraldruds diagnose, og jeg finner ikke grunnlag for å karakterisere den som uforsvarlig, selv om jeg må gå ut fra at den var uriktig. Spørsmålet blir da om Taraldruds behandling av bruddet kan karakteriseres som uforsvarlig når man legger til grunn hans bedømmelse av situasjonen. Jeg henviser her til en uttalelse av de sakkyndige for herredsretten, overlægene Semb og Arnesen, i erklæring av 9. juli 1946: «En fractura cruris som av Taraldrud antatt med dislokasjon som behøver reposisjon under sterkt trekk og i narkose bør fortrinnsvis behandles i sykehus.» I den forbindelse kan nevnes at ankemotparten for Høyesterett har opplyst at guttens bestefar, som han den gang oppholdt seg hos, bor i nærheten av hovedveien og ca. 20 km fra Sør-Odal sykehus, at det ved sykehuset var røntgenavdeling og alle moderne hjelpemidler og for øvrig en fremragende kirurg som overlæge, og at det var lett å få tak i bil. Disse opplysninger er ikke motsagt av den ankende part.

Jeg må etter dette gå ut fra at det ville ha vært det forsiktigste av Taraldrud, ut fra den diagnose han hadde stilt, om han med en gang hadde sendt gutten på sykehus, og at dette hadde latt seg gjøre uten nevneverdig ulempe. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om det var uforsvarlig av ham ikke å gjøre det. For meg er det tilstrekkelig å konstatere at han hadde stilt en diagnose som forutsatte en annen og mer risikabel behandling enn ved en enkel fractura tibiae, og som derfor, når han likevel tok tilfellet under behandling i hjemmet, skulle tilsi ham å vise en særlig aktsomhet, så vel ved selve behandlingen som ved den etterfølgende kontroll.

Etter min mening har han ikke vist tilstrekkelig aktsomhet. Jeg kan for så vidt i det vesentlige henvise til herredsrettens og lagmannsrettens bemerkninger, men skal fremheve de momenter som jeg finner av særlig betydning.

Med hensyn til Taraldruds fremgangsmåte ved gipsingen den 18. mars 1942 har jeg særlig festet meg ved den hårdhendte reposisjonsmanøver og Taraldruds mangelfulle undersøkelse av sensibiliteten. De sakkyndige for herredsretten har uttalt at «gipsen må sies å være lagt under lite betryggende forhold.»

Om den etterfølgende kontroll skal jeg bemerke: Gipsingen ble foretatt dagen etter bruddet. Ifølge de sakkyndige kulminerer hevelsen i tilfelle av denne art først den 4. dag etter bruddet. Det kan dog ikke karakteriseres som en feil å gipse allerede den annen dag, men i så fall kreves en meget omhyggelig kontroll i dagene etter gipsingen, slik at gipsbandasjen straks kan bli tatt av hvis det skulle vise seg nedsatt følsomhet, trykksår e.l. Her mener jeg Taraldrud

Side:953

er å bebreide. I tiden mellom den 18. og 28. mars så han bare en gang til gutten, nemlig den 20. mars. For øvrig overlot han kontrollen til bestefaren, som ikke hadde forutsetninger for å kunne utføre den på betryggende måte.

På samme måte som de underordnede retter finner jeg at Taraldrud er sterkt å klandre for at han ikke den 28. mars - da han hadde klippet opp gipsbandasjen og konstatert de komplikasjoner som var inntrådt - beordret gutten innlagt på sykehus eller sørget for betryggende lægetilsyn.

Endelig nevner jeg de sakkyndiges uttalelser for herredsretten om at Taraldruds kunnskaper blant annet med hensyn til tidsmessig bruddbehandling var noe ufullstendige.

Den ankende part hevder at det ved bedømmelsen av om Taraldrud har handlet forsvarlig, må tas hensyn til de vanskelige forhold han arbeider under som læge i et landdistrikt. Jeg er enig i denne betraktning, men finner ikke å kunne tillegge den noen vesentlig betydning i det foreliggende tilfelle hvor det var så lett adgang til å legge inn pasienten på sykehus.

Etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger og de sakkyndiges uttalelser finner jeg at Taraldruds behandling av gutten må karakteriseres som uforsvarlig, og da det ikke er godtgjort at skaden skyldes andre forhold, er jeg - på samme måte som de underordnede retter - kommet til at Taraldruds dødsbo må dømmes til å betale erstatning til ankemotparten.

Hva angår erstatningens størrelse, er jeg kommet til at lagmannsretten har vurdert tapet for lavt, og er blitt stående ved at erstatningen skjønnsmessig bør settes til kr. 30 000,-, heri inkludert renter til avsigelsen av Høyesteretts dom.

Etter resultatet finner jeg at den ankende part må erstatte det offentlige omkostningene også for Høyesterett. Dessuten må han erstatte et utlegg på kr. 717,- som det offentlige har hatt til sakkyndige for herredsretten, og som er blitt uteglemt ved beregningen av omkostningene i herredsrettssaken.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsretten dom stadfestes, dog således at erstatningsbeløpet fastsettes til 30.000 - tredve tusen - kroner med 4 - fire - av hundre i årlige renter fra 27. oktober 1951.

I saksomkostninger for Høyesterett og for de sakkyndige ved herredsretten betaler Gulbrand Taraldruds dødsbo til det offentlige 3000 - tre - tusen kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Berger: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg kan etter de foreliggende opplysninger ikke finne tilstrekkelig grunnlag til å karakterisere Taraldruds behandling

Side:954

av det foreliggende tilfelle som ukyndig eller uforsvarlig etter de spesielle krav som mar må stille til en praktiserende læge.

Jeg må som førstvoterende gå ut fra at det her foreligger en objektiv uriktig diagnose. Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke kan rettes bebreidelse mot Taraldrud i anledning av diagnosen. Spørsmålet blir så om selve behandlingen bedømt ut fra Taraldruds diagnose var uforsvarlig. Og herom bemerker jeg:

Jeg kan ikke finne at det var uforsvarlig av Taraldrud på grunnlag av diagnosen fractura cruris å påta seg å behandle tilfellet hjemme. At et sådant tilfelle fortrinnsvis bør behandles i sykehus, er etter min mening ikke tilstrekkelig til å betegne en hjemmebehandling som uforsvarlig, spesielt ikke når barnets pårørende ønsket at det ikke ble sende på sykehus.

Jeg kan ikke anse Taraldruds fremgangsmåte ved gipsingen av benet den 18. mars 1942 som uforsvarlig. Den var nok utført under primitive forhold, men det var en vanlig fremgangsmåte ved fractura cruris, og den var mange ganger tidligere benyttet med hell av Taraldrud. At det var en avgjort «overbehandling» av tilfellet i forhold til den senere diagnose fractura tibiae, kan jeg ikke legge vekt på når jeg ikke har funnet å kunne bebreide Taraldrud diagnosen. Ved bedømmelsen legger jeg vekt på at Taraldrud foretok kontroll ved personlig besøk den 20. mars 1942 og da fant alt i orden, og på at han ga husets folk rimelige instruksjoner om å varsle ham hvis der inntrådte noen endring i barnets tilstand. Heller ikke finner jeg tilstrekkelig grunn til å bebreide Taraldrud at han ikke foretok mer inngående undersøkelse med hensyn til om pasienten kunne bevege tærne.

Etter det som foreligger anser jeg det ikke uforsvarlig at Taraldrud ikke tilså pasienten før 28. mars 1942, idet det må antas å være det normale at benet skulle ligge i gips en 8 dagers tid etter den behandlingsmåte Taraldrud ut fra sin diagnose hadde valgt. Det kunne nok være ønskelig med mer kontroll, men jeg kan ikke anse det uforsvarlig at han ikke besøkte pasienten i disse 8 dager, når tilstanden ved hans kontroll 20. mars 1942 var tilfredsstillende, og han intet hadde hørt fra de pårørende.

Det som gjenstår er da for meg spørsmålet om det var uforsvarlig at Taraldrud fortsatte sin behandling etter at han ved sitt besøk 28. mars 1,942 så at tilfellet ikke utviklet seg uten komplikasjoner, men at det var oppstått blemmer og sår på benet. Han fortsatte behandlingen og la benet i en av den oppklippede gipsbandasje dannet skinne. Det kan her sies at han har sett for optimistisk på situasjonen og at han burde sendt sin pasient på sykehuset når det viste seg at det ikke gikk etter beregningene. Alle forhold tatt i betraktning er jeg dog blitt stående ved at Taraldruds handlemåte ikke kan karakteriseres som uforsvarlig. Jeg legger herved særlig vekt på at årsaken til de alvorlige komplikasjoner og den betydelige skade som her oppsto etter min mening ikke er fastslått med sikkerhet, og på at en slik alvorlig infeksjon ikke var helt sjelden i krigsårene.

Side:955

Jeg stemmer etter dette for at Taraldrud frifinnes.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver W. Faye-Hansen):

Den 17. mars 1942 falt Tor Egil Lund, født xx.xx.1935, under skiløpning og brakk benet. Saksøkte doktor Taraldrud ble tilkalt og kom til stede. Han la på en foreløpig bandasje med et elastisk bind «Meissenbind» etter å ha foret under med vatt eller cellestoff. Om natten måtte bindet løsnes da gutten klaget over sterke smerter. Neste dag kom doktoren tilbake og gipset benet under narkose mens 2 personer trakk i det for å holde det i stilling.

Den 20. tilså doktoren gutten - etter sin egen forklaring og under henvisning til sin journal - og fant da tilstanden tilfredsstillende.

Den 28. kom han igjen og klippet opp gipsen. Det viste seg da at det på leggen var en barnehåndstor blemme, flere andre blemmer og blodunderløpne partier. Benet og sårene ble behandlet av lægen som overlot det til de pårørende å skifte bandasje. Selv skulle han nemlig reise på ferie.

De pårørende syntes benet så stygt ut. Sårene ble sorte og tærne begynte å bli blå. Det ble derfor 3. april telefonert til saksøkte som imidlertid var bortreist men hans sykepleierske kom og hun oppfattet blåfargingen av tærne som en begynnende gangræn (koldbrann).

Doktor Horne ble tilkalt og la gutten inn på Sør-Odal sykehus. Her lå han med avbrytelse til 21. desember 1942. Tærne - unntagen stortåen - har måttet amputeres og gutten har fått en klubbeformet fot med svær deformering.

Saksøkeren hevder at dette sørgelige forløp skyldes at saksøkte ikke har behandlet forholdet forsvarlig men opptrådt grovt uaktsomt og forsømmelig og at han derfor er pliktig til å yte erstatning. - - -

Saksøkte har påstått seg frikjent og tilkjent saksomkostninger.

Det foreligger i saken sakkyndig erklæring av 16. august 1945 fra professor Ingebrigtsen hvori er inntatt utdrag av overlæge Arnesens skrivelse til ham om behandlingen på Sør-Odal sykehus, redegjørelse av 31. mars 1945 fra overlæge J. Hald til forsikringsselskapet Norden med tilleggserklæring av 3. september 1946, skrivelse av 2. april 1946 fra doktor Per Horne samt sakkyndig erklæring avgitt av de oppnevnte sakkyndige overlæge dr. med. Carl Semb og overlæge Arne Arnesen.

Saksøkeren har forskjellige forhold å bebreide saksøkte under hans behandling som han mener både enkeltvis og sammenlagt må være ansvarsbetlngende og retten skal drøfte de forskjellige ankepunkter.

Det er på det rene at det var venstre legg som var brukket. Saksøkeren gikk ut fra at det var brudd av begge ben i leggen (fractura cruris) og behandlet det deretter. De sakkyndige dr. Semb og Arnesen mener imidlertid at det er overveiende sannsynlig at det bare forelå brudd av skinnebenet (fractura tibia). Det er dog ikke med sikkerhet konstatert hvorvidt det forelå den ene eller annen sort brudd og det er heller ikke for retten gjort rede for hvilken forskjell i behandlingsmåten disse

Side:956

brudd skulle medføre. Retten er derfor ute av stand til å avgjøre hvilken betydning en mulig feildiagnose kan ha hatt.

Ved sitt første besøk - samme dag som ulykken hadde funnet sted - konstaterte saksøkte brudd på leggen i god stilling uten komplikasjoner, uten noen særlig hevelse eller bloduttredelse. Han la en foreløpig bandasje og benyttet hertil ett «Meissenbind». Retten må gå ut fra at det ble foret med vatt eller cellestoff, idet saksøkte hevder dette og de tilstedeværende ikke kan uttale seg bestemt i motsatt retning. Om natten - klaget gutten over sterke smerter i benet hvorfor bestefaren Thorstein Ruud løste på bindet hvorved smertene ble mindre. De sakkyndige dr. Semb og Arnesen har uttalt at denne behandling med et elastisk bind ikke har gitt anledning til ernæringsforstyrrelsene, men det kan tenkes at det har gitt nervelesjon med anæstesi (følelsesløshet).

Dagen etter - den 18. mars - kom doktoren igjen og var nå ledsaget av sin sykepleierske. Bandasjen ble fjernet og gipsbandasje ble pålagt under narkose. Benet ble lagt i stilling ved at to mann trakk i det, en ovenfor kneet og en i hæl og fot. Det ble formentlig trukket ganske kraftig etter doktorens anvisning. Forinnen gipsen ble pålagt ble det foret med vatt eller cellestoff. Doktoren har opplyst at han før påleggingen av gipsen undersøkte om gutten hadde følelse i tærne men at han ikke direkte konstaterte pulsasjon i fotens kar. De sakkyndige har funnet at den måte doktoren har gått frem på ikke er fyldestgjørende.

Det har vært bestridt at saksøkte besøkte gutten 20. mars, men retten må etter den av ham i begynnelsen av april s. å. innsendte regning til Nord-Odal trygdekasse gå ut fra at dette besøk har funnet sted. I journalen er det for dette besøk anført at tilstanden var god, ingen smerter, ingen feber, tærne normal farge og temp, og han beveget dem aktivt, ingen tegn til trykk. Med hensyn til denne tilførsel skal retten bemerke at denne så vel som de øvrige anførsler sees først å være skrevet med blyant og senere overskrevet med blekk. Denne overskrivning fant sted etter at nærværende sak var innledet ifølge saksøktes egen uttalelse. Retten må være enig med de sakkyndige i at det som er anført i journalen ikke virker overbevisende. Det kan ikke kontrolleres når tilførslene har funnet sted, idet alt er anført på samme sted i journalen - altså ikke i tidsrekkefølge. Videre er anførslene påfallende nøyaktige og mer detaljert enn av saksøkte vanlig (se f. ex. et frct. tibia brudd behandlet 18. januar s. å. hvor kun er anført antall besøk og «for gips kr. 7,-», men hverken noe om at gips er pålagt eller fjernet eller forhold for øvrig). Retten finner derfor ikke å kunne bygge på journalens anførsler om hvordan tilstanden har vært ved de forskjellige besøk, men den må gå ut fra at saksøkte ved dette besøk 20. mars ikke konstaterte noe foruroligende. Når det er anført at pasienten kunne bevege tærne aktivt er dette ikke korrekt. De pårørende har forklart at etter gipsingen kunne ikke gutten bevege tærne og saksøkte har forklart at bevegeligheten besto i at tærne gikk tilbake til utgangsstillingen når han bøyet dem og dette må vel kalles passiv bevegelighet.

Det har vært reist spørsmål om det var korrekt å anlegge gipsbandasje så tidlig som dagen etter benbruddet eller om man skulle ventet til hevelsen hadde gitt seg hvilket som regel er tilfelle etter 4. døgn.

Side:957

Retten har forstått de sakkyndige derhen at i tilfelle av at det anlegges gipsbandasje med det samme må det foretas daglig kontroll de første dager - formentlig av hensyn til mulige komplikasjoner ved sirkulasjonsforstyrrelser.

Det må formentlig derfor være uforsiktig av saksøkte å unnlate å besøke pasienten før 28. mars og i mellomtiden overlate til de pårørende å føre tilsyn med pasienten da han måtte forutsette at disse hadde liten rede på å bedømme tilstanden.

Herom uttaler de sakkyndige Semb og Arnesen: «Det ville for å være på den sikre side vært ønskelig med kontroll også mellom 20. mars og 28. mars. Generelt sett bør etter vår mening en læge være forsiktig med bare å stole på de pårørendes kontroll.»

Den måte hvorpå gipsingen er foregått er også kritisert. De sakkyndige uttaler at gipsen må sies å være lagt under lite betryggende forhold og videre at den lokale gangræn (koldbrann) på forsiden av leggen og på hælen antas overveiende sannsynlig å være oppstått ved lokalt trykk på gipsen.

I sin konklusjon uttaler de sakkyndige at det er rimelig å anta at bruddet ville tilhælet i god stilling og uten komplikasjoner hvis den gjengse behandling av en ukomplisert fractura tibiae hadde vært anvendt.

Saksøkte har anført at han har behandlet bruddet etter Chiewitz's prinsipper, anført i Nordisk lægebok, men de sakkyndige har etter eksaminasjon av ham under hovedforhandlingen erklært at så ikke har vært tilfelle.

Det som saksøkte konstaterte da han 28. mars klippet opp gipsen var at pasienten hadde litt feber, at det var en del bullaer og akkymoser (blemmer og bloduttredelser) bl.a. en ganske stor bulla på forsiden av leggen, av en barnehånds størrelse.

Guttens bestefar gir en kraftigere beskrivelse av tilstanden. Han forteller at huden fulgte med bandasjen da den ble fjernet. Den var gjennomtrukket med brun væske og hadde en lukt som av en død som har ligget en tid. Kjøttet på leggen var sort og det kokte i såret. På foten var det også blemmer og tærne var hissig rød. De var følelsesløse og kunne ikke beveges.

Retten er av den mening at disse forhold var av den art at de måtte varsle lægen om at benbruddet ikke ble tilhælet på ordinær måte, men at det var støtt komplikasjoner til. Når han nå skulle reise på ferie burde han ha sørget for stadig og sakkyndig tilsyn og ikke bare overlatt dette til de pårørende. Formentlig hadde det vært mest betryggende under disse omstendigheter å legge gutten inn på sykehus. Dette hadde meget lett latt seg ordne. Da saksøktes sykepleierske etter budsendelse innfant seg 3. april og så til benet skal hun ha sagt til guttens mor og tante at hun måtte telefonere til saksøkte «da koldbrannen hadde bredt seg». Har disse vitner oppfattet sykepleiersken riktig, må det tyde på at saksøkte allerede før sin avrelse var engstelig for at det var oppstått koldbrann.

Idet retten henviser til det som foran er anført er den kommet til den oppfatning av saksøkte har begått flere feil og at disse har vært årsaken til den oppståtte koldbrann og til guttens uførhet. Her bygger

Side:958

retten på de sakkyndiges uttalelser om at benbruddet antagelig ville vært tilhælet uten komplikasjoner hvis den gjengse behandling hadde vært anvendt.

Når saksøkte ikke anvender vanlig behandlingsmåte og ikke foretar hyppig kontroll må dette karakteriseres som en uaktsomhet fra hans side. Denne forsømmelighet i behandling og kontroll er etter rettens mening av den art at den bør betinge erstatningsansvar for saksøkte.

Med hensyn til bedømmelsen av erstatningens størrelse vil retten bemerke at denne må bli rent skjønnsmessig.

Tilskadekomne var ved ulykken 6 1/4 år gammel og hans invaliditet er av professor Ingebrigtsen satt til minimum 30 pst., men hvis sårdannelsen blir kronisk til 40 à 45 pst. Han foreslår invaliditeten i voksen arbeidsdyktig alder satt til 35 pst. Overlægene Semb og Arnesen setter invaliditeten til 40 pst.

Saksøkeren har påstått seg tilkjent kr. 30 000,- i erstatning.

Ved fastsettelsen av erstatningens størrelse må det tas i betraktning at skadede ved ulykken var så ung at det ennå ikke kan avgjøres i hvilken retning hans evner går og at han ved sin fremtidige utdannelse har anledning til å søke et erverv hvorunder det tas hensyn til hans uførhet. Ved sammenligning med de rettsavgjørelser hvor erstatning - er tilkjent barn for invaliditet er retten kommet til det resultat at en erstatning stor kr. 15 000,- må ansees passende og værende i overensstemmelse med tidligere praksis. - - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Johs. Koefoed, lagdommer M. Ubberud og skifteforvalter Kristen Urdal):

- - -

Dr. Taraldrud har begjært nye sakkyndige for lagmannsretten og retten har oppnevnt lægene dr. G. Johnson og dr. Henrik Nissen-Lie. Det er dokumentert en erklæring fra dem av 9. september 1948, og dr. Henrik Nissen-Lie har møtt under hovedforhandlingen og avgitt muntlig uttalelse.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Med de sakkyndige for lagmannsretten kan retten ikke finne det uforsvarlig at lægen har tatt et brudd av den art som det i saken omhandlede under behandling og at han ikke straks sendte gutten på sykehus. Heller ikke at han har lagt en noe polstret gips 2. dag etter at bruddet var oppstått.

Det har vært et ikke-komplisert brudd av guttens legg uten tydelig feilstilling og med liten hevelse. Ved pålegging av gipsbandasjer den 18. mars 1942 beordret lægen to menn til å holde i hver sin ende av benet og å trekke meget sterkt til, hva de også gjorde. Lægen hadde nemlig ved måling funnet st benet var 2 cm kortere enn det annet ben. De sakkyndige for herredsretten omtaler dette som en brysk reposisjonsmanøvre under sterkt trekk. Man forstår den sakkyndige for lagmannsretten slik at dette var en manøvre som var helt unødvendig og hensiktsløs, idet leggen, når trekket opphørte, av muskulaturen ville bli trukket tilbake i sin første stilling, og en barnelegg ville hælet seg i naturlig form uten

Side:959

slik behandling. Gutten var bare 6 1/4 år gammel, og det er mulighet for at den hårde strekking i den tynne syke barnelegg har sin skyld i det som senere skjedde.

Nissen-Lie har uttalt at det er vanskelig å si om selve manøvren har fremkalt det senere uheldige forløp, men det er mulig at strekkingen har sin skyld. Manøvren var ikke korrekt, men han vil ikke si at den var uaktsom. Under denne strekking ble så gipsen lagt på, og det er vel sannsynlig at lægen da for om mulig å holde leggen i den stilling den fikk ved trekkingen, er blitt lagt noe hårdt ved bruddstedet, selv om dr. Taraldrud nekter dette. Såret oppsto jo foran på leggen ved bruddstedet. Det oppsto, mens gipsbandasjen lå på, trykksår, en avgrenset nekrose, en barnehåndstor bulla (blemme) på forsiden av leggen foruten flere mindre blemmer, og retten forstår alle de sakkyndige derhen at dette må antas forårsaket ved et lokalt trykk av gipsbandasjen. De sakkyndige for herredsretten sier, at «det er så ni eget mer nærliggende som gipsen må sies å være lagt under lite betryggende forhold». De sakkyndige er imidlertid enige om at gipsen ikke har vært for stramt sirkulært tilsnørt. De sakkyndige for lagmannsretten uttaler i sin skriftlige erklæring at årsaken til de lokale trykksår skyldes at den assistenten som har holdt foten i sterkt drag under gipsingen har presset den stivnede gips inn. Denne forklaring er Imidlertid forlatt av den sakkyndige. under hovedforhandlingen for lagmannsretten etter avhørelsen av vedkommende som hjalp til med strekkingen, idet disse ikke klemte om benet der hvor det oppsto sår, og han uttaler at det er mulig at en av tørnene er blitt litt stram. Dr. Nissen-Lie har forklart at den anvendte fremgangsmåte med å vikle gipsbandasjen rundt leggen ved slike benbrudd er forlatt på sykehus, mens den ennå er atskillig utbredt på landet.

De sakkyndige for herredsretten uttaler at det synes å fremgå at doktor Taraldruds kunnskaper om tidsmessig bruddbehandling er noe ufullstendig.

De sakkyndige for lagmannsretten uttaler at slike lokale trykksår, større eller mindre, er en komplikasjon som vel alle læger som har stelt med en tilstrekkelig mengde benbrudd har opplevet.

Lagmannsretten finner det bevist at dr. Taraldrud tilså gutten den 20. mars.

Den 28. mars 1942 ble dr. Taraldrud budsendt, idet gutten ikke kjente det når det ble klemt på tærne i foten nedenfor bandasjen. Lægen klippet opp bandasjen og de stygge blemmene på leggen og hælen oppdagedes. Lægen behandlet såret og etterlot bandasjestoff m.v., for at de pårørende skulle bytte på såret, men noen bestemt beskjed om hvor ofte det skulle byttes, synes ikke å være gitt. Den 3. april syntes de pårørende at benet så så stygt ut, at de tilkalte Taraldruds sykepleierske og en læge og gutten ble innlagt på sykehus.

De sakkyndige for herredsretten uttaler:

«Med hensyn til bløtdelsskaden kan det ansees som irettelagt at det først er oppstått en begrenset nekrose som inntar nedre 1/3 av leggens forside. Og at denne er oppstått før gipsen ble klippet opp.

Det er sannsynlig at den påviste nekrose på hælens bakside er oppstått på samme tidspunkt, men dette er ikke påvist.

Side:960

Den alvorlige sirkulasjonsforstyrrelse av foten oppsto på senere tidspunkt enn såret på leggen, hvilket fremgår av at tærne var bleke inntil 28. mars.

Det var ingen sikre tegn på gangræn av tærne da gipsen ble klippet opp. Etter samstemmig utsagn av vitnene utviklet den alvorlige gangræn av foten seg etter at gipsen ble klippet opp.»

Videre uttaler de sakkyndige som årsak til komplikasjonen:

«Sekundær nekrose av tær og fot på grunn av reaksjon omkring det primære trykksår med nedsatt blodsirkulasjon ved trykk på karene av hevelse eller som følge av tilstøtende infeksjon, eventuelt trombose.»

De sakkyndige for lagmannsretten uttaler:

«Når forløpet i dette tilfelle er blitt så alvorlig mener de at det i disse til å begynne med overfladiske trykksår er kommet en betennelse som ytterligere har forverret blodsirkulasjonen og dermed fremkalt den alvorlige skade.

Lægen synes under sin behandling å ha tatt alminnelig hensyn til infeksjonsfaren, men synes ikke den 28. mars å ha vært klar over situasjonens alvor. Dette har dog neppe vært av stor betydning for sykdommens forløp, da penicillin eller lignende midler den gang ikke fantes, og en sykehusinnleggelse på det tidspunkt neppe ville hatt noen vesentlig innflytelse på sykdommens forløp.»

De sakkyndige har avvist at den nedsatte blodsirkulasjon kan ha vært en følge av trykk innen ifra på grunn av blødning, idet all sannsynlighet taler for at det har vært et indirekte brudd (ingen direkte vold mot leggen).

Lagmannsretten mener at dr. Taraldrud er sterkt å klandre for at han ikke den 28. mars beordret gutten innlagt på sykehus eller sørget for stadig sakkyndig tilsyn, hvilket hadde vært lett overkommelig. Gutten bodde like ved hovedveien.

Dr. Nissen-Lie har uttalt at tilstanden var alarmerende. Gutten hadde noe feber, uten at dog temperaturen ble målt, og med det store åpne sår var det sterk mulighet for infeksjon. De sanitære forhold i et fattig hjem på landet er vel ofte ikke betryggende. Man forstår også flere vitner derhen at dr. Taraldruds sykepleierske da hun ble tilkalt den 3. april hadde uttalt at dr. Taraldrud hadde vært engstelig for benet.

Hvorledes det ville ha gått hvis gutten den 28. mars 1942 straks hadde vært innlagt på sykehus er vel ikke godt å si.

De sakkyndige for herredsretten uttaler som nevnt at den alvorlige sirkulasjonsforstyrrelse av foten oppsto på senere tidspunkt enn såret på leggen, og at den alvorlige gangræn av foten utviklet seg etter at gipsen ble klippet opp.

De sakkyndige for lagmannsretten uttaler seg meget forsiktig, men etter deres uttalelse må man kunne slutte at en sykehusinnleggelse den 28. mars ville hatt iallfall noen innflytelse på sykdommens forløp.

Og er det her noen tvil om i hvor høy grad en øyeblikkelig innleggelse på sykehus den 28 mars ville ha kunnet avverge sykdommens videre forløp synes det riktige å være i dette tilfelle at en mulig tvil ikke bør lede til frifinnelse av lægen, som har forsømt å legge gutten på sykehus, hvilket mulig ville ledet til helbredelse og iallfall til en forminskning av

Side:961

de ulykkelige følger, og at tvilen ikke går ut over gutten som ellers pålegges en etter omstendighetene uoverkommelig bevisbyrde.

Her foreligger et ukomplisert brudd av en barnelegg, som etter hva man forstår den sakkyndige, ville blitt helet uten skavanker for gutten hvis benet blott var blitt holdt i ro uten lægebehandling. Så lar dr. Taraldrud foreta den meget hårdhendte og hensiktsløse strekking av leggen med mulighet for at skade ble voldt, og han legger en gipsbandasje på en måte som røper ukyndighet og klossethet, så at det oppstår trykk og trykksår, og da den alarmerende situasjonen kommer til syne ved oppklipping av bandasjen den 28. mars, besørger han ikke gutten innlagt på sykehus til øyeblikkelig forsvarlig pleie for om mulig å avverge ytterligere komplikasjoner, men lar ham ligge uten sakkyndig tilsyn i hjemmet, så at gutten først 3. april, altså 6 dager etter, kommer på sykehus. Etter 28. mars oppsto koldbrann i foten og gutten ble liggende på sykehus med en kortvarig avbrytelse året ut.

Lagmannsretten mener at det ved det som foreligger, er ført bevis for at de ulykkelige følger av benbruddet skyldes ukyndig og uforsvarlig opptreden fra dr. Taraldruds side, som han som læge må være ansvarlig for.

Med hensyn til spørsmålet om erstatningens størrelse bemerkes at de sakkyndige for lagmannsretten uttaler at de etter å ha undersøkt Tor Egil Lund vil slutte seg til de tidligere sakkyndiges invaliditetsansettelse, men gjør oppmerksom på at et kirurgisk inngrep kan bedre tilstanden atskillig.

Guttens sår går fremdeles opp av og til.

Herredsretten har satt erstatningen til kr. 15 000,-. Lagmannsretten finner at dette er for lavt beregnet. Gutten hadde et meget langt sykehusopphold, og han er satt meget sterkt tilbake, selv om han naturligvis tross sin invaliditet kan finne en noenlunde bra levevei. Lagmannsretten setter erstatningen til kr. 20 000,-. - - -