Rt-1951-976

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-10-30
Publisert:	Rt-1951-976
Stikkord:	Tolkning av kontrakt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 179/1951
Parter:	Norsk Brændselolje A/S (overrettssakfører Esben Lykke-Seest - til prøve) mot rutebileier Oscar Skarnes (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl).
Forfatter:	Soelseth, Bahr, Nygaard, Berger, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:

Dommer Soelseth: Den nærmer sammenheng med denne sak fremgår av Vinger og Odal herredsretts og Eidsivating lagmannsretts dommer av henholdsvis 19. desember 1947 og 4. mai 1949.

Ved herredsrettens dom ble Oscar Skarnes dømt til å betale Norsk Brændselolje A/S kr. 5241,91 med 4 pst. årlig rente derav fra 4. august 1947 til betaling skjer. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Ved lagmannsrettens dom ble Oscar Skarnes frifunnet mot å betale demonteringsutgifter kr. 111,25 samt for en hevertpumpe og en reklamekuppel kr. 64,88, tilsammen kr. 176,13 med 4 pst. årlig rente fra 4. august 1947 til betaling skjer. Norsk Brændselolje A/S ble dømt til å betale Oscar Skarnes kr. 700,- i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

En av lagmannsrettens dommere dissenterte og stemte for stadfestelse av herredsrettens dom og for at der ikke tilkjentes saksomkostninger for lagmannsretten.

Norsk Brændselolje A/S har påanket dommen til Høyesterett. Kravet for Høyesterett gjelder det av herredsretten tilkjente beløp med fradrag av de kr. 176,13 som lagmannsretten allerede har tilkjent selskapet. Selskapet har nedlagt denne påstand:

«Oscar Skarnes dømmes til å betale til Norsk Brændselolje A/S kr. 5065,78 subsidiært kr. 4855,28 med 4 pst. årlig rente fra 4. august 1947 til betaling skjer samt saksomkostninger for alle retter.»

Oscar Skarnes har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes. Oscar Skarnes tilkjennes saksomkostninger.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner nødvendig å gjennomgå nærmere.

Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som den forelå for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens flertalls begrunnelse, men finner grunn til å fremkomme med en del ytterligere bemerkninger.

Det er for Høyesterett ingen uenighet mellom partene om at selskapet etter kontraktens punkt 2 eiet tank og pumpe og de øvrige apparater som selskapet hadde anskaffet, og som sto i umiddelbar forbindelse med bensinsalget fra stasjonen. Heller ikke er det uenighet om at disse ting kan kreves tilbake av selskapet ved kontraktens opphør samt at omkostningene ved fjernelsen av tingene skal betales av Skarnes. Uenigheten gjelder hvorvidt punkt 7 i kontrakten hjemler selskapet rett til å kreve at Skarnes ved siden av omkostningene med fjernelsen av de ting selskapet

Side:977

har valgt å flytte, har en plikt til å betale de omkostninger som selskapet har hatt med det som ikke er fjernet, særlig utlegg til oljehus, vaskeplass, brønd og tankgrav.

Selskapets standpunkt er at det ifølge kontraktens punkt 7 har rett til først å kreve disse utlegg i sin helhet refundert av Skarnes uten hensyn til om verdien av det han på denne måte blir sittende igjen med, måtte være vesentlig lavere. Skarnes hevder på sin side at han ikke plikter å refundere noe utover utgiftene til å fjerne det som blir tatt bort.

Jeg er enig med lagmannsretten i at kontraktens punkt 7 for så vidt ikke er klart avfattet, og det er ikke dokumentert noe om de forhandlinger som ledet til opprettelse av kontrakten, således at man mangler dette middel til fortolkning av den omtvistede bestemmelse i punkt 7.

Det står i punkt 7 at selskapet ved kontraktens opphør etter sitt valg skal «ha rett til helt eller delvis å fjerne anlegget eller kreve det helt eller delvis innløst etter kostpris». Når det her tales om å fjerne anlegget, siktes det formentlig til tanken, pumpeapparatet og andre løse deler som står i umiddelbar forbindelse med bruken av tanken og pumpeapparatet under salgsvirkomheten. Siden bestemmelsen om innløsning er inntatt i umiddelbar forbindelse med bestemmelsen om det som fjernes, er det som fremholdt av lagmannsrettens flertall nærliggende å slutte at «anlegget» i begge de nevnte alternativer har samme innhold, hvorved innløsningsplikten vil komme til å gjelde de ting om selskapet etter det første alternativ kan flytte.

For en sådan forståelse taler også at selskapet i sitt brev til brødrene Skarnes av 8. januar 1929, hvorved de sender gjenpart av departementets tillatelse til anlegg av bensinstasjonen uttaler: «Tank og pumpe blir sendt herfra snarest mulig. Vi tør be Dem gi oss beskjed i telefonen når anlegget er fremkjørt så skal undertegnede komme en tur opp for nærmere å bestemme anleggets plasering.» Her synes «anlegget» å være brukt i betydningen «tank og pumpe».

I samme retning taler at kontrakten i punkt 1 er angitt å gjelde vederlagsfri plass «for nedlegging av underjordisk bensintank med tappeapparat over jorden for utlevering av benzin» og i tilknytning hertil er det i punkt 2 uttalt «Norsk Brændselolje A/S utlåner tank, tappeapparater etc. gratis - - - og overtar montering av anlegget - - -. Tank med tappeapparat etc. og alle de ting som anskaffes til anlegget, forblir til enhver tid Norsk Brændselolje A/S eiendom.»

Også det sist refererte tyder på at det sentrale ved det selskapet har ansett som «anlegget» er tanken og tappeapparatet, samt i tilknytning til disse ting de øvrige apparater og redskaper som selskapet anskaffet. Det er også unaturlig etter vanlig språkbruk å betegne brønnen, tankgraven og vaskeplassen, som lå og ligger på fremmed grunn som selskapets eiendom og enn mer å uttale at de forblir selskapets eiendom.

Side:978

Jeg behøver imidlertid ikke for sakens avgjørelse å ta noe bestemt standpunkt til hvorvidt det jeg har nevnt alene er tilstrekkelig til å forkaste selskapets standpunkt. Det er for meg tilstrekkelig å konstatere at kontrakten iallfall ikke inneholder en klar og utvetydig hjemmel for selskapets oppfatning, og da er det for meg avgjørende at selskapets oppfatning etter de omstendigheter som foreligger, er så lite rimelig at jeg ikke uten sådan hjemmel kan godta den.

Den kontrakt saken gjelder er en standardkontrakt, som ble brukt av selskapet for alle alminnelige bensinstasjoner med tank og pumpe, og som gjerne ble sluttet for en lengere årrekke. Det vil da i mange tilfelle være urimelig om stasjonens innehaver ved kontrakttidens slutt skal måtte betale selskapet erstatning for alle dets anleggsutgifter selv om selve bensinstasjonen er fjernet og det gjenværende har liten eller ingen verdi for ham. På den annen side er det heller ikke rimelig at innehaveren uten noe vederlag skal kunne beholde verdier, som er tilveiebrakt av selskapet, og som han kan utnytte. Det rimeligste ville være om selskapet ved kontrakttidens utløp fikk erstattet verdien av det gjenværende for den annen part ved kontraktens opphør. Men ordlyden av kontrakten, som er utformet av selskapet, gir ikke grunnlag for en sådan løsning, og selskapet har heller ikke fremsatt noe slikt krav under sin prosedyre. At det i dette tilfelle er Skarnes som har brakt kontrakten til opphør, kan ikke influere på bedømmelsen, da kontrakten har de samme bestemmelser uansett fra hvem oppsigelsen kommer.

Saken er etter min oppfatning ikke kommet i noen annen stilling ved selskapets brev av 2. mai 1932. Jeg må anta at dette brev, som ikke hadde noen foranledning i Skarnes's forhold, ble sendt fordi selskapet ønsket å få sin oppfatning akseptert av alle som hadde slike standardkontrakter med selskapet. Jeg er enig med lagmannsretten i at den omstendighet at brødrene Skarnes ikke protesterte mot brevet innhold ikke innebærer en vedtagelse av selskapets oppfatning. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse, idet jeg tillegger at selskapet, når det intet svar hadde fått, og det således i virkeligheten var uklart hvilket standpunkt brødrene Skarnes inntok til brevets innhold, burde ha forlangt Oscar Skarnes' uttrykkelige vedtagelse av brevet av 2. mai 1932 som en del av kontraktens innhold, da han 1. november 1934 overtok den.

Jeg kommer således til at kontrakten ikke pålegger Skarnes plikt til å innløse det som er igjen.

Jeg vil til slutt særskilt nevne et bidrag som selskapet ytet brødrene Skarnes i slutten av 1929 til oppførelse av garasje. Det er ikke opplyst noe om årsakene til at dette bidrag ble ytet eller om forutsetningene for bidraget, men det synes lite rimelig at Skarnes skal få beholde dette bidrag etter at han selv har sagt opp kontrakten. Jeg er imidlertid kommet til at bidraget må dele skjebne med de øvrige poster i selskapets krav. Bidraget er ikke spesifisert, men inngår i et beløp på 2500 kroner, som selskapet

Side:979

utbetalte til brødrene Skarnes i anledning av forskjellige arbeider på bensinstasjonen, og som det nå krever refundert i henhold til kontraktens punkt 7 som en del av «kostprisen». Som allerede nevnt, gir kontraktens punkt 7 etter min mening ikke tilstrekkelig hjemmel for selskapets refusjonskrav, og noen annen hjemmel bar selskapet ikke påberopt.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostningene for herreds- og lagmannsretten og finner at selskapet bør betale sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norsk Brændselolje A/S til Oscar Skarnes 1800 - atten hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bahr: Jeg er enig med førstevoterende.

Dommerne Nygaard, Berger, og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver W. Faye-Hansen):

Saksøkeren, Norsk Brændselolje A/S inngikk 24. oktober 1928 kontrakt med brødrene Oscar og Conrad Skarnes om at det skulle anlegges en bensinstasjon på disses eiendom gnr. 70 bnr. 100 i Austmarka i Vinger. Dette ble gjort og i 1934 overtok Oscar Skarne's kontrakten alene. Kontrakten var gjeldende for 15 år og fornyedes automatisk for ytterligere 3 år ad gangen hvis den ikke ble oppsagt med 6 måneders forutgående varsel. Den 5. april 1946 oppsa Oscar Skarnes kontrakten og den skulle således utløpe 24. oktober s. å

I henhold til kontrakten mente saksøkeren å ha rett til å fjerne en del av anlegget, hvilket også er gjort og å kreve resten innløst etter kostpris.

Det saksøkeren krever at saksøkte skal overta har kostet kr. 5241,91, og dette beløp er forgjeves avkrevet saksøkte. - - -

Saksøkte hevder at kontrakten ikke kan for tolkes som av saksøkeren gjort. Han anser seg uforpliktet til å innløse det som er igjen av anlegget og påstår seg derfor frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Subsidiært påstår han seg frifunnet mot å betale kr. 71,55 eller eventuelt kr. 111,55 og også i så fall tilkjent saksomkostninger.

De bestemmelser i kontrakten som er avgjørende i saken er sålydende:

2. Norsk Brændselolje A/S utlåner til .............. tank, tappeapparat etc. gratis så lenge denne kontrakt står ved makt, og overtar monteringen av anlegget så snart myndighetenes tillatelse til de påtenkte anlegg foreligger. Samtlige ved monteringen forbundne utgifter, inklusive transportomkostninger, bæres av Norsk Brændselolje A/S. Tank med tappeapparat etc. og alle de ting som anskaffes til anlegget av Norsk Brændselolje A/S forblir til enhver tid Norsk Brændselolje A/S' eiendom, men Herrer Brødr. Skarnes overtar reparationer og vedlikehold av anlægget.

7. Denne kontrakt gjælder i 15 år. Efter denne dato fornyes den

Side:980

stiltiende for 3 - tre - år ad gangen, dersom den ikke av en av partene er oppsagt innen 6 måneder for kontraktens utløp. Ved eventuel oppsigelse av kontrakten skal Norsk Brændselolje A/S i sit valg ha ret til helt eller delvis at fjerne anlægget eller kræve det helt eller delvis indløst efter kostpris. Hvis anlægget fjernes, skal Norsk Brændselolje A/S ha godtgjort demonteringen og transport av de Norsk Brændselolje A/S tilhørende ting til Oslo.

Saksøkte mener at §2 som sier ut samtlige med monteringen forbundne omkostninger bæres av saksøkeren må forståes derhen at disse omkostninger med endelig virkning er overtatt av saksøkeren og at denne derfor ikke ved stasjonens nedleggelse kan kreve disse refundert av saksøkte. Til utgraving av vaskeplass og oppførelse av garasje har saksøkeren bevilget kr. 2500,- som saksøkte har ansett som et bidrag og ikke som et lån, og dette beløp anser han seg heller ikke forpliktet til å tilbakebetale.

For så vidt angår tank, tappeapparat m.v. er det ingen dissens mellom partene, idet disse saker ifølge kontraktens §2 alene er utlånt til saksøkte. De er da ved kontraktens opphør demontert og tatt tilbake av selskapet. Saksøkte har også erkjent at han etter kontraktens §7 er pliktig til å erstatte demonteringsutgiftene med kr. 111,25. - - -

Retten er imidlertid kommet til det resultat at kontraktens §7 - selv om den er ganske uklart avfattet - må fortolkes derhen at selskapet har rett til å fjerne mer eller mindre av anlegget etter ønske og kreve at resten overtas av saksøkte etter kostpris. Dette må imidlertid forståes med en viss reservasjon, idet selskapet vanskelig vil kunne høres med at det kan fjerne alt som det er mulig å fjerne og så forlange godtgjørelse etter kostpris for det på tomten utførte arbeid som ikke lenger representerer noen verdi, idet det kun er igjen en mishandlet og uryddig tomt som saksøkte vil ha ytterligere omkostninger på for å få i skikkelig stand.

I nærværende tilfelle er forholdet at selskapet som nevnt bare har fjernet de utlånte gjenstander mens anlegget for øvrig er i behold. Herav representerer så vel garasjen som vaskeplassen med vannledningen varige verdier for saksøkte. Han bruker garasjen til sine rutebiler og formentlig også vaskeplassen.

Skal i det hele §7 ha noen betydning kan det ikke godt være annet enn at saksøkte må overta det resterende anlegg etter kostpris og hermed er han formentlig ikke blitt skadelidende, idet han beholder et anlegg som han i ethvert fall delvis kan gjøre seg og har gjort seg bruk av. Formentlig har anleggsomkostningene etter nutidspriser vært ganske rimelige.

Selskapet har allerede ved skrivelse av 2. mai 1932 til brødrene Skarnes gitt uttrykk for hva de har ment at disse ved kontraktens eventuelle opphør i henhold til kontraktens §7 kan pålegges å overta. Her er bl.a. nevnt utgraving av tomt, planering, vaskeplass i forbindelse med brønnen og vaktrom. Mot det som er anført i denne skrivelse, som det er uttalt skal vedheftes kontrakten, er det ikke fremkommet noen innsigelse. Retten må derfor gå ut fra at dette er godkjent av saksøkte og herav må han være bundet. - - -

Side:981

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Dæhli og M. Ubberud og skifteforvalter Døscher Tobiesen):

- - -

Lagmannsretten viser om saksforholdet til herredsrettens dom.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Ved fortolkningen av kontrakten av 24. oktober 1928 mellom brødrene Skarnes (tre brødre, hvorav Oscar Skarnes var den ene) og Norsk Brændselolje A/S, en kontrakt som 1. november 1934 ble overtatt av Oscar Skarnes alene, må en ha for øye at kontrakten er utarbeidet av et selskap med salgsorganisasjon utover hele landet og som var vant til å opprette den slags kontrakter det her er tale om. Kontrakten var opprettet overensstemmende med de andre kontrakter selskapet pleiet å inngå på den tid, med alle de forhandlere som selv var eiere av bensinstasjon. Selskapets folk var sakkyndige på området og hadde full adgang til juridisk bistand. Medkontrahentene var tre brødre i Austmarka som ikke var forretningskyndige, men som ved siden av et småbruk drev to lastebiler og en rutebil. Den uklarhet eller tvil som kontrakten inneholdt, må derfor gå utover selskapet og ikke over dets lite sakkyndige medkontrahenter.

§7 i kontrakten om selskapets valgrett når det etter oppsigelse av kontrakten skulle kunne «helt eller delvis fjerne anlegget eller kreve det helt eller delvis innløst etter kostpris», synes vanskelig å kunne forståes på annen måte, sett i forhold til §2, enn at selskapet bare skulle ha rett til å kreve helt eller delvist innløst etter kostpris de deler av anlegget som selskapet hadde anskaffet, og som etter §2 var forblitt dets eiendom. Bestemmelsen i §7 kan ikke, når noe annet ikke uttrykkelig er sagt, komme til anvendelse på de deler av anlegget som selskapet ikke har levert og som det ikke ville være økonomisk forsvarlig å fjerne. Denne oppfatning støttes også av ordlyden i det punktum i §7 som lyder slik: «Hvis anlegget fjernes, skal Norsk Brændselolje A/S ha godtgjort demonteringen og transport av de Norsk Brændselolje A/S tilhørende ting til Oslo».

Retten legger ingen vekt på om skrivet av 2. mai 1932 fra Norsk Brændselolje A/S til brødrene Skarnes er blitt mottatt av en av disse eller ikke. Selskapet har opplyst at det på grunn av at §7 i dets kontrakter med bensinstasjonsinnehaverne var uklar, hadde funnet å burde sende et slikt skriv til de bensinstasjonseiere som det hadde inngått kontrakt med. Selskapet hadde imidlertid etter rettens mening ingen rett til - over 3 1/2 år etter opprettelsen av sin kontrakt med brødrene Skarnes og oppføringen av bensinstasjonen - å endre kontrakten, og brødrene Skarnes kan ikke sies å ha godtatt en endring av kontrakten, selv om en av brødrene skulle ha mottatt skrivet og ingen av brødrene har fremsatt protest i anledning av dette.

Selskapet har for øvrig opplyst at det ikke overfor noen annen bensinstasjonseier hadde gjort gjeldende krav om innløsning i det omfang som gjort i denne saken. Videre har det medgitt at av et beløp på kr. 2500,- som i selskapets oppgave over utgifter til bensinstasjonen er oppført som medgått til utgraving av vaskeplass, er en vesentlig

Side:982

del bidrag til brødrene Skarnes' utgifter til oppførelse av en garasje m.v.

Det tilføyes at selskapet har funnet i senere kontrakter om opprettelse av bensinstasjoner å burde innta bestemmelser som utelukker tvil med hensyn til hva selskapet skal kunne kreve innløst i tilfelle av oppsigelse av kontrakten. - - -

Lagdommer Ubberud bemerker:

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg finner det prosessuelt erkjent for herredsretten at skrivet av 2. mai 1932 er en del av kontrakten. Jeg finner heller ikke at resultatet i nærværende tilfelle vil virke urimelig. Det er ikke vist om beløpets størrelse. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for herreds- eller lagmannsretten.