Rt-1952-892
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-08-30 |
| Publisert: | Rt-1952-892 |
| Stikkord: | Midl |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69 B/1952 |
| Parter: | Statsadvokat Johan Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Gaarder, Nygaard, Schei, Wold, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Tolloven (1928) §164, §1, Tolloven (1928), Valutareguleringsloven (1946) §1, §3, Valutareguleringsloven (1946), Mellombels lov om innførsleforbod (1946) §1, §5, Mellombels lov om innførsleforbod (1946), Straffeloven (1902) §63, §67, §6 |
Dommer Gaarder: Sandefjord byrett avsa 25. april 1952 dom med denne domsslutning:
«1. Fru A dømmes for overtredelse av 1) mellombels lov om innførsleforbod av 13. desember 1946 nr. 29 §5, jfr. §1, 2) lov om valutaregulering av 19. juli 1946 nr. 1 §3, jfr. §1, jfr. Finansdepartementets bestemmelser om valutakontroll av 11. og 26. juni 1945 og 3) tolloven av 22. juni 1928 nr. 5, dens §164, jfr. §1, jfr. strfl. §63, til å utrede en bot til statskassen stor kr. 1000,00. Betales ikke boten, settes straffen til fengsel i 75 dager.
2. Fru A dømmes til i medhold av mellombels lov om innførsleforbod av 13. desember 1946 nr. 29 §6, å tåle inndragning til fordel for statskassen av en personbil Chrysler modell 1941 kjennetegn Z 14 762, understell nr. 7911705, motornr. C 222818.
3. I saksomkostninger til det offentlige betaler fru A kr. 30,00.»
Om sakens sammenheng henvises til byrettens domsgrunner. Som det fremgår av disse, er dommen avsagt under dissens, idet
Side:893
rettens formann stemte for å inndra kr. 6000,00 i medhold av valutalovens §3.
Politimesteren i Oslo har påanket dommen til Høyesterett fordi han mener at de nevnte kr. 6000,00 burde vært inndratt. Domfelte har ikke anket, men under sakens behandling for Høyesterett har hennes forsvarer rettet en rekke angrep mot dommen. Han har således dratt i tvil om domfeltes handlemåte rammes av tollovens §164 etter innholdet i denne bestemmelse, og subsidiært om bestemmelsen kan anvendes ved siden av valutaloven. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmål, fordi jeg antar at en annen anførsel som forsvareren har gjort i samme forbindelse, fører frem, den nemlig at adgangen til å reise straffesak for utførselen av de 6000 kroner i 1949 er foreldet for så vidt angår straff etter tolloven. Etter tollovens §164 siste ledd, jfr. straffelovens §67, antas foreldelsesfristen å være 2 år. I forelegget er handlingstiden henført til året 1949 uten nærmere tidsangivelse men av dokumentene fremgår at de 6000 kroner ble overlatt B i august 1949.
Forelegget er utferdiget 28. september 1951, og det er på det rene at det før dette tidspunkt ikke er foretatt noe skritt som avbryter foreldelsesfristen etter tolloven. Fru A skulle således rettelig ha vært frifunnet etter tolloven for det her omhandlede forhold. Jeg tilføyer at dette subsumsjonsspørsmål ikke har noen betydning for straffutmålingen, og at det også er uten konsekvenser for inndragningsspørsmålet.
Forsvareren har videre påpekt at medvirkning til utførsel av betalingsmidier ikke er belagt med straff i valutaloven, og at domfeltes handlemåte i høyden kan betegnes som medvirkning. Jeg er ikke enig i dette. De bestemmelser om hvis overtredelse det her er spørsmål, er valutalovens §1, som bestemmer at betalinger av enhver art fra Norge til utlandet utelukkende skal skje gjennom Norges Bank eller den Finansdepartementet bestemmer, og i forbindelse hermed de utfyllende bestemmelser som er gitt 26. juni 1945 og som er inntatt i Lovtidend for 1947, 2. avdeling side 782 flg. Den passus i disse siste bestemmelser som her interesserer, har følgende ordlyd: «Utførsel og innførsel av betalingsmidler og verdipapirer kan bare skje med Norges Banks tillatelse.» Jeg kan innrømme at denne bestemmelse med tanke på anvendelse i en straffesak kunne vært mer eksakt utformet, men jeg antar at den beskrivelse av domfeltes handlemåte som er gitt i dommen, viser at bestemmelsens gjerningsinnhold er fyldestgjort. Det heter her bl.a. at domfelte før datteren tiltrådte Amerika-reisen, «ga henne med» et beløp på 6000 kroner. Fru A er etter min mening med rette dømt for «utførsel av betalingsmidler» uten Norges Banks tillatelse.
Endelig har forsvareren anført at inndragningen av de 6000 kroner ikke har hjemmel i den nevnte §3 i valutaloven. Bestemmelsen gir nemlig etter forsvarerens tolkning bare adgang til inndragning av selve de identiske gjenstander, med hensyn til hvilke overtredelsen er begått. Jeg finner at forsvareren ikke kan gis medhold
Side:894
i dette. Det er verdien som etter bestemmelsen kan inndras, og jeg forstår dette slik at inndragning i et tilfelle som dette ikke er avhengig av at de identiske pengemidler kan beslaglegges. Dette ville eksempelvis gjøre inndragningsadgangen praktisk talt verdiløs i det øyeblikk utsmuglingen fra landet var lykkes. Jeg antar at bestemmelsen ikke kan forståes på denne måte.
Jeg går så over til anken. For Høyesterett er det på det rene at domfeltes formuesforhold er ca. 16 000 kroner gunstigere enn byretten har lagt til grunn. Forøkelsen skriver seg fra at den eiendom på Nøtterøy som man ved byretten regnet med hadde en verdi på 10 000 kroner, ved skattetakst er ansatt til 26000 kroner, og jeg finner det ubetenkelig å legge denne verdi til grunn. Ut fra dette mener jeg at domfelte må tåle inndragning, men hensett til at hennes økonomiske forhold allikevel ikke er gode og for øvrig til de momenter som byretten har anført, er jeg blitt stående ved å sette beløpet til 4000 kroner.
Som jeg tidligere har nevnt, er dommen ikke påanket for de forholds vedkommende som skriver seg fra året 1950, nemlig utførselen av 7000 kroner til Amerika og innførselen av en personbil i strid med innførsels- og valutalovgivningen. Forsvareren har allikevel for Høyesterett tatt opp spørsmålet om endring av byrettens avgjørelse av inndragningsspørsmålet, idet han bl.a. har anført at domfelte har betalt ca. 4000 kroner i toll og avgifter for bilen som senere ble inndratt. Da det ikke er anket, finner jeg at det ikke er prosessuell adgang til å ta dette spørsmål opp. Jeg kan i denne forbindelse henvise til høyesterettsdom av 12. april 1946, inntatt i R.M.B. side 101 flg., spesielt side 102. Den avgjørelse som der er truffet i et beslektet prosessuelt spørsmål, er fulgt i Høyesteretts senere praksis.
Jeg vil til slutt ikke unnlate å bemerke at forelegget i saken i en enkelt henseende er uheldig avfattet. Der er nemlig gitt en felles gjerningsbeskrivelse for alle de tre forskjellige straffebestemmelser som forelegget gjelder, uten at det er pekt på hvilket forhold hver enkelt av bestemmelsene rammer.
Jeg stemmer for denne
dom:
Byrettens dom post 2 gis dette tillegg:
Dessuten inndras i medhold av lov nr. 1 av 19. juli 1946 §3 4000 - fire tusen - kroner.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Wold og Soelseth: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver A. Th. Knudtzon med domsmenn Olga Prytz og Øistein Myhre):
Politimesteren i Oslo har den 28. september 1951 utferdiget følgende forelegg:
Navn: A. Bopel: Fjellheim, Buveien, Sandar. Arbeidssted: Forretningsdrivende, Sandar. Født: 29. april 1902 i Sandar, forelegges herved for forseelse mot I. Mellombels lov om innførselsforbud
Side:895
av 13. desember 1946 nr. 29 §5, jfr. §1, bestemmelsen om straff for den som innfører varer av ethvert slag til riket uten særskilt tillatelse - innførselslisens - og for den som gir uriktige opplysninger - muntlig eller skriftlig - til bruk for offentlig myndighet i innførselssak eller søknad om innførselslisens og som også straffer medvirkning og forsøk.
II. Lov om valutaregulering av 19. juli 1946 §3, jfr. §1, jfr. Finansdepartementets bestemmelser om valutakontroll av 11. og 26. juni 1945, bestemmelsen om straff for den som uten Norges Banks samtykke foretar betalinger av enhver art fra Norge til utlandet eller fra utlandet til Norge, herunder bl.a. utførsel av betalingsmidler.
III. Tollovens §164, jfr. §1, jfr. strl. §63, bestemmelsen om straff for den som inn- eller utfører varer uten å la dem undergi lovbestemt tollkontroll eller medvirker hertil, ved at hun i 1949 fra Norge sendte norske kroner 6000 med sin datter, B til U.S.A., hvilke penger ble utsmuglet og deretter vekslet i dollars i New York og brukt til innkjøp av kjøleskap, «Foodmixer», diverse klær og matvarer, som under uriktig foregivende av at de var gave fra slektninger ble innført på B-lisens til Norge, videre ved at hun i 1950 fra Norge sendte norske kroner 7000 med C til U.S.A., hvilke penger ble utsmuglet og deretter vekslet til dollars og brukt til innkjøp av personbil, Chrysler, modell 1941, som ble innført på lisens under uriktig foregivende fra C av at bilen var kjøpt for oppspart hyre. - - -
Tiltalte er født xx.xx.1902, bosatt Laskenveien, Sandar, er skilt, har en datter på 22 år, er uten formue og har en inntekt på ca. kr. 4000,00 à kr. 5000,00. Hun er ikke tidligere straffet. - - -
Retten finner følgende bevist:
I. I 1949 skulle hennes datter, B, som den gang var 20 år gammel, reise til Amerika. På turen som foregikk med det svenske passasjerskip «Gripsholm» skulle hun ha følge med Sangforeningen Skalden, som skulle på Amerikatur. Moren ville gjerne sikre datteren, og ga henne derfor med et beløp på kr. 6000,00. Det ble snakket om at datteren kanskje skulle benytte pengene til innkjøp av bil, men planen ble angivelig oppgitt fordi det ble satt en stopper for innførsel av bilen på B-lisens. I stedet brukte B pengene til innkjøp av forskjellige gjenstander, som kjøleskap, mix-master, tøy etc., foruten at hun også brukte en del av pengene på seg selv under oppholdet i Amerika.
Tingene ble sendt hjem til Norge i formen som gave fra slektning i Amerika, som hadde påtatt seg å ordne med formalitetene. De kom inn i landet på B-lisens.
Retten finner det bevist at tiltalte forsto at det ikke var lovlig å sende kontanter ut av landet og også at det ikke kunne være riktig å ta imot de i Amerika for de utsmuglede kontanter innkjøpte varer under skinn av at det var gave.
Selv om «gavesendingen» - så vidt retten forstår - ble adressert til B, idet det var hun som søkte om B-lisens, finner retten det bevist at det her må ha vært et intimt samarbeid mellom mor og datter, og at fru A må ha vært orientert om alle faser i transaksjonene.
Retten finner at tiltalte for det omhandlede forhold må bli å dømme etter mellombels lov om innførselsforbud av 13. desember 1946 nr. 29 §5,
Side:896
jfr. §1, lov om valutaregulering av 19. juli 1946 nr. 1 §3, jfr. §1, jfr. Finanedepartementets bestemmelser om valutakontroll av 11. og 16. juni 1945 samt tollovens §164, jfr. §1, jfr. strfl. §63.
II. På veien hjem fra Amerika hadde frk. A truffet Asbjørn C, som var tjener ombord i «Oslofjord». De ble senere forlovet.
Frk. A var «bilgal» og hun og moren reflekterte på en rekke annonser om salg av brukte biler. Sommeren 1950 var C i Sandefjord på besøk hos sin forlovede. De så da på en bil som var til salgs for kr. 9000,00. C, som angivelig skulle ha god greie på biler, nevnte at han kunne få meget fordelaktigere kjøp i Amerika. Som sjømann hadde han anledning til å nytte oppsparte hyrebeløp til f. eks. innkjøp av bil, og en bil innkjøpt for slike lovlige midler kunne han ta hjem til Norge. Dette forklarte han til tiltalte som ga ham kr. 7000,00 til finansiering av bilkjøp for seg i Amerika. Pengene smuglet C til Amerika hvor han vekslet dem i dollars og kjøpte en Chrysler modell 1941 for det innvekslede beløp. Bilen ble fraktet til Norge og innført på en lisens utferdiget på det uriktige grunnlag, at den var innkjøpt for hyremidler. Tiltalte betalte frakt og toll for bilen med tilsammen kr. 4000,00.
Retten finner det bevist at tiltalte også i dette tilfelle måtte være klar over at transaksjonen var i strid med gjeldende toll- og valutabestemmelser. At den ved den spesielle stilling som C - qua sjømann - sto i kunne ordnes på en tilsynelatende legitim måte, spiller etter rettens oppfatning ingen rolle, all den stund tiltalte måtte være fullt klar over sakens egentlige sammenheng.
Det under II beskrevne forhold rammes av de ovenfor under I nevnte straffebud.
Ved straffutmålingen finner retten i formildende retning å måtte ta hensyn til at tiltalte som har hatt vanskelige familieforhold og tydeligvis gjerne har villet stelle pent med sin datter, trolig har handlet som hun gjorde vesentlig av hensyn til datteren. Retten bygger således bl.a. på at det var tiltaltes forutsetning at datteren og C skulle få bilen i bryllupspresang.
I skjerpende retning tar retten hensyn til at det i saken dreier seg om ganske betydelige beløp, som i løpet av kort tid på denne måte er smuglet ut av landet og brukt som ovenfor beskrevet, og videre til de generalpreventive hensyn som tilsier en kraftlig reaksjon for å sikre at de gjeldende valutarestriksjoner blir respektert.
I betraktning av tiltaltes beskjedne økonomiske forhold finner retten at en bot på kr. 1000,00 kan være passende. Den subsidiære fengselsstraff finner retten bør settes til 75 dagers fengsel som i forelegget.
Når det gjelder påstanden om inndragning, er retten kommet til at den bør tas til følge for så vidt angår bilen.
Rettens flertall domsmennene finner derimot etter omstendighetene ikke å burde ta til følge påstanden om inndragning av beløpet på kr. 6000,00. De legger da særlig vekt på tiltaltes økonomiske stilling og de ovenfor nevnte formildende omstendigheter. Rettens formann finner at inndragning av de kr. 6000,00 ville vært en naturlig konsekvens av det resultat retten ellers er kommet til. - - -
Side:897