Rt-1952-554

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-05-16
Publisert:	Rt-1952-554
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46B/1952
Parter:	Norsk Lektorlag (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Staten ved Industridepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Dæhli, Bahr, Berger, Wold
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §23, Grunnloven (1814), LOV-1920-07-16-1-§2, LOV-1920-07-16-1-§3, LOV-1920-07-16-1-§6, Lov om høyere almenskoler (1935) §28, §29, Lov om høyere almenskoler (1935), LOV-1938-02-11-§11, Lov om yrkesskoler for håndverk og industri (1940) §14

Dommer Kruse-Jensen: I sak anlagt av Norsk Lektorlag mot Industridepartementet om departementets rett til å gi bestyrerne av sjømannsskolene og maskinistskolene tillatelse til å brukte titelen rektor og lærerne ved de samme skoler titlene lektor og adjunkt avsa Oslo byrett den 17. mars 1950 dom med denne domsslutning: «Det Kongelige Industri-, Skipsfarts- og Håndverksdepartement frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Norsk Lektorlag som representerer rektorer, lektorer og adjunkter ved de høyere almenskoler, har påanket byrettens dom. Ved beslutning av 12. mai 1950 har Høyesteretts Kjæremålsutvalg samtykket i at anken bringes direkte inn for Høyesterett.

Den ankende part gjør prinsipalt gjeldende at titlene rektor, lektor og adjunkt er rettsbeskyttet i medhold av lov om Universitetets lærereksamener av 16. juli 1920, samt at titlene ikke kan benyttes av lærerne ved sjømanns- og maskinistskolene med mindre lov uttrykkelig hjemler sådan benyttelse. Subsidiært hevdes det at Staten (et departement) ikke kan gi titlene til hvem som helst og at departementet under ingen omstendighet har adgang til - således som det har gjort i dette tilfelle - å tillegge lærerne ved de nevnte skoler disse titler under ett uten nærmere prøving av den enkelte lærers kvalifikasjoner.

Under sakens behandling i Høyesterett har laget videre gjort gjeldende at titlene er beskyttet i medhold av Grunnlovens §23 samt at beslutningen om at sjømannsskolenes og maskinistskolenes lærere (bestyrere) for fremtiden skal benevnes rektor, lektor og adjunkt i ethvert fall skulle være truffet ved kongelig resolusjon.

Lektorlaget har nedlagt denne påstand:

«1. Bestemmelsene i Industridepartementets rundskriv av 14. januar, 11. februar og 15. februar 1949 hvorved bestyreren ved sjømanns- og maskinistskoler er tillagt titelen rektor og lærerne titlene adjunkt og lektor kjennes ugyldig.

2. Det pålegges departementet å tilbakekalle sitt pålegg om de nevnte titler.

3. Departementet ilegges sakskostnader for byretten og Høgsterett.»

Industridepartementet gjør gjeldende at de titler det her gjelder ikke er rettsbeskyttet samt at den beslutning som departementet har truffet vedrørende sjømanns- og maskinistskolenes bestyreres og læreres titler er fattet i lovlige former. Spørsmålet om hvorvidt

Side:555

bestyrerne og lærerne ved disse skoler fyller betingelsene for å få de nevnte titler er etter departementets oppfatning av skjønnsmessig art og kan derfor bare settes til side, dersom skjønnet er helt vilkårlig.

Departementet har nedlagt denne påstand:

«1. Oslo byretts dom av 17. mars 1950 stadfestes.

2. Det Kongelige Industri-, Skipsfarts- og Håndverksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og for byretten.»

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. For Høyesterett er lagt frem en del nye dokumenter, som jeg ikke anser det nødvendig å spesifisere.

Av det jeg tidligere har anført om ankegrunnene fremgår det at lektorlaget mener at titlene rektor, lektor og adjunkt er rettsbeskyttet så vel av Grunnloven som av den alminnelige lovgivning, at titlene ikke kan gis til de bestyrere og lærere det her gjelder uten hjemmel i lov samt at beslutningen under aller omstendigheter skulle vært truffet ved kongelig resolusjon.

Jeg finner grunn til å behandle disse spørsmål først.

Det er visstnok så at Grunnlovens §23 gir en viss beskyttelse for embetstitler når den forbyr Kongen å meddele «anden Rang og Titel, end den, ethvert Embede medfører». Jeg finner det ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til hvor langt denne bestemmelse går. Det er etter min mening i ethvert fall klart at det etter Grunnloven ikke kan være noe til hinder for at det for embets- og tjenestemannsstillinger anvendes titler som tilligger tidligere opprettede stillinger, dersom det etter en rimelig vurdering er saklig overensstemmelse mellom de stillinger som tildeles nye titler og de stillinger som de samme titler tilligger fra før. Dette syn på Grunnlovens §23 er likeledes kommet til uttrykk i en for Høyesterett fremlagt betenkning av professor Robberstad, hvor det mellom annet uttales: «Det er eit skynsspursmål um dei nye titlane for styrarane og lærarane på sjømanns- og maskinistskulane er i strid med forbodet i Grunnlovis §23 mot å gjeva nokon ein titel som han ikkje har embete til. Det avgjerande er um det er fullt saklegt i samsvar millom dei stillingane (dvs. bestyrer- og lærerstillingene ved sjømanns- og maskinistskolene) og rektor-, lektor- og adjunktstillingane som var frå fyrr.»

Det var imidlertid nettopp hensikten med det nye lønnsregulativ å gjennomføre samsvarende krav til utdannelsen for alle faste lærere i de skoler som bygger på avsluttet folkeskole. Den ordning lønnskomitéens innstilling og det på den byggede stortingsvedtak av 1. juli 1949 fastlegger med hensyn til utdannelse for lærerne ved sjømannsskolene som er jevnbyrdig med adjunkt- og lektoreksamen står i god overensstemmelse med den foran refererte forståelse av Grunnlovens §23, og i henhold til Grunnlovens bestemmelser kan det da ikke gjøres noen innvending mot at det - når kravene til utdanning er gjennomført - tildeles sjømannsskolenes bestyrere og lærere titel som rektorer, lektorer og adjunkter.

Det neste spørsmål er hvorvidt de nevnte titler av lovgivningen

Side:556

kan sies å være forbeholdt dem som har bestått lektor- eller adjunkteksamen ved Universitetet, og videre om titlene av lovgivningen er beskyttet på en slik måte at de ikke kan tildeles sjømanns- og maskinistskolenes bestyrere og lærere uten gjennom lov.

Jeg er - på samme måte som byretten - blitt stående ved å anta at det hverken i loven om Universitetets lærereksamener eller i loven om de høyere almenskoler er hjemmel for at de i saken omhandlede titler er forbeholdt dem som har tatt de respektive universitetseksamener og at det heller ikke er noen rettslig hjemmel for at lovs form må anvendes for å tildele titlene rektor, lektor og adjunkt til lærere utenfor de høyere almenskoler.

Byretten har i sine domsgrunner gitt en inngående redegjørelse for sitt syn på disse spørsmål. Jeg viser til denne, som jeg i alt vesentlig finner å kunne gi min tilslutning. Jeg har imidlertid et par tilføyelser å gjøre: De lover som lektorlaget i denne forbindelse har påberopt seg, er i første rekke lov av 16. juli 1920 «Om Universitetets lærereksamener» §6 jfr. §2 og §3 og lov av 10. mai 1935 «Om høiere almenskoler» §28. Den sistnevnte lov er begrenset til å gjelde de høyere almenskoler, og det må derfor antas at det - dersom det hadde vært meningen at beskyttelsen for titlene skulle rekke så langt som lektorlaget mener - måtte ha fått klart uttrykk i selve lovteksten. Loven av 1920 gir etter min oppfatning ingen beskyttelse for titlene. Den befatter seg bare med betingelsene for å kunne bli ansatt som rektor, lektor eller adjunkt ved offentlige eller kommunale høyere almenskoler. Og det må antas å ligge utenfor dens formål å behandle spørsmålet om hvorvidt lærere, som ikke fyller betingelsene etter denne lov, kan bli ansatt og gis titel som rektor, lektor og adjunkt ved andre skoler enn de høyere almenskoler. Riktigheten av det jeg her har anført støttes etter min mening av lovens forarbeider. Jeg viser til Ot. prp. nr. 25 for 1920.

Lektorlaget har også vist til at lov av 11. februar 1938 «Um lærarskulor og prøver for lærarar i folkeskulen» §11 og lov av 1. mars 1940 «Om yrkesskoler for håndverk og industri» i §14 har bestemmelser om titlene rektor, lektor og adjunkt og har ment å kunne ta denne omstendighet til inntekt for sitt syn. Jeg er ikke enig i dette. Når det er fattet beslutning om titlene for disse skolers lærere i lovs form er grunnen - så vidt forståes - ganske enkelt den at når lærerskolene allikevel skulle reguleres gjennom lov, var det helt naturlig og hensiktsmessig samtidig å ta inn bestemmelser også om lærernes titler.

Jeg er altså etter dette blitt stående ved at den av lektorlaget påberopte lovgivning ikke kan antas å gi lærerne ved de høyere skoler noen rettsbeskyttelse for titlene. Videre at lovs form ikke kan antas å være nødvendig ved tildeling av disse titler til bestyrere og lærere ved sjømanns- og maskinistskolene. Som nye dokumenter for Høyesterett er lagt frem et brev fra Kirkedepartementet til Justisdepartementet av 26. februar 1951, Justisdepartementets svar av 20. mars s. å. samt et brev fra Kirkedepartementet til lektorlagets prosessfullmektig av 17. april 1951 i hvilke de

Side:557

omstridte titler er omhandlet. Jeg kan ikke se at disse brev inneholder noe som står i strid med det syn som jeg har gjort gjeldende.

Den ankegrunn at Industridepartementet skulle ha sørget for at beslutningen om å tildele titlene til sjømanns- og maskinistskolenes lærere, var blitt fastsatt ved kongelig resolusjon, kan etter min mening heller ikke føre frem. Det er på det rene at lønnskomitéens innstilling av 1946 ligger til grunn for St. prp. nr. 1 for 1948, som konkluderer med å innby Stortinget til å gjøre vedtak i samsvar med innstillingen. Og videre at Stortinget i plenum har vedtatt proposisjonen. Det er enn videre på det rene at innstillingen forutsetter og på flere steder - jfr. således dens spesielle del 26 og 146 - uttrykkelig fastsetter at de respektive departementer skal sette lønnsregulativets bestemmelser ut i livet. At denne delegasjon av forvaltningsmyndighet skulle være i strid med forfatningen må være utelukket.

Det spørsmål som da står tilbake for meg å behandle er om Industridepartementet, når det i skriv av 14. januar, 11. og 15. februar 1949 til maskinistskolene og sjømannsskolene har bestemt at disse skolers bestyrere og lærere skal ha titlene rektor, lektor og adjunkt, ikke har fulgt de retningslinjer som er trukket opp i «Innstilling fra Statens Lønnskomité av 1946», som ligger til grunn for St. prp. nr. 1 av 14. mai 1948 «Om lønnsregulering for de offentlige tjenestemenn» og Stortingets vedtak av 1. juli s. å. I dette spørsmål er, jeg kommet til et annet resultat enn byretten.

Etter norsk statsrett må vedtak av Stortinget av den art det her gjelder ansees for bindende for administrasjonen. Jeg viser til Castberg: Norges Statsforfatning II 81-82. For øvrig bemerker jeg at departementets prosessfullmektig har erkjent at departementets avgjørelse vedrørende de omstridte titler må erklæres ugyldig dersom det er handlet i strid med vedtaket. Jeg tilføyer i denne forbindelse at det ikke kan være tvilsomt at laget, som representerer rektorer, lektorer og adjunkter ved den høyere almenskole, har rettslig interesse av å få prøvet det i saken reiste spørsmål, et spørsmål som også må sies å ha betydelig interesse for skolen i sin alminnelighet.

Ifølge lønnskomitéens mandat (innstillingens alminnelige del 4) skulle det fremsettes forslag til «et saklig og teknisk tilfredsstillende lønnsregulativ for statens tjenestemenn». Og det skulle herunder «søkes oppnådd sidestilling mellom de forskjellige trinn i den administrative oppbygging innen de enkelte etater så noenlunde tilsvarende arbeid og ansvar lønnsmessig blir vurdert likt». Videre skulle det undersøkes og fastslåes hvilke krav til utdannelse som må stilles for de forskjellige stillinger i statstjenesten og hvilke lønnsmessige konsekvenser dette må føre til.

I innstillingens spesielle del er i avsnittet om «Sjømannsskoler, maskinistskoler, stuertskoler» (s. 128 129) under lønnsklasse 7 oppført: «Adjunkt II. Herunder lærer II ved sjømannsskole, lærer I ved sjømannsskole og lærer ved maskinistskole» med tilføyelse av regulativlønn pr. 1. juli 1947 og den foretatte øking i lønnen. På

Side:558

tilsvarende måte er det gjort med adjunkt I, lektor II og lektor I. Stillingene som rektor III, rektor II og rektor I er betegnet som nye. Innstillingen opererer således både med de nye og med de gamle titler.

I kommentaren til avsnittet om disse skoler uttales det mellom annet: «Under kommentaren til Kirke- og Undervisningsdepartementet er det redegjort for den plan hvoretter komitéen har søkt å samkjøre lønningene i skolevesenet. Nedenstående lønninger for sjømannsskoler, maskinistskoler og stuertskoler er foreslått i samsvar med lønningene ved skoler under Kirkedepartementet. I kommentaren til nevnte departement er det presisert at en i overgangstiden inntil alle skolearter er fullt utbygd, må ha anledning til å treffe skjønnsmessige avgjørelser når det gjelder så vel den enkelte stilling som den enkelte lærers plasering i lønnsklassene. Det samme må gjelde for skoler under Handelsdepartementet, og en vil legge til at alle avgjørelser må fattes etter de samme prinsipper som er foreslått under Kirkedepartementet.» Videre heter det (s. 145): «For ansettelse som lærer ved sjømannsskole kreves: Fullstendig middelskoleeksamen - eller kunnskaper svarende dertil, skipsførereksamen, 2 års fartstid som styrmann, minst 2 års ansettelse som midlertidig lærer eller hjelpelærer ved sjømannsskole. For ansettelse som lærer ved maskinistskole kreves: Teknisk utdannelse og praksis som maskinist. Komitéens opplegg om lærerstillinger under Kirkedepartementet går ut på at stillinger hvortil kreves adjunkteksamen eller likeverdig utdannelse settes i lønnsklasse 7 med automatisk opprykk til lønnsklasse 10 etter 6 år. Komitéen har derfor satt lærerstillingene ved sjømanns- og maskinistskolene i lønnsklasse 7. En viser imidlertid til de forbehold som komitéen har tatt under Kirkedepartementet, 1. skolene, klasse 7, punkt 6, hvor komitéen understreker at det i overgangstiden før alle skolearter er helt utbygd, og før kravene til utdanning er gjennomført, må være adgang til etter den nåværende stillings art og innehavernes kvalifikasjoner å gjøre unntak fra disse hovedregler om plasering og opprykk i høyere lønnsklasser.»

I kommentaren til avsnittet om lønningene under Kirkedepartementet uttales det under behandlingen av adjunkt II - en stilling som har vært betegnet som en nøkkelstilling - følgende (s. 27): «Under denne benevning som er ny, er ført opp alle faste lærere i skolearter som bygger på avsluttet folkeskole, samt i internatskolene (skolehjem, døve-, blinde- og åndssvakeskoler, skoler for talelidende etc.). Komitéens fremlegg forutsetter at det for fremtiden kreves adjunkteksamen fra Universitetet eller utdannelse som anerkjennes som likeverdig hermed (f. eks. tekniske skoler eller lærerskoler med videre utdannelse). Det må derfor for alle skoler fastsettes bestemte krav til utdanning, og disse krav må være samsvarende uansett hvilket departement skolene sorterer under.» - - - «Alle disse lærere skal begynne i klasse 7, og når kravene til utdanning er gjennomført kalles adjunkt II. Etter 8 års forløp rykker de automatisk opp i klasse 10 - (adjunkt I) som blir sluttstilling for

Side:559

den alt overveiende del av disse lærere. Ytterligere opprykk må skje etter kvalifikasjoner og konkurranse.» Deretter følger den tidligere gjengitte overgangsbestemmelse, hvoretter avsnittet avsluttes med følgende uttalelse: «Ved avgjørelsen av de her nevnte spørsmål må alle departementer, hvorunder skoler eller skolevirksomhet sorterer, følge de samme retningslinjer.»

Av denne uttalelse fremgår det tydelig at ikke alle lærere som lønnsmessig plaseres i klasse 7, også dermed skal ha titelen adjunkt, og det samme gjelder for titlene rektor og lektor (se Innst. 28), idet utdannelseskravet også gjelder for disse titler. Etter regulativordningen er det ikke grunn til å stille rektortitelen ved sjømanns- og maskinistskolene i en annen stilling enn lektortitelen.

Som det fremgår av det jeg her har anført, har innstillingen - som Stortinget har sluttet seg til - på bakgrunn av nødvendigheten og ønskeligheten av å høyne nivået ved de av landets utdanningsanstalter som bygger på folkeskolen, fastsatt bestemte og temmelig store krav til utdanning av de lærere det her gjelder. Og videre gjort det til en uttrykkelig forutsetning at det forut for tildelingen av de nye titler: rektor, lektor og adjunkt, skal finne sted en prøving av hver enkelt lærers kvalifikasjoner, så lenge man ikke har fått generelle bestemmelser om hvilken utdannelse som skal likestilles med lektor- eller adjunkteksamen. Det står for meg slik at under forutsetning av en gjennomføring av Stortingets vedtak etter disse linjer, ville det vel ikke med rette kunne hevdes at det ikke er tilstrekkelig saklig samsvar mellom rektor-, lektor- og adjunktstillingene ved de forskjellige kategorier av skoler. Jeg viser til det jeg tidligere har anført om dette.

Jeg finner imidlertid at Industridepartementet ved gjennomføringen av vedtaket ikke har fulgt de av Stortinget opptrukne linjer. Avgjørende er i denne forbindelse innholdet av departementets rundskriv til sjømanns- og maskinistskolene av 14. januar og 11. og 15. februar 1949.

Rundskrivet av 15. februar 1949 - som bærer overskriften «Titler» - lyder: «Følgende titler skal nyttes for de enkelte stillinger: Adjunkt II (tidligere lærer II og I) i lønnsklasse 7 6400/7600. Adjunkt I (tidligere lærer II og I), lønnsklasse 10 7600/9200. Lektor II (tidligere overlærer II), lønnsklasse 10 7600/9200. Lektor I (tidligere overlærer I), lønnsklasse 13 9200/11 000. En gjør oppmerksom på de automatiske opprykk fra lønnsklasse 7 til 10 (adjunkt II til adjunkt I) og fra lønnsklasse 10 til 13 (lektor II til lektor I). Rektor III i lønnsklasse 15 10 400/12 200. Rektor II i lønnsklasse 17 13 400. Rektor I i lønnsklasse 19 15 000.» Brevene vedrørende maskinistskolen uttrykker seg på lignende måte. Heller ikke i de skriv det er henvist til er det opplyst noe om de retningslinjer som Stortinget har trukket opp i sitt vedtak.

Etter dette finner jeg å måtte legge til grunn at departementet har sett bort fra stortingsvedtakets forutsetning om at hver enkelt lærers kvalifikasjoner skal vurderes, en individuell prøving foretas og at det på grunnlag av denne prøving skal tas standpunkt til om

Side:560

vedkommende fyller vilkårene for å bli tildelt titlene. Departementet har i strid med Stortingets vedtak - og uten å konferere med fagdepartementet for skolevesenet - gått til en under-ett-tildeling til sjømanns- og maskinistskolenes bestyrere og lærere av titlene rektor, lektor og adjunkt.

Det er på det rene og fremgår av det jeg har referert av innstillingen at det i overgangstiden før alle skolearter er helt utbygget og før kravene til utdanning er gjennomført, er adgang til å gjøre unntak fra hovedreglene om «plasering og opprykk».

For meg står det temmelig tvilsomt om det med uttrykket «plasering og opprykk» er tenkt på titelspørsmålet, hvis løsning neppe kunne være særlig presserende. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på uttrykkets forståelse, idet de to proesssfullmektiger, så vidt forståes, er enige om at det bør fortolkes slik at det i overgangstiden også er adgang til å gjøre unntak med omsyn til tildelingen av titlene. Noen betydning for mitt resultat får imidlertid dette ikke, idet tildelingen av titlene heller ikke i overgangstiden kan foregå på den måte som her er gjort, nemlig ved å tildele samtlige bestyrere og lærere titlene under ett. Det fremgår av selve overgangsbestemmelsen at unntaket bare skal kunne skje «etter den nåværende stillings art og innehaverens kvalifikasjoner», og dette forutsetter individuell prøving. I denne forbindelse kan det ha sin interesse å peke på at det - etter hva det er opplyst under prosedyren for Høyesterett - i den høyere skole er få lektorer og adjunkter som har fått dispensasjon fra kravene til den utdanning som loven av 1935, jfr. loven av 1920 krever. For rektorene har dispensasjoner visstnok ikke forekommet.

Jeg stemmer etter dette for at lektorlagets påstand om at bestemmelsene i Industridepartementets rundskriv av 14. januar, 11. februar og 15. februar 1949 hvorved bestyreren ved sjømanns- og maskinistskoler er tillagt titelen rektor og lærerne titlene adjunkt og lektor kjennes ugyldig, tas til følge.

Jeg finner at Industridepartementet bør betale sakens omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Bestemmelsene i Industridepartementets rundskriv av 14. januar, 11. februar og 15. februar 1949 hvorved bestyreren ved sjø manns- og maskinistskolene er tillagt titelen rektor og lærerne titlene adjunkt og lektor, kjennes ugyldige.

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Staten v/Industridepartementet til Norsk Lektorlag 2500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker etter denne doms forkynnelse.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Berger og Wold: Likeså.

Side:561

Av byrettens dom (justitiarius N. Hoff):

I lov om høiere almenskoler av 10. mai 1935 er bestemt at ved statsskoler av denne art har bestyreren titelen rektor og de øvrige faste lærere er lektorer og adjunkter (§28). Ved kommunal skole av samme art skal bestyreren være rektor eller lektor og de øvrige lærere skal være lektorer og (eller) adjunkter (§29). Utdannelses(eksamens)kravene for de respektive lærergrader er fastsatt i lov cm Universitetets lærereksamener av 16. juli 1920 hvor det i §6 er bestemt: «For å ansettes som rektor eller lektor ved offentlig eller kommunal høiere almenskole kreves bestått lektoreksamen samt pedagogisk eksamen. For å ansettes som adjunkt ved sådan skole kreves adjunkteksamen samt pedagogisk eksamen.» Paragrafen inneholder en del ytterligere bestemmelser vedkommende ansettelsesbetingelsene, hvoriblant en bestemmelse om at Kongen eller den han dertil bemyndiger kan dispensere fra de i paragrafen fastsatte bestemmelser. Om de ovennevnte eksamener er gitt bestemmelser i samme lovs §2 og §3 . Det er her bestemt at de lærereksamener som avholdes ved Universitetet (ved det sproglig-historiske og ved det matematisk-naturvidenskabelige fakultet) skal ha to grader: en lavere, adjunkteksamen og en høyere, lektoreksamen. De to paragrafer inneholder visse generelle bestemmelser om eksamensfagene, men for øvrig er det i §5 overlatt til Kongen å gi reglement angående de nærmere bestemmelser om fagene og hva der skal kreves i hvert av dem ved de omhandlede eksamener.

I det nye lønnsregulativ for Statens tjenestemenn som ble vedtatt av Stortinget i 1948, er der overensstemmende med innstillingen fra Statens lønnskomité av 1946 under forskjellige lønnsklasser oppført en del nye benevninger for visse lærere, nemlig benevningene adjunkt II, adjunkt I, lektor II, lektor I, rektor III, rektor II og rektor I. I innstillingen er det i kommentaren vedkommende Kirke- og Undervisningsdepartementet uttalt angående benevningen adjunkt II (lønnsklasse 7, nr. 6, innstillingens spesielle del 27): «Under denne benevning ...... er ført opp alle faste lærere i skolearter som bygger på avsluttet folkeskole, samt i internatskolene ...... Komitéens framlegg forutsetter at det for framtiden kreves adjunkteksamen fra Universitetet eller utdannelse som anerkjennes likeverdig hermed (f. eks. teknisk skole eller lærerskole med videre utdannelse). Det må derfor for alle skolearter fastsettes bestemte krav til utdanning, og disse krav må være samsvarende uansett hvilket departement skolene sorterer under ...... Alle disse lærere skal begynne i klasse 7, og når kravene til utdanning er gjennomført, kalles adjunkt II. Etter 8 års forløp rykker de automatisk opp i klasse 10 (adjunkt I) ...... Komitéen understreker at i overgangstiden før alle skolearter er helt utbygd og før kravene til utdanning er gjennomført, må det være adgang til etter den nåværende stillings art og innehavernes kvalifikasjoner å gjøre unntak fra disse hovedregler om plasering og opprykk. Ved avgjørelsen av de her nevnte spørsmål må alle departementer, hvorunder skoler eller skolevirksomhet sorterer, følge de samme retningslinjer». Komitéen setter nedenfor i samme kommentar opp en spesifisert liste over alle de lærerstillinger under

Side:562

Kirkedepartementet som den fører opp under benevningen adjunkt II (lønnsklasse 7).

I samme kommentar anføres vedkommende «lektorgruppen» (s. 28): «For alle faste lærere som underviser i skolearter som fører fram til eksamen artium, lærerskoleeksamen, eksamen ved teknisk skole eller eksamen med kompetanse som kan sidestilles hermed, skal kreves lektoreksamen ved Universitetet eller likeverdig utdanning. Disse lærere skal begynne i klasse 10, og når nyordningen er gjennomført, kalles lektor II. Etter 8 år rykker de automatisk opp i klasse 13 (lektor I) ...... I overgangstiden må det være adgang til å gjøre unntak som nevnt foran under lønnsklasse 7, punkt 6». Deretter følger en liste over alle de lærerstillinger under Kirkedepartementet som lønnskomitéen fører opp under benevningen lektor II (lønnsklasse 10).

Under rektor III, II og I fører komitéen opp styrere (direktører) ved en rekke forskjellige skoler.

I kommentaren vedkommende Handelsdepartementet er det angående sjømannsskoler, maskinistskoler og stuertskoler anført (s. 144): «Under kommentaren til Kirke- og undervisningsdepartementet er det redegjort for den plan hvoretter komitéen har søkt å samkjøre lønningene i skolevesenet. Nedenstående lønninger for sjømannsskoler, maskinistskoler og stuertskoler er foreslått i samsvar med lønningene ved skoler under Kirkedepartementet.» Under adjunkt II (lønnsklasse 7) og adjunkt I (lønnsklasse 10) er så ført opp lærer I og II ved sjømannsskole og lærer ved maskinistskole. Komitéen kommenterer disse plaseringer ved å vise til dens opplegg om lærerstillinger under Kirkedepartementet, gående ut på at stillinger hvortil kreves adjunkteksamen eller likeverdig utdannelse, settes i lønnsklasse 7 (med opprykk til lønnsklasse 10). I sammenheng hermed nevner komitéen hvilken utdannelse der kreves for ansettelse i de omhandlede stillinger. Under lektor II (lønnsklasse 10) er ført opp overlærer II ved sjømannsskole og ved maskinistskole. Tilsvarende til hva der er gjort for adjunktgradens vedkommende vises det også her til komitéens opplegg under Kirkedepartementet: som betingelse for å bli lektor II forutsettes lektoreksamen eller likeverdig utdannelse. Komitéen nevner også her hvilken utdannelse der kreves for ansettelse i de stillinger den omhandler. Under lektor I (lønnsklasse 13) er ført opp overlærer I ved sjømannsskole og maskinistskole.

Under rektor III, rektor II og rektor I er oppført styrer ved sjømanns- og maskinistskoler etter departementets bestemmelse.

Etter tidligere å ha sendt flere rundskriv, senest av 7. september 1948, vedkommende det nye lønnsregulativ til sjømanns- og maskinistskolene sendte Industridepartementet (til hvilket departement disse skoler imidlertid var gått over fra Handelsdepartementet) den 15. februar 1949 rundskriv til sjømannsskoler og rådmenn angående titlene for lærerne ved disse skoler. Rundskrivet har som overskrift: Lønnsregulativet av 1948 for de offentlige tjenestemenn. Titler, og lyder således:

«Under henvisning til rundskriv av 7. september f. å. angående plasering i lønnsklasser m.v. av skolenes tjenestemenn, meddeles herved at følgende titler skal nyttes for de enkelte stillinger:

Adjunkt II (tidligere lærer II og I) i lønnsklasse 7 6400/7600

Side:563

Adjunkt I (tidligere lærer II og I) i lønnsklasse 10 7600/9200

Lektor II (tidligere overlærer II) i lønnsklasse 10 7600/9200

Lektor I (tidligere overlærer I) i lønnsklasse 13 9200/11 000.

En gjør oppmerksom på de automatiske opprykk fra lønnsklasse 7 til 10 (adjunkt II til adjunkt I) og fra lønnsklasse 10 til 13 (lektor II til lektor I).

Rektor III i lønnsklasse 15 10 400/12 200

Rektor II i lønnsklasse 17 13 400

Rektor I i lønnsklasse 19 15 000.»

Rundskriv av tilsvarende innhold ble den 11. februar 1949 sendt maskinistskolene.

Denne Industridepartementets bestemmelse om at sjømanns- og maskinistskolenes bestyrere og lærere skal ha titlene rektor, lektor og adjunkt har Norges Lektorlag - som representerer rektorer, lektorer og adjunkter ved de høiere almenskoler - ansett å være i strid med disse læreres rett til de nevnte titler og har derfor saksøkt Industridepartementet. - - -»

Retten skal bemerke:

Hverken i loven om Universitetets lærereksamener eller i loven om de høyere almenskoler eller i noen annen lov eller noe annet rettsgrunnlag kan formentlig den påstand ansees hjemlet at de i saken omhandlede titler (rektor, lektor, adjunkt) er forbeholdt for dem som har bestått de respektive universitetseksamener (lektoreksamen, adjunkteksamen). Hva spesielt angår den av Lektorlaget påberopte lov, loven om Universitetets lærereksamener er det tilstrekkelig å vise til det som Industridepartementet har anført derom (referert ovenfor), idet retten slutter seg hertil.

Angående det som Lektorlaget subsidiært gjør gjeldende til begrunnelse for sin påstand - at ingen andre kan ha rett til de omhandlede titler enn dem som ved lov er tildelt disse titler - skal retten bemerke at man formentlig heller ikke for dette kan finne noen rettslig hjemmel. Det finnes ikke hos oss noen lov som generelt bestemmer at der må anvendes lovs form for at bestemmelser om titler til offentlige tjenestemenn skal være rettsgyldige. Heller ikke kan formentlig dette utledes av noe annet rettsgrunnlag.

Hva praksis på dette område angår viser denne at Staten selv ikke har ansett seg bundet til å benytte lovsformen ved bestemmelser om titler for offentlige tjenestemenn. Hvordan det forholder seg hermed er ikke omhandlet under prosedyren, men retten kan eksempelvis peke på at da titlene for dommerne ved de kollegiale retter ble forandret fra «assessor» til «dommer» ble bestemmelsen derom truffet ved kgl. res. (av 4. mai 1928, ikke inntatt i Lovtidende). Etter den i Staten herskende praksis i det hele med hensyn til anvendelsen av de forskjellige former for statsbeslutninger skulle det vel også ligge nærmest å gi slike bestemmelser som det her dreier seg om ved kgl. res. eller ved annen forvaltningsmessig akt, for så vidt det ikke i det enkelte tilfelle er hensiktsmessig å ta titelbestemmelsen inn i en lov som blir gitt om den offentlige institusjon som vedkommende gruppe tjenestemenn er knyttet til. I de ovenfor nevnte tilfelle hvor bestemmelse om titler for

Side:564

vedkommende lærere er inntatt i de lover som er gitt for vedkommende skolearter - loven om de høyere almenskoler, loven om lærerskolene og loven om yrkesskolene - må forholdet antas å ha ligget slik an.

Hva angår det spesielle område som det i denne sak dreier seg om, inneholder - som ventelig er - hverken loven om de høyere skoler eller loven om Universitetets lærereksamener noen bestemmelse hvorav kan utledes at lektor (adjunkt) titlen ikke rettsgyldig kan tildeles lærere ved andre skolearter uten ved lov. Det kunne imidlertid være spørsmål om hvorvidt det ikke kan sies at når lærerne ved de høyere almenskoler er tillagt lektor (adjunkt) titlen ved lov, kan denne titel ikke senere tildeles lærere ved andre skolearter uten gjennom lov - eller med andre ord: lærerne ved de høyere skoler har en rettsbeskyttet enerett til lektortitlen så lenge det ikke er besluttet ved lov at andre lærere skal ha den samme titel. Lektorlaget må formentlig forståes slik at det vil hevde denne oppfatning.

En slik oppfatning kan imidlertid ikke finnes å være holdbar. Som ovenfor berørt må det antas at det er praktiske hensiktsmessighetsgrunner som har bevirket at bestemmelsen om titlene ved de høiere skoler er gitt ved lov. Men iallfall når forholdet er dette må det være ugrunnet å fortolke denne titeltildeling slik at Staten derved har gitt lærerne ved de høyere skoler en rettsbeskyttet enerett til lekvtor(adjunkt)titlen så lenge ikke lærere ved andre skolearter ved lov har fått den samme titel, og at Staten således for så vidt har bundet seg til å anvende lovsformen ved senere tildelinger av titlen til andre lærere. Dette kan så meget mindre antas som det vel i det hele er naturlig å se det slik at Staten, hvor ikke spesielle forhold gjør seg gjeldende, må ha frihet til, av de to hovedformer for statsbeslutninger som det ved titeltildelinger kan være spørsmål om, lov og forvaltningsakt, å velge i hvert enkelt tilfelle den form som etter forholdene er hensiktsmessigst. Når den institusjon som vedkommende tjenestemenn er knyttet til skal lovordnes, kan det som ovenfor berørt vært hensiktsmessig å ta titelbestemmelsen inn i selve loven, men når det senere blir spørsmål om å gi den samme titel til andre grupper tjenestemenn, og det da ikke er aktuelt å lage en lov vedkommende den institusjon som disse tjenestemenn hører til, vil det falle naturligst å gi beslutningen form av en forvaltningsakt, slik som det som ovenfor berørt i det hele tatt er naturligst ved beslutninger om titeltildelinger.

Selv om lovsformen ikke kan ansees nødvendig kunne det subsidiært spørres om det ikke ved en slik titelbestemmelse som det her dreier seg om iallfall må kreves at den, for å være bindende overfor andre grupper tjenestemenn som tidligere er tillagt samme titel, utgår fra et høyere statsorgan enn et departement.

Dette spørsmål har ikke vært direkte omhandlet under prosedyren, men retten skal allikevel anføre noen bemerkninger derom.

Først er her å merke at selv om Industridepartementets tildeling av av lektor(adjunkt)titlen til sjømanns- og maskinistskolelærerne kan sies å bygge på stortingsvedtaket om det nye lønnsregulativ, synes meget å tale for den oppfatning at det ikke er bindende avgjort ved dette vedtak at disse lærere skal ha de nevnte titler, og at avgjørelsen av §men retten skal allikevel anføre noen bemerkninger derom.

Først er her å merke at selv om Industridepartementets tildeling av av lektor(adjunkt)titlen til sjømanns- og maskinistskolelærerne kan sies å bygge på stortingsvedtaket om det nye lønnsregulativ, synes meget å tale for den oppfatning at det ikke er bindende avgjort ved dette vedtak at disse lærere skal ha de nevnte titler, og at avgjørelsen av

Side:565

titelspørsmålet må ansees truffet ved det ovenfor gjengitte rundskriv fra Industridepartementet. Etter dette blir det av aktuell interesse å ta standpunkt til det ovennevnte spørsmål.

Etter rettens mening må forholdet anskues slik at like så litt som de høyere skolers lærere kan kreve den i saken omhandlede titeltildeling kjent uberettiget på det grunnlag at lovsformen ikke er anvendt, like så litt kan de nå frem på det subsidiære grunnlag at de iallfall ikke må finne seg i å dele titlene med sjømanns- og maskinistskolelærerne så lenge beslutningen om å tildele titlene til disse lærere ikke er gitt i annen form enn ved en departementsbestemmelse. Det kan ikke finnes å foreligge noe holdepunkt for i denne forbindelse å sondre mellom de forskjellige former for forvaltningsakter, slik at lærerne ved de høyere skoler f. eks. måtte bøye seg for en kgl. res., men ikke for en departementsbestemmelse.

Sluttelig skal retten omhandle den realitetsinnsigelse som Lektorlaget har fremsatt mot den i saken omhandlede titelbestemmelse - at sjømanns- og maskinistskolelærerne ikke fyller de krav med hensyn til utdannelse eller kvalifikasjoner for øvrig som lønnskomitéen har oppstillet som forutsetning for at lærere i andre skolearter enn de høyere almenskoler skal kunne komme med i adjunkt- og lektorgruppene (og dermed får plasering i de lønnsklasser hvor komitéen har anbrakt disse grupper).

Heller ikke denne innsigelse kan antas å føre frem. Det er ikke påvist at Industridepartementet ved den omhandlede titelbestemmelse har handlet i strid med lønnskomitéens forutsetninger. Hva spesielt angår forutsetningene med hensyn til overgangstiden, er det ikke godtgjort at det ikke forholder seg så at samtlige eldre lærere ved sjømanns- og maskinistskolene har slike kvalifikasjoner at det har vært saklig grunn til - overensstemmende med de av komitéen opptrukne retningslinjer for overgangstiden - å henføre dem til adjunkt- og lektorgruppene. Hvorvidt slik grunn har foreligget må for øvrig formentlig betraktes som et skjønnsmessig spørsmål av en slik art at det under enhver omstendighet skulle være unndratt domstolenes overprøvelse (så lenge der ikke påvises vilkårlighet eller andre spesielle feil ved administrasjonens avgjørelse derav).

Etter dette blir det unødvendig for retten å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt den ville kunne tilsidesette den i saken omhandlede titelbestemmelse hvis den fant at denne sto i strid med lønnskomitéens (og dermed med stortingsvedtakets) forutsetninger. Retten skal derfor ikke komme inn på dette spørsmål. Det blir da heller ikke grunn til å utrede forholdet med hensyn til den sammenkobling av lønnsspørsmål og titelspørsmål som her foreligger.

Det bemerkes til slutt at det resultat som retten har kommet til for så vidt angår lektor- og adjunkttitlene og den begrunnelse som ovenfor er gitt for dette resultat, også må ha gyldighet for rektortitlens vedkommende. - - -