Rt-1952-74

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-01-22
Publisert:	Rt-1952-74
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 6/1952
Parter:	Halvor Gausel (overrettssakfører Karl Wyller - til prøve) mot 1. Erik Gunnar Winge, 2. Trondhjems Forsikrinsselskab A/S (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen).
Forfatter:	Holmboe, Gaarder, Dæhli, Stang, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Motorvognloven (1926) §30

Dommer Holmboe: Denne sak gjelder krav om erstatning for skade som er påført Halvor Gausel ved at han den 23. mars 1941 i Sandnes på sykkel støtte sammen med drosjebil L 11 979, som eies og kjørtes av Erik G. Winge.

Jæren herredsrett, dommerfullmektigen med domsmenn, avsa 11. juni 1948 dom med slik domsslutning:

«Erik Gunnar Winge og Trondhjems Forsikringsselskab A/S dømmes til in solidum å betale til Halvor Gausel kr. 7000,00 med 3 pst. årlig rente derav fra 8. mars 1945 til betaling skjer. De dømmes til in solidum å betale saksomkostninger med kr. 500,00. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Halvor Gausel innanket dommen for Gulating lagmannsrett, og påsto erstatningen forhøyet, og Winge og Trondhjem Forsikringsselskab A/S motanket og påsto seg frifunnet.

Gulating lagmannsrett avsa den 24. februar 1950 dom i saken med sådan domsslutning:

«Erik Gunnar Winge og Trondhjem Forsikringsselskab A/S frifinnes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Halvor Gausel kr. 800,00 til Erik Gunnar Winge og Trondhjem Forsikringsselskab A/S i felleskap innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Halvor Gausel har i rett tid påanket dommen til Høyesterett.

Det anføres i ankeerklæringen at det er uriktig når lagmannsretten har ansett hans krav foreldet etter ikrafttredelseslovens §28. Treårsfristen i denne lovbestemmelse begynner nemlig ikke sitt løp før skadelidte har fått kjennskap om skaden, og her visste Gausel ikke at ankelbruddet ville medføre en varig invaliditet før over ett år etter ulykken, idet det tvert imot efter behandlingen på sykehuset ble sagt ham at foten ville bli bra, men at det ville gå lang tid før den var helt i orden. Det var først etter doktor Jacobsens undersøkelse av ham høsten 1943 og lægens erklæring av 4. september 1943 at Gausel fikk vite at skaden besto i en varig invaliditet på 25 pst., og det er først fra dette tidspunkt at treårsfristen etter ikrafttredelseslovens §28 begynner å løpe. Salt er reist 5. mars 1945, altså innenfor foreldelsesfristen. Subsidiært anfører den ankende part at det er tiårsfristen i ikrafttredelseslovens §28 som her får

Side:75

anvendelse, fordi sjåføren Winge har gjort seg skyldig i straffbare handlinger.

Hva selve realiteten angår, gjøres det gjeldende at Gausel ved anledningen ikke har utvist grov uaktsomhet, og at iallfall sjåføren har opptrådt uaktsomt, samt at det ikke blir adgang til fordeling av tapet etter motorvognlovens §30, 2. Endelig anføres det at skaden er vesentlig større enn antatt av herr herredsretten.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Erik Gunnar Winge og Trondhjem Forsikringsselskab A/S dømmes til in solidum å betale Halvor Gausel en erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 20 000,00 med 4 pst. renter fra forliksklagens forkynnelse samt saksomkostninger for alle retter.»

Motpartene Erik Gunnar Winge og Trondhjems Forsikringsselskab A/S henholder seg med hensyn til foreldelsesspørsmålet til lagmannsrettens dom. De anfører dessuten vedkommende realiteten at den ankende part ikke kan kreve erstatning etter motorvognlovens §30, 2 fordi han ved ulykken har utvist grov uaktsomhet, mens der intet er å bebreide bilføreren Winge. Endelig hevdes det at det tap Gausel har lidt er vesentlig mindre enn antatt av herredsretten.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes. Ankemotpartene frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sakens sammenheng fremgår av de underordnede retters dommer. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye bevisligheter, hvorav jeg foreløpig nevner et bevisopptak ved Jæren herredsrett den 24. september 1950, hvor den ankende part og 3 vitner har avgitt forklaring, hvorav det ene av disse vitner er nytt for Høyesterett. Videre er det fremlagt en del nye lægeerklæringer. Jeg vil senere komme nærmere inn på de nye bevisligheter for så vidt de har betydning for mitt resultat.

I det vesentlige står saken i samme stilling som for de tidligere retter. Dog har den ankende part for Høyesterett frafalt krav på erstatning for utgifter og for tapt arbeidsfortjeneste før 6. mars 1942.

Lagmannsretten har frifunnet ankemotpartene på det grunnlag at den ankende parts krav var foreldet, og jeg skal først behandle dette spørsmål.

Jeg kan etter den ankende parts forklaring, hvis riktighet i høy grad bestyrkes av erklæring fra den læge som behandlet ham på sykehuset og av andre lægeerklæringer, ikke gå ut fra at han ble kjent med at skaden ville medføre varig invaliditet, før en rommelig tid etter det for treårs foreldelsen avgjørende tidspunkt, 6. mars 1942. Dette er imidlertid etter min mening ikke i og for seg avgjørende, idet jeg antar at foreldelsen løper fra selve ulykken for så vidt angår krav på erstatning for de skadevirkninger som man på det tidspunkt kunne regne med som sikre eller overveiende sannsynlige. Jeg antar videre at hvis man på dette tidspunkt hadde måttet regne med at skadelidte ville få varig men etter ulykken, å ville foreldelsesfristen for krav på erstatning for tap i fremtidig erverv ha begynt å løpe, selv om man ikke da kunne ha full oversikt over graden av

Side:76

invaliditet. Denne oppfatning korresponderer med den regel at man ved tilkjennelse av erstatning for fremtidig tap tar hensyn til skadevirkninger som ved domsavsigelsen ikke med sikkerhet kan forutsees å ville inntreffe, jfr. eksempelvis Høyesteretts dom i Rt-1951-513. Kunne derimot varig invaliditet ikke ansees som en så nærliggende følge av ulykken at skadelidte hadde oppfordring til å gjøre krav på erstatning for tap i fremtidig erverv, kan jeg ikke anta at foreldelsen for et slikt krav begynner å løpe før det er mulig å bringe på det rene hvilken vei utviklingen vil ta. Jeg finner noen støtte for denne oppfatning i Høyesteretts dommer i Rt-1931-513 og 1951 143.

Spørsmålet i den foreliggende sak blir da etter min mening det faktiske, på hvilket tidspunkt det kunne fastslåes at den ankende part ville få varig mén etter ulykken. Dette spørsmål har jeg funnet tvilsomt. Jeg må her holde meg til de sakkyndiges erklæringer, og da særlig dem som er avgitt av de for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, doktor Einar Pettersen og doktor Henrik Søiland. Partene har også innhentet uttalelser om dette spørsmål fra andre læger, men disse stiller ikke saken i noen annen stilling.

Doktor Søiland har i en erklæring avgitt til den ankende parts prosessfullmektig den 15. mars 1950 uttalt: «Det er vanlig at et såpass stygt ankelbrudd etter det er ferdigbehandlet, i månedsvis er smertefullt, og ledd og muskulatur bruker lang tid for å gjenvinne full funksjon. Det er videre vanlig at den blivende invaliditet først blir sikker etter både 1 og 2 år. I Gausels tilfelle er det rimelig å anta at han har ventet på bedring hele det første år, men er blitt svært skuffet i så henseende, da de sekundære følger etter hvert meldte seg med tiltagende styrke. I hans tilfelle må det sies å ha medgått 1-2 år før det kunne settes noen blivende invaliditetsprosent.» I en tilleggserklæring av 18. september s. å., foranlediget ved en forespørsel fra ankemotpartenes prosessfullmektig, uttalte han: «Jeg skal i den anledning som en generell uttalelse si at et ankelbrudd av hvilken som helst beskaffenhet i Gausels alder, vel kan tenkes å helbredes uten mén, når man i ménbegrepet ikke tar med mer eller mindre flyktige smertefornemmelser som kan komme etter brudd hvor som helst i kroppen. I et statistisk materiale over ankelbrudd vil man nok finne at flertallet får større og mindre invaliditet, men etter mitt skjønn kan man ikke derav trekke noen slutning i det konkrete tilfelle Halvor Gausel. Ved ny gjennomlesning av min erklæring av 15. mars 1950, finner jeg at denne fullt dekker den generelle gang under helbredelsen av et ankelbrudd.»

Doktor Pettersen har avgitt en erklæring til den ankende parts prosessfullmektig av 30. september 1950, hvor det blant annet heter. «Etter min mening matte man regne med at Gausel ville få en mer eller mindre betydelig invaliditet allerede da gipsen ble fjernet, og det viste seg at bruddet ikke var ideelt tilhelet. Invaliditetens grad var det selvsagt ikke mulig å fastsette før det var gått en lengere tid gjerne flere år på grunn av utvikling av sekundær arthrose. Det ville i det hele tatt vært høyst urimelig å anta at en skadet

Side:77

pasient skulle vente et helt år og se om han ble bedre i et brudd som i denne tid hadde gjort ham helt arbeidsudyktig. Min konklusjon må bli at det allerede forholdsvis tidlig måtte være sikkert eller i høyeste grad sannsynlig at skadede ville få en forholdsvis betydelig invaliditet uten at man dog på det tidspunkt kunne uttale seg om dens størrelse». I en tilleggserklæring til ankemotpartenes prosessfullmektig av 17. januar 1951 uttaler han «at Gausel med sikkerhet måtte regne med en større eller mindre invanditet som følge av skaden innen utgangen av de første tre år etter denne. - - - Altså for at presisere det enda tydeligere: Man må med sikkerhet regne med at der ville bli en større eller mindre invaliditet varig som følge av skaden før der var gått tre år fra denne inntraff.» Ved å sammenholde de to sistnevnte erklæringen finner jeg det ikke helt klart om doktor Pettersen har ment å gi uttrykk for at man allerede ved ulykkens inntreden kunne fastslå at den ankende part ville få varig men. Og under enhver omstendighet finner jeg etter doktor Søilands meget bestemte erklæring av 18. september 1950 i motsatt retning ikke å kunne anse det godtgjort at det før 6. mars 1942 kunne fastslåes med tilstrekkelig sannsynlighet at varig invaliditet ville bli følgen. Denne oppfatning støttes også av en erklæring som doktor Jacobsen, til hvem Gausel hadde henvendt seg for behandling, ga den 5. juni 1951: ..... Personlig liker jeg ved leddbrudd aldri å anslå varig invaliditet før 2 år etter skaden. Selv om både pasient og forsikringsselskap ønsker det tidligere. Mange leddbrudd viser stadig bedring inntil 2 år etter skaden. På den annen side kan den sekundære arthrose (hvis det utvikler seg til en sådan) ofte ikke påvises før.»

Jeg kan etter dette ikke bygge på at treårsfristen var utløpet ved saksanlegget, og jeg behøver da ikke å gå inn på spørsmålet om tiårsfristen er anvendelig. Noe krav på erstatning for utlegg eller tapt arbeidsfortjeneste forut for den nevnte dato har den ankende part som allerede nevnt, ikke gjort gjeldende for Høyesterett.

Jeg vender meg så til ansvarsspørsmålet.

Som fremhevet av lagmannsretten er man her i alt vesentlig henvist til å bygge på de forklaringer som ble avgitt for politiet etter ulykken i 1941, og den skisse som politiet da opptok og som med en reservasjon, som for meg ikke får noen betydning, er godkjent av et øyenvitne og av ankemotparten Winge. Jeg henviser også til den beskrivelse av hendingsforløpet som herredsretten, etter å ha foretatt åstedsbefaring og avhørt parter og vitner, har gitt i sine domsgrunner. Jeg er enig med lagmannsretten i at de senere avgitte forklaringer og rekonstruksjoner har liten bevisverdi.

Jeg er med hensyn til ansvarsforholdet kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg finner saledes at den ankende part har opptrådt grovt uaktsomt ved å sykle ut i Strandgaten, som var forkjørselsgate, etter at han var blitt oppmerksom på bilen, idet jeg må godta Winges forklaring, som støttes av øyenvitnenes forklaring og av den nevnte skisse, at bilen den gang Gausel fikk øye på den, var betydelig nærmere enn av denne oppgitt.

Videre finner jeg at det er gjort feil av bilens fører. Jeg antar

Side:78

at Winge, selv om han trodde at syklisten ville stanse, i den foreliggende situasjon ikke var berettiget til å sette farten opp for å kjøre forbi, så lenge syklisten ikke hadde stanset. Jeg lar stå åpent om det var riktig av Winge å svinge over til venstre da han så at syklisten allikevel ikke stanset. Men jeg finner at det var en feil som må betinge erstatningsansvar, at han ikke da bremset straks og effektivt, og jeg må etter de foreliggende opplysninger på samme måte som herredsretten gå ut fra at han ikke det har gjort.

Jeg finner etter dette at tapet bør fordeles mellom partene, og jeg har intet grunnlag for å fravike herredsrettens fordeling, hvoretter ankemotpartene må erstatte det halve tap.

Når det gjelder tapets størrelse, finner jeg det riktig å ta utgangspunkt i herredsrettens vurdering, som jeg finner rimelig. Som allerede nevnt, er erstatningskravet for Høyesterett begrenset til å gjelde tapt arbeidsfortjeneste etter 6. mars 1942 og i fremtiden. På den annen side må det tas hensyn til pengenes nedsatte kjøpeevne, og til at den erstatning som Høyesterett nå fastsetter, vil innbefatte renter frem til Høyesteretts dom. Alt tatt i betraktning finner jeg at det samlede tap bør fastsettes til kr. 20 000,00 og erstatningen altså til kr. 10 000,00.

Jeg finner at ankemotpartene må tilsvare den ankende part sakens omkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Erik Gunnar Winge og Trondhjems Forsikringsselskab A/S betaler en for begge og begge for en til Halvor Gausel 10 000 - ti tusen - kro ner med 4 - fire - prosent årlig ren te derav fra forkynnelsen av denne dom til betaling skjer, og i saksomkostninger 4000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Jeg anser Gausels krav som foreldet, idet foreldelsesfristen etter min mening begynner ved ulykken. Jeg ser skaden i dette tilfelle som en enhet. Den besto dels i den direkte skade med sykehusopphold og arbeidsudyktighet, en skade som man ikke straks kunne overse størrelsen av. Men på linje med dette besto den - så vidt jeg kan se - i en så betydelig risiko for varig invaliditet, at denne skadevirkning kunne det tas hensyn til, selv om det først senere ville vise seg om det virkelig oppsto invaliditet. Jeg antar derfor ikke etter de her foreliggende forhold at det dreier seg om en ny skadevirkning eller at skaden her bør deles opp i forskjellige skadevirkninger.

Jeg er enig med lagmannsretten i at der ikke foreligger bevis for straffbart forhold fra bilførerens side og henviser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Dæhli og justitiarius Stang. Likeså.

Side:79

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bowitz med domsmenn):

Den 23. mars 1941 skjedde det en kollisjon i krysset av Tronesveien og Strandgaten i Sandnes mellom drosjebil L 11 979 som eiedes og ved anledningen ble kjørt av eieren Erik Gunnar Winge, og Halvor Gausel som kom syklende nedover Tronesveien.

Han skulle svinge til venstre inn i Strandgt. for å kjøre nordover denne gaten. Midt i Tronesveien sto et trafikkskilt som viste at trafikken i Strandgt. hadde forkjørsrett. Like ovenfor dette trafikkskilt er det jernbanebommer. Saksøkeren Gausel hadde nettopp satt seg på sykkelen, idet han hadde måtte stoppe opp for passerende tog. Da han kom til gatehjørnet hadde han fri oversikt til venstre i en strekning av ca. 30 m Og han så da saksøktes bil som kom kjørende sørover inn mot Sandnes, fra hans venstre side. Ettersom trafikken i Strandgt. har forkjørsrett hadde saksøkeren stoppeplikt, men han fortsatte allikevel inn i Strandgt., idet han formentlig mente å komme over til motsatt side av Strandgt. i tide. Saksøkte som var blitt oppmerksom på syklisten har antagelig slått litt av på farten. Han fikk inntrykk av at syklisten ville stoppe og slippe ham forbi, hvorfor han igjen satte opp farten. I neste øyeblikk så han at syklisten fortsatte over gaten, og for å unngå kollisjonen dreiet han bilen over til venstre for å komme foran syklisten. Denne manøvre mislyktes og bilen kolliderte med syklisten ca. 1 m. fra østre fortaukant i Strandgt. Syklisten ble rammet av bilens venstre frontlykt. Saksøkeren ble kjørt til sykehus der det viste seg at han hadde brukket ankelen.

Retten finner på grunnlag av saksøkte Winges egen forklaring og på grunnlag av de opplysninger som er fremkommet at bilen ble kjørt med en fart som har vært større enn 40 km. pr. time og iallfall har vært så stor at bilen ikke har kunnet stanses på 12 meter, idet den først stoppet ca. 20 m. fra kollisjonsstedet. Bilføreren har derved gjort seg skyldig i en straffbar handling, idet han har overtrådt trafikkreglenes §25 nr. 1 som den gang bestemte at i byer og tettbygde strøk må det ikke kjøres fortere enn 40 km. i timen og alltid slik at en kan stanse på en lengde av 12 meter.

Etter straffelovens ikrafttredelseslov §28 blir da foreldelsesfristen 10 år, og sak er derfor reist i rett tid. - - -

Det oppstår så spørsmål om syklisten kan sies å ha utvist grov uaktsomhet. Skadelidte har selv sertifikat, og han har forklart at han var vel kjent med kjørereglene og med at trafikken i Strandgt. hadde forkjørsrett. Han var videre fullt oppmerksom på trafikkskiltet, og endelig var han meget godt kjent på stedet. Han visste at stedet er meget uoversiktlig og farlig, vel et av de farligste gatehjørner i distriktet. Saksøkeren har forklart at han oppdaget bilen idet han kom til hjørnet, men han mente at han uten fare kunne krysse gaten, idet han anslo at bilen kunne være ca. 30 m. borte. Retten antar at han her har husket uriktig avstanden som neppe har vært så stor, men selv om så var tilfelle burde han straks ha stoppet opp og latt bilen passere. Syklisten kom med liten fart idet han så å si nettopp hadde satt seg på sykkelen etter å ha stoppet for kryssende tog. Det ville derfor vært en lett sak for ham å stoppe opp for å la bilen passere. Han har selv forklart at han kjørte kloss i trafikk skiltet som sto plasert midt i gaten. Etter åstedsbefaringen, partenes og

Side:80

vitnenes forklaringer finner retten bevist at saksøkeren ble påkjørt ved østre fortaukant i Strandgt. såpass langt til høyre for nevnte stolpe (sett fra Tronesveien) at retten finner å måtte regne med at saksøkeren har vært oppmerksom på den fare som truet ham fra bilen og derfor har skrådd over til høyre for å unngå kollisjonen samtidig som han har prøvet å sette opp farten. Han formelig flyktet fra den fare han var oppmerksom på. Han tok en sjanse som mislyktes. Retten finner at saksøkerens forhold ved denne anledning må betegnes som grov uaktsomhet.

Det må følgelig foretas skyldfordeling og da skylden ansees å være noenlunde like stor fra begge sider, finnes saksøkeren å burde tilkjennes halv erstatning. - - -

Skadelidte Halvor Gausel er født xx.xx.1895. Han er ugift og egentlig gårdbruker. Han solgte sin gård i 1932 og senere har han en tid vært sjåfør og ellers har han hatt forskjellige jobber. På ulykkestiden var han kaiarbeider. Etter de fremlagte ligningsoppgaver har hans inntekt vært forholdsvis lav og den skattbare inntekt skriver seg for en vesentlig del av inntekt på eiendommen. Hans arbeidsinntekt har gjennom alle år, ifølge opplysninger fra ligningen - vært ubetydelig. Når en skal fastsette saksøkerens ervervstap hittil og i fremtiden, vil en være henvist til et skjønn, som må baseres på høyst usikre momenter.

Kirurgene Einar Pettersen og Henrik Søyland har av retten vært oppnevnt som sakkyndige. De har undersøkt saksøkeren og i erklæring av 8. april 1948 har de gitt følgende konklusjon: «Ankelskaden er blivende med tendens til forverrelse og ender nok med at leddet bør gjøres stivt. Som tilstanden er i dag også med eventuell mulighet for øyet at leddet må gjøres stivt, mener vi at hans invaliditet varig blir 25 pst. At han har vært i arbeid bare det siste året blir hans private sak, for ankelen har ikke betinget større invaliditet enn nå på noe tidspunkt, bortsett fra en rimelig tid etter behandlingens slutt. Hans påståtte smerter i v. øvre setehalvdel - angivelig kommet etter skaden kan det ikke finnes noe objektivt holdepunkt for. Plagene er subjektive og er alltid til stede. Det har muligens vært noe bløtdels skade (muskler eventuelt benhinne). Vi mener at disse smerter ikke kan tillegges slik betydning at den samlede invaliditet blir større enn ovenfor anført.»

Saksøkeren har for egen regning innhentet lægeerklæring fra nervelæge dr. Kristoffer Ihle, Stavanger. Han har 8. juni 1948 avgitt erklæring med følgende konklusjon: «Det er ved den foretatte undersøkelse ikke fremkommet noe som med sikkerhet taler for lesjon av det sentrale eller perifere nervesystem, men finner det dog nødvendig å henlede oppmerksomheten på muligheten av en slik lesjon i tilfelle lokalisert til fremre, motoriske nerverøtter (radiculitis traumatica?). Det er vel å vente at man ved en slik tilstand skulle påvise andre fenomener enn den tilstede værende muskelatrofi først og fremst nedsatte reflekser, det er som sagt tvilsomt, men kan man dessverre ikke komme det nærmere. Skadede klager over smerter, et symptom som må bedømmes med stor forsiktighet. Det vil heller ikke på dette punkt bli mulig å komme til klarhet, en traumatisk lumbago vil kunne gi slike smerter. Undertegnede er av den mening at Gausel har fått sin helbredstilstand og dermed sin arbeidsførhet nedsatt i ikke ubetydelig grad, den samlede invaliditet vil man ansette til 33 1/3 %».

Side:81

Begge de av retten oppnevnte sakkyndige læger har møtt i retten. De har fått seg forelagt dr. Ihles erklæring av 8. juni 1948, men de har fastholdt sin konklusjon. De mener at dr. Ihles erklæring er praktisk talt den samme som deres egen. Radiculitis traumatica måtte ha gitt nedsatte reflekser, men det er her ikke tilfelle.

Etter dette legger retten til grunn at saksøkerens invaliditet nå må settes til 25 %, og at denne invaliditet vil bli varig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henrik Svensen og T. Gjessing og sorenskriver E. Tønseth):

- - -

Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at kravet er foreldet så vel i forhold til Winge som i forhold til forsikringsselskapet. Man behandler først spørsmålet om foreldelsesfristens lengde og deretter spørsmålet om utgangspunktet for beregningen av fristen.

Gausel må ha bevisbyrden for at vilkårene er til stede for anvendelse av 10-årsfristen i ikrafttredelseslovens §28, dvs. at kollisjonen og den skade som derved ble påført ham kan henføres til noen overtredelse av trafikkreglene som kunne begrunne straffansvar for Winge. De parts- og vitneforklaringer som er avgitt for lagmannsretten er av liten bevisverdi. De 3 politifolk som opptok forklaringer etter kollisjonen kan - som rimelig kan være - ikke lenger erindre noe av betydning. De har innskrenket seg til å henvise til de rapporter de avga i 1941. Vitnet Ingebret Tjølsen forklarer seg på vesentlige punkter stikk i strid med det han forklarte i 1941. For lagmannsretten har han således forklart at Winge hadde stor fart, mens han i 1941 forklarte at «kommen utenfor Sandnes forbruksforenings filial kjørte den (bilen) sakte». Nå benekter han noensinne å være blitt forelagt den skisse som etter rapport av 3. april 1941 ikke bare ble forevist ham, men som han endog korrigerte. Heller ikke partsforklaringene, avgitt 9 år etter at kollisjonen fant sted, gir brukbart bidrag til å rekonstruere hendingsforløpet. Man er henvist til å bygge utelukkende på de forklaringer som ble avgitt i 1941 således som de foreligger i politirapportene. På grunnlag av disse tør man ikke slå fast at Winge gjorde seg skyldig i noen overtredelse av trafikkreglene og dermed hitførte kollisjonen og skaden.

I politibetjent Aanestads rapport avgitt samme dag som kollisjonen fant sted - 23. mars 1941 - er hendingsforløpet beskrevet således:

«Etter foreløpige opplysninger kom L 11 979 kjørende sydover Strandgt. og blir i krysset Strandgt.-Tronesveien merksam på syklisten og bremser av bilen. Da så sjåføren blir klar over at også Gausel er oppmerksom på bilen og omtrent stanser (her står nemlig midt i veien signal for forkjørsrett for trafikk i Strandgt.) gir sjåføren gass, men samtidig fortsetter Gausel rett over gaten for å fortsette nordover Strandgt. I dette øyeblikk inntreffer kollisjon, og Gausel blir tatt av bilens venstre frontlykt og radiator og kastet opp på fortauet.» Det foreligger intet som gir grunn til å anta at denne fremstilling ikke skulle være korrekt. Winges forklaring for lensmannen i Høle og Forsand 21. april 1941 er noe mindre detaljert. Det samme gjelder Gausels forklaring avgitt 10. mai 1941. Men ingen av forklaringene strider mot den fremstilling som er gitt av Aanestad.

Side:82

Om farten forklarte Winge at den var 30 35 km. i timen. Gausel forklarte at «bilens fart må derfor ha vært usedvanlig stor». Han slutter det av at avstanden fra ham til bilen da han var kommet ut i Strandgt. og hadde oversikt over denne nordover etter hans forklaring var 30-40 meter. Nå angir han avstanden til ca. 45 meter. Han var da ca. 6 meter fra kollisjonsstedet og hadde bare en strekning på ca. 34 meter å tilbakelegge før han var over midten av gaten og ute av bilens kjørebane. At bilen kjørte 45 meter på den tid det tok Gausel å kjøre 3 eller 5 meter er ikke sannsynlig. Det utenforstående vitne Tjølsen, som så kollisjonen fra ca. 30 meters avstand forklarte 3. april 1941 som nevnt at bilen kjørte «sakte».

Det eneste holdepunkt man etter lagmannsrettens oppfatning har for at bilen kan ha kjørt for fort er Tor Idlands forklaring avgitt 3. april 1941. Han så kollisjonen fra et vindu i et hus ca. 30 meter borte og forklarte at bilen stoppet ca. 20-25 meter etter at kollisjonen hadde funnet sted. Det kan tyde på at farten har vært for stor. Men det kan også forklares ved at det ikke var noen oppfordring for Winge til å bråstanse etter at kollisjonen hadde funnet sted og særlig ved at man må anta at han satte opp farten samtidig som han svinget krapt til venstre for å komme foran Gausel og derved unngå kollisjonen. Det er i ethvert fall ikke tilstrekkelig til at lagmannsretten bare på dette grunnlag tør fastslå at Winge har gjort seg skyldig i straffbar overtredelse av trafikkreglenes fartsbestemmelser og derved har påført skaden.

Det er heller ikke bevist at Winge på annen måte har gjort seg skyldig i straffbart forhold som ledet til kollisjonen. Man finner det for så vidt tilstrekkelig å nevne at Winge kjørte i gate med forkjørsrett, mens Gausel svinget inn i denne forkjørsgate og måtte kjøre tvers over den for å komme i sin kjørebane. Det er mulig at Winge har reagert mindre hensiktsmessig for å unngå kollisjonen - hvorom man for øvrig intet vil ha uttalt - men han behøver ikke derfor ha gjort seg skyldig i straffbar overtredelse av trafikkreglene.

Man nevner endelig at etter endt etterforskning ble saken henlagt av politiet uten forføyning mot Winge. Det er ikke avgjørende, men et moment som må tillegges vekt når det 9 år senere skal tas standpunkt til om Winge har gjort seg skyldig i straffbart forhold.

Etter dette må 3-års foreldelsesfristen komme til anvendelse på kravet på Winge og dermed også på kravet på forsikringsselskapet.

Med hensyn til utgangspunktet for beregningen av foreldelsesfristen bemerkes at kollisjonen fant sted 23. mars 1941. Gausel ble straks kjørt til Sandnes sykehus og derfra til Rogaland sykehus i Stavanger, hvor han ble behandlet for et tredobbelt brudd i venstre ankelregion med overrivning av båndforbindelsen mellom skinneben og leggben. Dessuten hadde han en del hudavskrapninger i ansiktet og omkring venstre ankel og anga ømhet over venstre sittebensregion, hvilket dog ikke kunne konstateres hverken klinisk eller røntgenologisk. Han ble utskrevet fra sykehuset 4. mai 1941 med gågipsbandasje, som ble fjernet poliklinisk 5. juni 1941. Han gikk sykmeldt i 6 måneder etter skaden. 13. august 1943 konsul terte han læge Arnt Jakobsen, som 4. september 1943 ga en erklæring som i det vesentlige konkluderte med at det forelå et tilhelet brudd i

Side:83

venstre ankelregion. Tilhelingen er skjedd i ikke helt ideell stilling og der er kommet sekundære forandringer i leddet som har nedsatt bevegeligheten og fremkaller smerte i leddet når det belastes. De for herredsretten oppnevnte sakkyndige lægene Einar Pettersen og Henrik Søyland avga 8. april 1948 en erklæring der det i konklusjonen bl.a. heter: «At han har vært i arbeid bare det siste året blir hans private sak, for ankelen har ikke betinget større invaliditet enn nå på noe tidspunkt bortsett fra en rimelig tid etter behandlingens slutt. Hans påståtte smerter i v. øvre setehalvdel, angivelig kommet etter skaden, kan det ikke finnes noe objektivt holdepunkt for.»

I brev til forsikringsselskapet av 27. august 1941 underrettet Gausels daværende sakfører om skaden og skrev bl.a.: «Gausel ble ved anledningen betydelig beskadiget, og det er rimelig at han kommer til å få varig mén av skaden. Gausel vil søke skaden erstattet av Deres selskap som ansvarshavende for nevnte bil. Det er imidlertid alt for tidlig å kunne stipulere eventuelt erstatningskrav nå, men meddeler derfor om uhellet.» Etter noen mellomliggende korrespondanse meddelte forsikringsselskapet i brev til sakføreren av 23. september 1941 at det ikke anså seg erstatningspliktig.

Etter de foran nevnte lægeerklæringer må man gå ut fra at skaden som ble tilføyet Gausel ved kollisjonen ikke har vært under utvikling og at han 27. august 1941 da hans sakfører gjorde henvendelse til forsikringsselskapet eller iallfall innen 3. mars 1942 var på det rene med at han ville få tap i fremtidig erverv. Senere enn dette tidspunkt er det ikke rimelig å la foreldelsesfristen begynne å løpe. Forliksklage ble først uttatt 3. mars 1945. - - -