Rt-1952-249
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1952-01-23 |
| Publisert: | Rt-1952-249 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36/1952. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Soelseth, Bahr, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §469, Straffeprosessloven (1887) |
Dommerne Soelseth, Bahr og Helgesen.
A ble satt under tiltale for forsøk på forbrytelse mot to bestemmelser i sedelighetskapitlet, men ble frifunnet ved Hålogaland lagmannsretts dom av 20. april 1950, etter at samtlige spørsmål til lagretten var blitt besvart benektende. A, som hadde sittet i varetekt i vel 7 måneder, fremsatte deretter krav på erstatning av statskassen med hjemmel i straffeprosesslovens §469, 1. og tredje ledd. Statsadvokaten anførte blant annet:
«Det i straffeprosesslovens §469 tredje ledd som vilkår satte «gjendrevet» mener overrettssakfører Malm må være fylt, ene og alene med at lagretten har besvart skyldspørsmålet benektende. At dette ikke er riktig og at det må noe mer til, kan formentlig ikke være tvilsomt. Jeg tillater meg i denne forbindelse å henvise til Salomonsens kommentar til straffeprosesslovens bind II (utg. 1925) 354 og flg., Skeie: Den norske straffeprosess bind II (utg. 1939) 283 flg.
Av rettspraksis fremgår at «gjendrevet» ikke skal forståes bokstavelig og at det for så vidt er tilstrekkelig, «at bevisene mot siktede er så vidt avsvekket, at hans skyld er usannsynlig ( Rt-1893-5. 301) eller det har sannsynligheten for seg, at tiltalte i
Side:250
virkeligheten er uskyldig i den forbrytelse, for hvilken han er tiltalt» ( Rt-1894-252) eller som det i dom Rt-1895-63 negativt er uttrykt «da de for hans skyld fremkomne indisier ikke er således avsvekket, at hans skyld er usannsynlig.»»
Lagmannsretten uttalte blant annet:
«, A krever erstatning for vesentlig velferdstap, - og for skade lidt ved varetektsfengsel - straffeprosesslovens §469 - 1. og tredje ledd.
Når det gjelder det siste krav, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til at A ikke har vært i stand til på noen måte å gjendrive de bevis som var fremført mot ham under saken. Han nøyer seg med å peke på at lagretten har svart nei på de stillede spørsmål. Dette kan åpenbart ikke være nok. Han har ikke sannsynliggjort at han i virkeligheten var uskyldig i de straffbare forhold han var tiltalt for. Lagmannsretten kan for så vidt vise til det som er anført av statsadvokaten, og hva som går frem av den rettslige etterforskning. At A kort tid etter den frifinnende dom ble tiltalt og dømt for tilsvarende straffbare handlinger, gjør behovet for en gjendrivelse desto sterkere.
At A ikke har gjendrevet bevisene, og senere er dømt for tilsvarende forbrytelser, er også avgjørende for at han ikke bør tilkjennes erstatning for påstått vesentlig velferdstap.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Utvalget er enig med lagmannsretten i at det åpenbart ikke kan være tilstrekkelig til å begrunne erstatning etter §469 tredje ledd i et tilfelle som det foreliggende, at tiltalte er frifunnet i henhold til kjennelse av lagretten. Var den kjærende parts oppfatning riktig, ville lovens krav om at bevisene skal være gjendrevet, i slike tilfelle ikke få noen selvstendig betydning ved siden av det vilkår at vedkommende er frifunnet ved dom. Utvalget henviser for øvrig til de fremstillinger og rettsavgjørelser som er sitert i statsadvokatens redegjørelse, gjengitt i lagmannsrettens kjennelse.
Også med hensyn til kravet om erstatning for velferdstap er Utvalget enig med lagmannsretten.»