Rt-1952-61
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1952-01-16 |
| Publisert: | Rt-1952-61 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7B/1952 |
| Parter: | Evald Skårvik (overrettssakfører Einar Benzen) mot staten v/Kommunal- og Arbeidsdepartementet, Finnmarkskontoret. |
| Forfatter: | Bahr, Dæhli, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Husleieloven (1939) §37, §38 |
Dommerne Bahr, Dæhli og Helgesen.
Evald Skårvik leiet en leilighet i et bygg i Sør-Varanger, som tilhørte Finnmarkskontoret. Skriftlig leiekontrakt var ikke opprettet. Leiesummen var kr. 28,00 pr. måned. Da Skårvik ikke betalte leien for tiden april 1950 til utgangen av februar 1951, ble han i mars oppsagt til fraflytning 15. april. Han ble i oppsigelsesskrivelsen gjort kjent med sin adgang til og fristen for å reise søksmål etter husleielovens §38, jfr. §37. Skårvik reiste ikke husleiesak. Han ble deretter begjært utkastet etter tvangsfullbyrdelseslovens §234, 3. ledd, men gjorde gjeldende at han hadde et motkrav som oversteg husleiekravet, og at betingelsene for utkastelse derfor ikke var til stede.
Namsretten tok ikke utkastelsesbegjæringen til følge. Lagmannsretten kom til et annet resultat og uttalte:
«Oppsigelsen av 2. mars 1951 er rettsgyldig, og motparten har heller ikke påberopt seg annen grunn for ikke å reise søksmål enn at «han trodde det ville medføre store omkostninger». Dette har han ifølge kjennelsen ikke undersøkt nærmere.
Retten antar at følgen av at søksmål ikke reises innen lovens frist, må være at oppsigelsen blir rettsgyldig, og konsekvensen av dette må da bli at motparten etter at oppsigelsestiden er utløpet, sitter med leiligheten uten hjemmel. Tvangsfullbyrdelsesloven §234, 3, må derfor få anvendelse.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Utvalget er enig med lagmannsretten og kan tiltre dens begrunnelse. Utvalget kan således ikke finne at lagmannsretten har tolket husleielovens §38 første ledd jfr. §37 annet ledd uriktig, når den bygger på at leieforholdet mellom partene på rettsgyldig måte er opphørt derved at Skårvik ikke reiste sak om gyldigheten av Statens oppsigelse av leieforholdet. Etter utløpet av oppsigelsesfristen må det da være klart at Skårvik ikke lenger har noen hjemmel for sin fortsatte besittelse av rommene og derfor kan kastes ut med hjemmel i tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd.»
Side:62