Rt-1952-757
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1952-06-28 |
| Publisert: | Rt-1952-757 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | L.nr. 135 B/1952 |
| Parter: | Esther Hagerup (overrettssakfører Rolf Rynning jr.) mot Ottar Halsen (høyesterettsadvokat Harald Holte). |
| Forfatter: | Holmboe, Gaarder, Dissens: Thrap |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Tvistemålsloven (1915) |
Ved dom av Stjør- og Verdal herredsrett i sak mellom Ottar Halsen og Esther Hagerup, ble sistnevntes prinsipale påstand tatt til følge. Saksomkostninger ble ikke tilkjent, idet rettens flertall, domsmennene, anførte som begrunnelse herfor at «saken har vært så tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn for saksøkeren å la den komme for retten». - Lagmannsretten stadfestet herredsrettens avgjørelse.
Høyesteretts Kjæremålsutvalgs flertall, dommerne Holmboe og Gaarder uttalte bl.a.:
«Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten har trukket en for snever ramme for kjæremålsrettens kompetanse etter rettergangslovens §181 annet ledd, når den generelt uttaler at den underordnede retts skjønn i omkostningsspørsmålet «kan ikke settes til side med mindre det blir påvist at det går ut over grensen for et forsvarlig skjønn». Kjæremålsinstansen må, idet den bygger på det faktum underinstansen har lagt til grunn, kunne prøve dens skjønnsmessige vurdering av sakens tvilsomhet, og således i prinsippet ta standpunkt til om tvilen var berettiget. Faktisk vil imidlertid lagmannsrettens kompetanse kunne bli noe forskjellig etter som tvilen knytter seg til en rettssetning eller til faktum. Hvor herredsretten har vært i tvil om en rettssetning, har lagmannsretten full anledning til å gjøre seg opp en mening om tvilens berettigelse (bortsett muligens fra spørsmål om lokal sedvanerett o. l. som har vært gjenstand for bevisførsel). Knytter tvilen seg derimot til faktum, er kjæremålsretten ifølge loven bundet av «den underordnede retts bedømmelse av sakens bevislighet». Dette vil ganske visst medføre at kjæremålsretten i alminnelighet vanskelig vil kunne prøve den underordnede retts skjønn angående bevisets tvilsomhet. I nærværende sak har imidlertid lagmannsretten uttalt at den avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet som herredsrettens flertall har truffet, «bygger på en skjønnsmessig vurdering av momenter som kan være av både faktisk og rettslig art.» Lagmannsrettens oppfatning av sin prøvelsesadgang må derfor antas å være for snever, og det er ikke utelukket at dette kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Denne må derfor bli å oppheve.
Den kjærende bør tilkjennes omkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten må derimot avgjøres under den nye behandling i lagmannsretten.»
Mindretallet, dommer Thrap uttalte:
«Det fremgår av herredsrettens domsgrunner at avgjørelsen i søksmålet berodde på en bedømmelse av spørsmål av faktisk, ikke
Side:758
juridisk art. Bemerkningen fra herredsrettens flertall om at saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for søksmålet må derfor antas utelukkende å ta sikte på bevisbedømmelsen. En står da etter min mening overfor et slikt tilfelle som omhandlet i rettergangslovens §181 annet ledd, siste punktum, hvoretter kjæremålsretten er bundet «ved den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter». Jeg kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven galt når den har uttalt at herredsrettens skjønn for så vidt ikke kan settes til side med mindre det går ut over grensene for et forsvarlig skjønn. Den nevnte bestemmelse i rettergangsloven er gitt for å begrense kjæremålsrettens kompetanse og for «så vidt mulig å unngå oppripping av sakens realitet», (jfr. innstilling O. XV for 1912 71).
Jeg kan heller ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Etter dette stemmer jeg for at kjæremålet forkastes og for at den kjærende part tilpliktes å erstatte motparten sakskostnader i anledning av kjæremålet.»