Rt-1952-658

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-06-06
Publisert:	Rt-1952-658
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 52B/1952
Parter:	Nordenfjeldske Regntøy- og kappefabrikk A/S (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen) mot A (overretssakfører J.M. Mjøsund - til prøve).
Forfatter:	Holmboe, Wold, Eckhoff, Nygaard, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1910) §46, Aksjeloven (1910), Avtaleloven (1918), Arbeidervernloven (1936)

Dommer Holmboe: Denne sak er opprinnelig reist av A mot B for å få kjent ugyldig den mellom A, C og B inngåtte avtale om dannelse av Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S samt for å få B dømt til erstatning for skade påført A ved oppsigelsen av denne som disponent for nevnte selskap. Allerede i byretten ble Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S inndratt i saken, idet A overfor den påsto oppsigelsen kjent ugyldig og selskapet dømt til erstatning.

Trondheim byrett avsa dom i saken den 25. august 1949 med denne domsslutning:

«1. Avtalen 10. april 1947 mellom A, C og B om dannelse av Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk kjennes ugyldig.

2. Oppsigelsen 10. august 1948 av A som disponent i A/S Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk kjennes ugyldig.

3. De saksøkte frifinnes for de frem satte erstatningskrav.

4. B og A/S Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk dømmes til innen 14 dager etter forkynnelsen av dommen å betale A saksomkostninger med kr. 800,00.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at avtalen om selskapets stiftelse og beslutningen om oppsigelse av A som disponent skulle kjennes gyldig.

B og Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som avsa dom den 2. mars 1951 med denne domsslutning:

«1. Disponent B frifinnes for så vidt angår påstanden om å kjenne stiftelsesoverenskomsten av 10. april 1947 ugyldig.

2. Oppsigelsen av 10. august 1948 av A som disponent i A/S Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk kjennes ugyldig.

3. Sakens omkostninger oppheves for begge retter.»

Også denne dom er avsagt under dissens, idet de rettskyndige medlemmer stemte for at oppsigelsen kjennes gyldig.

Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S har påanket saken til Høyesterett og nedlagt denne påstand:

«1. A/S Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk frifinnes.

2. A betaler sakens omkostninger for alle retter.»

A har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:659

2. A/S Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Trondheim byrett, hvorved er avhørt partene og 7 vitner. Videre er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg imidlertid ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som det vil sees av det jeg har referert av domsslutningene og påstandene, er sakens omfang vesentlig begrenset, idet As opprinnelige påstand overfor B om at selskapsstiftelsen skulle ansees ugyldig og at B skulle være erstatningspliktig, liksom den tilsvarende erstatningspåstand overfor Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S, ikke er opprettholdt for Høyesterett. Saken dreier seg nå bare om hvorvidt oppsigelsen er ugyldig i forholdet mellom selskapet og A.

Jeg er, om enn under atskillig tvil, kommet til samme resultat som byrettens og lagmannsrettens mindretall.

Jeg finner grunn til først å peke på den overveiende økonomiske interesse som B hadde i Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S. Foruten at han hadde skutt inn kr. 52 000,00 som aksjekapital - kr. 20 000,00 ved likvidasjon av et eldre lån som han hadde ytet A og C og resten kontant, hadde han i løpet av sommeren 1947 lånt selskapet et lignende beløp, således at hans samlede investering løp opp i kr. 104 000,00. Herimot hadde de to andre aksjonærer alene innskutt det gamle firmas aktiva, som ved selskapsstiftelsen ble verdsatt til kr. 48 000,00. Da kapitalinnskuddet ved bedriftens start et års tid i forveien var kr. 5000,00, kan det vel være et spørsmål om ikke den nevnte verdsettelse var høy, men jeg behøver ikke å gå nærmere inn på dette, det er tilstrekkelig å fastslå at Bs interesse var mer enn dobbelt så stor som As og Cs tilsammen.

På den annen side er det på det rene at bedriften av de to opprinnelige innehavere ble betraktet som deres fremtidige levevei. B, hvis virksomhet lå i en helt annen bransje, gikk inn i selskapet dels for å hjelpe A og C, dels fordi han mente at det var en levedyktig forretning, og det har utvilsomt vært så vel hans som de to andres forutsetning at han bare skulle være interessert som aksjonær, og at virksomheten skulle drives av A og C, den første som disponent, den annen som teknisk leder. At han sikret seg aksjemajoriteten og stillingen som styrets formann, var naturlig, på grunn av hans betydelige økonomiske interesse.

Jeg antar at slik som selskapet kom i stand, ville det ha vært i strid med partenes forutsetning om B brukte sin stilling som hovedaksjonær og styremedlem til å oppsi A eller C, med mindre det forelå avgjørende saklig grunn for et slikt skritt. Hvilken virkning det ville ha hatt om B hadde handlet i strid med denne forutsetning, om oppsigelsen ville ha vært ugyldig - jfr. bl.a. aksjelovens §46 siste ledd - eller om det bare var blitt tale om erstatningskrav mot B, behøver jeg ikke å ta

Side:660

standpunkt til, idet jeg finner at B, slik som forholdene utviklet seg, måtte ansees løst fra sin forpliktelse til ikke å si opp A. Hele den trufne ordning i forbindelse med selskapsstiftelsen forutsatte åpenbart at muligheten for et tillitsfullt samarbeid mellom partene fortsatt skulle være til stede. Men slik som forholdet mellom B og A utviklet seg, ble videre samarbeid umuliggjort, og en oppløsning av forholdet ble uunngåelig. Under disse omstendigheter antar jeg at det ikke ville være i strid med de opprinnelige forutsetninger at B har gjort bruk av sin rett som innehaver av aksjemajoriteten til å stemme mot gjenvalg av A som styremedlem og for oppsigelse av ham fra disponentstillingen, med mindre man kunne legge den hele eller vesentlige skyld for det oppståtte motsetningsforhold på B. Det er da dette, ansvaret for motsetningsforholdet, som etter min mening blir det avgjørende punkt i saken, og det er her jeg har vært i tvil.

Det første opphav til uoverensstemmelsene mellom A og B har vært ansettelsen av kontorsjef. A hadde ønsket ansatt en bokholder, men B ønsket i stedet å ansette en sønn av en venn som kontorsjef. Denne var nettopp ferdig med sin handelsutdannelse og uten synderlig praktisk erfaring. A synes ikke å ha hatt noe å innvende mot denne ordning, og tok vel imot den nye kontorsjef, men det oppsto snart en viss uoverensstemmelse; A forklarer at han mente at den nye mann burde sette seg inn i bedriften nedenfra, hvilket kontorsjefen synes å ha oppfattet derhen at han ble behandlet som volontør. Kontorsjefen beklaget seg til B, som støttet ham. Det utviklet seg derhen at B lot seg informere direkte av kontorsjefen. Ved en anledning ga denne B meddelelse om en regnskapsoppstilling som disponenten ikke hadde gjennomgått og som senere viste seg ikke å være riktig. Dette foranlediget at B fikk mistanke om at A søkte å mørklegge bedriften for ham. I et brev til kontorsjefen av 13. desember 1947 sier B: «Skulle det være noe mistenkelig, så må du bare si fra, så skal vi nok ordne det på en rent forretningsmessig måte», og drøfter for øvrig bedriftens forhold med kontorsjefen.

At A fant dette forhold høyst utilfredsstillende, finner jeg helt naturlig. Jeg tilføyer at det etter mitt skjønn, som for så vidt faller sammen med lagmannsrettens flertalls, ikke forelå noe som kunne rettferdiggjøre Bs mistanke om at A søkte å mørklegge bedriften. Bokførselen var det nok en del å si på, men dette kan helt ut forklares ved at A ikke hadde tid til å ta seg så meget av den som han burde. Han hadde som nevnt anmodet om å få en bokholder, men dette ble utsatt i påvente av at den påtenkte kontorsjef skulle bli ferdig med sin utdannelse. Og As gjentatte anmodninger til B om å få ansatt en revisor, slik som aksjeloven krever, ble resultatløse.

Når forholdet imidlertid utviklet seg slik at fortsatt samarbeid ble - umuliggjort, skyldes dette etter mitt skjønn at A i sin reaksjon gikk langt ut over grensene for det tillatelige, når han dels

Side:661

overfor kontorsjefen og andre underordnede og dels overfor B selv fremkom med alvorlige beskyldninger - eller insinuasjoner - vedrørende Bs moral så vel som forretningsmann som i alminnelighet. Allerede på et tidlig tidspunkt, før forholdet var blitt særlig tilspisset, fremholdt han for kontorsjefen, i nærvær av andre funksjonærer, at B hadde til hensikt å fordrive A fra forretningen og at B hadde opptrådt på samme måte i andre bedrifter som han hadde vært interessert i. Han ga også ved en anledning som ikke er nærmere tidfestet, overfor C uttrykk for at B ikke var normal i kjønnslig henseende. Den 2. februar 1948, da situasjonen hadde tilspisset seg, fordi kontorsjefen hadde sagt opp sin stilling, skrev A et brev til B hvori han etter en lengere redegjørelse sier: «Videre vil det bli gitt en fyldig redegjørelse til Frikirkens synode om tingenes tilstand (B var kasserer i Frikirken, hvortil A ikke hørte) ...... det er vel riktig å få saken prøvet der. Sånn i forbifarten kan jeg antyde at jeg er bedre orientert enn du aner både når det gjelder Hamar og andre steder, så alt skal bli med ......» Omtrent samtidig skrev han til en misjonær, medlem av Frikirken og far til kontorsjefen: «Jeg sitter nemlig inne med pålitelige førstehåndsinntrykk av B som gjør at jeg blir nødt til å ta saken fram for troende brødre ...... Skulle da ikke Frikirkens synode være det rette forum? ...... Da flere av oss forkynner Guds ord, er det jo klart at slike forhold ikke kan tåles iblant oss.»

På generalforsamling i selskapet den 4. juni 1948 fremsatte B forslag om å suspendere A som disponent med bibehold av lønn inntil saken var avgjort. Begrunnelsen var da at A «har funnet det ønskelig å mørklegge bedriften for meg (B)». Ny generalforsamling til behandling av dette forslag ble berammet til 18. juni 1948. Den 5. juni, dagen etter den første generalforsamling, fremsatte disponent As bror, D, i nærvær av disponenten og flere funksjonærer ved fabrikken, på dennes kontor beskyldninger mot B for homoseksualitet og svartebørstrafikk. Den første av disse beskyldninger hadde han for øvrig fremsatt tidligere. For disse beskyldninger ble han senere dømt til bot, og beskyldningene ble mortifisert. Byretten anså i straffesaken det på det rene at D fremkom med disse beskyldninger «for å støtte broren A i den tvist som var oppstått mellom denne og saksøkeren (B) i anledning av Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk». Selv om det ikke er godtgjort at D opptrådte etter oppdrag fra broren, som dog var til stede da beskyldningene ble fremsatt, så måtte det etter min mening for B fremstille seg slik at enhver mulighet for fortsatt samarbeid nå var stengt.

Det fremgår av det jeg har sagt, at jeg ikke kan legge hovedansvaret for at stillingen ble uholdbar og at en oppløsning av fellesskapet ble nødvendig, på B, og etter det jeg begynte med å si må jeg derfor anse ham berettiget til å bruke sine stemmer som aksjonær til å fjerne A fra bedriften.

Side:662

Jeg tilføyer at den naturlige form for oppløsning av fellesskapet, etter forutsetningene ved dets stiftelse, vel hadde vært at B hadde solgt sine aksjer, eller latt de to andre innløse dem. B var også inne på dette, og oppfordret bl.a. A og C til å gi bud på aksjene. Det kom imidlertid ikke noe ut av dette. Først etter den første generalforsamling bød A og C 125 pst. for aksjene, men da var B blitt så oppbrakt over de beskyldninger som var fremsatt mot ham, at han avviste en minnelig ordning. Om det ellers ville kunne være oppnådd enighet om en innløsningskurs, og om A og C ville ha kunnet gjennomføre en innløsning lar seg derfor ikke si. Jeg finner ikke at det kan bebreides B at han brøt forhandlingene, slik som saken hadde utviklet seg:

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge. Saksomkostningene finner jeg etter omstendighetene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Nygaard og Schjelderup: Likeså.

Av byrettens dom (dommer J. M. Jacobsen med domsmenn):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Etter frigjøringen i 1945 startet saksøkeren A sammen med skreddermester C det ansvarlige selskap Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk. Saksøkeren A skjøt inn kr. 5000,00 og det ble reist en del lån til driften. Produksjonen kom i gang 1. april 1946 og virksomheten utviklet seg hurtig. Driftskapitalen var blant annet reist ved lån fra en bror av saksøkeren som også var ansatt som funksjonær i bedriften. Imidlertid oppsto det uoverensstemmelser mellom saksøkeren og broren som sluttet ved bedriften og fikk tilbakebetalt sitt lån.

Det ble under disse omstendigheter behov for ny kapital og saksøkeren og C opptok i den anledning et lån hos en forretningsforbindelse Arild Andersen på Hamar. Vilkårene for dette lån som var av midlertidig art er ikke opplyst. Dette lån som var på kr. 15 000,00 måtte betales tilbake i januar 1947.

Saksøkeren og C hadde betydelige vanskeligheter med å skaffe den nødvendige kapital og saksøkeren henvendte seg derfor i desember 1946 til saksøkte B med anmodning om bistand. Det pågikk i den anledning en tid forhandlinger mellom partene, og resultatet ble at saksøkte 31. januar 1947 sendte Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk en sjekk på kr. 20 000,00 som kortsiktig lån som skulle tilbakebetales pr. 1. juli 1947. Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk har sendt B en kvittering på dette lånet datert 1. mars 1947. I kvitteringen sies det at lånet forrentes med 10 pst. p. a.

Side:663

I brev til B 3. mars 1947 opplyser saksøkeren om at han og C har planer om å gjøre firmaet om til et aksjeselskap med en kapital på 70 à 75 000,00, hvorav det er meningen at han skal tegne seg for kr. 17 500,00, C for kr. 17 500,00 og restbeløpet av andre interesserte. Det opplyses i den forbindelse at det allerede er 5 interesserte som har meldt seg og som vil tegne seg for ca. kr. 20 000,00.

Det ble etter dette tatt opp forhandlinger mellom A, C og B om dannelse av et aksjeselskap og resultatet ble at det på et møte 10. april 1947 i Trondheim, hvor disse tre var til stede, kom i stand overenskomst om dannelse av et aksjeselskap: Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S. Aksjekapitalen ble satt til kr. 100 000,00, hvorav A tegnet seg for kr. 30 000,00, C for kr. 18 000,00 og B for kr. 52 000,00. Til styre ble valgt A, C og B med B som formann. Det ble bestemt at styremedlemmene hver for seg forpliktet selskapet og at styret var beslutningsdyktig når formannen og et av styrets medlemmer var til stede.

As og Cs aksjeinnskudd ble avgjort ved at de innskjøt i selskapet hver sin andel av det tidligere ansvarlige selskap Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk. Bs aksjeinnskudd ble avgjort ved likvidasjon i hans lån på kr. 20 000,00 med tillegg av påløpne renter kr. 600,00. Resten ble innbetalt kontant.

Det er opplyst at driften av det nye selskap gikk meget godt, men at det snart viste seg behov for ytterligere kapital. I løpet av sommeren 1947 ga B selskapet lån på tilsammen kr. 50 000,00. B hevder at han dessuten ga selskapets bankforbindelser muntlig garanti for kassakredittlån på kr. 75 000,00, men dette benektes av saksøkeren.

I slutten av august 1947 ble Sverre Sommernes ansatt som kontorsjef i selskapet. Han tiltrådte i begynnelsen av septeniber. Det oppsto snart uoverensstemmelser mellom partene i anledning av denne ansettelse. Saksøkeren fant det krenkende for seg at en så ung mann som Sommernes som den gang var 22 år gammel, ble ansatt i en så vidt overordnet stilling. Han synes også å ha oppfattet det så at Sommernes skulle være rapportør for B ved bedriften og at han hadde til oppgave å spionere på ham. Forholdet mellom Sommernes og A utviklet seg etter hvert slik at Sommernes omkring årsskiftet 194748 fant å måtte si opp sin stilling ved bedriften. Han fortsatte imidlertid etter henstilling fra B.

B hevder at A ikke holdt ham tilstrekkelig orientert om forholdene og at han under en konferanse partene hadde på hotell Norrøna i Oslo i desember 1947 ga ham positivt uriktige opplysninger om selskapets økonomiske stilling. Fremover våren 1948 ble uoverensstemmelsene ytterligere skjerpet og på generalforsamling 4. juni 1948 ble det protokollert bl.a. følgende:

«År 1948 den 4. juni avholdtes generalforsamling på selskapets kontor. Samtlige aksjonærer møtte. Med formannen møtte også overrettssakfører J. N. Høiseth. Samtlige aksjonærer godtok innkallelsen.

Da det var utviklet seg et misforhold mellom disponenten og styrets formann, satte formannen fram følgende forslag:

Disponent A har funnet det ønskelig å mørklegge bedriften for

Side:664

meg. Dette berettiger meg til å anta at her er noe som skal skjules for meg, og det kan jeg som styrets formann ikke finne meg i. Derfor fremsetter jeg forslag om at disponent A suspenderes som disponent og medlem av styret - med bibeholdelse av lønn til saken er endelig avgjort. Og at der berammes ny generalforsamling om dette spørsmål. Etter å ha blitt oppmerksom på vedtektenes §3 om at styret velges hvert år, endret han forslaget slik at ordet «og medlem av styret» utgår av forslaget. Formannen foreslo at ny generalforsamling til behandling av forannevnte forslag berammes til 18. juni kl. 17 på selskapets kontor. For dette forslag stemte formannen med 52 aksjer. C stemte imot med sine 18 aksjer. A stemte ikke.

Dernest foretokes valg av styre:

Formannen foreslo gjenvalg av C og B og at overrettssakfører Høiseth innvelges som nytt medlem. Herr C unnslo seg bestemt å bli gjenvalgt. Formannen foreslo da verksmester Thalberg valgt i hans sted og som varamann til styret Jens Myrseth. For dette forslag stemte formannen med sine 52 aksjer. Imot stemte A med sine 30 stemmer og C med sine 18 aksjer. Etter dette var valgt B, J. N. Høiseth og Hilmar Thalberg med varamann til styret Jens Myrseth, Hamar.

Opplest.

B.

Underskrevne aksjonærer finner herr disponent Bs disposisjoner i forbindelse med stiftelsen av aksjeselskapet og senere hans forhold overfor oss å ha vært av den art at vi vil se forholdet rettslig belyst. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om hvorvidt det foreligger krenkelse av våre minoritetsrettigheter, ulovlig renteberegning i forbindelse med investert aksjekapital, disposisjoner som rammes av avtaleloven m.v.

Vi er uenig i de beslutninger som herr disponent B i dag i kraft av sin aksjemajoritet har truffet og forbeholder oss å ta de skritt som vi finner nødvendig.

A. C.»

Ekstraordinær generalforsamling ble holdt 18. juni og 10. august 1948. På generalforsamlingen 10. august ble det protokollert følgende:

«Den 10. august 1948 ble ekstraordinær generalforsamling holdt i Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S i h. t. beslutning i generalforsamling den 4. juni og 18. juni 1948.

Til stede: B, 52 aksjer, A, 30 aksjer og C, 18 aksjer. Samtlige aksjer var representert.

Det ble fremlagt og referert revisjonsrapport av 28. juli d. å. fra statsautorisert revisor Gustav Dybvig og kandidat Hans Mørch, som har revidert selskapets regnskaper.

Under henvisning til denne rapport vedtok generalforsamlingen at man ikke kunne godkjenne regnskapet og meddele disponent A ansvarsfrihet.

Beslutningen ble vedtatt med formannens 52 stemmer mot Cs 18 stemmer. A deltok ikke i denne votering.

Under hensyntagen til revisjonsrapportens uttalelse om regnskapet og til den omstendighet at det ikke hadde vært mulig å oppnå et

Side:665

tilfredsstillende samarbeide mellom disponent A og styrets formann vedtok generalforsamlingen å oppsi disponent A fra hans stilling som disponent for selskapet med utbetaling av 3 måneders lønn og fratreden fra i dag.

Beslutningen ble vedtatt med formannens 52 stemmer. C stemte imot. Da det i generalforsamlingen den 4. juni d. å. valgte styremedlem Thalberg hadde vegret seg for under de nåværende forhold å tiltre styret, vedtok generalforsamlingen at den valgte varamann Jens Myrseth rykker opp som medlem av styret. Beslutningen ble vedtatt med formannens 52 stemmer. A og C stemte imot.

Opplest.

B.

Undertegnede aksjonærer minner om på hvilket grunnlag og i hvilken situasjon hr. B kom inn i firma og i tillegg til vår bemerkning til generalforsamlingen den 4. juni d. å. gjentar vi var skarpeste protest mot de bestemmelser som hr. B i dag i kraft av sin aksjemajoritet har foretatt. Vi er derfor tvunget til å foreta rettslige skritt for klarleggelse av det faktiske forhold.

A. C.» - - -

Rettens formann bemerker: - - -

Når det gjelder saksøkerens krav på at den foretatte oppsigelse av ham som disponent for A/S Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk skal kjennes ugyldlg er det etter min mening tilstrekkelig å peke på at en arbeidsgiver etter norsk rett har adgang til å si opp folk fra sitt arbeid uten å behøve å angi noen grunn og uten at domstolene har adgang til å prøve oppsigelsen uten i de tilfelle som omhandlet i arbeidervernloven. Jeg henviser for så vidt til høyesterettsdom i Rt. for 1935 467 spesielt 471.

På grunn av domsmennenes anførsler finner jeg imidlertid å burde gjøre oppmerksom på at det etter min mening har vært saklig grunn for selskapet til å si opp A fra sin stilling som disponent i selskapet. Avgjørende for meg er det motsetningsforhold som etter hva det er helt på det rene på det tidspunkt var oppstått mellom A og styrets formann. Det er unødvendig for meg å ta stilling til spørsmålet om hvem som har mest skyld i at dette motsetningsforhold var oppstått. Jeg finner bare grunn til å peke på at det kan rettes bebreidelse mot A for hans behandling av kontorsjef Sommernes og for at han under en konferanse med B i desember 1947 da spørsmålet om utløsningen av B var oppstått ga B uriktige opplysninger om selskapets økonomiske forhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Th. Sverdrup Thygeson og sorenskriverne Ivar Sølberg og Jens Eian med domsmenn Johan P. Indregård, Johan Kjønsvik, Johan Lysklatt og Ingebrigt Kirkholt):

- - -

Saken foreligger for lagmannsretten i det vesentlige i samme skikkelse som for byretten. - - -

Når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen av A som disponent i Nordenfjeldske Regntøy- og Kappefabrikk A/S er

Side:666

lagmannsrettens flertall domsmennene - kommet til samme resultat som byrettens flertall. Flertallet bemerker: Som årsak til suspensjonen av A har B i generalforsamlingsprotokollen av 4. juni 1948 anført følgende: «Disponent A har funnet det ønskelig å mørklegge bedriften for meg. Dette berettiger meg til å anta at her er noe som skal skjules for meg, og det kan jeg som styrets formann ikke finne meg i.»

Lagmannsrettens flertall er enig med byretten i at den nevnte beskyldning mot A må ansees grunnløs. B har fremholdt at A i desember 1947 ga ham uriktige opplysninger om firmaets økonomiske stilling. Det er på det rene at A under et møte med B i Oslo fremla en oppgave over firmaets økonomiske stilling pr. 1. desember 1947 og at denne oppgave viste en betydelig mindre fortjeneste enn et regnskapsutdrag som A hadde mottatt fra bedriften. A har forklart at etter de opplysninger han satt inne med, viste ikke regnskapsutdraget den korrekte stilling. Han satte derfor opp den nevnte oppgave etter beste skjønn. En finner det ikke godtgjort at A ved denne anledning hadde til hensikt å holde noe skjult for B. Som styrets formann kunne B når som helst begjære eksakte regnskapsutdrag, og på denne måte selv foreta den nødvendige kontroll av firmaets økonomiske stilling. Flertallet finner i denne forbindelse å burde bemerke at det ikke var blitt valgt revisor i samsvar med aksjelovens bestemmelser til tross for at A gjentagne ganger hadde purret B for å få ansatt en revisor. Det var A som i november 1947 på eget initiativ ansatte en revisor, men måtte fratre etter kort tid etter Bs bestemmelse. Hadde B vært engstelig for ikke å få de nødvendige opplysninger om firmaets økonomiske stilling måtte det i hvert fall kunne kreves av ham som styrets formann at han foranlediget at revisor ble valgt og deretter sørget for å få seg tilstillet reviderte regnskapsutdrag. Ved å forholde seg på denne måte, ville enhver unødig mistanke mot A være unngått. I generalforsamlingen den 10. august 1948 er det foretatt følgende protokolltilførsel i anledning av oppsigelsen av A: «Under hensyntagen til revisjonsrapportens uttalelse om regnskapet og til den omstendighet at det ikke hadde vært mulig å oppnå et tilfredsstillende samarbeid mellom disponent A og styrets formann, vedtok generalforsamlingen å oppsi disponent A fra hans stilling som disponent for selskapet med utbetaling av 3 måneders lønn og fratreden fra i dag.»

De mangler som er påpekt i regnskapet er etter flertallets mening nærmest av formell art. Søbstad-Eide som var ansatt som revisor i bedriften en kortere tid har i sin vitneforklaring gitt uttrykk for at han ikke hadde noe å bemerke til regnskapsførselen. De mangler som er påpekt i revisjonsrapporten må også antas å ville vært unngått såfremt bestemmelsene i aksjeloven om revisjon hadde vært fulgt. Som nevnt er dette siste et forhold som må bebreides B og ikke A. Det kan også i denne forbindelse bemerkes at etter at Sommernes var ansatt som kontorsjef skulle bokholderiet høre under ham. Flertallet finner det godtgjort at de uoverensstemmelser som oppsto mellom B og A hovedsakelig skyldes ansettelsen av Sommernes som

Side:667

kontorsjef. Da samarbeidet mellom A og Sommernes ikke var tilfredsstillende, sa Sommernes selv opp sin stilling, men fortsatte etter henstilling fra B. Etter flertallets mening må B ha vært klar over at As stilling etter dette ville bli vanskelig og forholdet skulle ikke bli bedre da B i brev av 27. januar 1948 gir klart uttrykk for at «Sommernes absolutt blir å anse som min mann». Alle forhold tatt i betraktning finner flertallet at det ikke foreligger noen saklig grunn for oppsigelsen av A. Ved bedømmelsen herav har en også lagt betydelig vekt på de forklaringer som er avgitt av de vitner som har arbeidet sammen med A. Disse forklaringer går ut på at A var lett å samarbeide med. Selv om det ved selskapets stiftelse ikke er direkte uttalt, må det antas å ha vært en åpenbar forutsetning for partene at den daglige ledelse av selskapet skulle høre under A. A og C var de som hadde skapt bedriften og i denne hadde de begge opparbeidet seg et godt levebrød. A var også selv stor aksjonær. Når B under disse omstendigheter gjør bruk av sin aksjemajoritet til å sette A ut av bedriften uten saklig grunn, må dette etter flertallets mening ansees som et utilstedelig overgrep som må ha til følge at oppsigelsen ansees som ugyldig. - - -

Lagdommer Sverdrup Thygeson og sorenskriver Sølberg er også i oppsigelsesspørsmålet kommet til samme resultat som byrettens mindretall og kan i det vesentlige tiltre dets begrunnelse. En finner det ikke gødtgjort at oppsigelsen av A har sin grunn i uredelige eller usaklige motiver. Det er liten grunn til å tvile på at B virkelig var av den oppfatning at regnskapet var dårlig ført og at fortsatt samarbeid med A var uholdbart. Dette er for så vidt klart kommet til uttrykk i den fremlagte korrespondanse. At B fant stillingen lite holdbar viser også den omstendighet at før han går til avsettelse av A fremsetter han som foran nevnt flere tilbud om å la seg utløse.

Etter det anførte antas det ikke å foreligge noen hjemmel for å kjenne oppsigelsen av A ugyldig.

Når det gjelder saksomkostningene, finner lagdommer Sverdrup Thygeson og sorenskriver Sølberg at de ankende parter bør tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Sorenskriver Eian er kommet til samme resultat som lagdommer Sverdrup Thygeson og sorenskriver Sølberg, idet han ikke finner at det foreligger tilstrekkelig hjemmel for å kjenne oppsigelsen ugyldig. Han finner dog at den ankende part, B, her har gått unødig hårdt frem når han av de anførte grunner har satt ankemotparten helt utenfor bedriften bl.a. ved å fjerne ham fra disponentstillingen. - - -

Side:668