Rt-1952-146
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-02-09 |
| Publisert: | Rt-1952-146 |
| Stikkord: | Prisbestemmelser, Vederlag for egenrisiko |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | L.nr. 15/1952 |
| Parter: | Statsadvokat Joh. Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Harald Wellen). |
| Forfatter: | Holmboe, Wold, Schei, Mindretall: Berger, Stang |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1947) §5, §6, Prisloven (1947), Grunnloven (1814) §97, Straffeloven (1902) §36, §12, §13, §14, §1 |
Dommerne Holmboe, Berger, Wold, Schei og justitiarius Stang.
A drev fra 1934 forretning i elektrisk materiell i Drammen. I 1942 ble forretningen utvidet til også å omfatte salg av møbler.
A fikk i 1950 et forelegg som omfattet forskjellige forhold. Det ene forhold gjaldt overtredelse av prisreguleringsloven av 30. juni 1947, §12, jfr. §1 og §13, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring
Side:147
nr. 952 av 27. januar 1947 om prisbestemmelser for møbelbransjen §16. Grunnlaget for denne del av forelegget var at A i 1947-1949 hadde solgt en del møbler til for høy pris. Det vesentligste av den merpris som var angitt i forelegget skyldtes at A hadde innkalkulert egen fortjeneste på stoffer som var benyttet til møblene, og som han selv hadde kjøpt inn og latt møbelfabrikantene sette på for seg. - Drammen byrett fant denne kalkuleringsmåte uberettiget, og Høyesterett forkastet anken på dette punkt. Førstvoterende, dommer Holmboe, uttalte med tilslutning av dommerne Wold og Schei blant annet:
«Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 inneholder i kapitel 1 bestemmelser om prisfastsettelse for møbelfabrikanter og i kapitel 2 bestemmelser om videreforhandling av møbler, derunder i §16 bestemmelser om forhandleres prisberegning. Det er helt på det rene at domfelte ikke var møbelfabrikant, men forhandler, og at det derfor er nevnte §16 som er bestemmende for hans prisberegning. Etter denne bestemmelse post 1 skal han legge til grunn for prisberegningen «netto lovlig innkjøpspris etter fradrag av alle avslag og tilgifter som er oppnådd». Hertil kan han så, etter samme paragrafs punkt 2 legge en bruttofortjeneste som for hans vedkommende ikke kan overstige 25 pst. Jeg finner ikke at disse bestemmelser later noen plass åpen for den oppfatning som domfelte gjør gjeldende, at han - når han selv anskaffer stoffet til møbeltrekk - skal kunne regne seg noen avanse på dette utover den i punkt 2 omhandlede. For at dette skulle være tilstedelig, måtte kunngjøringen ha inneholdt en særlig bestemmelse derom, men det har den ikke. Kunngjøringens §17, som handler om produsent som selger fra eget utsalg, kan åpenbart ikke få anvendelse, idet domfelte som nevnt ikke var produsent. Jeg behøver ikke å uttale meg om hvorledes jeg ville ha sett på saken dersom det kunne antas at man her sto overfor et tilfelle som prismyndighetene ikke hadde forutsett, idet jeg etter det opplyste må gå ut fra at det slett ikke er noen ualminnelig ordning at møbelforhandlere kjøper møblene fra fabrikkene uten trekk - «i hvitt» - og selv anskaffer trekk. Heller ikke behøver jeg å gå inn på spørsmålet om en forhandler som selv besørger trekket påsatt, kan beregne seg noen godtgjørelse for det, idet det i denne sak er på det rene at trekket er påsatt av fabrikken. Om det forholder seg således at den pris som domfelte etter dette lovlig kunne beregne, ville bli lavere enn den pris som ville fremkomme dersom han hadde kjøpt møblene ferdig trukket fra fabrikken, kan etter min mening ikke tillegges noen betydning ved avgjørelsen, i det det etter de prinsipper som prismyndighetene følger, ikke er usedvanlig at prisene på samme vare kan bli forskjellige ettersom der er flere eller færre omsetningsledd.»
Mindretallet dommer Berger, uttalte med tilslutning av justitiarius Stang.
«Etter byrettens dom gar jeg ut fra at det faktiske forhold er at møbelprodusentene i dette tilfelle på vanlig måte har levert til tiltalte fullt ferdige møbler med trekk, og på dette grunnlag er hans
Side:148
prisberegning godkjent etter kunngjøring nr. 952 kap. 2 om møbelforhandlere §16. Men ved siden av sitt arbeid som møbelhandler har tiltalte her også utført arbeid som møbelprodusent, idet han har hatt arbeid og utlegg med å skaffe møbelstoffer, lagre og sende dem til fabrikkene, klippe dem opp med derav følgende svinn, osv. Dette er et nødvendig ledd i møbelproduksjonen og et arbeid som må utføres for at det ferdige produkt - de trukne møbler - kan komme i stand. Dette arbeid utføres vanligvis av møbelprodusentene selv, og de har rett til å beregne seg godtgjørelse for dette etter kunngjøring nr. 952 kap. 1 om møbelprodusenter. Utgiftene med dette arbeid vil altså være medtatt i den nettopris hvorav møbelforhandlerne etter kunngjøring nr. 952 §16 skal beregne sin bruttofortjeneste. Jeg kan ikke se at det for beregningen kan spille noen rolle om møbelprodusenten selv tar det med møbelstoffene forbundne arbeid og utlegg og fortjenesten derpå, så lenge fortjenesten beregnes overensstemmende med reglene i kunngjøring nr. 952 kap. 1. Og jeg kan heller ikke se at det kan gjøre noen forskjell at det er tiltalte som selv er møbelhandler som har utført denne del av produksjonen. Dermed elimineres ikke noe ledd i omsetningsrekken, som skulle betinge reduksjon av produksjonsomkostningene, og de ferdige varer blir ikke dyrere for forbrukerne.
Jeg anser altså tiltalte berettiget til godtgjørelse etter kunngjøringens kap. 1 for sitt arbeid under produksjonen foruten den godtgjørelse som forhandler, som det er på det rene at han har krav på etter kap. 2. Jeg kan også henvise til hvordan forholdet er når produsenten også er godkjent som forhandler, se kunngjøring nr. 952 §17, §6 og spesielt 8 i. f., som viser at i så tilfelle beregnes fortjenesten etter begge kapitler.
Selv om jeg således mener at tiltalte har rett til å beregne seg godtgjørelse for det arbeid han har ytet etter kap. 1, må jeg etter byrettens dom anta at han ikke har beregnet denne godtgjørelse i overensstemmelse med de regler som inneholdes i kapitlet. Da det imidlertid ikke foreligger materiale til å avgjøre om det han har beregnet seg overstiger hva han har krav på, og i tilfelle hvor stor overskridelsen er, vil jeg stemme for at byrettens dom for så vidt oppheves.»
En mindre del av foreleggets merpris skyldtes at A hadde beregnet seg 1,5 pst. risiko tillegg, fordi han hadde unnlatt å forsikre varene underveis fra fabrikkene. Byretten fant også denne kalkuleringsmåte uberettiget, og anken ble også på dette punkt for kastet under dissens av de samme dommere som nevnt ovenfor. Førstvoterende Holmboe uttalte blant annet.
«Det er på det rene at han ville ha vært berettiget til å ta med i kalkylen utlegg til assuranse, kunngjøringens §16 post 1 tredje punktum, og jeg må gå ut fra at den premie som han således lovlig kunne ha regnet med, oversteg 1,5 pst. Men jeg er enig med byretten i at den nevnte bestemmelse i kunngjøringen må leses etter sin ord lyd, og at det bare er virkelige utlegg til assuranse, som kan medtas
Side:149
i kalkylen. Jeg lar det stå åpent om det vil være rimelig å tillate de forhandlere som foretrekker det, å beregne seg et risikotillegg i stedet for å tegne forsikring, idet jeg mener at man i så fall måtte ha en uttrykkelig bestemmelse derom i prisforskriftene, bl.a. om størrelsen av tillegget.»
Dommer Berger uttalte: «Når tiltalte selv har overtatt risikoen for transporten, anser jeg ham berettiget til herfor å beregne en godtgjørelse som dog ikke må fordyre varen for forbrukerne. Også for så vidt stemmer jeg derfor for opphevelse av byrettens dom.»
Et tilleggsforelegg omfattet de samme bestemmelser i prisreguleringsloven, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 §13 første ledd om at det er forbudt å drive forhandlervirksomhet i møbelbransjen uten godkjenning av Prisdirektoratets distriktskontor, jfr. kunngjøring nr. 473 av 13. mai 1943 §28 første ledd med endring i kunngjøring nr. 613 av 21. juli 1944. Grunnlaget var at A siden 1. april 1945 hadde drevet møbelforretning uten å være meddelt foreskreven godkjenning. - På dette punktet ble A frifunnet av byretten, og Høyesterett forkastet enstemmig anken. Førstvoterende Holmboe uttalte blant annet:
«Det fremgår av byrettens domsgrunner at tiltalte begynte sin møbelforretning i 1942, på et tidspunkt da det ikke krevdes godkjenning for å drive slik virksomhet. Først ved Prisdirektoratets kunngjøring nr. 613 av 21. juli 1944, avsnitt III, ble det bestemt at blant annet detaljister som ikke drev slik virksomhet umiddelbart før 6. april 1940, måtte ha godkjenning for å kunne fortsette. Denne bestemmelse rammet således i virkeligheten to kategorier av næringsdrivende: de som lovlig hadde begynt sin virksomhet i tiden mellom okkupasjonen og kunngjøringens dato, og de som etter denne dato ønsket å begynne slik virksomhet. Det synes meg klart at overfor den førstnevnte gruppe blir en nektelse av godkjenning i realiteten ganske det samme som et påbud om å stanse bedriften. Jeg fremhever også at det er overlatt til prismyndighetene i det individuelle tilfelle å avgjøre om en bedrift skal stanse eller få fortsette, og at så vel etter den nevnte kunngjøring nr. 613 som etter den någjeldende tilsvarende bestemmelse i kunngjøring nr. 952 av 27. januar 1947 §13, kan godkjenning nektes, ikke bare når den søkende mangler de nødvendige kvalifikasjoner for å drive virksomheten, eller når den ikke aktes drevet på en måte som tilfredsstiller kunngjøringens krav, men også når det på vedkommende sted ikke ei «behov for hans virksomhet» (kunngjøring nr. 952 sier «behov for nye forhandlere» hvori muligens ligger at godkjenning ikke på dette grunnlag kan nektes eldre forhandlere). Det kan derfor ikke sies at departementet har godkjent bestemmelsen om stansning av tiltaltes virksomhet, fordi om det har godkjent kunngjøringen. Og når avgjørelsen, som jeg antar er tilfelle her, treffes etter at prisloven er trådt i kraft, antar jeg at denne lovs §6 må få anvendelse, uten hensyn til at kravet om godkjenning som vilkår for å fortsette ikke byggedes direkte på prislovens §5 nr. 2, men på kunngjøring nr. 952.
Side:150
Jeg er således enig med byretten i at avslaget på tiltaltes søknad om godkjenning ikke er gyldig fordi departementet ikke har godkjent det, og behøver da ikke å ta standpunkt til spørsmålet om en slik beslutning ville være i strid med Grunnlovens §97 eller medføre erstatningsansvar for Staten.»
A ble dømt til en bot på 1500,00 og - etter straffelovens §36, jfr. prisreguleringslovens §14 første ledd - en inndragning på kr. 15000,00 samt omkostninger.