Hopp til innhold

Rt-1952-122

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1952-02-02
Publisert: Rt-1952-122
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 12/1952
Parter: Langstein Trafikaktieselskap (overrettssakfører Evald Rygh - til prøve ) mot Skatval kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg).
Forfatter: Eckhoff, Kruse-Jensen, Berger, Schei,, Wold
Lovhenvisninger: Skatteloven (1911) §44, §40, Skatteloven (1911)


Dommer Eckhoff: Langstein Trafikaktieselskap, Skatval, krevet for inntektsåret 1943 fradrag i skattbar inntekt med kr. 20000,00 som det hadde utbetalt et entreprenørfirma. Skattyterens begrunnelse var at det gjaldt en utgift til vedlikehold av selskapets kaianlegg, som var hjemlet fradragsrett i landsskattelovens §44b. Under ligningsbehandlingen våren 1944 nektet Skatval ligningsnemnd å godta beløpet til fradrag i inntekten, og tvisten ble etter utpantning overført til behandling i søksmåls former.

Stjør- og Verdal herredsrett avsa 4. juni 1947 dom med denne domsslutning:

«Utpantning avholdt av lensmannen i Stjørdal den 4. januar 1946 hos Langstein Trafikaktieselskap A/S for herredsskatt til Skatval for året 1944-45, kr. 8995,20, samt den til grunn for skattekravet liggende ligning stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Trafikaktieselskapet påanket saken til Frostating lagmannsrett, som avsa dom 24. juni 1949. Domsslutningen lyder:

«Herredsrettens dom stadfestes.

I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler Langstein Trafikaktieselskap A/S innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen til Skatval kommune kr. 500.00.»

Lagmannsrettens dom har selskapet påanket til Høyesterett, og det har under forhandlingen lagt ned følgende påstand:

«Frostating lagmannsretts dom av 24. juni 1949 oppheves.

Den påklagede utpantning, avholdt hos Langstein Trafikaktieselskap den 4. januar 1946 stadfestes for kr. 5312,50 og for øvrig underkjennes.

Side:123


Skatval kommune tilpliktes å betale Langstein Trafikaktieselskap sakens omkostninger for alle retter.»

Skatval kommunes påstand lyder:

«At de avsagte dommer stadfestes, dog således at utpantningsbeløpet nedsettes til kr. 6 612,81.

At Langstein Trafikaktieselskap tilpliktes å betale Skatval kommune sakens omkostninger for alle retter.»

Som det vil fremgå av herredsrettens domsslutning sammenlignet med kommunens påstand for Høyesterett, er skattebeløpet redusert fra kr. 8995,20 til kr. 6612,81. Grunnen til denne nedsettelse er at det er foretatt en reduksjon av det skattbare inntektsbeløp for 1942, som dermed inngår med et mindre beløp i gjennomsnittsberegningen for årene 1941, 1942 og 1943. Den ankende part har ikke hatt noe å bemerke til den rettelse som er foretatt.

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak og fremlagt enkelte nye dokumenter. Men saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for herredsrett og lagmannsrett.

Jeg er kommet til det resultat at Skatval kommune må gis medhold, og jeg kan i alt vesentlig erklære meg enig i lagmannsrettens domsgrunner.

Det er i saken på det rene at utbetalingen ikke knytter seg til et avsluttet eller pågående vedlikeholdsarbeid. Etter mitt syn er det i denne sak ikke grunn til å avgjøre om og i tilfelle i hvilken utstrekning skattelovens §44b kan hjemle fradragsrett for utbetalinger som gjelder et fremtidig vedlikeholdsarbeid. Det er vel mulig at dette nok kan tenkes i forhold hvor utbetalingen skjer i henhold til forpliktelse i inngått kontrakt om reparasjon og hvor forutsetningen er at vedlikeholdsarbeidet skal utføres kort etter betalingen. Men i denne sak må det være klart at enhver grense er overskredet. Jeg nevner at utbetalingen er foretatt uten noen forpliktelse overfor entreprenøren, og at det var gått over ett år etter opprettelsen av kontrakten uten at arbeidet var påbegynt, ja endog uten at det var noen plikt for entreprenøren til å begynne. Selv om man som selskapet hevder, noe kommunen benekter, må gå ut fra at det foreligger en avtale om rent vedlikehold, er jeg enig med lagmannsretten i at det her i virkeligheten ikke gjelder en betaling av en vedlikeholdsutgift, men en betaling som nærmest må bli å anse som en slags avsetning til dekning av fremtidig vedlikehold. En avsetning som denne gir skatteloven ikke fradragsrett for.

For mitt resultat er det da ikke nødvendig å ta standpunkt til om kontrakten gjaldt vedlikeholdsarbeid eller om den gjaldt oppførelse av et nytt og annet kaianlegg enn det gamle. Det vil følgelig også være upåkrevet å ta standpunkt til om ligningsnemnda har foretatt et skjønn over fordelingen av de kr. 20 000,00 på vedlikehold og nyanlegg, og om dette skjønn var holdbart. Jeg er da også på dette punkt enig med lagmannsretten.

Den ankende part bør betale saksomkostninger også for Høyesterett. Beløpet settes til kr. 2000,00.

Side:124


Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at utpantningsbeløpet nedsettes til kr. 6612,81.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Langstein Trafikaktieselskap til Skatval kommune 2000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Schei og Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Gabriel Lund):

Saksøkeren, Langstein Trafikaktieselskap eier et kaianlegg som ligger i Skatval herred og selskapet driver spedisjon av varer over kaien. Forretningen er særlig bygget på den svenske transitt over Meråkerbanen og konkurransen så vel med svenske som norske havner har vært stor. Siden tilbakeslaget etter forrige verdenskrig har selskapet vært vanskelig økonomisk stillet. Det er ikke delt ut utbytte, styret har - bortsett fra 2 år under den siste krig - ikke hevet godtgjørelse og anlegget har inntil 1937 da det ble truffet en ordning, vært drevet av Stjørdalens Sparebank som brukspant.

På grunn av den dårlige økonomi er gjennom mellomkrigsperioden kun det mest påkrevede vedlikehold, som utskiftning av kaistolper m.v., blitt utført. Anlegget er derfor blitt stadig mer forfallent.

Under okkupasjonen ble kaien tatt i bruk av tyskerne. Inntektene steg og de økonomiske forhold ble rommeligere for selskapet. Etter erfaringen fra første krig besluttet styret å anvende overskuddet på sin faste eiendom og underskrev den 22. oktober 1942 en kontrakt med A/S Trondhjem Cementstøperi og Entreprenørforretning - i det etterfølgende kalt Cementstøperiet - om utførelse av sprengnings-, betong-, jernbetong- og trearbeider ved ombygging og forsterkning av Langstein kai, således at det kunne lastes og losses jernbanevogner ved trekaien for tilsammen kr. 110 000,00 på nærmere fastsatte vilkår. I henhold til post VIII i denne kontrakt betalte saksøkeren til firmaet overensstemmende med vilkårene i 1942, kr. 40 000,00 og i desember 1943 utenom vilkårene, kr. 20 000,00, hvilket sistnevnte beløp er foranledningen til nærværende sak.

På grunn av materialvansker er arbeidet ikke satt i verk.

Beløpene ble av saksøkeren ført til utgift for selskapet over vedlikeholdskontoen og ført til fradrag i inntekten for vedkommende år i selvangivelsen. Overensstemmende med gevinst- og tapskonto pr. 31. desember 1943 ble vedlikeholdsutgifter i selvangivelsen, datert 1. april 1944 fratrukket med kr. 26 789,79, hvilket skjedde etter konferanse med ligningssekretæren i Skatval.

Den 27. april 1944 ble det holdt ligningsmessig kontroll av kontrollør Brokstad på selskapets kontor i Trondheim med bokettersyn for årene 1941, 1942 og 1943. Herunder ble kontrolløren oppmerksom på de foretatte utbetalinger over vedlikeholdskonto. Han kom med bemerkninger

Side:125

herom i sin rapport til Skatval ligningsnemnd av 29. april 1944, hvilket hadde til følge at ligningsmyndighetene i Skatval nektet å godkjenne til fradrag i selskapets selvangivelse for inntektsåret 1943 de foran nevnte kr. 20 000,00 som var inkludert i de samlede vedlikeholdsutgifter kr. 26 789,79. Saksøkerens skatt for året 1944 45 ble etter dette beregnet til kr. 8877,70. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og Jens Fagereng og dommer Kj. Bugge):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Om sakens gjenstand og de nærmere faktiske omstendigheter vises til herre ds rettens dom.

Kontrakten av 22. oktober 1942 mellom selskapet og Cementstøperiet viser med hensyn til arbeidets art og omfang til teknisk beskrivelse av 15. september 1942. Det heter i denne beskrivelse blant annet: «Kaien skal forsterkes og utbygges således at jernbanespor kan føres ut på trekaien hvor dette trafikeres av jernbanevogner. Trekaien forsterkes ved nye peleåk som påsettes tenger og kryss og pålegges åser i fornøden utstrekning. Sviller legges herpå og skinner som må leveres for byggherrens regning fastsettes hertil. For å få jernbanevogner ut på kaien utføres en ilandføringsbro, delvis utført i kultbetong og armert betong som fundamenteres ned på fjell. Ilandføringsbroen utføres med trau så den kan sikres god ballast og konstrueres så sterk at lokomotiv kan kjøre helt inn til trekaien.»

Under granskingen av kaianlegget ga vitnet Reinertsen, som i 1942 var ansatt som ingeniør ved Cementstøperiet og som sådan hadde planlagt arbeidet, en nærmere utredning om hvordan arbeidet var tenkt utført.

Det må antas at det vesentligste av kontraktsummen kr. 110 000,00, vil falle på utbyggingen og forsterkningen av kaien for det nye jernbanespor, men noe vil også falle på reparasjon av den øvrige del av kaien. Det må antas at utbyggingen for det nye jernbanespor i noen utstrekning vil minske nødvendigheten for reparasjon av de øvrige deler av kaien.

Hovedideen i planen er å få jernbanespor på kaien ytterst mot sjøen således at overføring av gods fra og til jernbane og fartøy kan foregå direkte. Ved et sådant arrangement vil kunne innspares den transport som hittil har foregått over kaien til og fra jernbane - på selskapets område på land og fartøy.

Det er fra selskapets side hevdet at det i 1942 sto overfor den situasjon enten å gå til det i saken omhandlede arbeid eller la foreta en hovedreparasjon som ville ha kostet like meget. Det planlagte arbeid ville med andre ord ha erstattet en hovedreparasjon. For lagmannsretten foreligger imidlertid ikke fullstendige opplysninger om hva en hovedreparasjon ville ha kostet.

Det er på det rene at selskapet gjennom årene har foretatt ordinære avskrivninger på sine anlegg hen medregnet kaien. Fradrag til vedlike hold er oppgitt til omkring kr. 6000,00 7000,00 pr. år for samtlige anlegg.

Det må antas at kaiens forfatning i dag ikke er vesentlig annerledes

Side:126

enn den var i 1942. Kaien er ikke i god stand og hele anlegget er lite tidsmessig.

De kr. 20 000,00 som saken gjelder, ble i desember 1943 i selskapets bøker ført over vedlikeholdskonto som en utbetaling til Cementstøperiet. Posten har senere ikke forekommet i bøkene.

Kontrakten av 22. oktober 1942 inneholder ikke noen bestemmelse om tidspunktet for arbeidets igangsetting. Det var i 1942 knapphet på de materialer som måtte til for det arbeid det her gjelder. Dessuten gjaldt rasjoneringsbestemmelser og der forelå også direkte forbud mot bruk av en del såkalte krigsviktige varer. Det må derfor antas at det allerede ved inngåelsen av kontrakten har stilt seg uvisst for selskapet når arbeidet kunne påbegynnes. Da utbetalingen av de kr. 20 000,00 fant sted over et år senere, forelå heller ingen avtale om iverksettingen av arbeidet. Selskapet har som en grunn for utbetalingen anført at det ønsket å sikre seg sin tur hos entreprenøren. Dette vis er at det ved utbetalingen var på det uvisse for selskapet når arbeidet kunne ta til. Materialsituasjonen var i desember 1943 enda vanskeligere enn den var høsten 1942.

Ut over selskapets anførsel om at hadde en fått tak i en vare, så manglet en annen foreligger ingen opplysninger om hva der er foretatt for å få satt det planlagte arbeid i verk.

Lagmannsretten er kommet til det resultat at selskapet ikke kan gis fradrag for de omhandlede kr. 20 000,00 i inntekten for 1943. Landsskatteloven bestemmer i §40, siste ledd, at fradrag foretas i alminnelighet for den termin som utgiften er utbetalt i. En skattyter er således til en viss grad selv herre over når en utgift skal komme til fradrag. Men når det gjelder vedlikeholdsutgifter må det antas å være en forutsetning at det iallfall for forskuddsbetalinger er en viss sammenheng i tid mellom tidspunktet for utbetalingen og utføringen av det arbeid utgiften knytter seg til. Etter det som foran er anført finner lagmannsretten at det i dette tilfelle ikke foreligger noen sådan sammenheng.

Det bemerkes her at lagmannsretten er enig med herredsretten i at det vil være vanskelig å treffe en forhåndsavgjørelse om hva som vil bli å anse som vedlikehold og hva som nyanlegg av det påtenkte arbeid. Selskapet har her ikke hatt vedlikeholdsutgifter for kr. 20 000,00. Det er heller ikke iverksatt eller forberedt arbeid ved anskaffelse av materialer eller på annen måte. Utbetalingen av beløpet til Cementstøperiet må nærmest bli å anse som en slags avsetning til dekning av fremtidig vedlikehold. Vår skatterett antas ikke å hjemle fradrag i inntekt for avsetninger til fremtidig vedlikehold. - - -

Side:127