Rt-1952-58
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-01-19 |
| Publisert: | Rt-1952-58 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7B/1952 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Skau, Schei, Thrap, Wold, Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §87, §91, Løsgjengerloven (1900) §17, Løsgjengerloven (1900), §377, §397, Straffeloven (1902) §228 |
Dommer Skau: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Helgeland den 15. mars 1950 ble A forelagt en bot på 50 kroner for forseelse mot lov nr. 5 av 31. mai 1900 §17 «for forsettlig eller uaktsomt å ha hensatt seg i beruset tilstand hvorunder han den 8. mars 1950 i Sandnessjøen forstyrret den alminnelige fred og orden eller den lovlige ferdsel, forulempet eller voldte fare for andre ved å slå til postbetjent B et par ganger over skulderen og nakken.»
Da A nektet å vedta forelegget, ble saken sendt Alstadhaug herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377, 4. ledd. Ved herredsrettens dom av 11. august 1950 ble A dømt i samsvar med forelegget, idet boten ble satt til 100 kroner.
Denne dom påanket A til Høyesterett på grunn av saksbehandlingen, idet han gjorde gjeldende at man på grunn av ufullstendige domsgrunner ikke kunne prøve riktigheten av herredsrettens lovanvendelse når den hadde funnet at det forelå beruselse. Ved Kjæremålsutvalgets kjennelse 20. september 1950 ble herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet i henhold til anken. Etter forslag av politimesteren i Helgeland ble det deretter med statsadvokatens samtykke den 18. november 1950 utferdiget nytt forelegg mot A for:
«1. forbrytelse mot straffelovens §228 første ledd for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme, ved at han den 8. mars 1950 i Sandnessjøen slo B 2 ganger med knyttneven over skulderen og nakken,
2. forseelse mot løsgjengerlovens §17 for forsettlig eller uaktsomt å ha hensatt seg i beruset tilstand, hvorunder han forstyrret den alminnelige fred og orden eller den lovlige ferdsel, forulempet eller voldte fare for andre, ved at han i beruset tilstand forholdt seg som ovenfor anført.»
Side:59
Boten var i forelegget satt til 100 kroner. Samtidig ble det tidligere forelegg av 15. mars 1950 kalt tilbake.
A vedtok ikke dette forelegg, og saken ble derfor sendt Alstadhaug herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377, 4. Herredsretten avsa 21. august 1951 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §228 første ledd til en bot til statskassen på kr. 100,00 eller hvis boten ikke betales en fengselsstraff av 9 dager. For øvrig frifinnes han.
Saksomkostninger ilegges ikke og tiltalte tilkjennes ikke erstatning for hatte forsvarsutgifter.»
Denne dom har domfelte påanket for så vidt angår den fellende del. I ankeerklæringen gjør han gjeldende at herredsretten på grunn av bestemmelsen i straffeprosesslovens §397 nå ikke hadde adgang til å dømme for forbrytelse mot straffelovens §228 første ledd. Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren for øvrig gjort gjeldende at saken skulle vært avvist fra herredsretten for så vidt angår tiltalen etter §228 første ledd, idet han hevder at adgangen til å reise sak etter denne bestemmelse var utelukket ved bestemmelsen i straffeprosesslovens §87 og §91. Når forbrytelsen mot §228 ikke var tatt med i det første forelegg, hevder forsvareren at forelegget må sees som en skriftlig meddelelse til siktede om at forfølgningen for så vidt var innstilt, og at betingelsene for å gjenoppta den ikke forelå, idet det var gått mer enn 2 måneder mellom meddelelsen av det første forelegg og det siste.
Jeg finner at domfelte ikke kan gis medhold i noen av de nevnte ankegrunner. Det er her tale om to straffbare forhold, og det er ved rettspraksis avgjort at en dom vedkommende forseelse mot løsgjengerloven ikke utelukker at det senere reises sak om en sak angående legemskrenkelse som er foretatt i forbindelse med overtredelsen av løsgjengerloven. Jeg viser til Rt-1911-527, 1921 117 og 1937 827. Det følger etter min mening herav at bestemmelsen i straffeprosesslovens §397 ikke er anvendelig i det foreliggende tilfelle. Hva angår den annen av de av forsvareren nevnte ankegrunner, skal jeg bemerke at bestemmelsen i straffeprosesslovens §87 heller ikke kan komme til anvendelse. Spørsmålet om tiltale for forbrytelse mot §228, 1 henligger under statsadvokaten, og det er en betingelse for anvendelse av §87 at beslutningen om å innstille forfølgningen er fattet av rette påtalemyndighet. Det er imidlertid på det rene at det første forelegg var utferdiget uten at saken hadde vært forelagt statsadvokaten. Fristbestemmelsen i §91 får derfor ingen betydning i dette tilfelle.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Wold og Grette: Likeså.