Rt-1952-670

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-06-10
Publisert:	Rt-1952-670
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79/1952
Parter:	1. Forsikringsselskapet Norge A/S, 2. Forsikringsaktieselskapet Dovre, 3. Storebrand, 4. Trondhjems Forsikringsaktieselskap A/S, 5. Forsikringsaktieselskapet Samvirke, 6. Det Norske Forsikringssaktieselskap Heimdal (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Holla Sparebank (høyesterettsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Dæhli, Eckhoff, Holmboe, Thrap, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §267, Straffeloven (1902), Restitusjonsloven (1946) §9

Dommer Dæhli: Oslo byrett ga 21. februar 1950 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsselskapene Norge, Dovre, Storebrand, Trondhjem, Samvirke og Heimdal dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Holla Sparebank: Norge 8/20, Dovre, Storebrand og Trondhjem hver 3/20, Samvirke 2/20 og Heimdal 1/20 av 191 245 kroner med 4 av hundre i årlig rente fra forliksklagens forkynnelse, for Norge fra 10. mai og for de øvrige fem selskaper fra 17. juni 1948 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg har de nevnte seks forsikringsselskaper anket direkte til Høyesterett.

Anken gjelder dommen i dens helhet. Forsikringsselskapene gjør gjeldende at byretten uriktig har antatt at Asbjørn Sunde-gruppens fjernelse 7. september 1944 av kr. 191 245,00 fra Holla Sparebanks lokale utløste erstatningsplikt for forsikrerne overfor banken. Etter

Side:671

forsikringsselskapenes oppfatning har byretten tatt feil når den har antatt: 1) at gruppens aksjon overfor banken faller innenfor forsikringens ramme slik denne er trukket opp i polisens tekst og forsikringsvilkårenes §1 og §2, §2) at «ranshandlingen» har vært rettmessig i en henseende, men ikke «i forhold til Holla Sparebank eller denne banks kontraktsforhold», 3) at krigsklausulen i forsikringsvilkårenes §4c ikke får anvendelse uten ved ran under direkte krigsoperasjoner, og 4) at de spesielle omstendigheter som gikk forut for forsikringens tegning kan føre til at selskapene er ansvarlige.

Forsikringsselskapene påstår:

«De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Holla Sparebank påstår:

«Byrettens dom stadfestes, dog således at Holla Sparebank hos de ankende parter in solidum tilkjennes prosessens omkostninger for byrett og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av byrettens dom.

Til bruk for Høyesterett har et bevisopptak vært gjort ved Oslo byrett 6. april 1951. - Saken foreligger i samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Forsikringsselskapet Norge A/S utstedte 11. mai 1944 på vegne av seg selv og forsikringsselskapene Dovre, Storebrand, Trondhjem, Samvirke og Heimdal en ranforsikringspolise til den sikrede Holla Sparebank for en samlet forsikringssum på 500 000 kroner. Forsikringen skulle dekke «tap eller skade på penger, verdipapirer eller andre verdigjenstander oppstått ved ran (straffelovens §267) i banklokalet beliggende Holla Herredshus - - Ulefoss.» Da forsikringen kun omfattet ran i lokalet, bestemte polisen at 1. og 2. avsnitt i §1 i de vedheftede alminnelige ranforsikringsvilkår av 1937 bortfalt. De to nevnte avsnitt definerte begrepet budran og viste at de trykte «alminnelige forsikringsvilkår» hadde hatt for øye ran av de hos den sikrede part ansatte bud eller av person som i stedet for disse var betrodd transport av penger, verdipapirer eller andre verdigjenstander. Av de alminnelige vilkår §1 ble etter sløyfingen av de to avsnitt bare paragrafens siste avsnitt stående igjen. Det lyder slik: «Straffelovens §267 bestemmer: «Som ran ansees det når nogen i hensikt derved at forskaffe sig eller andre en uberettiget vinning, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler, der fremkaller frykt for nogens liv eller helbred, bemektiger sig en gjenstand, som helt eller delvis tilhører en annen, eller tvinger nogen til å foreta en handling, hvorved der voldes denne eller den på hvis vegne han handler formuestap.» Ellers var innholdet av de alminnelige ranforsikringsvilkårene av 1937 beholdt helt uforandret. De inneholdt følgende bestemmelse i §2: «Andre ulovlige voldshandlinger. Som ran i denne polises forstand ansees også ulovlige voldshandlinger av annen beskaffenhet enn nevnt i straffelovens §267 under forutsetning av a) at voldshandlingen umiddelbart opfattes av den person, mot hvem den er rettet,

Side:672

b) at denne person snarest mulig foretar det som kan gjøres for å avverge eller forminske skaden, c) at voldshandlingen kan bevises ved vidner.» §4 om «Begrensninger i selskapets ansvar» litra e lyder: «Skade som skyldes krig, oprør, opløp, optøier eller lignende alvorlige forstyrrelser av den offentlige orden eller vulkanske utbrudd eller jordskjelv erstattes ikke.»

Det er de ovenfor siterte bestemmelser i vilkårene som forsikringsselskapene påberoper seg til sin frifinnelse. Av følgende grunner kan jeg ikke godta selskapenes standpunkt:

Etter alminnelige prinsipper for tolkning av fritagelsesklausuler i forsikringspoliser gjelder det at klausulene må være klare i forsikrerens favør om de skal ha rettslig virkning overfor den sikrede.

De alminnelige ranforsikringsvilkårenes §1 og §2 er imidlertid etter min mening uklare, særlig på bakgrunn av den akkvisisjonsmåte, det tidspunkt og de forhold forsikringen ble overtatt under. Det hadde tidligere under okkupasjonen her i landet vært en rekke innbrudd og ran som ikke bare folk i sin alminnelighet, men vel særlig de som arbeidet i innbrudds- og ranforsikring, burde forstå hadde andre årsaker enn den alminnelige tiltagende lovulydighet og voldsmentalitet som var en naturlig følge av krigen. Kort forut for tegningen av Holla Sparebanks forsikring mot ran i banklokalet hadde det således funnet sted to andre ran i banklokaler, nemlig ett 15. mars 1944 i Aker Sparebanks filial på Holtet og ett 17. april 1944 i Modum Sparebank. Forsikringsselskapet Norge viste i sin akkvisisjonsvirksomhet nettopp til disse bankran. I et sirkulære som forsikringsselskapet sendte til bankene 22. april 1944 med oppfordring til å tegne «ranforsikring i forbindelse med innbruddsforsikring», hadde selskapet således inntatt en del av et avisreferat om ranet i Modum Sparebank, hvor 150 000 kroner var blitt tatt. På grunnlag av det som hadde hendt i landet tidligere under okkupasjonen lå det nær å anta etter avisens beskrivelse og kriminalpolitiets meddelelse, som også var inntatt, at det ikke var alminnelige kriminelle som hadde vært ute, men at det kunne foreligge en aksjon som hadde forbindelse med en eller annen motstandsgruppe. Under de da foreliggende egenartede forhold erklærte forsikreren uttrykkelig at den sikrede ved bankran svarende til dem man nettopp hadde hatt, «ikke ville være skadelidende» om ranforsikring ble tegnet. Ved sin akkvisisjonsvirksomhet og på grunn av de særlige forholdene øket forsikreren sin spesielle ranforsikringsportefølje meget sterkt. Han kan da ikke senere gjøre gjeldende at han er ansvarsfri fordi ranet etter hans mening ikke var å anse som rettsstridig eller straffbart (jfr. restitusjonsanordningene av 29. juli 1941 og 17. august 1945 og §9c i lov nr. 3 av 15. november 1946 (restitusjonsloven).) Det var nemlig naturlig for de banker som tegnet den spesielle forsikring det her gjelder under de ovenfor nevnte særlige forhold å oppfatte bestemmelsene i vilkårene slik at ranshandlinger som fylte det objektive gjerningsinnholdet i straffelovens §267 eller som kom inn under vilkårenes §2 om andre «ulovlige voldshandlinger», skulle ansees som forsikringstilfelle selv om handlingene var utført av en motstandsgruppe

Side:673

som opererte på egen hånd, uten kontakt med den organiserte hjemmefronts ledelse. Holla Sparebank hadde ingen rettslig plikt til å utlevere penger til de menn som innfant seg i banklokalet uten noen som helst hjemmel til å utøve en rekvisisjonsrett overfor banken. Den omstendighet at påtalemyndigheten har henlagt sakene om de aksjoner av denne art som medlemmene av Sunde-gruppen utførte, betyr ikke at disse aksjoner i og for seg er ansett som rettmessige og lovlige handlinger. Sunde-gruppens opptreden under hele okkupasjonen ble av påtalemyndigheten naturlig vurdert under ett, og det er ikke tvilsomt at gruppen fortjener anerkjennelse for sin nasjonale innsats. Etter det jeg har sagt, er det for øvrig etter min oppfatning unødvendig å drøfte om de nevnte bestemmelser i restitusjonslovgivningen får anvendelse på den spesielle aksjon det her gjelder.

Krigsklausulen i ranforsikringsvilkårenes §4c er også uklar. Det sier seg selv at ikke enhver årsak til ran som på en eller annen måte kan sies å «skyldes» krigen, f. eks. den sterkere utviklede voldsmentalitet, hadde betydning på det tidspunkt polisen ble tegnet. Heller ikke kunne den som da tegnet ranforsikring av den her omhandlede art, anta at forsikreren med klausulen ville frita seg for den risiko som var forbundet med at irregulære motstandsgrupper skaffet seg midler på den måte som det her gjelder. Det var nettopp fordi bankene følte den utrygghet som hadde utviklet seg under okkupasjonen, og som ble fremhevet ved Forsikringsselskapet Norges akkvisisjonsvirksomhet, at bankene tegnet forsikringene. De gjorde dette under den naturlige forutsetning at det måtte kreves en meget mer direkte tilknytning til krigshandlingene enn den som ranet i Holla Sparebank hadde, for at forsikreren skulle være ansvarsfri etter vilkårenes §4c. Forsikrerne måtte under de ved tegningen foreliggende omstendigheter på ettertrykkelig måte ha fremhevet det, om de skulle være ansvarsfri ved ran som så indirekte sto i forbindelse med krigshandlingene.

Det har for meg vært uten betydning at ingen av partene på den tid da forsikringen ble tegnet, hadde kjennskap til at også de to forutgående bankran var utført av medlemmer av den samme motstandsgruppe som tok det omhandlede beløp i Holla Sparebank, og at dette etter frigjøringen ble på det rene.

Jeg finner at forsikrerne i en sak av denne art bør tilpliktes å betale sakskostnadene for begge retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes unntatt avgjerden om sakskostnadene.

I sakskostnader for byretten og Høyesterett betaler forsikringsselskapene en for alle og alle for en til Holla Sparebank 10 000 - ti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Side:674

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe og Thrap og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Moltke Spilleth):

Ved fellespolise av 11. mai 1944 overtok Forsikringsselskapet Norge A/S, Drammen, Forsikringsaktieselskapet Dovre, Oslo, Storebrand, Oslo, Trondhjems Forsikringsselskab A/S, Oslo, Forsikringsaktieselskapet Samvirke, Oslo og Det norske Forsikringsaktieselskab Heimdal, Oslo, ransforsikring for Holla Sparebank, Ulefoss, for forsikringssum kr. 500 000,00. De nevnte forsikringsselskaper overtok ifølge polisen forsikringen hver for seg med følgende beløp: Norge kr. 200 000,00, Dovre kr. 75 000,00, Storebrand kr. 75 000,00, Trondhjem kr. 75 000,00, Samvirke kr. 50 000,00 og Heimdal kr. 25 000,00. Etter teksten på polisens forside overtok selskapene denne forsikring «på tap eller skade på penger, verdipapirer eller andre verdigjenstander oppstått ved ran (straffelovens §267) i banklokalet - - -.» Det står videre anført: «Da forsikringen kun omfatter ran i forsikringslokalet, bortfaller 1. og 2. avsnitt i §1 vedheftede alminnelige ransforsikringsvilkår av 1937». Disse vilkår er trykt og påklebet polisens bakside. De nevnte to avsnitt i vilkårenes §1 omhandler ran av bud. Premien for denne forsikring var kr. 125,00 for ett år.

Den 7. september 1944 ble det i ekspedisjonstiden tatt kr. 191 245,00 fra Holla Sparebanks lokale i Ulefoss, idet 3 bevæpnede menn kom inn i lokalet, truet med å skyte, dersom noen av det tilstedeværende bankpersonale gjorde motstand, og fikk på den måte adgang til bankens da åpentstående hvelv, hvor de fant det nevnte pengebeløp og forsvant med det.

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at ranshandlingene så vel i bankfilialen på Holtet 15. mars 1944, som i Modum Sparebank 14. april 1944 og i Holla Sparebank 7. september 1944 er utført av folk fra en og samme motstandsgruppe, Asbjørn Sundes gruppe, etter Sundes ordre og under hans ansvar som gruppens leder. Det har Sunde selv erkjent i retten. Det må videre ansees på det rene at Sundes gruppe da opererte helt på egen hånd og etter eget initiativ og egne retningslinjer, idet gruppens tidligere kontakt med den av den norske regjering i London anerkjente hjemmefront var brutt på den tid. Sunde har forklart at bruddet skyldtes, at han og hans folk mente de fikk liten støtte hos denne hjemmefronten for sin egen oppfatning av nødvendigheten av en mer aktiv og effektiv sabotasje mot fienden. Derfor fulgte Sundes gruppe sine egne retningslinjer uten å innhente ordre eller godkjennelse fra hjemmefronten for sine aksjoner. Etter bruddet i 1943 fikk Sundes gruppe ingen økonomisk hjelp til sin virksomhet fra hjemmefronten. Og da så også private kilder var uttømt ble aksjonene mot bankene utført for å skaffe nødvendige midler til gruppens fortsatte virksomhet. Sunde har forklart at han valgte å ta penger fra banker, fordi han gikk ut fra at den enkelte private derved ville bli mindre skadelidende og han mente dessuten at Staten ville erstatte tapet, når krigen var over.

Side:675

Etter det som er kommet frem må det legges til grunn, at de penger som ble tatt ved de tre bankaksjoner ble brukt av Sundes gruppe til dens motstandsvirksomhet mot fienden, eller som Sunde har forklart: til mat, hus, leie av forlegningssteder, klær og reiser i gruppens tjeneste. Av de penger som ble tatt på dette vis gikk ca. kr. 100 000,00 tapt for gruppen da den måtte evakuere fra sin forlegning på Sollia under kampen med tyskerne 30. april 1944. Gruppen hadde før «Solliaslaget» ca. 200 aktive medlemmer, alle uten arbeid. De fikk sin lønn av gruppen hver måned, ca. kr. 400-500,00 for hver mann, som da måtte klare å underholde seg og familie eller andre forsørgede med det. Pengene som ble tatt i bankene ble også brukt til underhold av familie eller forsørgede etter medlemmer, som var skutt eller fengslet eller flyktet etter deltagelse i gruppens aksjoner.

Holla Sparebanks prosessfullmektig har i retten erklært at, «vi godtar at pengene er brukt til illegalt arbeid som Sunde mente var riktig».

Det skal ikke i denne sak tas standpunkt til om Sundes syn på hvilke retningslinjer som burde følges i motstandskampen mot fienden i realiteten var riktig eller ikke. Det henhører vel under fremtidens historieforskning. Men det må slåes fast at Sunde og hans folk etter det som foran er sagt fullt bevisst opererte helt på egen hånd og etter andre fremgangsmåter enn de som hjemmefrontens ledelse hadde kunnet slutte seg til, da aksjonene mot de tre banker ble utført.

Videre må det være riktig at påtalemyndighetens avgjørelse av det rent strafferettslige spørsmål med den begrunnelse som er gjengitt foran:

Idet de tap som er påført banker og andre bedømmes som krigsskader», ikke kan tillegges noen avgjørende betydning for det spørsmål som foreligger her i saken.

Spørsmålet i denne sak må være fortolkningen av kontraktsforholdet mellom forsikringsselskapene og Holla Sparebank som forsikringstager i henhold til ranspolisen av 11. mai 1944.

Når det nå er brakt på det rene at ranshandlingen i Holla Sparebank er utført av en motstandsgruppe og av den samme gruppe som utførte de to forutgående bankran og det videre er brakt på det rene under hvilke forhold, og på hvilket grunnlag denne gruppe drev sin motstandsvirksomhet, kan ranshandlingen i Holla Sparebank i ethvert fall ikke ansees som rettmessig i forhold til Holla Sparebank eller denne banks kontraktsforhold overfor forsikringsselskapene. Objektivt sett foreligger det her et ran rettet mot rent norske, nasjonale interesser. Det kan i denne forbindelse nevnes, at Holla Sparebanks sjef var et fremtredende medlem av hjemmefronten i sitt distrikt.

Det må da bli å avgjøre hva forsikringsselskapene faktisk har dekket som risiko for banken. Under denne avgjørelse må det sees hen til polisens ordlyd og de forutsetninger hos begge parter, som var åpenbare for dem begge. Etter rettens oppfatning må her polisens ordlyd fortolkes på bakgrunn av de forhold og de omstendigheter, hvorunder polisen ble tegnet.

Man har da først Norges reklamesirkulære av 22. april 1944, hvor Norge nettopp bruker det store bankran i Modum Sparebank som utgangspunkt for sin oppfordring til å tegne ransforsikring og sier:

Side:676

«Modum Sparebank plyndret for kr. 150 000,00 - - - men banken behøver ikke være skadelidende hvis den har dekket seg ved en ransforsikring». Banksjef Halvorsen i Holla Sparebank fikk tilsendt dette reklamesirkulære som agent for Norge. Men meningen måtte jo være at han skulle overveie å tegne slik forsikring for Holla Sparebank. Og det gjorde han etter hva han har forklart i retten. Allerede ranene i bankfilialen på Holtet og i Modum Sparebank hadde «gjort ham betenkt», og så kom sirkulæret fra Norge. Han oppfattet dette så, at hvis Holla Sparebank tegnet en slik ransforsikring, så ville den være dekket mot et lignende bankran som det i Modum Sparebank som Norge fremhevet som grunnlag for sin oppfordring i sirkulæret. Halvorsen har forklart at han er temmelig sikker på at han hadde sirkulæret for seg, da han skrev sitt brev av 24. april 1944 til Norge med forespørsel om bankens tidligere innbruddsforsikring hos Norge dekket tap «som oppstår på lignende måte» som de to siste bankran. På dette fikk han Norges svar i brev av 25. april 1944 hvori det om en ransforsikring i banklokalet meddeltes at «der er anledning til å dekke sådan forsikring tilknyttet ovennevnte innbruddstyveripolise». Det var i brevet tilføyet til slutt: «Vi gjør oppmerksom på at denne polise da vil omfatte ethvert ran som vil oppstå i forsikringslokalet, selv om det skjer utenfor ekspedisjonstiden». Med denne tilføyelse i brevet var det nok Norges mening å fremheve at ransforsikringen ville dekke ran så vel i som utenfor ekspødisjonstiden. Men uttrykket «ethvert ran» har sikkert virket til den oppfatning hos Sparebanken, at ransforsikringen ville dekke ethvert ran som ble forøvet under lignende forhold og på lignende måte som det i Modum Sparebank. Banksjef Halvorsen har forklart, at han forsto det så. Da han senere mottok polisen leste han vilkårene på baksiden og så også krigsklausulen i §4c. Men etter det som var sagt i reklamesirkulæret og i svarbrevet fra Norge, mente han seg sikker på at §4c bare gjaldt tap ved ran «under direkte krigshandlinger, under krig omkring bankbygningen». Halvorsen har videre forklart, at han som hjemmefrontmann visste, at hjemmefronten ikke ville ta penger på denne måte. Han kjente til at det på den tid var andre illegale motstandsgrupper, men han så på dem «som uansvarlige», fordi de drev sin virksomhet uten ordre fra hjemmefronten. - Etter det som således hadde passert og med den oppfatning dette hadde gitt tegnet så banksjef Halvorsen ranspolisen for Holla Sparebank 27. april 1944 og polisen ble utstedt 11. mai s. å.

Nå kan det spørres om ikke banksjef Halvorsen gjorde seg skyldig i en misforståelse med hensyn til hva Norge virkelig hadde gått med på ved ransforsikringen. Da må det vel imidlertid svares, at Norge i det som selskapet har kalt «ganske vanlig akkvisisjonsvirksomhet» gikk frem på en slik måte at oppfatningen ganske naturlig måtte bli slik hos forsikringstageren, som banksjef Halvorsen har forklart. I brevet til Sandar Sparebank av 27. april 1944 - altså samme dag som polisen for Holla Sparebank ble tegnet - sier Norge om ransforsikringen: «Selskapet erstatter da den skade som inntreffer i forsikringslokalet ved at noen av personalet plyndres ved anvendelse av vold mot person eller under trusel på liv og lemmer.» Og Norge tilføyer at «Disse 2 forsikringer er for tiden særlig aktuelle og vi vil absolutt anbefale Dem å tegne sådanne». Det

Side:677

sies intet om at noen ranshandlinger i banker ville ligge utenfor ransforsikringens ramme etter vilkårene. Det kan selvfølgelig sies, at når polisen ble utstedt ville den på vanlig måte inneholde henvisning til de påtrykte alminnelige forsikringsvilkår. Men her etter de nettopp foregåtte bankran og med Norges benyttelse av disse i sin særlige akkvisisjon for forsikring mot slike skader, har Norge selv lagt grunnlaget for den oppfatning hos forsikringstagerne, at Norge nå ville forsikre nettopp mot slike ran som det i Modum Sparebank. Dette kommer da også tydelig frem i erklæringen av 6. desember 1947 fra banksjef Norderhaug, hvori han opplyser at hans bank, Modum Sparebank, efter ranet i denne bank fikk besøk av en inspektør fra Norge, som ville bevege ham til å tegne ransforsikring for banken. Norderhaug avslo først, men «da bankranene imidlertid fortsatte, turde banken ikke ta risikoen ved et nytt ran, hvoretter Modum Sparebank tegnet ransforsikring i Forsikringsselskapet Norge i siste halvdel av august 1944. Det var for å sikre banken mot tap på slike ran som det den nettopp hadde vært utsatt for, at forsikringen ble tilbudt av selskapet, og da krigstilstanden og okkupasjonen eksisterte den gang ranet fant sted, måtte det ved tegningen være fullt på det rene mellom selskapets representanter og meg, at krigstilstanden og okkupasjonen ikke skulle kunne påberopes av selskapet i tilfelle av et nytt ran. Ellers hadde banken selvfølgelig ikke tegnet noen ransforsikring.»

Når man da ser på polisens tekst på den bakgrunn som her er påpekt, må polisen etter rettens oppfatning leses så at selskapene faktisk har overtatt å erstatte tap for Holla Sparebank, som er en følge av det som objektivt sett er ran. Det er det som banken hadde interesse av å få dekket. Polisens henvisning til straffelovens i 267 kan under de gitte forhold ikke skjønnes å inneholde mer. Norge må også ved tegningen av polisen ha vært klar over at banken forutsatte slik dekning for det som objektivt er ran. Selskapene har her gått inn for å dekke en ny form for risiko.

Når selskapene overfor Holla Sparebank henviser til krigsklausulen i vilkårenes §4c kan dette, etter rettens oppfatning på grunnlag av det som foran er anført, ikke føre lenger enn til å gjelde skader ved ran under direkte krigsoperasjoner. Den alminnelige utformning av oppregningen i §4c peker også på det. Ranet i Holla Sparebank kan ikke skjønnes å skyldes «krig» i polisens forstand.

Selskapene har fremholdt de forutsetninger hvorunder de tok ransforsikringen. Her kan det bare henvises til hva foran er sagt. Selskapene har selv gjennom Norges spesielle akkvisisjon skapt grunnlaget for bankens forståelse av hva den ved ransforsikringen ble sikret mot, og denne bankens forståelse og forutsetning må ha vært åpenbar for selskapene under de da herskende forhold. Det kan heller ikke skjønnes at selskapene under de forhold skulle kunne gå ut fra som gitt, at disse bankran bare ble utført av rene forbrytere. At premieberegningen i tilfelle ville bli for lav, må selskapene selv bære ansvaret for. Det gjelder ikke her en gammel polise, men en polise tegnet under okkupasjonen og under forhold som var ganske de samme som da skaden skjedde. - - -