Rt-1952-205

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-02-23
Publisert:	Rt-1952-205
Stikkord:	Forsyningsloven av 14
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 23/1952
Parter:	Statsadvokat Erling Amundrud, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen).
Forfatter:	Holmboe, Wold, Bahr, Kruse-Jensen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §113, §255, §256, Lov om landets forsyninger (1917) §8, Lov om landets forsyninger (1917), §52, §62, Straffeloven (1902)

Dommer Holmboe: Alstahaug herredsrett avsa 26. september 1951 dom med denne domsslutning:

«A, Mosjøen, dømmes for overtredelse av straffelovens §256, jfr. §255, og straffelovens §113 1. jfr annet ledd, og lov av 14. mai 1917 §8, jfr. Bestemmelser om behandling av rasjoneringslegitimasjoner og rasjonerte varer av 19. desember 1947 §12 jfr. §3 alt sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i 90 dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han innen 2 uker fra forkynning eller vedtagelse av denne dom kr. 25,00. For øvrig frifinnes han.»

Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han mener at dommen burde vært gjort betinget.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Jeg er under tvil kommet til at anken bør tas til følge. Herredsretten har uttalt at betingelsene for å gi betinget dom er til stede, idet retten finner særlig grunn til å anta at en fullbyrdelse av straffen ikke er nødvendig for å avholde tiltalte fra å begå nye straffbare handlinger. Retten har imidlertid funnet at hans forhold er så graverende at betinget straff ikke bør anvendes. Jeg er enig i at det ved forbrytelser av denne art av generalpreventive hensyn som regel bør anvendes ubetinget fengselsstraff. Imidlertid antar jeg at de nevnte hensyn ikke tilsidesettes om man i et tilfelle hvor det som her foreligger formildende omstendigheter av særlig vekt, hvorom jeg henviser til herredsrettens domsgrunner, anvender betinget dom.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av straffen utsettes etter straffelovens §52 ff. med en prøvetid av 3 - tre - år uten tilsyn.

Dommer Wold: Jeg er ikke enig i at betinget dom anvendes i denne sak. I den forsyningssituasjon som rår i landet har det vært nødvendig å rasjonere viktige matvarer og andre forbruksvarer for å sikre en forsvarlig fordeling til forbrukerne. Det er da av den største betydning at offentlige tjenestemenn, hvis arbeid nettopp er å sørge for rasjonerings- og fordelingsbestemmelsenes gjennomførelse, ikke misbruker sin stilling og den tillit som situasjonen gjør det nødvendig at de har. Jeg antar at generalpreventive hensyn gjør det

Side:206

nødvendig at det i disse saker reageres strengt og at det kun i unntagelsestilfelle, hvor særdeles formildende omstendigheter foreligger bør bli tale om å fravike anvendelsen av ubetinget fengselsstraff. Jeg tilføyer at herredsretten spesielt har drøftet spørsmålet ombetinget straff bør komme til anvendelse, men ikke har funnet grunn til det. Jeg finner ikke at forholdet i denne sak ligger slik an at det er grunn til å fravike denne herredsrettens vurdering.

Dommer Bahr: Som dommer Wold.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er enig med førstvoterende.

Justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Asbjørn Sæverås med domsmenn Ole Johan Slåtrem og Simon Reinfjell):

A er født i Mosjøen den 20. august 1904 av norske ektevidde foreldre skomaker B og hustru C. Han er også døpt og konfirmert i Mosjøen, og har bopel samme sted. Han var tidligere forretningsfører i Mosjøen forsyningsnemnd, men er suspendert fra denne stilling på grunn av det forhold som omhandles i denne sak, og er nå bestyrer av Mosjøen arbeidskontor. Han er ugift, uformuende, og hans inntekt i siste år var kr. 8000,00. Bortsett fra en fyllebot på kr. 25,00 i 1948 er han tidligere ustraffet. - - -

Retten finner følgende bevist:

Tiltalte, som er invalid, har siden våren 1940 og inntil han på grunn av nærværende sak kom opp og ble suspendert, vært forretningsfører i Mosjøen forsyningsnemnd. Tiltalte har erkjent at han har gitt bort løse merker til forskjellige personer i Mosjøen, og etter eget utsagn begynte han med det i 1949, muligens allerede i 1948, og holdt på inntil han ble suspendert. Det har ikke hverken for tiltalte eller vitnene vært mulig å si nøyaktig når hver enkelt overdragelse av merker har funnet sted, men det er på det rene at alle overdragelsene er skjedd i nevnte tidsrom - mest i 1950 -, og under hvert enkelt tilfelle som det nærmere vil bli redegjort for senere, vil spørsmålet om når overdragelse fant sted, ikke bli nevnt.

Som forretningsfører i forsyningsnemnden fikk tiltalte fra de handlende i Mosjøen innlevert konvolutter med løse kaffe- og sukkermerker, og ved innleveringen fikk de handlende utstedt anvisninger på kvanta tilsvarende merkeverdien som de så kjøpte nye forsyninger for. Konvoluttene med merker la tiltalte i et skap som han hadde nøkkel til, og konvoluttene ble liggende i skapet til de ble tatt ut og opptellet før de ble lagt i makulasjonskisten. - - -

Hvor stort kvantum merkeverdien av de rasjoneringslegitimasjoner representerer som tiltalte har avhendet, har det ikke lyktes å komme til bunns i. Tiltalte mener selv at det dreier seg om ca. 1200 kg sukker - muligens litt mindre og ca. 125 kg kaffe, og retten legger disse tall til grunn. Tiltalte kan nå heller ikke huske alle de personer som han har latt få merker, men de som har fått de største kvanta har han gitt opp, og disse vil bli nevnt nedenfor.

Side:207

Vulkanisør D har fått sukkermerker tilsvarende 150 kg. Merker til dette fikk han 2 3 ganger, og spurte alltid om det på forhånd. En del av merkene han fikk - tilsvarende ca. 70 kilo - var merker for syltesukker og disse var for gamle til å kunne benyttes, og en del av dem ble brent av mottageren, og en del tilbakelevert tiltalte. Det er fra påtalemyndighetens side blitt hevdet at tiltalte av mottageren har fått belønning i form av brennevin for å ha overlatt merkene, men retten finner ikke at det er ført noe bevis for det, og tiltalte har også benektet at han har fått noe. Tiltalte og D var svært gode venner, og D har av og til spandert brennevin - eller øl på tiltalte, men det foreligger intet bevis ført for at det er spandert på tiltalte som en belønning for merkene.

Kjøpmann E har også fått merker av tiltalte, og tiltalte mener selv at sukkermerkene utgjør et kvantum av 200 kilo, mens E for retten hevdet at kvantumet neppe oversteg 100 kilo. Hvorvidt E også har fått kaffemerker er noe uklart. Det har hendt at tiltalte har vært på kontoret til E og blitt bydd en dram, men retten har ikke funnet bevis ført for at det var som en belønning for å ha overlatt merkene at han ble traktert.

Når det gjelder baker F så mener han selv at han kun har fått merker for 50 kg sukker, mens tiltalte mener at det samlede kvantum utgjør 100 kg. Siste gang F fikk løse merker - det var i forbindelse med byjubileet i 1950 - var tiltalte selv nede i forretningen til F og overlot ham merker for 50 kg sukker. Tiltalte spurte da F om han hadde dram. Det hadde F, men da det ikke passet å drikke i forretningen da, lot han tiltalte få 1/2 flaske monopolvare. Retten finner bevist at F overlot ham denne 1/2-flasken for å yte gjengjeld for de merker han hadde fått, og finner også bevist at tiltalte var klar over at det var derfor han fikk flasken.

G har kun en gang fått sukkermerker hos tiltalte, og de merker han fikk tilsvarer 4 5 kg. Noen belønning for merkene har tiltalte ikke fått.

Under jubileumsutstillingen i Mosjøen 1950 ble det på skoleplassen i Mosjøen opprettet en friluftskafé som ble drevet av samme innehaver som driver kafé Centrum. Kaféen fikk imidlertid ikke noen ekstrakvote, og tiltalte fikk da henvendelse fra de som hadde med utstillingen å gjøre om å hjelpe med merker. Tiltalte lovet dette, og ringte opp til kjøpmann Stokland og ba ham utlevere kafé Centrum 25 kg sukker og 15 kg kaffe, så skulle tiltalte senere ordne med dekning. Dette gjorde også tiltalte, idet han lot Stokland få tilsvarende med løse merker som han tok fra de innleverte konvolutter.

Tiltalte har også latt H få løse rasjoneringsmerker - tilsvarende 4-5 kg sukker, men noen belønning for at tiltalte ga ham disse merkene, har tiltalte ikke fått.

I fikk engang løse merker hos tiltalte tilsvarende 3,6 kg sukker. Det var I som hadde spurt om å få merker, og da tiltalte kom med dem spurte han I om han kunne få noe essens. I lot ham da få 12 stk. 50 grams glass, tilsvarende en verdi av kr. 12,00. Også

Side:208

her finner retten bevist at tiltalte var klar over at han mottok essensen som vederlag for de merker som var gitt.

Til J har tiltalte kun gitt bort merker tilsvarende 1 kg kaffe, og noe vederlag er ikke mottatt. Heller ikke har tiltalte fått noe vederlag for merker tilsvarende 5-6 kg sukker som han engang ga til Eklara Helland som ba om å bli hjulpet i anledning av at gutten hennes skulle konfirmeres.

I tiltalebeslutningen er også sagt at tiltalte skal ha overlatt løse merker til firmaet Jenssen-Hals. Det er imidlertid på det rene at firmaet ikke har fått noen løse merker, men firmaet fikk engang utlevert anvisning på sukker og kaffe som skulle brukes av Haugans hotell, og det er på det rene at hotellet hadde rettmessig krav på dette. For dette forhold må derfor tiltalte bli å frifinne.

Tiltalte overlot engang i januar eller februar 1950 sukkermerker tilsvarende 4-5 kg til K som på forhånd hadde spurt om tiltalte kunne hjelpe ham. Noe vederlag for dette fikk ikke tiltalte.

L, bror av tiltalte, fikk engang løse merker av tiltalte tilsvarende 10-12 kg sukker, og noen kaffemerker, men noe vederlag fordi om han ga broren dette fikk ikke tiltalte.

Bakerne M og N har også fått løse sukkermerker av tiltalte. Disse ble levert i forbindelse med byjubileet i 1950, da det ble solgt meget bakverk, og disse 2 kom til tiltalte og ba om hjelp da deres ordinære kvoter ikke strakk til. Tiltalte har antatt at hver av dem har fått merker tilsvarende ca. 150 kg, og det foreligger ikke noe bevis for retten om at tiltalte har fått noe vederlag for dette.

Utenom disse spesielle som er nevnt ovenfor har tiltalte latt andre som har spurt ham få løse kaffe- og sukkermerker men kun i mindre målestokk, og tiltalte kan ikke nå huske hver enkelt, og benekter å ha mottatt noe vederlag for det.

Tiltalte finnes etter dette skyldig i overensstemmelse med tiltalebeslutningen av 9. april 1951, idet han som forretningsfører i Mosjøen forsyningsnemnd har latt utlevere brukte rasjoneringsmerker i strid med instruksen om at disse skulle makuleres. Og da tiltalte innrømmer at han godt kjente til bestemmelsene om hvordan disse rasjoneringslegitimasjoner skulle behandles, og har kjent til at det var straffbart å la dem benytte flere ganger, vil han måtte bli å dømme.

Forholdet går likeledes inn under straffelovens §256 jfr. §255, idet tiltaltes hensikt ved å overlate disse ham betrodde løse merkene var å skaffe de som fikk dem en uberettiget vinning, nemlig at de fikk kjøpe mer av de rasjonerte varer enn de hadde krav på.

For så vidt angår at tiltalte har mottatt vederlag i form av brennevin og essens fra henholdsvis F og I, vil til talte bli å dømme for overtredelse av straffelovens §113, første og annet ledd, idet han som foran funnet bevist, var klar over at han fikk dette vederlag for å ha latt dem få løse rasjoneringsmerker. Tiltalte hadde en slik stilling at han måtte ansees for å være en offentlig tjenestemann. Retten finner også at hans avhending av løse merker må sies å være en pliktstridig tjenestehandling, idet utdeling av rasjoneringslegitimasjoner hørte til de funksjoner som han i kraft av sin stilling hadde å utføre.

Side:209

For så vidt angår at han er tiltalt for å ha latt Jenssen-Hals få løse merker, og å ha mottatt vederlag for å ha overlatt merker til de som er nevnt under punkt II i tiltalebeslutning av 29. mars 1951, når unntas F og I, må tiltalte bli å frifinne.

Straffen har retten funnet passende kan settes til fengsel i 90 dager fordelt med 45 dager for overtredelse av rasjoneringsbestemmelsene og 45 dager for overtredelse av straffeloven. I skjerpende retning legger retten vekt på at tiltalte som forretningsfører for forsyningsnemnden har begått et grovt brudd på den tillit som var ham vist ved ansettelsen i stillingen. I samme retning legger retten vekt på at det av almene hensyn bør reageres strengt på den slags overtredelser som er egnet til å skade landets forsyningssituasjon.

I formildende retning legger retten vekt på at det har vært ført en dårlig kontroll med makulering av benyttede rasjoneringslegitimasjoner, noe som sammen med den sterke pågang om hjelp som han var utsatt for, har fristet ham til handlingene. I samme retning legger retten vekt på tiltaltes invaliditet og svake helse. Han fikk poliomyelitt da han var bare 9 måneder gammel, og ble da lam i det ene benet. Til han var 24 år benyttet han krykker, og tok på denne tid realskoleeksamen. Han kom så på en skole for vanføre, og fikk der behandling slik at han nå kan bevege seg ved hjelp av stokk. Tiltalte har også handelsskole, men først i 1940 fikk han stilling, og var da 36 år gammel. Til å begynne med var lønnen så liten at han ikke kunne leve av den, og først de siste 5-6 årene har han hatt en slik inntekt at han har greiet seg selv. Etter all sannsynlighet mister han også sin stilling som forretningsfører i forsyningsnemnden.

Disse ting har gjort at retten har overveiet hvorvidt dommen bør gjøres betinget, og betingelsene herfor finnes å være til stede, idet retten finner særlig grunn til å anta at en fullbyrdelse av straffen ikke er nødvendig for å avholde tiltalte fra å begå nye straffbare handlinger. Retten har imidlertid funnet at hans forgåelser er så graverende at betinget straff ikke bør anvendes. Ved straffutmålingen er straffelovens §62 iakttatt. Tiltalte må også erstatte det offentlige sakens omkostninger. Disse settes til kr. 25,00.

Dommer er enstemmig.