Rt-1952-1217
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-12-13 |
| Publisert: | Rt-1952-1217 |
| Stikkord: | (Personverndommen, ”To mistenkelige personer”), Strafferett, Opphavsrett, Fotografirett, Personvern, Sensur av film, Direkteanke |
| Sammendrag: | Spørsmålet for saken var hvorvidt et filmselskap kunne lage film om et gammel lenmannsmord. Den dømte hadde sonet sin straff og etablert seg på nytt i samfunnet med kone og barn og oppfattet det som sterkt belastende om hendelsen, 40 år etter, skulle bli filmatisert.
Høyesterett kom til at det gjelder et alminnelig vern om personligheten i norsk rett. Høyesterett uthentet ved Personverndommen hjemmel ved å trekke ut prinsipper fra annen lovgivning og juridisk teori og la til grunn at det må gjelde et alminnelig vern om personligheten i norsk rett. Det avgjørende for Høyesterett var således hvor grensen for når det ble konstantert krenkelse skulle trekkes. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Oslo byrett 27.10.1950 - Høyesterett HR-1952-93-B, L.nr. 93 B/1952 |
| Parter: | Norsk film A/S v/styrets formann direktør Kr. Aamot (høyesterettsadvokat Arnold Schibbye) mot A (overrettssakfører Erik Dæhlin - til prøve) |
| Forfatter: | Qvigstad, Nygaard, Helgesen, Berger, Dissens: Tharp |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §16, §246, §247, §249, §29, §390, §75, Fotografiloven (1909) §3, §6, Kinoloven (1913), Domstolloven (1915) §21, Åndsverkloven (1930) §12 |
Dommer Qvigstad: I denne sak avsa Oslo byrett med tre rettskyndige dommere den 27. oktober 1950 dom med slik domsslutning:
«Norsk Film A/S kjennes uberettiget til å vise frem filmen «To mistenkelige personer». Partene bærer hver sine omkostninger.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for frifinnelse av Norsk Film A/S.
Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg har Norsk Film A/S påanket dommen direkte til Høyesterett.
Den ankende part gjør gjeldende:
Byrettens vurdering av de momenter som har vært avgjørende for om det omtvistede forhold kan ansees som utilbørlig, er feilaktig. Byretten har vurdert hensynet til motparten og hans familie galt. Særlig gjelder dette når det er antatt at fremstillingen av filmen kunne få avgjørende følger for motpartens sjelsliv og at den for ham ville øke faren for tilbakefall til forbryterlivet. Videre har byretten tatt feil når den har antatt at ankemotparten nå er sjelelig svekket, suggestibel og nærtagende. Det er også uriktig at dette forhold er tillagt vekt ved avgjørelsen.
Byretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til den ankende parts interesser og den interesse samfunnet har i at vitenskap, litteratur, teater, presse, kringkasting og film får anledning til å benytte faktiske tildragelser av den her omhandlede art som stoff for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk behandling og bearbeidelse. Byretten har tatt feil når den antar at den omtvistede film gjør bruk av levende modell for så vidt ankemotparten angår.
Byretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av de gjeldende regler om personlighetens rettsvern og særlig når det gjelder utstrekningen av dette rettsvern. Det kan ikke i medhold av disse regler forbys å fremvise filmen, og særlig når byretten har funnet bevist at «lensmannsmordet» i 1926 må betraktes som en historisk begivenhet hvor ankemotpartens deltagelse etter den publisitet saken vakte, ikke kan ansees som noe «personlig forhold»; videre når byretten har funnet bevist at filmen er henlagt til våre dager, ikke gis ut for å være noen beretning om lensmannsmordet, ikke inneholder noen ærekrenkelse eller ærekrenkende omtale av ankemotparten og at den ankende part har hatt aktverdige grunner for innspillingen av filmen.
For øvrig gjør den ankende part gjeldende de samme anførsler som i byretten.
Side:1218
Den ankende part, Norsk Film A/S, har nedlagt påstand om å bli frifunnet for kravet om at fremvisningen av filmen «To mistenkelige personer» skal forbys, men har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Ankemotparten, som har fått fri sakførsel så vel for byretten som for Høyesterett, gjør gjeldende de samme anførsler som for byretten, dog med følgende tilføyelser:
Filmen vil ikke bare bli oppfattet som en film om lensmannsmordet og lensmannsmordernes flukt, men er også ment å være en film om disse begivenheter.
Når byretten har vært oppmerksom på at produksjonssjefen på forhånd fikk kjennskap til at ankemotparten var i live og på de vel begrunnede protester som fremkom på et meget tidlig tidspunkt mens det ennå bare var investert en brøkdel av hva filmen senere kostet, så er det en feil at byretten har godtatt at filmselskapet har hatt aktverdige grunner for innspilling og fremstilling av filmen.
Det er videre en feil når byrettens flertall har funnet at filmens «Gustav» ikke er fremstillet på en for ankemotparten ufordelaktig måte.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos Norsk Film A/S for begge retter som om saken ikke var benefisert.
3. Den for Høyesterett oppnevnte sakførers salær fastsettes av retten.»
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner betenkninger avgitt av professor dr. jur. Johs. Andenæs, professor dr. jur. Thorben Lund, København, høiesteretssagfører dr. jur. Hartvig Jacobsen, København, uttalelser av professor dr. jur. Jon Skeie og høyesterettsdommer Einar Hanssen, videre utredninger om fremmed rett samt en uttalelse av Arnulf Øverland. De vitner som ble ført ved byretten, er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett.
Høyesterett har overvært en oppførelse av filmen «To mistenkelige personer».
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av rettens flertall.
Jeg er således enig i den beskrivelse byretten gir av filmens innhold og dette innholds nære tilknytning til det faktiske hendelsesforløp ved lensmannsmordet i 1926 og gjerningsmennenes etterfølgende flukt og pågripelse. Jeg kan videre tiltre den slutning byretten trekker av dette når den uttaler: «Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet eller den jakt etter forbryterne som den gang pågikk, har filmen så mange likhetspunkter med hendelsene omkring lensmannsmordet i 1926 at det ikke kan være noen tvil om at filmen både etter sitt innhold og på grunn av de kommentarer som alt er fremkommet i avisenes forhåndsomtale av filmen og som man må
Side:1219
vente i forbindelse med filmkritikken, vil bli oppfattet av publikum som en film om lensmannsmordernes flukt, og at den således må sies å gjøre bruk av «levende modell».
Selv om hensikten med filmen etter den ankende parts anførsel ikke har vært å skildre lensmannsmordet og flukten, finner jeg det ikke tvilsomt at dette er blitt resultatet og at filmens fremvisning vil vekke særlig interesse hos publikum som følge av den tilknytning den har til lensmannsmordene.
Om den moralske og kunstneriske verdi av filmen er det for retten fremlagt en rekke uttalelser som gir uttrykk for høyst forskjellig vurdering. Da imidlertid filmens kunstneriske og moralske kvalitet etter min mening ikke i og for seg er avgjørende for resultatet i denne sak, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål.
Ankemotparten har gjort gjeldende at fremvisningen vil være i strid med straffelovens §246, §247 og §390. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om forholdet rammes av disse bestemmelser i straffeloven. Det er tilstrekkelig for meg at jeg med byretten finner at det i norsk rett finnes et alminnelig rettsvern for personligheten, og at ankemotparten innenfor rammen av dette vern har rett til å motsette seg oppførelsen av den omhandlede film.
Om eksistensen av dette alminnelige rettsvern for personligheten i norsk rett kan jeg innskrenke meg til å vise til hva det om dette er anført av byretten, og til de i domsgrunnene gjengitte sitater fra professorene Knoph og Arnholm, hvis oppfatning på dette punkt også deles av professor Andenæs i hans forannevnte betenkning.
Mer komplisert blir spørsmålet når det dreier seg om hvor langt dette rettsvern rekker. Jeg mener dog at det kan fastslås at dette vern går videre enn angitt i straffelovens §246, §247 §390 samt de under saken påberopte bestemmelser i åndsverkslovens §12 og fotografilovens §3 og §6, og at de her nevnte lovsteder alene kan ansees som enkeltstående utslag av et alminnelig rettsvern for personligheten.
Til belysning av spørsmålet om personlighetens rettsvern er det for Høyesterett i videre omfang enn for byretten fremlagt utredninger om fremmed rett.
Jeg nevner særlig sveitsisk rett som også byretten henviser til, og som i Zivilgesetzbuch art. 28 I har en positiv bestemmelse om personlighetens rettsvern sålydende: «Wer in seinen persönlichen Verhältnissen unbefügterweise verletzt wird, kann auf beseitigung der Störung klagen.»
Jeg nevner videre at den danske straffelov i §271, 2. stk. som svarer til vår straffelovs §249, har en bestemmelse om at sannhetsbevis for en pådømt straffbar handling ikke fritar for straff «når den fornærmede henset til handlingens karakter, tidspunktet den er begået og og hans forhold iøvrigt havde et rimeligt krav på at det pågældende forhold ikke nu blev fremdraget». Denne bestemmelse angår riktignok den strafferettslige side av spørsmålet, men
Side:1220
dens anvendelse forutsetter på samme måte som den siterte bestemmelse fra den sveitsiske sivillovbok en interesseavveining, og den gir også en anvisning på hvilke momenter som herunder bør tillegges vekt.
Det er også i denne forbindelse verd å merke at de fleste nordamerikanske stater anerkjenner en rett for en privatmann til å få være i fred («a right to privacy» eller «a right to be let alone»). Jeg kan for så vidt vise til §867 i «Restatement of the Law of Torts as adopted and promulgated by The American Law Institute». Her heter det: «En person som på en urimelig og alvorlig måte forstyrrer en annens interesse i ikke å få sine affærer brakt til andres kunnskap eller sin skikkelse utstillet for offentligheten, er erstatningspliktig overfor den annen.» I kommentarene hertil heter det at regelen «gir rettsbeskyttelse for den interesse som en person har i å få leve i en viss grad av upåaktethet, men denne beskyttelse varierer med tidens og stedets skikker og med saksøkerens vaner og yrke». Etter å ha fremholdt at en mann som står fram for å oppnå offentlig godkjennelse av seg selv eller sitt arbeid, må finne seg i endog uvelkommen publisitet, heter det videre: «En som mot sin vilje får offentlighetens blikk rettet mot seg på grunn av sin egen feil, som tilfellet er med en forbryter, er underkastet de samme begrensninger med hensyn til sin rett til å bli latt i fred. Skikk og bruk i samfunnet fører til samme resultat når det gjelder en som med urette er blitt tiltalt for en forbrytelse eller når det gjelder en som har vært offer for en sjokkerende ulykke. Begge grupper av personer er gjenstand for en legitim offentlig interesse i et visst tidsrom etter at deres opptreden eller vanskjebne har henledet offentlighetens oppmerksomhet på dem; inntil de er vendt tilbake til det lovlydige og tilbaketrukne liv som føres av det store flertall i samfunnet, er de underkastet de privilegier som utgivere av nyhetsstoff har til å tilfredsstille offentlighetens vitebegjærlighet når det gjelder deres ledere, helter, skurker og ofre». Som det fremgår av disse sitater fra amerikansk rett, gjenvinner forbryteren også der «a right to privacy» når han etter å ha sont straffen for sin forbrytelse atter finner sin plass i samfunnet.
For å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en intresseavveining, og jeg tar da først for meg de virkninger som en må regne med at en fremvisning av filmen «To mistenkelige personer» vil medføre for ankemotparten.
Ankemotpartens identitet med, lensmannsmorderen Madsen må en regne med vil bli kjent i videre kretser enn før. Filmen når frem til et langt større antall mennesker enn f. eks. et trykt skrift og er særlig levende i sin fremstillingsform. Den vil bli sett, omtalt og gjort til gjenstand for aviskritikk. Herunder må en regne med at detaljer fra de virkelige begivenheter blir gjengitt i presse og illustrerte blader, og det vil ikke være til å unngå at ankemotpartens identitet - til tross for at han har skiftet navn - vil bli avslørt for folk for hvem den tidligere var ukjent. Også blant dem som fra tidligere
Side:1221
kjente ankemotpartens forbindelse med lensmannsmordene, men hos hvem denne viten var trengt tilbake i bevisstheten, vil erindringen om dommen og dens karakteristikk av ankemotparten på ny bli kalt til live og medføre refleksjoner til ugunst for ham. Det glemselens slør som for ankemotparten, hans hustru og hans barn nå og i fremtiden er av vesentlig betydning, vil i stor utstrekning bli fjernet og de pinlige opptrin som herigjennom kan forårsakes ved folks nysgjerrighet og hensynsløshet, lar seg ikke på forhånd overskue.
Til dette kommer de psykiske lidelser som bevisstheten om å være gjenstand for oppmerksomhet og omtale i forbindelse med begivenheter som ankemotparten framfor alt vil glemme, nødvendigvis må medføre for ham. Jeg tenker ikke her på de alvorlige sjelelige kriser som han etter hva der er opplyst under saken, har gjennomgått i fengselet, men på den alminnelige erfaring at de fleste som har vært straffet, er særlig sårbare og ømtålige; de løslatte fangers kår er både objektivt og subjektivt så vanskelige og deres sosiale stilling så labil at så vel menneskelige som samfunnsmessige hensyn tilsier at de ytes all mulig støtte. På det kriminalpolitiske område er det derfor anerkjent som en samfunnsoppgave å legge vilkårene til rette for at den løslatte forbryter skal kunne gjenopptas i det normale samfunnsliv og ernære seg på hederlig vis. Et ledd i disse bestrebelser er nettopp å unngå enhver unødvendig publisitet om hans forbryterske fortid. I denne forbindelse må tas i betraktning den bølge i publisitetens skadevirkninger som selve tidsforløpet medfører for forbryteren. Under strafforfølgningen og i en viss tid etter domfellelsen er forbryteren gjenstand for en berettiget oppmerksomhet som han selv har fremkalt, og en mer eller mindre utbredt omtale av hans forbrytelse vil ikke øve noen vesentlig innflytelse på hans samfunnsstilling. Annerledes stiller forholdet seg etter utsoningen når han som løslatt fange skal gjennomgå den psykologisk og sosialt vanskelige prosess på ny å finne en plass i samfunnet. - Her spiller glemselens slør over fortiden for ham, hans pårørende og hans omgivelser en avgjørende rolle, og denne tilstand vil normalt vare inntil forbrytelsen er kommet på en sådan tidsavstand at publisiteten ikke lenger kan forårsake vesentlige skadevirkninger. Jeg tilføyer i denne forbindelse at ankemotparten har erklært ikke å ville motta erstatning i noen som helst form, men den hele tid har fastholdt sin protest mot fremvisningen.
Når jeg så mot hensynet til ankemotparten skal avveie filmselskapets interesser i en fremvisning av den film det her gjelder, er det å merke at den litterære, sceniske og filmatiske kunst har et berettiget behov for å hente stoff og ideer fra virkelige begivenheter og personer, og likeså at den kunstneriske behandling av dette stoff som sin naturlige forutsetning må ha hva en vanligvis kaller «kunstens frihet». Men for denne frihet kan likesålitt som for tale- og trykkefrihet oppstilles som et aksiom at den skal være uten skranker. De må alle tåle en begrensning hvor de krysses av andre, likeverdige samfunnshensyn eller hvor de kommer i konflikt med
Side:1222
de rettigheter som tilkommer enhver i et rettssamfunn - herunder også retten til ikke å bli tilføyet skade i utrengsmål.
For meg stiller da spørsmålet seg slik: Hvilke mål stillet den ankende part seg med filmen? - og var det for å nå disse nødvendig å legge filmen nær opp til det virkelige hendelsesforløp? Om det første forklarer filmselskapets direktør bl.a.: «Filmen ville skildre hvordan denne unge gutten litt etter litt gjorde Ekstrøm til sin helt og hvordan han til slutt fulgte denne brutale gangsteren på hans tyveritokter» - og videre: «Vi mente at den (filmen) ville ha en sterk moralsk og oppdragende betydning. At den ville virke på ungdommen, som her fikk se hvor falsk og farlig det var å gjøre asosiale individer som Ekstrøm til sine helter.»
Men var det da for å nå dette mål eller for den kunstneriske behandling av stoffet nødvendig i filmen å ta med nettopp de kjennetegn som i almenhetens erindring var knyttet sterkest til de virkelige begivenheter? Det står for meg som lite tvilsomt at svaret her må bli benektende. Hertil kommer at i det foreliggende tilfelle kjente selskapets produksjonssjef til at ankemotparten levde uten at han tilla dette noen som helst vekt; vedtaket om innspillingen ble fattet av selskapets styre i juli 1949 og innspillingen, som varte til inn i det nye år, begynte først i september. Omkring den 22. september 1949 ble selskapets direktør bekjent med at det var reist innsigelser mot innspillingen, og omtrent samtidig kom det protestskriv til produksjonssjefen fra en rekke organisasjoner på ankemotpartens hjemsted. Alt den 27. august s. å. hadde ankemotparten i anledning av en avisnotis om den planlagte innspilling protestert overfor Justisdepartementet og den 6. september s. å. hadde hans tilsynsverge rettet en lignende henvendelse til Justisdepartementet. I styremøte i filmselskapet den 13. oktober 1949 hvor protestene ble referert, ble det besluttet å fortsette innspillingen.
Jeg finner at filmselskapet, selv om det herved ble påført økte utgifter, etter at det var blitt kjent med ankemotpartens protest iallfall burde ha tatt skritt til å få filmen forandret med henblikk på å fjerne de trekk ved handlingen og teksten som i særlig grad markerte dens tilknytning til lensmannsmordet og ankemotpartens personlige deltakelse i dette drama. At filmens foran nevnte formål og den kunstneriske behandling av temaet skulle stille avgjørende hindringer i veien for en slik omarbeidelse, kan jeg ikke innse.
Ved en avveining av partenes interesser kommer jeg derfor til det resultat at hensynet til ankemotparten må tillegges avgjørende vekt, og at en fremvisning av den her omhandlede film under de foreliggende omstendigheter må betegnes som ubillig og virke støtende på den alminnelige rettsfølelse. Den ankende parts atferd i denne sak viser etter min mening en mangel på forståelse, hensyn og aktsomhet som overskrider grensen for det tilbørlige.
Da saken gjelder et spørsmål til hvis løsning lovgivning og tidligere domspraksis gir liten veiledning, finner jeg at det-ikke bør ilegges sakskostnader.
Jeg stemmer for slik
Side:1223
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall og tiltrer den begrunnelse som er gitt av byrettens dissenterende dommer. Jeg finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forby fremvisning av filmen.
Filmen søker sin tilknytning til en faktisk begivenhet som i sin tid i høy grad opptok sinnene og var gjenstand for offentlig interesse og oppmerksomhet. Den handler ikke om selve mordet på de to lensmenn, men om den ettersøkning som etterpå fant sted for å pågripe de to personer som var mistenkt. Handlingsforløpet ligger meget nær opp til virkeligheten. Det er bl.a. tatt med flere kjente detaljer som direkte er hentet fra mordsaken. Men filmen er ikke og gir seg heller ikke ut for å være en autentisk virkelighetsskildring. Og den gir ikke bare en fremstilling av selve flukten, en fremstilling som først og fremst tar sikte på å skape spenning og underholdning. Det som kanskje er det vesentligste trekk ved filmen, er at den kaster lys over de to gjerningsmenns karakter og tankeliv. Ved stadig tilbakevendende bilder fra deres tidligere liv, deres barndomsopplevelser og oppvekst søkes der gitt en psykologisk bakgrunn for de senere handlinger. Og når det gjelder selve drapet, fremstilles den ene av gjerningsmennene, den unge Gustav, som ankemotparten identifiserer seg med, som om han ikke er medskyldig i dette. I hvert fall vil filmen vekke den forestilling hos tilskueren at det her er liten eller ingen plass for fordømmelse eller straff. Filmen bygger for så vidt i det vesentlige på den fremstilling som er gitt av forfatteren Gunnar Larsen i hans bok «To mistenkelige personer», men filmen går et skritt videre enn forfatteren i retning av å fremheve de formildende og unnskyldelige momenter for Gustav. Om filmen kunstnerisk sett holder mål, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er nok for meg å konstatere at den som har laget filmen, foruten å ville lage en spennende underholdningsfilm, også har hatt kunstneriske intensjoner. Vi har med en film å gjøre som hverken er ren virkelighetsfilm (dokumentarfilm) eller fri kunst, men fri kunstnerisk behandling av et virkelighetsmotiv.
Jeg finner også grunn til å fremheve at filmen ikke inneholder de rette navn på de personer som tok del i det virkelige drama. Det er ingen opplysninger i filmen om ankemotpartens nåværende navn, familieforhold, oppholdssted eller yrke; det er ikke lagt an på å skape personlikhet, og filmen inneholder ingen andre opplysninger som kan tjene til ankemotpartens identifikasjon.
Da filmselskapets styre etter forslag fra produksjonssjefen traff vedtak om innspilling av filmen, var styrets medlemmer ikke kjent med at ankemotparten var i live og var løslatt fra fengselet. Etterat innspillingen var satt i gang, ble den protestskrivelse som en rekke stedlige organisasjoner sendte inn til produksjonssjefen, referert i styremøte i selskapet. Styret fant imidlertid ikke å kunne bøye seg
Side:1224
for protesten. De direkte utgifter til filmen beløp seg allerede da til over 70 000 kroner, og arbeidet kunne ikke stoppes uten betydelige økte utgifter for selskapet. Det ville også på det tidspunkt vært vanskelig og forbundet med store omkostninger for selskapet å legge arbeidet med filmen om slik at enhver tilknytning til virkelighetsmotivet ble sløyfet eller kamuflert. Etter hele opplegget i filmen ville det faktisk bety at det måtte skapes en helt ny film. Det avgjørende for styret når det traff vedtak om å fortsette innspillingen etter det tidligere godkjente manuskript, var imidlertid at styret ut fra sitt syn på filmens innhold og tendens ikke fant at det ved sin handlemåte gikk ankemotpartens rettigheter for nær. Etter min mening kan det ikke sies at selskapet ikke har hatt en aktverdig grunn for sin opptreden.
Ankemotparten har bygget sitt krav i denne sak dels på positive lovbestemmelser, spesielt straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og om krenkelser av privatlivets fred, dels på en ulovfestet rett om personlighetens rettsvern.
Jeg kan ikke finne at fremvisning av den foreliggende film kan ansees som en ærekrenkelse av ankemotparten. Men jeg vil peke på at uansett om filmens fremvisning skulle kunne oppfattes som en ærekrenkelse, er det dermed ikke sagt at fremvisningen blir rettsstridig og derfor kan forbys. Når det gjelder sanne opplysninger oppstiller loven nemlig det uttrykkelige vilkår at injurianten skal ha handlet uten aktverdig grunn eller ha opptrådt utilbørlig. Riktignok er dette bare satt som vilkår for straffansvar, men jeg antar at det samme må gjelde når det spørres om handlingen kan rammes av et sivilrettslig forbud. Om fremvisning av filmen kan ansees som utilbørlig, kommer jeg senere tilbake til.
Jeg kan heller ikke finne at det i dette tilfelle er plass for å gjøre bruk av bestemmelsen om krenkelse av privatlivets fred. Forholdet rammes etter min mening ikke av det objektive gjerningsinnhold i straffelovens §390. Også denne bestemmelse må imidlertid forstås med den begrensning at den bare rammer de rettsstridige krenkelser, og handlefrihetens grenser må trekkes opp etter de retningslinjer jeg tidligere har nevnt. Jeg viser i denne forbindelse til Innst. O. I for 1901/02 side 51, hvorav fremgår at ordene «uten påviselig aktverdig grunn» ble sløyfet som overflødige.
Jeg antar med førstvoterende at det i norsk rett - i likhet med hva der gjelder i mange andre land, som det er naturlig å sammenligne oss med - består et alminnelig rettsvern for personligheten. Dette rettsvern rekker lenger enn en kan komme fram til ved direkte tolking av positive lovbestemnmelser, for så vidt som det beskytter personligheten som totalitet og ikke innskrenker seg til å beskytte enkelte sider ved personligheten, f. eks. ære, legeme, retten til eget bilde, retten til privatlivets fred o.s.v. Når en imidlertid skal trekke opp de nærmere grenser for dette rettsvern, er det, så vidt jeg kan forstå, ikke tilstrekkelig å vise til at avgjørelsen herom beror på en interesseavveining. En må også fastslå den norm som gjelder for vurderingen. Jeg viser i denne forbindelse til det som førstvoterende
Side:1225
har nevnt om utenlandsk rett. Den sveitsiske lov beskytter bare mot krenkelser som er tilføyet «på ubeføyet vis», den danske lov henviser til en rimelighetsvurdering, og de amerikanske bestemmelser som er nevnt, gjelder bare tilfelle hvor en mann er krenket på en urimelig og alvorlig måte. I mangel av positive lovbestemmelser på dette område og av hensyn til sammenhengen i vårt rettssystem vil jeg ikke gå lenger enn til å fastslå som forbudt de krenkelser av personligheten som faller inn under utilbørlighetskarakteristikken.
Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å si at fremvisningen av den foreliggende film vil være utilbørlig.
De hensyn som taler for å tillate filmen og som i denne sak representeres av den ankende part, har sitt grunnlag i vår grunnlovbestemte rett til ytringsfrihet. Det er etter min mening grunn til ikke å legge andre og større bånd på denne ytringsfrihet enn dem som fremstiller seg som absolutt nødvendige, slik at der bare reageres overfor de åpenbare misbruk av friheten.
Når en på den annen side ser på de hensyn som taler for å forby filmen, er jeg fullt klar over de tungtveiende kriminalpolitiske hensyn som taler for at en løslatt langtidsfange, som gjør prisverdige forsøk på gjenvinne sin plass i samfunnet, så langt råd er hjelpes og støttes i sitt arbeid for resosialisering. Disse hensyn kan imidlertid ikke tillegges en absolutt virkning for alle tilfelle. Dette ville føre til den konsekvens, som så vidt jeg forstår heller ikke førstvoterende vil trekke, at enhver offentlig omtale av en forbrytelse skulle forbys fra det øyeblikk forbryteren er løslatt fra fengselet. Jeg nevner først at det for meg synes klart at forbrytelsen til enhver tid må kunne gjøres til gjenstand for behandling i den juridiske og medisinske faglitteratur og undervisning. Like klart synes det meg at den under visse vilkår også må kunne omtales i pressen og gjøres til gjenstand for kunstnerisk behandling i litteratur, på scene og også i film. Jeg viser her til førstvoterendes bemerkninger om den betydning tidsmomentet har ved bedømmelsen. Jeg antar imidlertid at det også er grunn til å fremheve at selve forbrytelsens art og betydning spiller inn når det skal avgjøres i hvilken utstrekning det kan og bør tas hensyn til den løslatte. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det må være et friere spillerom for enhver offentlig omtale og behandling av en forbrytelse av så helt enestående kriminell karakter, som den vi har å gjøre med i nærværende sak, enn hvor det gjelder et mindre oppsiktsvekkende og graverende forhold. Jeg peker i denne forbindelse på at den tidligere nevnte danske straffelov uttrykkelig fremhever handlingens karakter som et av de momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen. - Jeg kan heller ikke se at det i og for seg er noen grunn til å stille filmfremvisning i en annen og ugunstigere stilling enn andre kunstarter når det gjelder rettsstridbedømmelsen.
Når jeg ikke har funnet at filmfremvisningen i det foreliggende tilfelle kan betegnes som utilbørlig, er det dog særlig fordi jeg ikke har kunnet tilegne meg den oppfatning at de skadevirkninger som fremvisningen av filmen kan antas å medføre for ankemotparten og
Side:1226
hans nærmeste pårørende, og som selskapet kunne og- burde regne med da det traff sitt vedtak om å fortsette innspillingen, er så store som antatt av førstvoterende. Jeg viser for så vidt til det jeg før har sagt om filmens innhold og dens fremstilling av den unge Gustav. Nettopp fordi han fremstilles sympatisk og som uskyldig i drapet, vil filmens fremvisning så vidt jeg kan se ikke være egnet til å skade ankemotparten i hans omdømme. De som kjenner ham fra før og vet om hans deltakelse i drapet, vil etter å ha sett filmen snarere sitte igjen med et gunstigere inntrykk av ankemotparten enn tidligere. Jeg legger også vekt på at filmens fremvisning ikke kan antas å ville føre til at hans identitet blir kjent i større grad enn før. Jeg går ut fra at på hans nåværende hjemsted er folk flest kjent med at han har sont straff for sin deltakelse i lensmannsmordet. - Det som må tillegges større vekt når det gjelder å bedømme skadevirkningene, er etter min mening den påkjenning av psykisk art som en eventuell fremvisning vil være både for ankemotparten og hans nærmeste krets. Bare bevisstheten om at filmen går land og strand rundt og at begivenheten gjøres til gjenstand for omtale og diskusjon, vil i og for seg vekke ubehag og føles som en plage for dem. Det er også erfaringsmessig slik at løslatte langtidsfanger er særlig ømfintlige når det gjelder deres fortid og at motgang kan ha uheldige virkninger for deres innpasning i samfunnet. Dette er et forhold som en plikter å ta hensyn til når det gjelder den objektive bedømmelse av utilbørlighetsspørsmålet. Jeg kan imidlertid ikke tillegge dette moment en så avgjørende betydning at det kan bevirke en endring av mitt syn på denne sak.
Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen og Berger: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommerne Knut Glad, Erling Arnulf og Paul H. Vindhol):
A, X, leste i august 1949 en notis i avisen om at nå skulle lensmannsmordet filmes etter Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer». A, som var en av de forbrytere som tok del i lensmannsmordet i 1926 og som dengang bar etternavnet B, ble for sin befatning med saken dømt til livsvarig fengsel. Etter at han siste gang ble løslatt på prøve 1. august 1946, hadde han arbeidet som møbeltapetserer i X, Y og Z, hadde giftet seg og fått to barn. Sine statsborgerlige rettigheter hadde han fått igjen. Da A fikk se den foran nevnte notis i avisen, skrev han 27/8 1949 følgende brev til Justisdepartementet:
«Vedlagte avisutklipp forteller at Tancred Ibsen vil filme lensmannsmordet. Da undertegnede er en av de personer som var med i dette livets drama, og da det er jeg - og jeg alene som har lidd for dette og fremdeles lider for det, vil jeg spørre om Tancred Ibsen har noen som helst
Side:1227
rett til å gjøre det. Har han og konsorter rett til å berike seg på andres øde?»
Justisdepartementet forela saken for Riksadvokaten som 14/9 49 uttalte:
«Det kan ikke sees å foreligge noen lovhjemmel for å gripe inn overfor en filminnspilling av denne art. Men Riksadvokaten finner det, så vel kriminalpolitisk uheldig som lite smakelig at en forbrytelse som den foreliggende filmes så tidlig etter.»
I mellomtiden hadde også A's tilsynsverge, lensmann D, den 6/9 49 skrevet til Justisdepartementet for å henlede departementets oppmerksomhet på saken.
Straks etter innløp det protester til Tancred Ibsen og Gunnar Larsen fra sokneprest E, X, og fra en rekke organisasjoner på stedet med henstilling om å stanse innspillingen. Både Ibsen og Larsen svarte med den nærmere begrunnelse at de ikke kunne innse at det var noe galt å fremvise en film som dette, og protestene ble behandlet av styret i Norsk Film A/S, som besluttet å fortsette innspillingen.
Som svar på henvendelsen fra A og lensmann D sendte Justisdepartementet 19/11 1949 følgende brev til lensmannen:
«Man viser til tidligere telefonsamtale med herr lensmannen. Departementet har for sitt vedkommende ikke adgang til å forby en filminnspilling som kan virke krenkende overfor privatpersoner. Saken har vært forelagt for Riksadvokaten som i egenskap av påtalemyndighet har uttalt at det ikke kan sees å foreligge hjemmel for å gripe inn overfor en filminnspilling av denne art. På grunnlag av det som er opplyst i saken og under hensyn til at det foreløpig bare dreier seg om forberedende handlinger, er departementet tilbøyelig til å være enig i at det for tiden neppe er grunnlag for noen strafferettslig aksjon.
Det er imidlertid mulig at en fremvisning av filmen etter omstendighetene vil ansees som rettsstridig og straffbar og kunne gi anledning til straffesak, eventuelt rettslig forbud og erstatningssøksmål. For tilfelle av at A skulle bestemme seg for å få spørsmålet prøvet ved sivilt søksmål, vil han kunne gjore regning med å få bevilling til fri sakførsel av departementet ........»
Norsk Film A/S fortsatte innspillingen av filmen og da den var ferdig, ble den satt opp til premiere 2nen påskedag den 10/4 50. A uttok da forliksklage mot selskapet og saken ble behandlet i forliksrådet den 20/2 50, og henvist til retten. Stevning til Oslo byrett ble uttatt 21/3 1950. Samtidig begjærte saksøkeren rettslig forbud mot fremvisning av filmen, inntil berettigelsen av å vise den frem var rettskraftig avgjort. Denne begjæring ble tatt til følge ved byrettens kjennelse av 30/3 50.
Hovedforhandling i saken ble foretatt i dagene 21-25/9 1950 og i medhold av domstollovens §21, tredje ledd ble retten satt med tre juridiske dommere. Retten har sammen med partene og en rekke av vitnene sett den film som saken gjelder.
Saksøkeren hevder at filmen «To mistenkelige personer» liksom Gunnar Larsens bok av samme navn, handler om lensmannsmordet og lensmannsmordernes flukt, og i hvert fall at filmen (og boken) i sitt faktiske hendingsforløp er bygget slik opp på kjensgjerningene fra
Side:1228
mordsaken i 1926 at alle som husker saken vil oppfatte filmen som en film om lensmannsmorderne. Etterat saksøkeren har sonet sin straff, har fått sine statsborgerlige rettigheter igjen, har giftet seg og fått barn og er blitt en bra borger i samfunnet, finner han at en fremvisning av filmen vil virke ærekrenkende på ham og også utsette ham for hat og ringeakt, liksom den er egnet til å skade hans gode navn og rykte. Saksøkeren mener at selv om man måtte finne at filmens innhold er sant, så er fremvisningen av den rettsstridig fordi den ikke er diktert av noen aktverdig grunn og i hvert fall er utilbørlig fordi en film når så mange og fordi betydningen av å lage og fremvise filmen på denne måte ikke står i noe rimelig forhold til den skade fremvisningen kan få for saksøkeren og hans familie. Det er i denne forbindelse henvist til at saksøkeren på et tidlig tidspunkt protesterte mot innspillingen. Saksøkeren har henvist til straffelovens §246, §247 §249, nr. 2 og nr. 4 b.
Videre har saksøkeren anført at fremvisningen av filmen er rettsstridig etter straffelovens §390 fordi filmen gir offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. Han mener at den gir meddelelse om personlige forhold som nå vil krenke privatlivets fred.
Endelig hevder saksøkeren at en fremvisning av filmen vil bety en krenkelse av det personlighetens rettsvern som han mener han nyter etter norsk rett. Han ville bli stillet i gapestokken på ny til ubehag både for ham selv og familien, og ville også føle seg som foranledningen til at andre personer som filmen berører, kan føle seg såret eller krenket, f. eks. lensmennenes etterlatte og den sønn som Svensson hadde med sin kvinne. Saksøkeren mener at det ikke foreligger noen slik offentlig eller samfunnsmessig interesse i å lage og fremvise en film, som dette, at det kan berettige en krenkelse av hans rett til å få være i fred. En fremvisning av filmen kan bli en slik påkjenning for ham at det kan virke ødeleggende på hans vilje eller evne til å fortsette sitt liv som en bra borger. En avveiing av hans interesser av å få være i fred og de almene interesser som måtte være knyttet til fremvisningen av filmen, går etter saksøkerens mening i den grad i hans favør at det må ansees utilbørlig og rettsstridig å vise filmen frem. - - -
Saksøkte hevder for det første at filmens egentlige innhold er de psykologiske problemer den behandler. Det er bare den ytre ramme som er hentet fra lensmannsniordsaken og saksøkeren har ingen grunn til å identifisere seg med filmens Gustav. Drapet på lensmennene i 1926 vakte avsky og forbitrelse. Det var en affære som angikk offentligheten og ble hele offentlighetens eie. Kunsten må ha frihet til å utnytte den slags viktige eller oppskakende begivenheter som inspirasjon og grunnlag for kunstnerisk behandling. Det er ikke utillatelig å bruke virkelighetsmotiv så sant man ikke krenker noen med uriktig fremstilling eller falske beskyldninger, eller benyttelsen tjener uberettigede formål. Meningen med filmen er å skaffe god underholdning, og det er også hensikten at den skal virke belærende. Hensynet til økonomisk vinning har ikke vært motiverende og det henvises i denne forbindelse til at aksjonærene i selskapet er staten og en del kommuner og at virksomheten drives med statsstøtte.
Når det gjelder spørsmålet om ærekrenkelse, peker saksøkte på at
Side:1229
saksøkeren ble dømt for overlagt drap på den ene lensmannen og forsettlig drap på den andre. Han hadde allerede da en rekke grove tyverier på samvittigheten, til dels forøvet ved hjelp av dynamitt. I filmen forekommer intet om disse tyverier, og når det gjelder dra pene, fremstiller filmen Gustav som uskyldig i disse. Saksøkte hevder at filmen i det hele tatt ikke inneholder noen ærekrenkelse mot saksøkeren fordi den ikke omhandler ham, og fordi Gustavs rolle i filmen slett ikke er krenkende. Under enhver omstendighet holder filmen seg innenfor sannhetens ramme, dersom saksøkeren identifiserer seg med Gustav. Saksøkte hevder videre at saksøkeren ikke har noen rimelig grunn til å føle seg ærekrenket og at filmens fremvisning heller ikke er egnet til å skade hans gode navn og rykte eller å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Saksøkeren vil på grunnlag av Gustavs rolle i filmen komme til å stå i et bedre lys, når det gjelder hans forhold til lensmannsmordet, enn det han står i etter det som hendte i virkeligheten. Noen utilbørlighet fra saksøktes side hevdes ikke å foreligge. Saksøkte har utelukkende hatt aktverdige grunner for innspillingen og fremvisningen av filmen. Og når saksøkeren identifiserer seg med filmens Gustav, må man si at formen og måten han er fremstillet på er så skånsom som overhodet mulig. Det at fremstillingen skjer i form av film, som når så mange, kan ikke være nok til å si at formen er utilbørlig. Man må her se på totalvirkningen av fremstillingen og den er i tilfelle til gunst for saksøkeren.
Straffelovens §390 mener saksøkte ikke kan anvendes. Filmen omhandler ikke saksøkerens personlige eller huslige forhold. Lensmannsmordet er en offentlig tildragelse. Dessuten gir ikke filmen seg ut for å være noen virkelighetsskildring. Endelig er anført at det også her må kreves utilbørlighet, idet det ellers ikke kan sies å foreligge noen rettsstridig krenkelse.
Med hensyn til spørsmålet om krenkelse av personlighetsvernet har saksøkte henvist til at for at en krenkelse skal kunne ansees som rettsstridig, må det føres bevis for at det er rettsregler og ikke bare moralregler som krenkes. Det må være tillatt for kunsten å bruke virkelighetsmotiv, når det ikke tjener uberettigede formål. Lensmannsmordet er blitt en historisk begivenhet, som ga ideen til og danner den ytre ramme for Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer», som utkom i 1933 og fremdeles er å få i bokhandlene. Filmen er med en del forandringer bygget på denne boken, som det aldri har vært reist noen innsigelse mot. Det har aldri vært ansett som utillatelig å omtale større forbrytelser, selv om det kunne være pinlig for forbryteren og hans nærmeste. Og enn mer berettiget må det være å bruke en slik forbrytelse som motiv for en film, særlig når saksforholdet, som her, er endret til forbryterens fordel. Filmen har ikke til hensikt å skade og gir ikke nærgående opplysninger om saksøkerens nåværende navn, oppholdssted m.v. Etter så lang tid har selve forbrytelsen ingen aktuell interesse og er også av liten sensasjonsinteresse. Den kriminalpolitisk uheldige følge som en fremvisning av filmen kan få for saksøkeren, er bare et moment ved avgjørelsen av utilbørlighetsspørsmålet og ikke noe særskilt grunnlag. For øvrig hevdes det at det må være en lettelse for saksøkeren å vite at folk som oppfatter ham
Side:1230
som filmens Gustav, må få et bedre inntrykk av ham enn før. Dette skulle heller være egnet til å lette hans tilbakevenden til samfunnet. Saksøkte mener derfor at saksøkerens interesse i å få filmen stanset, må være ytterst svak, og hevder at det skal meget mer til for å anse fremvisningen for rettsstridig enn den eventualtitet at filmen kan virke pinlig på saksøkeren eller at den kan være skadelig for ham.
Når det har vært nevnt at filmen virker forbrytervennlig og forrående, har saksøkte innvendt at det motsatte har vært hensikten. Han tror filmen har en misjon som avskrekkende eksempel. For øvrig er henvist til at filmen er underkastet sensur etter lov nr. 4 av 25/7 1913 og at filmer ikke må godkjennes, dersom fremvisningen ville stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende. Den film saken gjelder er godkjent av sensuren, men forbudt for barn under 16 år. - - -
Retten skal bemerke:
Filmen «To mistenkelige personer» begynner med at to små barn finner to døde lensmenn i politiuniform. Det viser seg at lensmennene er skutt under forsøk på arrestasjon av to menn som har begått innbruddstyverier og som blir overrasket mens de sitter og spiser i skogen. De to forbrytere er en svenske, Ekstrøm, og en ung nordmann, Gustav. Man ser deres flukt fra åstedet, og at politiet kommer til stede og gjør sine undersøkelser. På åstedet finner politiet en snusdåse og på døren til innbruddsstedet en papirlapp med følgende påskrift: «Nu har du bonndjævel faatt en paahelsning av De fredløse.»
Man får nå se forbryternes flukt og ettersøkningen som varer i flere uker. I ettersøkningen og senere forfølgelsen deltar politi, soldater, heimevern og fly, og det sendes stadig ut meddelelser gjennom kringkastingen. Under forbryternes flukt får man gjennom deres samtaler og rolleinnehavernes spill et billede av forholdet mellom de to og av deres innstilling overfor samfunnet og reaksjon på forfølgelsen. Man får under dette også en billedmessig fremstilling, til dels i form av små streif, av episoder fra Ekstrøms barndom, og fra Gustavs hjem og hjemsted, da han ga seg i lag med Ekstrøm. Videre ser man i billeder bruddstykker fra selve kampen mot lensmennene gjennom Gustavs forsøk på å huske hvordan det hele gikk for seg. Filmen skildrer også forholdet mellom Ekstrøm og hans kvinne Anna, som han har et barn med og som er fremstillet som en bra kvinne, som til slutt går til det tunge skritt å anmelde Ekstrøm for å hindre at han skal gjøre barnet til den samme samfunnsfiende som han selv er. Slutten av filmen er at den unge nordmannen blir fakket og Ekstrøm skyter seg selv etter at han er blitt såret og skjønner at han ikke kan unnslippe sine forfølgere.
Filmen utgir seg ikke for å være noen beretning fra lensmannsmordet i 1926. Men akkurat som Gunnar Larsens bok som den er bygget over, har den i hvert fall i sitt ytre hendingsforløp en rekke likhetspunkter med lensmannsmordsaken. Således kan nevnes at det var to lensmenn som ble skutt, at forbryterne var en svenske og en ung nordmann, at forbryterne ble overrasket mens de spiste, at det ble funnet en snusdåse (som i filmen er gjengitt med billede fra politiets stikkbrev i 1926), at der ble funnet en papirlapp med samme påskrift som gjengitt
Side:1231
i filmen, at det var en flere ukers jakt på forbryterne og at nordmannen ble tatt mens svensken skjøt seg selv. Det snakkes i filmen også til stadighet om «lensmannsmorderne». Jakten på forbryterne ved hjelp av fly, heimevern og kringkasting viser at handlingen er henlagt til våre dager og det er åpenbart ikke meningen at filmen skal gi noen autentisk fremstilling av lensmannsmordet eller mordernes flukt. Hensikten med innspillingen har sikkert vært å lage en god og underholdende film. Filmselskapets produksjonssjef har om filmens tilblivelse forklart at da selskapets litteraturkonsulent kom med forslag om å lage en film over Gunnar Larsens bok, sa han først nei, fordi han fant det faktiske hendingsforløp for tynt. Etter å ha tenkt mer over saken kom han imidlertid til at her kunne ligge rammen til en psykologisk og oppdragende film. Først og fremst vise den mest interessante personen, nemlig Ekstrøm - et umenneske, men likevel med visse forsonende menneskelige trekk. Den skulle vise hvordan hendelser i Ekstrøms barndom hadde influert på hans innstilling til samfunnet. Videre kvinnen Annas kamp for å redde sitt barn fra å føre samme liv som Ekstrøm førte. Fremstillingen av Gustav og forholdet mellom ham og Ekstrøm skal vise hvor farlig det er for unge gutter å bli grepet av den slags «helter» som Ekstrøm var, - faren ved å begi seg ut med slike karer. Filmen søker også å vise at Gustav er uskyldig og gjør dette ved å la Gustav selv stadig forsikre at det ikke kan være han som har truffet lensmennene med de to skudd han avfyrte, ved å la Ekstrøm bytte revolver med Gustav og ved å la Ekstrøm tilstå overfor Anna idet han sier at han måtte gjøre det, for han hadde jo rett til å leve han også.
Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet eller den jakten etter forbryterne som den gang pågikk, har filmen så mange likhetspunkter med hendelsene omkring lensmannsmordet i 1926 at det ikke kan være noen tvil om at filmen både etter sitt innhold og på grunn av de kommentarer som alt er fremkommet i avisenes forhåndsomtale av filmen og som man må vente i forbindelse med filmkritikken, vil bli oppfattet av publikum som en film om lensmannsmordernes flukt, og at den således må sies å gjøre bruk av levende modell.
Når retten nå skal ta standpunkt til saksøkerens krav om forbud mot fremvisning av filmen, er det naturlig først å undersøke om dette er hjemlet i gjeldende lovbestemmelser. De bestemmelser det her kan bli spørsmål om, er de som er påberopt av saksøkeren, nemlig straffelovens §246 og §247, jfr. §249, pkt. 2 og pkt. 4 b samt §390.
Retten er kommet til det resultat at saksøkerens krav ikke kant bygges på disse lovbestemmelser.
Når det gjelder straffelovens §390 er man av den mening at filmen ikke kan sies å gi meddelelse om «personlige eller huslige forhold». Lensmannsmordet må nemlig betraktes som en historisk begivenhet, hvor saksøkerens deltakelse etter den publisitet saken i sin tid vakte, ikke kan ansees som noe «personlig» forhold.
Med hensyn til ærekrenkelsesbestemmelsene skal retten anføre: Saksøkte har i sin begrunnelse for at filmens fremvisning ikke vil være noen ærekrenkelse av saksøkeren, i ethvert fall som et viktig moment,
Side:1232
fremholdt de mange og grove forbrytelser som saksøkeren har gjort seg skyldig i. Norsk rett hjemler imidlertid ikke adgang til å gjøre en person fullstendig æreløs, selv om vedkommende har gjort seg skyldig i de groveste forbrytelser. Etter straffelovens §16 pkt. 1 kan man fradømmes de i dens §29 omhandlede rettigheter, men bare for et begrenset tidsrom. Når dette tidsrom er forløpet, må det være meningen at den skade på sin ære vedkommende ved forbrytelsen har lidt, skal være restituert. Etter straffelovens §75 kan den som er fradømt rettigheter som nevnt, få æresoppreisning når de i paragrafen omhandlede betingelser er til stede, bl.a. at vedkommende i tre år etter hovedstraffens utståelse har ført en hederlig vandel. Saksøkeren i nærværende sak har også fått sine rettigheter tilbake, riktignok ikke med hjemmel i straffelovens §75, men ved benådning i henhold til kongelig resolusjon av 2. desember 1949 hvor det ble bestemt at han skulle gjeninnsettes i de i straffelovens §29 nr. 2 nevnte rettigheter, hvilke rettigheter han var fradømt ved dommen i 1927.
Selv om saksøkeren identifiserer seg med filmens Gustav finner imidlertid retten at hans krav ikke kan bygges på straffelovens ærekrenkelsesbestemmelser. Retten mener nemlig at Gustavs rolle i filmen ikke inneholder noen ærekrenkelse eller ærekrenkende omtale av saksøkeren. Rettens flertall finner grunn til å komme litt nærmere inn på dette i sine særbemerkninger nedenfor.
Saksøkeren har videre som hjemmel for sitt krav påberopt seg reglene for personlighetens rettsvern. Dette emne er meget lite omhandlet i vår juridiske litteratur og norsk domspraksis vites ikke å foreligge av betydning for nærværende sak. Hos oss har vi ikke, som i en del fremmede land, noen alminnelig regel om personlighetens beskyttelse. Vi har en rekke særregler til vern om personligheten, som f. eks. straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser, ærekrenkelser, frihetsberøvelse, tvang og forstyrrelse av privatlivets fred, fotografilovens bestemmelser om rett til eget billede og endel bestemmelser i åndsverksloven. Men vår juridiske litteratur gir klart uttrykk for at det i norsk rett eksisterer et personlighetens rettsvern utover det som kommer frem i lovgivningen. I sine forelesninger over norsk personrett 95 skriver professor Arnholm i forbindelse med spørsmålet om bruk av «levende modell»:
«Det er selvsagt at en forfatter henter trekk fra mennesker han møter. Men spørsmålet melder seg når han ikke nøyer seg med å skildre typen, men gir skildringen en form som peker på en bestemt person. Her er det klart at man ikke kan gi fullstendig frihet eller sette noe absolutt forbud. Naturligvis kan skildringen bli rettsstridig fordi den er forvrengt. Men selv en riktig skildring behøver man ikke ubetinget å finne seg i. Og her spiller det i høy grad inn hvordan modellens forhold er. Privatmannen har krav på å være privatmann, så lenge han ikke foretar noe som utfordrer offentligheten, men ågerkarlen må finne seg i å bli utstilt selv om han nettopp har søkt de mørke kroker. Den som selv søker offentlighet, må finne seg i at hans offentlige liv blir tatt under en behandling som kan være hård og skånselsløs, når den bare ikke blir direkte perfid, men sitt privatliv må også han ha krav på å få beholde i fred.»
Og professor Knoph skriver i sin Oversikt over Norges Rett 49:
«Det er umulig å gi en nøyaktig fremstilling av hvor langt
Side:1233
personlighetens rettsbeskyttelse rekker. For det første lar det seg ikke alltid gjøre å holde denne skarpt ut fra de tilfelle da det gjelder andre interesser enn de personlige. ...... Derimot forsøker man i våre dager å skjerme de personlige interesser bedre enn før, da man ofte var tilbøyelig til bare å se på pengeinteressen. Dette har ført til at personlighetens beskyttelse ikke ansees uttømt med lovgivningens enkelte bestemmelser. Den rekker lenger, men hvor langt er ikke godt å si.»
I Åndsretten 580 sier Knoph:
«Om det på grunnlag av disse enkeltreglene kan sluttes at det også hos oss består en helt almen personlighetsrett i stil med den schweiziske, er kanskje tvilsomt. Svaret må avhenge av om man kan forstå de spredte reglene som utslag av et forutsatt alminnelig prinsipp av dette innhold, eller om man ikke pr. analogi iallfall kan fylle ut de positive enkeltreglene så meget at man nærmer seg til en alminnelig rettsbeskyttelse for personligheten.»
Retten antar etter dette at det i norsk rett eksisterer et personlighetens rettsvern ut over de spesielle lovregler på dette område, men at utstrekningen av dette rettsvern er uklar. Det lar seg også vanskelig gjøre å stille opp uttømmende og generelle momenter for bedømmelsen av når en handling skal ansees å krenke personligheten på en rettsstridig måte. Hvis man her ikke kan utlede noe av de lover vi har i denne materie eller av domspraksis, får man bygge på sakens natur og foreta en avveining av de kryssende hensyn og interesser som gjør seg gjeldende. En slik avveining blir man i realiteten henvist til også, hvor man som i Sveits, har en helt almen personlighetsrett, jfr. artikkel 28, I, i Schweizerisches Zivilgesetzbuch, som er sålydende: «Wer in seinen persönlichen Verhältnissen unbefugter-weise verletzt wird, kann auf Beseitigung der Störung klagen». Denne bestemmelse krever altså at det skal være «ubeføyet». Etter norsk rett må det formentlig forlanges at vedkommende handling må ansees utilbørlig i den grad at det overskrider det tillatelige og derfor må ansees som rettsstridig.
Åndsverksloven §12 og fotografilovens §3 §6 krever samtykke av den avbildede for at dennes personlige billede skal kunne offentliggjøres. Disse lover krever slikt samtykke uten å si noe om at offentliggjørelsen må være utilbørlig. Retten mener at man ikke kan gi disse positive innskrenkninger i åndsrettighetene og retten til fotografier analogisk anvendelse på spørsmålet om adgangen til å bruke levende modell i litteratur, teater og film, slik at samtykke fra vedkommende skulle være nødvendig uansett brukens utilbørlighet.
Når man så tar for seg den foreliggende sak, finner retten som før nevnt at filmen slik den vil bli oppfattet av folk, må sies å gjøre bruk av levende modell. Videre antar retten at spørsmålet om lovligheten av å bruke levende modell må være avhengig av om bruken etter omstendighetene kan ansees som rettsstridig.
Ved avgjørelsen av utilbørlighetsspørsmålet finner retten for det første å måtte godta saksøktes anførsel av at filmselskapet har hatt aktverdige grunner for innspillingen og fremvisningen av filmen og at det på ingen måte har vært hensikten å fornærme eller skade saksøkeren. Videre finner retten å måtte legge vekt på at filmen er bygget på en bok, som
Side:1234
utkom i 1933 uten protester og fremdeles er å få kjøpt i bokhandlene. Enn videre må det tas hensyn til de samfunnsinteresser som måtte knytte seg til innspillingen og fremvisningen av filmen.
Norsk Film A/S eies av det offentlige, og selskapets formål er å produsere film. Det er av interesse for samfunnet at det lages gode norske filmer. Det er opplyst at det har vært vanskelig her i landet å få gode originale filmmanuskripter fra forfatterne, og man har da sett seg om etter bøker som kunne være egnet til filmatisering. Saksøkte festet seg så ved Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer» og bygget en film på den. Hvorvidt den film som er laget, er en god film, kan det selvsagt være delte meninger om. Retten har festet seg ved at samtlige vitner som er knyttet til kunsten på en eller annen måte, og som forutsetningsvis skulle forstå seg på det, mener at det er en film av kvalitet. Av andre vitner som har sett filmen, er hevdet at den virker forbrytervennlig og brutal og kan påvirke ungdommen i uheldig retning.
En annen samfunnsmessig interesse ligger etter rettens mening i betydningen av at kunsten får en viss frihet til å bygge på virkelighetsmotiver. Det er klart at kunstneren og forfatteren i stor utstrekning må og bør inspireres av viktigere begivenheter i tiden. Det er kanskje ikke bestandig det lar seg gjøre helt å skjule motivet. Men man kan naturligvis ikke tillate at virkelighetsmotivet utnyttes på en hvilken som helst måte eller i sjikaneøyemed.
På den annen side har man hensynet til individet og dets rett til å få være i fred. Dertil kommer de uheldige kriminalpolitiske følger det kan få at det på denne måte offentlig rippes opp igjen i forbrytelser som er sonet og som har fått glemselens slør over seg.
Rettens flertall, dommerne Glad og Arnulf, skal bemerke:
Når man ikke kan finne hjemmel for saksøkerens krav i bestemmelsene i straffelovens ærekrenkelseskapitel, er det fordi filmens fremvisning ikke med rimelighet kan betraktes som noen krenkelse av saksøkerens æresfølelse, bl.a. av den grunn at det i filmen søkes forklart at Gustav ikke er skyldig i drapene, og fordi filmens Gustav ikke er fremstillet på noen for saksøkeren ufordelaktig måte. Forholdet går derfor etter flertallets mening ikke inn under gjerningsinnholdet i straffelovens §246. Av samme grunn mener flertallet at forholdet heller ikke går inn under straffelovens §247. Det faller nemlig ikke naturlig her å si at fremstillingen av Gustavs rolle i filmen er «egnet» til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Overfor den del av befolkningen som kjenner saksøkeren og hans rolle i det virkelige lensmannsmord, må det antas at saksøkeren skulle komme i et gunstigere lys enn før. Og de som ikke kjenner ham, vil ikke på grunnlag av filmen forbinde noe med saksøkerens person idag. Flertallet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om forholdet for øvrig dekkes av gjerningsinnholdet i straffelovens §247. Man finner nemlig at fremvisningen av filmen vil være utilbørlig og rettsstridig overfor saksøkeren ut fra de regler som antas å gjelde om personlighetens rettsvern.
Ved den interesseavveining som herunder må foretas har man på den ene side de momenter som er omtalt foran til fordel for å tillate filmens
Side:1235
fremvisning. Det bemerkes dog at da Gunnar Larsens bok utkom, satt saksøkeren i fengsel og at spørsmålet om lovligheten av boken ikke er prøvet.
På den annen side har man først og fremst hensynet til saksøkeren og hans familie. Som tidligere nevnt har det med årene trukket seg et glemselens slør over lensmannsmordet. Hvis filmen nå blir vist frem, må man regne med at litt eldre folk som ser filmen og som husker lensmannsmordet, vil få det gjenoppfrisket i sin erindring. Yngre mennesker, som ikke husker det, vil i stor utstrekning av andre mennesker eller gjennom avisene få høre hvordan det gikk den unge nordmannen i lensmannsmordsaken. Det kan også lett tenkes å komme spørsmål og bli gitt svar om hvordan den unge nordmannens livsforhold er i dag. Saksøkeren må med full rett kunne gå ut fra - dersom han fortsatt skikker seg bra - at glemselens slør med årene stadig vil bli tettere. Dette er han nå så meget mer interessert i som han også har hustru og barn å tenke på. Etter vitneprovene må en gå ut fra at hustruen har en vesentlig del av æren for at saksøkeren er kommet på rett kjøl igjen. Skulle filmen bli tillatt fremvist, ville dette slør - selv om selve filmen eller fremvisningen ikke kan ansees ærekrenkende - bli revet i stykker.
Saksøkeren har til tross for de alvorlige forbrytelser han som 18-åring ble dømt for, formådd å rette seg opp igjen slik at han der hvor han har sin bopel og sitt virke nå respekteres som en bra og samfunnsnyttig borger. Som følge herav har samfunnet på sin side vist ham sin tillit ved å gi ham hans statsborgerlige rettigheter igjen. Skal det nå rippes opp i hans forbrytelser som følge av fremvisning av filmen, vil dette for ham - som for andre i tilsvarende situasjon - lett kunne få ødeleggende virkning på hans hele sjelsliv. I denne forbindelse nevnes at overlæge Leikvam har opplyst at under saksøkerens fengselsopphold hadde han så alvorlige sjelelige kriser at det ble overveiet å erklære ham sinnssyk. Flertallet mener at det skal meget til for at det blir berettiget å gripe inn i et menneskes personlighetssfære på den måten som her aktes gjort. Men hertil kommer faren for tilbakefall til forbryterlivet, med de alvorlige konsekvenser dette kan få for saksøkeren og hans familie og derigjennom også for samfunnet. Det fremholdes stadig av folk som har med fanger å gjøre hvor vanskelig det er for disse på ny å opparbeide en stilling i samfunnet. De er ofte såre og bitre, og det skal lite til for at de blir motløse og likegyldige, slik at de faller tilbake til forbryterlivet igjen. Overlæge Leikvam har opplyst at saksøkeren er suggestibel og nærtagende, og han mener at når mannen selv har reagert og er sjelelig svak, kan det tenkes at en fremvisning av filmen vil virke skadelig på ham.
Flertallet vil på ingen måte bestride kunstnerens rett til å hente inspirasjon fra det daglige liv - også fra forbryterlivet. Men skal det kunne gjøres, må det forlanges at modellen tildekkes eller i ethvert fall forandres på en måte som ikke gjør den så tydelig gjenkjennelig som her.
Selv om lensmannsmordet var en begivenhet som i sin tid måtte kunne omtales og diskuteres offentlig, så var det ut fra en aktuell og almen interesse. Noen slik interesse foreligger imidlertid ikke i dag.
Side:1236
Sensasjonsinteressen om mordet - som neppe er beskyttelsesverdig - er i dag liten, men vil selvfølgelig bli betraktelig stimulert gjennom avisenes forhåndsomtale og ved selve fremvisningen.
Det har vært anført at lensmannsmordet bl.a. omtales i historiske oversikter og at dette må være berettiget. Flertallet er enig heri, og likeledes i at det må være berettiget å bruke det i vitenskapelige avhandlinger. Det er imidlertid noe ganske annet å fremvise det på en film, som blir sett av kanskje 500 000 mennesker og som har lett for på folk flest å virke mer virkelighetstro og intens enn f. eks. en bok som kanskje leses av noen få tusen. Man må også ha den mulighet for øye at filmen kan bli vist frem om igjen når noen år er gått.
Selv om filmselskapet har hatt aktverdige grunner, burde forsiktighet ha tilsagt det å undersøke om de som berørtes av lensmannsmordet ville reagere. Produksjonssjefen fikk på forhånd kjennskap til at saksøkeren var i live og saksøkerens protest kom tidlig under innspillingen. Det hadde derfor vært mulig å ta opp saken med saksøkeren og eventuelt å stoppe innspillingen før det var påløpet altfor store utgifter.
Etter flertallets mening ligger hovedtyngden i filmen og det som gjør den underholdende og spennende i selve jakten på morderne. Om filmen har overlæge Leikvam bl.a. uttalt at den etter hans mening kunne befryktes å ville virke skadelig på ungdommen. Generalsekretær Rummelhoff i Norges Forsorgs- og Verneforening har bl.a. uttalt at filmen ville kunne gi svake sjeler uheldige impulser.
Det må knytte seg klare og vektige samfunnsinteresser til filmens fremvisning for at denne skal være rettmessig. Selv om det er riktig at filmen holder kunstneriske mål og er underholdende, og selv om kunstnerens interesse i å bruke levende modell kan være stor, mener flertallet at verdien av dette på langt nær kan oppveie den betydning det har for saksøkeren og for samfunnet at lensmannsmordet nå ikke blir trukket frem igjen.
Flertallet finner at saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for saksøkte til å la den komme for retten. Saksøkte vil derfor ikke bli pålagt å erstatte saksøkeren eller det offentlige saksomkostninger. Det bemerkes at saksøkeren har hatt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel.
Dommer Vindhol er kommet til et annet resultat enn flertallet:
Jeg kan i det vesentlige tiltre såvel den fremstilling som er gitt om filmen, som dens forhold til Gunnar Larsens bok og til de virkelige hendelser i 1926. Jeg skal imidlertid gjøre noen supplerende bemerkninger.
I Gunnar Larsens bok er det ytre handlingsforløp lagt meget nær opp til begivenhetene i 1926 - lensmannsmordernes flukt og ettersøkningen etter dem -, dog således at fremstillingen preges av at forfatteren visstnok gikk ut fra at A var uskyldig i selve mordet. Den psykologiske skildring var imidlertid fri diktning. Boken høstet gjennomgående den største anerkjennelse av litteraturkritikken og er også under nærværende sak karakterisert som «et litterært mesterverk fra 1930-årene.»
I de tallrike litteraturanmeldelser fra dengang finnes visstnok bare en eneste innvending på det grunnlag at boken kunne være en hindring for A under bestrebelser for «å bli som en av oss andre», når han hadde
Side:1237
sonet sin brøde. Forlaget hadde ingen betenkeligheter ved å utgi boken, og det ble, såvidt vites, ikke fra noe hold antydet at den skulle være rettsstridig i forhold til saksøkeren. Det ser overhodet ikke ut til at dette har falt noen inn.
Filmen skiller seg i flere - til dels vesentlige - trekk fra boken og enn mer fra de virkelige begivenheter. Dette gjelder også personskildringen. Overfor boken ble av i ethvert fall en av anmelderne innvendt at den led av en mangel: Den sosiale bakgrunn for at de to hovedpersoner ble forbrytere. Filmen gir også noen glimt til belysning herav. Jeg innskrenker meg for øvrig i denne sammenheng til å understreke, at mens bokens Gustav - tross deltakelse i en rekke alvorlige forbrytelser - nærmest fremstilles som en viljesvak pjalt og som mer forkvaklet enn egentlig forbryter, så er filmens Gustav et ubeskrevet blad, inntil han i en slags ungdommelig - for ikke å si barnslig - beundring av den hensynsløse og fremfor alt sterke mann, som ikke slipper noen inn på seg, tigger seg til å bli med på den skjebnesvangre tur. Filmens Gustav er ikke skidret slik, at det er sannsynlig at han overhodet skulle kunne drepe noen, og det man etterhånden får se og høre, fritar ham også i publikums øyne for delaktighet i drapet. På flukten blir han nærmest tvunget med, dels av redsel for følgene, dels av frykt for Ekstrøm og dels ved direkte anvendelse av makt. Den alminnelige reaksjon, som også er kommet til uttrykk hos de vitner som har mislikt filmen og ikke funnet noe sympatisk ved Gustav, er at man føler medlidenhet med ham. Skal filmens Gustav sammenholdes med A fra 1926 - vel å merke på grunnlag av de handlinger denne ble dømt for -, kan det etter min oppfatning heller ikke bestrides at fremstillingen endog er mer enn sympatisk.
Som anført tidligere i dommen har det blant de avhørte vitner gjort seg gjeldende sterkt divergerende oppfatninger m. h. t. filmen. Jeg finner imidlertid grunn til å nevne, at av de vitner som kan betraktes som eksponenter for presse, litteratur og kunst, er den karakterisert som «en kvalitetsfilm med habile, til dels meget gode skuespillerprestasjoner» (teatersjef Jens Gunderssen), som «utmerket og psykologisk underbygget» (teatersjef Knut Hergel) og som «fengslende, fylt av dramatikk, en veldig utfoldelse av krefter for godt og ondt - med en god typeskildring» (redaktør Werner Erichsen). Det er også uttalt at den har et kultivert syn på det som kan skape forbrytere, og at den dertil uten at dette kanskje har vært hensikten - er en pedagogisk film (forlagssjef Henrik Groth).
Før jeg går videre, skal jeg gjøre et par bemerkninger i tilknytning til rettens uttalelser om utilbørlighet og rettsstrid. Det er ganske klart at selvom en handling eller handlemåte med rette kan kritiseres, så følger ikke derav at den uten videre er rettsstridig. Under vekslende forhold kan vurderingen variere fra den letteste misbilligelse til den mest utvilsomme fordømmelse. Et sted vil grensen for det rettmessige være overskredet, og når lovbestemmelser eller andre konkrete holdepunkter mangler, vil man måtte holde seg innenfor rammen av den alminnelige, festnede rettserkjennelse. Det er ikke nok at det foreligger ønskemål m. h. t. hva som bør være tillatt og ikke tillatt. Meget ofte vil
Side:1238
vurderingen herav være avhengig av hvilke hensyn den enkelte i kraft av innstilling og interesser tillegger størst vekt. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak, er da om en fremvisning av filmen griper inn i saksøkerens personlighetssfære på en i så utpreget grad dadelverdig måte, at grensen for det tillatte (lovlige) etter alminnelig rettsfølelse og rettserkjennelse er overskredet.
Så vidt skjønnes, er det moment som flertallet har funnet utslagsgivende, at fremvisningen av filmen - og den gjenoppfriskning av lensmannsmordet, som må formodes å bli en følge herav - kan fremkalle ubehagsfornemmelser hos saksøkeren, og at dette kan få konsekvenser for ham selv og hans familie. I tilknytning hertil har flertallet lagt vekt på at det dreier seg om en film, som rekker lenger enn f. eks. en bok.
Jeg erkjenner i fullt mon betydningen av de kriminalpolitiske hensyn. Etter min oppfatning kan imidlertid generelle synsmåter her bare tillegges betydning som bakgrunn for vurderingen i det foreliggende tilfelle. Det må i første rekke være en lovgivningspolitisk oppgave å sette alminnelige grenser for den journalistiske, litterære, dramatiske og filmatiske ytringsfrihet av hensyn til arbeidet med forbryteres resosialisering. Dersom det eksempelvis - uten at det forelå særlige forhold - skulle fastslåes at forøveren av de groveste og mest oppskakende forbrytelser kunne forhindre endog den mest skånsomme utnyttelse av «stoffet», ville det med atskillig tyngde også kunne hevdes at det da selvsagt måtte være utillatelig å gjøre mindre alvorlige forgåelser til gjenstand for behandling. Uten bestemte regler vil det, så vidt skjønnes, oppstå en høyst utilfredsstillende usikkerhet. Ved løsningen av et spørsmål som det foreliggende må derfor den konkrete vurdering også i den her omhandlede henseende være avgjørende. Men selv om vurderingen foretas ut fra den persons forhold, som den aktuelle sak gjelder, må man - når det er tale om å konstatere rettsregler til vern om personligheten - legge et visst jevnmål til grunn. (Jeg forutsetter da at inngrepet ikke er rettsstridig på grunn av skadehensikt eller ikke-aktverdige grunner.) En overømfintlighet kan like så litt i et sådant forhold som på andre områder gjøre en ellers rettmessig handling urettmessig.
Så vel i saksøkerens prosedyre som i flertallets bemerkninger er det kommet til uttrykk at saken nå ikke lenger har aktuell og almen interesse, en anførsel jeg oppfatter derhen at det er forløpet så lang tid, at det av den grunn ikke bør rippes opp i saken igjen. Det kan da kanskje være grunn til å nevne at saksøkeren også har anført (jfr. Riksadvokatens uttalelse av 14/9 1949) at det er uheldig «at en forbrytelse som den foreliggende filmes så tidlig etter.»
Uten å ville bestride at tidsmomentet i begge disse henseender vil kunne være av betydning under kriminalpolitiske overveielser, står det for meg slik at når argumentene anvendes samtidig for det samme tilfelle, synes konsekvensen å måtte bli en meget begrenset adgang til behandling av «offentlige begivenheter» av heromhandlede art, så lenge de impliserte eller deres nærmeste ennå er i live.
Jeg er ellers enig i at lensmannsmordet forlengst har tapt aktuell og almen interesse, - og at det skulle kunne vekkes noen «sensasjonsinteresse» omkring en kvart århundre gammel mordsak, som det ikke
Side:1239
knytter seg noe mystisk eller uoppklart til, kan jeg vanskelig tenke meg.
Når det er anført at filmen rekker lenger enn en bok, kan på den annen side også nevnes at den har en meget kortere levetid, men dessuten er den for den store masse av det kinosøkende publikum bare en enaftens underholdning. Heller ikke tror jeg at det kan legges særlig vekt på, at det, som i det foreliggende tilfelle, er visse detaljer (snusdåsen, stikkbrevet) som er hentet direkte fra de virkelige begivenheter. For det første vil de færreste mennesker etter et kvart århundre overhodet huske slike detaljer, men dernest spiller de nokså liten rolle, når det først er på det rene at filmen i ethvert fall indirekte har tilknytning til en bestemt begivenhet.
Fra den gruppe av vitner, som jeg tidligere har nevnt, er det med styrke fremholdt at «levende modell har vært brukt gjennom alle tider» (forlagsdirektør Harald Grieg), at «forfattere og kunstnere øser av livet» (teatersjef Knut Hergel), og at offentlige begivenheter, derunder oppskakende forbrytelser, lett vil sette fantasien i sving og må kunne være gjenstand for litterær og kunstnerisk behandling (forlagssjef Henrik Groth og forfatteren Hans Heiberg). Det er derfor også fremholdt, at det vil kunne ha uheldige, ja farlige konsekvenser for den dikteriske frihet og kunstens muligheter, om man ikke skulle kunne bruke offentlige begivenheter som bakgrunn eller grunnlag for dikterverker. Det synes meg klart, at hensynet til en fri utfoldelse av vitenskap, kunst og kulturlivet i det hele er samfunnsinteresser av høy rang.
Alle er imidlertid enige om at det her er et spørsmål om takt og om måten det gjøres på.
Hvorvidt det litterære eller kunstneriske resultat er blitt mer eller mindre vellykket, kan derimot neppe tillegges selvstendig betydning. For det første vil det ofte kunne være høyst divergerende oppfatninger - slik som i det foreliggende tilfelle - om kvaliteten. Men dernest vil det, når det spørres om gjeldende rettsregler, være uholdbart å knytte disse til kvalitetsmessige vurderinger på det litterære og kunstneriske plan. Jeg reserver er meg derfor uttrykkelig overfor vurderinger under prosedyren som at man «ikke vil gå glipp av noe ved ikke å få se filmen», og at den «ikke er noen sosial vekker», jfr. også antydninger fra flertallet og f. eks. uttalelsen hos Arnholm i hans Personrett side 95 om at Bjørnsons Paul Lange var «et dikterverk som lever etter at modellens skjebne har tapt den umiddelbare interesse».
Når jeg da mot denne bakgrunn skal foreta en avveining av de kryssende hensyn, kan jeg ikke se at en fremvisning av filmen skulle være urettmessig. Jeg henviser for så vidt til de forhold som er funnet bevist, og til de momenter jeg særlig har understreket, og skal kun tilføye: Filmen peker ikke hen på saksøkerens nåværende forhold. Hos dem som ikke kjenner saksøkeren, vil filmen neppe kunne fremkalle reaksjoner, som overhodet vil berøre ham. Hans person og forhold i dag interesserer ikke det store publikum. Og for dem som kjenner ham, vil hans virkelige andel i begivenhetene heller tilsløres og forskyves på en for ham gunstig måte. På den annen side kan jeg ikke skjønne at særlige, uheldige følger skulle være påregnelige. Vitnene fra hans hjembygd
Side:1240
har alle gitt uttrykk for at filmen ikke vil skade hans posisjon hos dem som kjenner ham. Jeg tilføyer for øvrig, at de opplysninger som foreligger om hans nåværende personlige forhold, og den sjelelige styrke som et saksanlegg av denne art bærer vitnesbyrd om, ikke indiserer noen nærliggende mulighet for tilbakefall. Det tjener kanskje i noen grad til forståelse, at han på spørsmål har erklært, at han mener filmens Gustav i det store og hele er overensstemmende med ham selv den gang. Saksøkerens barn er ennå meget små. Senere i livet vil det dessverre være muligheter for at de blir kjent med sin fars fortid, men jeg kan vanskelig tro at filmens fremvisning nå i så henseende vil gjøre noe fra eller til.
Etter det foran anførte stemmer jeg for at saksøkte frifinnes. Jeg slutter meg etter omstendighetene til at saksomkostningene oppheves. - - -