Rt-1952-1306

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1952-12-20
Publisert:	Rt-1952-1306
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 102 B/1952
Parter:	1. Kaare Sjølie, 2. Anne Sjølie (høyesterettsadvokat Finn R. Skjødt) mot Glommens og Laagens Brukseierforening (høyesterettsadvokat R. Karlsrud).
Forfatter:	Qvigstad, Holmboe, Helgesen, Wold, Dissens: Dolva
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §184, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Vassdragsreguleringsloven (1917), §384, §20

Dommer Qvigstad: Den 11. desember 1940 besluttet Arbeidsdepartementet den midlertidig statsregulering av Storsjøen i Rendal ved 1,5 meter oppdemning. Reguleringens varighet var satt til fem år. Ved kgl. res. 21. september 1945 ble denne midlertidige regulering tillatt fortsatt ved Glommens og Laagens Brukseierforening inntil 1947. For reguleringsperioden 1940-45 ble erstatningsbeløpene fastsatt ved skjønn avhjemlet 28. juli 1941 og 17. februar 1942.

Ved kgl. res. av 25. juli 1947 har Brukseierforeningen fått tillatelse til å foreta en varig regulering av Storsjøen for et tidsrom av 50 år. Tillatelsen omfatter to alternativer, A med regulering mellom kote 248 og 251,64 og B med regulering mellom 250,04 og 251,64. Ekspropriasjonsunderskjønn ble avhjemlet ved Sør-Østerdal herredsrett den 19. august 1948. Overskjønn ble avhjemlet den 28. mars 1950 ved samme rett.

Overskjønnet er av Anne og Kaare Sjølie påanket til Høyesterett den 5. mai 1950.

Av ankeerklæringen gjengis grunngiingen:

«II. Anken gjelder de trufne avgjørelser vedrørende takst nr. 2, Kaare Sjølie, takstfelt II, gnr. 35 bnr. 18 i Åmot, Løsset, nordre gårdsskog, takstfelt III, gnr. 35 bnr. 13, Sjømoen, takstfelt X, XI og XII, gnr. 35 bnr. 32, Neverdalsvika, Neverdalsbekken og Tømmernesvika.

Side:1307

Takst nr. 3, Anne Sjølie, takstfelt I, gnr. 35 bnr. 10 i Åmot, Skjelvemålingen.

De ankende parter påanker skjønnet til opphevelse på de nevnte punkter på grunn av feil i saksbehandlingen og i rettsanvendelsen.

III. Følgende punkter vil særlig bli påberopt til støtte for anken.

1. Det har meget sterkt vært fremholdt av de ankende parter både muntlig og skriftlig at det foreligger særlige forhold med hensyn til tømmerdriften i Storsjøen sønnenfor Sandnesset, som begrunner øket erstatning både til foranstaltninger en gang for alle og store årlige merutgifter til floring og eventuelt utislag. De kjensgjerninger som foreligger er at de ankende parters tømmer til Storsjøen før reguleringen hvert år uten unntagelse ble lagt på is på Storsjøen, i senere år i samsvar med unntagelsesfri dispensasjon fra Tømmermålingen - at dispensasjon er nektet etter at reguleringen er satt i kraft, i samsvar med Tømmermålingens og Fellesfløtningens syn på reguleringens innflytelse på isforholdene sønnenfor Sandnesset - at de ankende parter derfor har måttet omlegge hele sin tømmerdrift til Storsjøen med opparbeidelse av nye tømmerveier og floringsplasser på land, og med betydelig økede årlige utgifter, og at disse merutgifter skyldes reguleringen og følgelig må erstattes.

At disse synspunkter er riktige ble slått fast alt ved skjønn for den midlertidige regulering av Storsjøen 1941, hvor retten bemerker:

«Det har under forretningen vært reist spørsmål om hvorvidt det skal ytes erstatning til ekspropriater ved Storsjøen sønnenfor Sandnesset for at disse under reguleringsperioden ikke får anledning til å legge sitt tømmer på isen. Det er i den anledning opplyst at det etter det fløtningsreglement som gjelder for Storsjøen er forbudt å legge tømmer på isen, men at distriktssjefen har adgang til å dispensere fra dette forbud for så vidt angår strekningen nedenfor Sandnesset, og enn videre at dette alltid hittil har vært gjort, men har distriktssjefen som vitne under skjønnet erklært, at sådant dispensasjon på grunn av reguleringen heretter ikke vil bli gitt. Retten antar at angjeldende ekspropriater under disse omstendigheter har krav på å bli tilkjent erstatning for den skade de herved påføres og har derfor tatt dette i betraktning ved ansettelsen av erstatningen for ulempe ved tømmedrift.»

Det er en feil når det påankede overskjønn helt har unnlatt å berøre de nevnte momenter i sin begrunnelse, og i steden behandler dens faktiske isdannelse fra år til år, og den innflytelse denne etter rettens mening burde ha på muligheten for tømmerlegging på is. Retten bemerker)

«Vedkommende forholdene i Storsjøen syd for Sandnesset bemerker overskjønnsretten, at etter de foreliggende opplysninger, og da særlig de sakkyndiges uttalelser, må legges til grunn at reguleringen ikke volder vesentlig endring i isdannelsen, bortsett fra en strekning ovenfor dammen. De skadelige virkninger som reguleringen allikevel medfører, særlig ved at det dannes råker og at isen blir utsatt for sprekkdannelser, tas det hensyn til ved takstene.»

Side:1308

Retten er her uoppmerksom på at selv om isen under kolde vintrer faktisk skulle være tilfredsstillende stykkevis sør for Sandnesset, ville vanskeligheten i mellomliggende milde år nødvendiggjøre alle de store foranstaltninger til opparbeidelse av floringsplasser og nye tømmerveier etc. på land.

Overskjønnets feilaktige synspunkter har bl.a. ført til at de ankende parter er unndratt enhver erstatning for de økede utgifter ved tillegging på land istedenfor på is.

2. Skjønnsretten har videre gjort den feil at skogteig nr. 7 samt «skog under Berget» og «Finnskjeggteigen» som alle drives til Søndre Rena, er taksert som skog til Storsjøen. Følgen av dette er at disse skogteigene ikke er tilkjent årlige erstatninger for floring og utislags-omkostninger, i motsetning til alle andre Løssetskoger til Søndre Rena.

3. Det er videre en feil når overskjønnsretten i stor utstrekning har omgjort årlige erstatninger, fastsatt av underskjønnet, til pengebeløp en gang for alle. Dette er gjort uten noen bemerkninger i skjønnsgrunnene, og uten å spørre de ankende parter, som har gitt uttrykk for at de foretrekker årlige erstatninger. Forholdet strider bl.a. mot vassdragsreguleringslovens §16, punkt 5.

4. Endelig har overskjønnsretten fastsatt saksomkostningene etter vassdragsreguleringslovens §20 ulike for de forskjellige møtende advokater, uten at det er gitt noen begrunnelse for dette. Tvert imot fremhever retten i sin beslutning at «saksøkeren er ikke blitt fritatt for betaling av, noen del» av utgiftene til teknisk og juridisk bistand. De ankende parter, som har hatt store særinteresser å fremholde særlig langs Storsjøen sør for Sandnesset, har bare fått seg tilkjent kr. 84,00 pr. arbeidsdag til juridisk assistanse, mens det store flertall av grunneierne har fått kr. 150,00 pr. dag. For underskjønnet er alle advokater satt på like linje.

I mangel av noen begrunnelse må en gå ut fra at det her foreligger en misforståelse fra overskjønnets side, eller eventuelt en ren vilkårlighet. Forholdet med saksomkostningene er gjort til gjenstand for kjæremål til Eidsivating lagmannsrett, og vil bare komme i betraktning under nærværende anke for så vidt lagmannsretten skulle finne at kjæremål ikke er den rette vei til å få spørsmålet prøvet. Etter de foreliggende lovbestemmelser kan dette stille seg litt tvilsomt, og det er derfor nødvendig for sikkerhets skyld å ta punktet med i ankeerklæringen.»

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Det påankede overskjønn oppheves for så vidt angår de trufne avgjørelser under takst nr. 2, Kaare Sjølie, gnr. 35 bnr. 18 i Åmot, Løsset nordre, gårdsskog (takstfelt II), gnr. 3 bnr. 13, Sjømoen (takstfelt III) og gnr. 35 bnr. 32, Neverdalsvika, Neverdalsbekken og Tømmernesvika (takstfelt X, XI og XII). Videre for takst nr. 3, Anne Sjølie, gnr. 35 bnr. 10 i Åmot, Skjelvemålingen (takstfelt I).

For disse poster hjemvises overskjønnet til ny behandling av nye skjønnsmenn og administrator.

Side:1309

2. Saksomkostninger ved overskjønnet for takst nr. 2-5 for nødvendig juridisk bistand settes til kr. 6 200,00, subsidiært til kr. 4 125,00 utover godkjente utlegg.

Subsidiært oppheves overskjønnets fastsettelse av saksomkostningene, og fastsettelsen hjemvises til ny behandling ved overskjønnet.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Av ankemotpartens tilsvar av 20. mai 1950 finner jeg grunn til å gjengi følgende:

«1. Overskjønnsretten påståes å ha bedømt forholdene syd for Sandnesset i Storsjøen feilaktig. Begrunnelsen for anken på dette punkt angår imidlertid hverken rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. De ankende parters fortolkning av overskjønnets uttalelse har ikke noe holdepunkt i overskjønnet. Overskjønnsretten sier direkte at den har tatt hensyn til isvanskelighetene. Skjønnsretten kan ikke være forpliktet til nærmere å spesifisere i hvilken grad den har tillagt isvanskelighetene vekt. Det er ingen grunn til å tro at overskjønnsretten har oversett noen av de argumenter som gikk igjen både for underskjønnet og for overskjønnet, ikke en men gjentatte ganger. I det hele var det en av de ankende parters hovedpåstander at isen sønnenfor Sandnesset ikke ville bli brukbar og ikke bli tillatt brukt for tømmertillegging. De ankende parter fremla også ved overskjønnet et omfattende hefte med skadepåstander for de forskjellige takstfelter hvor isvanskelighetene er påpekt. Heftet fremlegges herved. Videre ble det ført både vitner og sakkyndige herom.

- - -

3. At overskjønnet har delvis fastsatt engangserstatninger og ikke bare årlige erstatninger, er ikke gjenstand for anke. Etter lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917, §16 nr. 5 er det skjønnet som har adgang til å vurdere om særlige grunner taler imot årlig avgift. I nærværende tilfelle har partene påstått at de må foreta store arbeider med nye velteplasser, veier osv. Overskjønnsretten har formentlig funnet at det da var riktigere å gi en del engangserstatninger.»

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«At anken forkastes og at Glommens og Laagens Brukseierforening hos Kaare Sjølie og Anne Sjølie in solidum tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er som nytt fremlagt to skriv av 20. oktober og 26. oktober 1937 fra den administrerende direktør i Glomma Fellesfløtningsforening til tømmerleverandørene ved Storsjøen og distriktssjef Horndalssveen ved Glomma Tømmermåling. Videre er ved bevisopptak til bruk for Høyesterett avhørt den ankende part Kaare Sjølie, Tømmermålingens tidligere og nåværende distriktssjef samt lensebestyrer, tidligere fløtningsinspektør Brede Thurman. For øvrig har for Høyesterett foreligget de samme dokumenter og karter

Side:1310

som for overskjønnsretten i den utstrekning disse vedrører de påankede takstnummer og takstfelter.

For å klargjøre de forskjellige punkter i ankeerklæringen finner jeg det nødvendig å supplere de i denne gjengitte utdrag av de avholdte skjønn med følgende:

Underskjønnets alminnelige bemerkninger for så vidt angår tømmerdriften:

«For Storsjøen sør for Sandnesset og for Søndre Rena. Ved sjøen var tidligere adgang til å gi dispensasjon, slik at tømmer kunne legges på is. For Sør-Rena var det helt forbudt. Der er dog lagt tømmer på is på Dalby-Rena uten at formell hjemmel herfor er opplyst. For disse strekninger gjelder at underste laget i floringer på land må ligge minst 1,5 meter over alminnelig vintervannstand, og tømmer i enkelt flake minst 0,5 meter over. Reguleringen forverrer her stillingen betydelig. Den vil medføre at der blir nye floringsutgifter samt utislagsutgifter der hvor tømmerdireksjonen ikke vil bære disse. Retten går imidlertid etter de foreliggende opplysninger ut fra at ikke alt tømmer før reguleringen ble lagt på isen eller ører og at der også da i noen grad ble floret, minst i den nordlige del av elven og mer etter hvert nedover elven. Ved erstatningenes fastsettelse er det tatt hensyn til at tømmerdriften også før i større eller mindre grad hadde florings- og utislagsutgifter, og at det ikke alltid gikk an å legge tømmer på ører, hvis tømmermålingens bestemmelser skulle overholdes.»

Av overskjønnets alminnelige bemerkninger for så vidt angår tømmerdriften:

«Søndre Rena. Særskilt vedkommende Dalby Rena er å merke at det før reguleringen var forbudt å legge tømmer på isen, og at det ikke var hjemmel til å dispensere forbudet. Tømmer har allikevel vært lagt på isen. Som isforholdene blir etter reguleringen, faller denne faktiske, naturlige, mulighet bort. Det spørres da om tømmereieren lider skade ved reguleringen, og om det er skade som kan kreves erstattet. Overskjønnsretten legger en bekreftende besvarelse av dette spørsmål til grunn. Tilleggingsbestemmelsenes karakter av rammebestemmelser spiller her inn. De kan ikke fortolkes med full strenghet for alle deler av vassdraget. - Som underskjønnet legger overskjønnet til grunn vedkommende Søndre Rena, at reguleringen medfører nye florings- og utislagsutgifter. Ørerne må nå i stor utstrekning settes ut av betraktning som tilleggingsplasser. Imidlertid var ørerne gjennomgående ikke lovlig anvendbare før heller, liksom de ikke alltid levnet tilstrekkelig plass. Floring ble i noen grad anvendt tidligere, - litet eller intet i den nordlige del av elven, - men mere etter hvert nedover elven. Med tømmerdriften fulgte også før i større eller mindre grad florings- og utislagsutgifter på de fleste steder. - Overskjønnsretten regner videre med, at på grunn av reguleringen blir tiden for utislag kortere, da flommen om våren vil komme senere, i vannfattige år vil det etter at dammen er satt, bli sluppet damvann- bare i kortere perioder. Mellom slippningene vil det alene i mindre utstrekning bli adgang til å slå uti tømmer.

Side:1311

Iøvrig slutter overskjønnsretten seg hva tømmerdriften angår til underskjønnets alminnelige bemerkninger. Det er hva isforholdene angår, ikke grunn til yderligere særskilt anførsel ut over hva der fremgår av ovenstående. Spørsmål som er særskilte for enkelte grunneiere eller rettighetshavere blir tatt opp nedenfor. - Vedkommende skade ved isgang er tatt samme forbehold som ved underskjønnet avhjemlet 25/6 1949.»

Jeg går deretter over til å behandle de enkelte ankepunkter, og tar da først for meg anken over saksbehandlingen og deretter i den utstrekning det blir nødvendig, rettsanvendelsen.

Ad ankeerklæringens III punkt 1. Den bestemmelse som er påberopt, er først og fremst skjønnslovens §28, jevnført med tvistemålslovens §384. Den førstnevnte lovbestemmelse påbyr at i de tilfelle hvor det har vært tvil eller tvist om hvilket saksforhold eller hvilke rettssetninger skjønnet skal bygges på eller om den måte hvorpå skjønnsresultatet skal vinnes, skal det i skjønnsgrunnene gjøres rede for hva der i så henseende er lagt til grunn for skjønnet.

At det i dette tilfelle har vært tvist, er ikke bestridt og heller ikke at tvistepunktet har vært hvorvidt den omstendighet skal tillegges rettslig, relevans ved erstatningens fastsettelse, at der- av Tømmermålingen etter reguleringen tok til i 1941, ikke på samme måte som tidligere har vært gitt dispensasjon fra forbudet mot å legge tømmer på isen.

Dette er en tvist om hvilke rettssetninger skjønnet skal bygges på og den måte hvorpå skjønnsresultatet skal vinnes, og skjønnsgrunnene skal derfor etter §28 gjøre rede for hva der i så henseende er lagt til grunn.

Jeg kan ikke finne at dette påbud er etterkommet. De alminnelige bemerkninger vedrørende «Storsjøen syd for Sandnesset» synes å tyde på at skjønnet kun har tatt hensyn til isens fysiske beskaffenhet etter reguleringen, og de mulige ulemper som råker og sprekker måtte medføre for opplegg av tømmer. Derimot er det på dette sted i skjønnsboken intet anført om følgene av at den tidligere dispensasjon fra forbudet mot å legge tømmer på isen, var uteblitt og de virkninger dette ville medføre for tømmerdriften. Det ligger da nær å anta at dette moment ikke er tatt i betraktning, og denne antagelse bestyrkes derved at det i det umiddelbart etterfølgende avsnitt «Sør-Rena» inngående er redegjort for det tilsvarende forbud i dette distrikt og dets virkninger for tømmerdriften, bl.a. med hensyn til økte florings- og utislagsutgifter.

Riktignok inneholder skjønnsgrunnene til slutt også en alminnelig henvisning til underskjønnet, som imidlertid intet annet uttaler om Storsjøen sør for Sandnesset enn «Ved sjøen var tidligere adgang til å gi dispensasjon, slik at tømmer kunne legges på is». Videre har overskjønnet ved ansettelsen av erstatningene for de bruk som driver sitt tømmer til Storsjøen sønnenfor Sandnesset, oppført til dels betydelige engangserstatninger under betegnelsen Skogsdrift, men uten nærmere spesifikasjon, slik at det ikke er mulig herav å se om beløpet også omfatter f. eks. floringsutgifter og utislagsutgifter.

Side:1312

Jeg finner under henvisning til det her anførte at skjønnsgrunnene må betegnes som uklare og utilstrekkelige, og at det her foreligger en feil ved saksbehandlingen. Jeg anser det videre sannsynlig at denne feil kan ha virket bestemmende på avgjørelsen av erstatningens størrelse, liksom feilen er til hinder for en prøvelse av hvorvidt overskjønnet har lagt en riktig rettsanvendelse til grunn. Overskjønnet må derfor bli å oppheve etter tvistemålslovens §384 første ledd, og annet ledd punkt 5.

Til veiledning for det nye overskjønn finner jeg grunn til å nevne at skjønnet i skjønnsgrunnene må gjøre rede for om og i tilfelle i hvilken utstrekning skjønnet legger til grunn at de ankende parter som følge av reguleringen har vært nødt til å omlegge sin skogsdrift. De ankende parter er i tilfelle berettiget til erstatning dersom reguleringen har ført til at de har måttet omlegge sin tømmerdrift enten som følge av reguleringens innvirken på isforholdene og/eller som følge av at reguleringen har medført at det ikke på samme måte som før gis dispensasjon fra forbudet mot å legge tømmer på isen. Det sier seg selv at det blir skjønnets sak å vurdere i hvilken utstrekning omlegging har vært nødvendig, og likeledes må den omlegging som reguleringen har nødvendiggjort legges til grunn selv om isens tilstand enkelte år kan påregnes å tillate opplegg av tømmer på isen og selv om dispensasjon i fremtiden i enkelte år ikke kan utelukkes. - Jeg tilføyer at det bare er den omlegging av driften som skyldes reguleringen som gir grunnlag for erstatning. Den omlegging som eventuelt måtte antas å ha sin grunn i andre forhold, således i hensynet til en alminnelig rasjonalisering av driften eller i hensynet til fordelen ved uansett adgangen til islegging av tømmer å komme bort fra denne driftsmåte, kan de ankende parter ikke kreve erstatning for.

Hva der her er anført, gjelder takstnummer 2, takstfelt II, III, X, XI og XII samt takstnummer 3, takstfelt I - dog kun for så vidt angår skogsdriften. De øvrige under disse takstnummer og takstfelter anførte poster har ikke vært gjenstand for ankeforhandling for Høyesterett.

Ad ankeerklæringens III punkt 2, «Finnskjeggeteigen», «Skog under Berget» og «Teig nr. 7».

For de to førstnevnte teiger er erstatningen fastsatt sammen med den øvrige skogsdrift under takst nr. 2, takstfelt II til et samlet beløp uten spesifikasjon, og opphevelsen av overskjønnet må derfor uten videre også gjelde disse teiger.

Derimot er erstatningen for «Skogteig nr. 7» særskilt angitt under takstfelt X, XI og XII. Jeg finner imidlertid at overskjønnet også for den her omhandlede posts vedkommende må oppheves, da det etter skjønnsboken ikke er helt klart om retten har tatt hensyn til at denne skogteig ikke drives til Storsjøen, men til Sør-Rena. Erstatningen er her fastsatt med et engangsbeløp, mens den for de øvrige teiger til Sør-Rena for så vidt skogsdriften angår er fastsatt med årlige erstatninger.

Ad ankeerklæringens III punkt 3. Etter lov om

Side:1313

vassdragsregulering §16 punkt 5 skal er_tatningene, når en eiendom ikke i sin helhet eller for en vesentlig del avståes, fastsettes til en årlig avgift med mindre skjønnet finner at andre særlige grunner taler imot det. Videre skal erstatningen alltid fastsettes til en årlig avgift såfremt den erstatningsberettigede forlanger det og avståelsen ikke omfatter den hele eiendom.

Overensstemmende med den generelle bestemmelse i loven har underskjønnet fastsatt erstatningene som årlige avgifter. Overskjønnet har derimot uten at det kan sees at dette har vært drøftet med partene under forhandlingene og uten noen angivelse i rettsboken om årsaken hertil, fastsatt erstatningene for skogsdriften med engangsbeløp. De ankende parter, som ingen grunn hadde til å tro at overskjønnet på dette punkt ville fravike underskjønnets fremgangsmåte og den i loven angitte generelle regel, har på denne måte faktisk mistet den adgang loven gir dem til ubetinget å kreve erstatningene fastsatt som årlige avgifter.

Under henvisning til hva jeg har anført under punkt 1 og 2 foran, finner jeg det imidlertid unødvendig å drøfte om dette forhold burde lede til opphevelse av overskjønnet.

Ad III punkt 4. Selv om overskjønnet etter hva jeg foran har anført, bør oppheves og hjemvises til ny behandling, finner jeg at spørsmålet om saksomkostninger til de ankende parter i dette tilfelle bør avgjøres av Høyesterett, idet jeg anser det foreliggende materiale tilstrekkelig hertil. Jeg finner at de ankende parter har hatt rimelig grunn til å anvende sin egen prosessfullmektig og at de av overskjønnet fastsatte saksomkostninger til de ankende parter under denne forutsetning ikke står i et rimelig forhold til hva der er tilkjent de øvrige ekspropriater. Jeg finner at saksomkostningene for overskjønnet bør fastsettes slik som av de ankende parter subsidiært påstått til kr. 4 125,00 utover godkjente utlegg.

Derimot finner jeg ikke at det er grunn til å ta de ankende parters påstand om hjemvisning av overskjønnet til behandling med nye skjønnsmenn og ny rettsformann til følge.

Saksomkostninger for Høyesterett bør ankemotparten erstatte de ankende parter med kr. 1 500,00.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår de trufne avgjørelser om erstatning for skogsdrift under takst nr. 2, Kaare Sjølie, gnr. 35 bnr. 18 i Åmot, Løsset Nordres gårdsskog (takstfelt II), gnr. 3 bnr. 13 Sjømoen (takstfelt III) og gnr. 35 bnr. 32, Neverdalsvika, Neverdalsbekken og Tømmernesvika (takstfelt X, XI og XII). Videre for takst nr. 3, Anne Sjølie, gnr. 35 bnr. 10 i Åmot, Skjelvemålingen (takstfelt I).

2. Erstatningen til de ankende parter for nødvendig juridisk bistand ved overskjønnet fastsettes til 4 125 - fire tusen ett hundre og tjuefem - kroner.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Glommens og

Side:1314

Laagens Brukseierforening til de ankende parter 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen for betaling etter punkt 2 og 3 er 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening tilfredsstiller skjønnsgrunnene de krav som er oppstilt i skjønnslovens §28. Jeg legger avgjørende vekt på at overskjønnsretten bortsett fra de spesielle punkter hvor det er tatt forbehold, har sluttet seg til underskjønnets alminnelige bemerkninger når det gjelder tømmerdriften. Jeg oppfatter da dette slik at overskjønnet også har sluttet seg til underskjønnets bemerkning om at «ved sjøen var tidligere adgang til å gi dispensasjon slik at tømmer kunne legges på is». Overskjønnsretten har med dette bygget skjønnet på at det etter reguleringen overhodet ikke ble gitt dispensasjon, og så vidt jeg forstår har skjønnet da lagt til grunn en oppfatning som i alt vesentlig stemmer med den oppfatning som de ankende parter gjorde gjeldende for overskjønnsretten og også har gjort gjeldende her for Høyesterett. Jeg antar derfor at overskjønnet ved fastsettelsen av erstatningen ikke bare har tatt hensyn til de endrede isforhold som reguleringen førte med seg, men også har tatt hensyn til den endrede praksis med hensyn til dispensasjon som myndighetene innførte etter reguleringen. Det ligger da også i dette at overskjønnet etter min mening fullt ut har lagt til grunn at reguleringen har ført til omlegging av tømmerdriften og at den har erstattet ikke bare de utgifter til nye velteplasser og omlegging av veier som dette førte til, men også har gitt erstatning for økte utgifter til floring og utislag. Etter min mening støttes dette resultat også ved de opplysninger som for øvrig finnes i overskjønnets premisser om tømmerdriften. Leser jeg overskjønnet i sammenheng, kan jeg ikke være i tvil om at overskjønnsretten har vurdert forholdene som nevnt.

Jeg har vært i noen tvil om hvorvidt den annen ankegrunn - at der ble fastsatt engangserstatning og ikke årlig erstatning for skade på tømmerdriften - burde føre til opphevelse av overskjønnet. Jeg oppfatter imidlertid overskjønnet slik at når retten har gitt de ankende parter engangserstatning i likhet med hva der ble tilkjent samtlige andre grunneiere langs Storsjøen, så er dette fordi overskjønnsretten antok at særlige grunner talte mot å fastsette erstatningene vedkommende tømmerdriften som årlig avgift. Det er på det rene at den ankende part ikke fremsatte noe krav om årlig erstatning, trass i at han møtte med sakfører.

Når det gjelder de ankende parters erstatning for utgifter til nødvendig juridisk bistand ved overskjønnet, er jeg enig med førstvoterende. Saksomkostninger for Høyesterett antar jeg bør oppheves.

Jeg former ingen konklusjon.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen og Wold: Likeså.