Rt-1952-903

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-09-12
Publisert:	Rt-1952-903
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 103/1952
Parter:	Skien kommunale Elektrisitetsverk (høyesterettsadvokat Rudolf Horn) mot Karen Ellefsen (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup).
Forfatter:	Bahr, Bendiksby, Schei, Grette, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Bahr: Saken gjelder et erstatningskrav fra frøken Karen Ellefsen mot Skiens kommunale Elektrisitetsverk for skade påført frøken Ellefsen som følge av at hun snublet og falt under passeringen av en gjenfylt kabelgrøft i krysset mellom Kiellandsgate og Arentzgate i Skien 26. oktober 1946.

Skien byrett avsa 4. november 1948 dom i saken med slik domsslutning:

«Skien kommunale Elektrisitetsverk dømmes til å betale Karen Ellefsen kr. 16 000,00 med 4 pst. renter fra 28. januar 1947 til betaling skjer, samt å erstatte det offentlige rettsgebyrer med kr. 163,00, og salæret til høyesterettsadvokat Frøstrup med det beløp det endelig blir fastsatt til.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Begge parter påanket dommen til Agder lagmannsrett, som behandlet saken med to domsmenn. Lagmannsretten avsa 22. september 1949 dom med slik domsslutning:

«Skien kommunale Elektrisitetsverk dømmes til å betale Karen Ellefsen kr. 30 000,00 med 4 pst. rente fra 28. januar 1947 til betaling skjer samt erstatte det offentlige utgifter for byrett og lagmannsrett med tilsammen kr. 444,20 og salæret til høyesterettsadvokat Frøstrup for byrett og lagmannsrett med det beløp det endelig blir fastsatt til. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Skien kommunale Elektrisitetsverk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Elektrisitetsverket hevder prinsipalt at det fra dets side ikke er utvist noen uaktsomhet som kan betinge ansvar. Den i saken omhandlede grøftefylling, som motparten snublet i, var utført på vanlig måte og med alminnelig rygg og den tilfredsstillet politivedtektenes forskrifter. Subsidiært gjør Elektrisitetsverket gjeldende at det må skje en skyldfordeling etter ikrafttredelseslovens §25. Lagmannsretten har fordelt skylden med 3/4 på den ankende part og 1/4 på motparten, en fordeling som må ansees uriktig, idet den største skyld må legges på motparten. Endelig hevder Elektrisitetsverket at erstatningen under enhver omstendighet er alt for høyt ansatt, og at den må reduseres betraktelig. Det synes - fremholdes det - som lagmannsretten har bygget på en invaliditet på 60 pst., hvilket etter foreliggende lægeerklæringer må ansees å være en for høy ansettelse.

Elektrisitetsverket har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: At den ankende part frifinnes.

Side:904

Subsidiært: At erstatningen fastsettes med en annen skadefordeling, en lavere invaliditet og mindre inntekt enn som lagmannsretten bygger på og følgelig nedsettes betydelig.

I begge tilfelle: At den ankende part hos ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, frøken Karen Ellefsen, har erklært motanke, idet han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at hun har noen skyld i ulykken og derfor medvirket til skaden. Frøken Ellefsen mener at den hele skyld må påhvile Elektrisitetsverket, som bærer ansvaret for den i høy grad skjødesløse gjenfylling av grøften.

Frøken Ellefsen, som har fri sakførsel også for Høyesterett, har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup, nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Skiens kommunale Elektrisitetsverk dømmes til å betale frøken Karen Ellefsen erstatning etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000,00 med 4 pst. rente fra 28. januar 1947 til betaling skjer.

2. Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.

3. I begge tilfelle:

a. Skiens kommunale Elektrisitetsverk dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

b. Mitt salær fastsettes av Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner.

For Høyesterett er fremlagt utskrift av bevisopptak avholdt ved Skien byrett 24. og 25. mai 1950 til bruk for ankesaken. Under bevisopptaket ble avhørt ankemotparten frøken Ellefsen og 17 vitner, som også hadde forklart seg for lagmannsretten. Det er også fremlagt forskjellige andre nye dokumenter. Jeg nevner en erklæring av 19. mai 1950 fra byingeniør Finn Jacobsen, Skien, hvor det redegjøres for en del praktiske prøver som ingeniøren har latt utføre i mai 1950 på det sted hvor frøken Ellefsen falt og skadet sitt kne. Prøvene har tatt sikte på å belyse tekniske spørsmål med hensyn til overhøyde, synkning av fyllmasser m.v. ved en grøft av samme slag som den hvor ulykken fant sted. Da utfallet av disse prøver etter min mening ikke kan bringe spørsmålet om Elektrisitetsverkets ansvar i noen annen stilling, går jeg ikke nærmere inn på erklæringen.

Det er videre fremlagt en del lægeerklæringer angående frøken Ellefsens tilstand i tiden etter lagmannsrettsdommen og om invaliditetsgraden. Jeg skal referere enkelte punkter i disse erklæringer.

Overlæge H. Støren ved Kysthospitalet i Stavern - som ikke tidligere har uttalt seg i saken - opplyser i en erklæring av 23. juni 1951 at frøken Ellefsen har vært behandlet på Kysthospitalet i tiden 8. mars-21. juni 1951. Overlægen uttaler blant annet at det ved behandlingen har lyktes å få bevegligheten i kneet opp til 900, men ikke over dette punkt. Frøken Ellefsen har samme tilbøyelighet til ødem (dvs. væskeansamling) i høyre underekstremitet som ved innkomsten, og det er atskillig krepitasjon (dvs. knirking eller

Side:905

knaking) ved bøyning av høyre kne, men ikke av venstre. «Man har under oppholdet iakttatt pasienten og vi er ikke i tvil om at hun har vist tilbøyelighet til å overdrive sine symptomer med hensyn til å gå. I alminnelig flatt terreng går hun normalt, men en kan vente at hun på grunn av hevelsen vil få sprengningsfornemmelse i høyre legg og ankel. Likeså vil hun ikke kunne ligge på kne, sitte på huk eller gå meget i trapper. - - - Invaliditeten settes til 30 pst.»

Overlægene H. Nitter, Skien, G. Ræder, Porsgrunn, og J. Hald, Bærum, har gitt nye uttalelser om frøken Ellefsen etter lagmannsrettsdommen. Overlæge Nitter undersøkte frøken Ellefsen på ny 31. juli 1951. I en erklæring av s.d. uttaler overlægen blant annet: «Tilstanden er visstnok noe bedret siden siste undersøkelse med hensyn til bevegelighet og funksjon i benet. Men det er fremdeles symptomer på en betydelig sirkulasjonsforstyrrelse i høyre kne, legg og fot, og hun er fremdeles sterkt hemmet i sin virksomhet på grunn av denne lidelse. Jeg henviser for øvrig til min konklusjon i lægeerklæringen av 17. juni 1947. Hva invaliditeten angår kan denne her kun anslåes skjønnsmessig. Når jeg tidligere har satt invaliditeten til 600 har jeg gått ut fra R.T.V.'s satser, som etter tapet av høyre ben ved låramputasjon setter invaliditeten til 662/3 pst., idet jeg mente at tilstanden var noe bedre enn etter en sådan amputasjon. Det fremgår imidlertid av akten at ifølge de forsikringsvilkår som her benyttes, betinger fullstendig tap av et ben i - eller ovenfor - kneleddet en invaliditet på 50 pst. Invaliditeten må altså her reduseres overensstemmende hermed. Da tilstanden er noe bedre enn ved siste undersøkelse vil jeg anslå hennes invaliditet satt til 40 pst., men pointerer - som tidligere - at denne ansettelse er skjønnsmessig.» Jeg bemerker til denne erklæring at etter det som er anført for Høyesterett, sikter overlægen med uttrykket: «de forsikringsvilkår som her benyttes» til de alminnelige forsikringsvilkår som brukes av Forsikringsselskapet «Norden» - Elektrisitetsverkets ansvarsforsikrer - ved ulykkesforsikring. Jeg kommer senere tilbake til dette punkt. - I overlæge Ræders uttalelse av 8. september 1951 heter det blant annet: «Da jeg ikke har fått anledning til å undersøke skadede, er det meget vanskelig for meg å uttale meg i saken. Jeg har tidligere, 8. september 1949, uttalt at skadede formodentlig ville kunne bli atskillig bedre ved øvelsesbehandling og ved å bringe sin vekt ned. Jeg finner det derfor naturlig at overlæge Støren etter at behandlingen ved Kysthospitalet var avsluttet 21. juni 1951 kunne notere en betydelig bedring i de objektive funn (kneets bøyeevne øket fra 250 til 900), og at invaliditeten kunne anslåes til 30.pst. Da jeg undersøkte skadede 8. september 1949 anslo jeg hennes invaliditet til 50-60 pst. under forutsetning av at ingen behandling ble instituert. Etter sakens senere forløp er derfor grunnlaget for min invaliditetsvurdering forandret.» - Overlæge Hald gjennomgår i en lengere uttalelse av 11. september 1951 hele frøken Ellefsens sykehistorie og konkluderer med at «I tilfelle denne skade skulle reguleres etter de alminnelige ulykkesforsikringsvilkår som gjelder i dag ville invaliditeten for selve kneskaden ikke komme over

Side:906

10 pst., men hun ville i tillegg fått erstatning for gjennomgått årebetennelse, idet denne er en direkte følge av skaden - infeksjon og en langvarig behandling. Varig invaliditet ville vært satt omkring 20, maksimum 25 pst.» Overlæge Hald er «Norden»s konsulterende læge. Han har ikke undersøkt frøken Ellefsen, men uttaler seg bare på grunnlag av dokumentene i saken.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse, men skal komme med noen tilleggsbemerkninger angående spørsmålet om erstatningens størrelse.

Elektrisitetsverket hevder som nevnt at de nye lægeerklæringer viser at lagmannsretten har bygget på en for høy invaliditetsprosent. Dette må etter Elektrisitetsverkets mening lede til nedsettelse av erstatningsbeløpet, idet erstatningen for tap i fremtidig erverv må reduseres.

Jeg er blitt stående ved at det heller ikke på dette punkt er grunn til å fravike lagmannsrettens resultat, idet de nye uttalelser fra lægene om frøken Ellefsens helbredstilstand og om invaliditetsgraden etter min mening ikke har brakt spørsmålet om frøken Ellefsens tap i noen vesentlig annen stilling. Med hensyn til de forskjellige uttalelser om invaliditetsgraden peker jeg på at det her dreier seg om en medisinsk vurdering av utpreget skjønnsmessig karakter, som i dette tilfelle ikke kan tillegges noen avgjørende betydning ved utmålingen av erstatningen. I anledning av at overlægene Nitter og Hald i sine uttalelser om invaliditetsgraden også nevner forsikringsselskapers vilkår for ulykkesforsikring, finner jeg videre grunn til å peke på at disse vilkår ikke har noen betydning i den foreliggende sak, som gjelder et krav på skadeserstatning etter alminnelige erstatningsregler.

Etter resultatet finner jeg at Elektrisitetsverket må betale sakskostnader også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I sakskostnader for Høyesterett betaler Skien kommunale Elektrisitetsverk til det offentlige 1700 - ett tusen syv hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei og Grette og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Ivar Hagen):

Lørdag 26. oktober 1946 kom saksøkeren Karen Ellefsen gående fra sitt hjem i Kiellandsgate på vei ned mot sentrum.

Hun gikk skrått over og langs Kiellandsgate, svinget utenom en trebeplantet gressplen langs fortauet i Kiellandsgate og inn i tverrgaten Arentzgate. Her snublet hun i fyllingen etter en grøft hvor saksøkte hadde lagt ned en kabel. Grøften gikk langs fortauet i Kiellandsgate

Side:907

innenfor gressplenen og over Arentzgate og videre langs fortauet i Kiellandsgate. Grøften var blitt fylt igjen et par dager før ulykken. I fallet skadet hun sitt høyre kne. Dagen etter ble hun innlagt på Telemark fylkessykehus hvor hun ble utskrevet 5. mai 1947.

Saksøkte har 21. oktober 1946 anmeldt gravingen til politiet med opplysning om at gaten stenges for trafikk og at saksøkte er ansvarlig for gatens istandsettelse. Politiet har samme dag gitt tillatelse til graving overensstemmende med politivedtektenes §13. - - -

Retten bemerker:

I politivedtektenes §13 heter det: «Fra mørket faller på og til det blir lyst, skal det være tent lys så vel ved avsperringer som ved åpne grøfter eller opphopninger av jord, grus e.l. der kan hemme ferdsla.

Åpne grøfter skal snarest mulig tilkastes, utfylles, stampes, jevnes og sandstrøes, så lenge til veidekket over dem kommer i den stand det hadde før gravingen. Dette godkjennes av byingeniøren.» - - -

Etter en samlet bedømmelse av de foreliggende opplysninger finner retten det utvilsomt at gjenfyllingen ikke tilfredsstillet politivedtektenes forskrifter. Den har vært uforsvarlig høy og frembudt fare for ferdselen. Saksøkte har heller ikke søkt å avverge faren ved avviser eller lykter. At saksøkte har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet anser således retten på det rene.

Om saksøkeren ved uaktsomhet selv har medvirket til skaden ansees mer tvilsomt. Retten legger til grunn at ulykken fant sted umiddelbart før gatelyset ble tent. Dette tentes på den tid ved 17,40 tiden. Været var overskyet.

Saksøkeren som bor like i nærheten av grøften hadde fullt kjennskap til den, og hun hadde også passert den minst to ganger etter at den var gjenfylt. Hun var således på det rene med dens karakter. Forhøyningen var dessuten lett å lokalisere, idet den på dennes vei mot byen lå umiddelbart foran henne, da hun passerte endepunktet på den tydelig markerte gressplen langs fortauet i Kiellandsgate. Saksøkeren har forklart at hun ved anledningen ikke tenkte på grøften. Det mener retten at hun under de foreliggende omstendigheter burde gjort. Hadde hun det, var det, etter de opplysninger som foreligger fra Meteorologisk Institutt om lysforholdene 26. oktober, neppe mørkere, selv med overskyet vær, enn at hun måtte ha sett forhøyningen.

Retten finner at hun har opptrådt uaktsomt, og således medvirket til skaden. Hun må derfor bære sin del av skylden for denne. Straffelovens ikrafttredelseslov §25 kommer til anvendelse, og retten antar at skylden bør fordeles med 2/3 på saksøkte og 1/3 på saksøkeren. - - -

Om den skade saksøkeren er påført har overlæge Nitter den 17. juni 1947 avgitt en erklæring, som avsluttes slik:

«Som det fremgår herav har skaden av 26. oktober 1946 forårsaket en rett betydelig invaliditet, idet benets funksjon er sterkt redusert. Hennes arbeidsevne er nedsatt da hun ikke kan gå til og fra sitt arbeid, men må bruke bil. I det daglige liv for øvrig er hun sterkt hemmet som følgetilstand etter skaden. Skjønnsmessig vil jeg anslå hennes invaliditet satt til 60 pst. Noen nevneverdig bedring av skaden tør vel neppe påregnes.»

Side:908

I tilleggserklæring, datert 17. oktober 1948 uttaler overlægen til slutt: «Tilstanden er i det vesentlige uforandret siden siste undersøkelse og invaliditeten anslåes fremdeles satt til 60 pst.»

Hva erstatningen for tapt inntekt og tap i fremtidig erverv angår må ansettelsen herav med de meget usikre opplysninger som has for hånden, bli av rent skjønnsmessig karakter. Retten vil dog bemerke at den ikke uten videre finner å kunne legge den medisinsk antatte invaliditet til grunn. Saksøkeren, som er 51 år gammel, har siden hun ble utskrevet fra sykehuset daglig arbeidet i sin forretning, og har ikke hatt mer eller dyrere hjelp enn den hun hadde før ulykken. At hennes arbeidsevne er nedsatt er utvilsomt, men når hun daglig har anledning til å være til stede i forretningen, forestå dens ledelse og utføre det arbeid som ikke krever at hun går eller står, kan hennes ervervsevne ikke være så nedsatt som påstått.

Retten finner skjønnsmessig å burde sette den samlede erstatning - heri medregnet sykehusutgiftene til kr. 24 000,00. Herav faller etter hva der foran er anført kr. 16 000,00 på saksøkte.

Av lagmannsretten dom (lagmann Arthur Aanesen, sorenskriverne Ludvig Munthe og L. Z. Backer med domsmenn Einar Wirud og Eivind Bjåland):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Vedrørende gjenfylling av grøfter av den art som det her dreier seg om (grøfter til nedlegging av kabler) legger retten på grunnlag av de i saken fremkomne opplysninger - til grunn en normal og forsvarlig overhøyde på 4-5 cm. Man henviser i denne forbindelse spesielt til uttalelser fra 14. vitne, byingeniør Jacobsen, 3. vitne, oppsynsmann ved byingeniørkontoret, Sokka, og 9. vitne, teknisk assistent hos byingeniøren, Moen. Den sistnevnte har gjennom en rekke år kontrollert ingeniørvesenets grøfter.

Retten finner imidlertid at overhøyden ved her omhandlede arbeid og på det sted ulykken fant sted, langt overskrider det forsvarlige, og at overhøyden således representerer et ikke ubetydelig faremoment, spesielt for fotgjengere der som ankemotparten er henvist til å passere den her omhandlede tverrgående grøftefylling.

Der er avgitt en rekke forklaringer om påfyllingens høyde fra 8-10 til 25 cm., men på grunnlag av de prov som er avgitt av vitner som ingen tilknytning har til sakens parter, er retten kommet til det resultat at man må legge til grunn en overhøyde på ca. 15 cm. Således har 9. vitne (Moen) forklart at overhøyden var mellom 15 og 20 cm. og betegnes den som meget stygg og langt fra tilfredsstillende kravet til den måte hvorpå en grøft av heromhandlede art må gjenfylles. 11. vitne, fhv. underbrannmester Evensen, betegnet likeledes gjenfyllingens høyde som stygg og full av stener og at «det var rik anledning til å snuble». Overhøyden oppgis av vitnet til ca. 25 cm. der ulykken hendte. 12. vitne, formann Flåta, som stadig trafikerte her omhandlede veistykke, fant at stedet var ekkelt å passere med sykkel og gikk derfor av denne. Overhøyden var forskjellig etter som den var kjørt ned og var fra 15 til 20 cm.

Side:909

Vitnet synes ikke at overhøyden var forsvarlig. Det bemerkes i denne forbindelse at gaten på det sted som det her gjelder ikke var forsynt med fortau.

Når man så tar i betraktning lysforholdene i slutten av oktober da ulykken fant sted og at det etter gjenfyllingen av grøften ikke var varslet med lys eller annet arrangement, finner retten at Elektrisitetsverket ved gjenfyllingsmåten har utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet. Politivedtektene, som er sitert i byrettsdommen, er heller ikke fulgt.

Lagmannsretten har som byretten vært i noen tvil om ankemotparten kan sies å ha medvirket til skaden.

Ulykken må ansees å ha funnet sted i skumringen ved 17,30-tiden og umiddelbart før gatelyset ble tent. Det var ved anledningen overskyet vær, således at forhøyninger i gatelegemet må forutsettes å bli mindre markert og synlig.

Selv om man tar i betraktning at en fotgjenger har en viss aktsomhetsplikt, ville ankemotparten uten biomstendigheter ikke kunne sies å ha utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet ved anledningen. Ankemotparten bor imidlertid like i nærheten av ulykkesstedet og hadde ved daglig å passere stedet fullt kjennskap så vel til at grøften ble gravet som til at den var gjenfylt og må derfor forutsettes til en viss grad å være orientert om forholdene på stedet. Under disse omstendigheter finner retten at ankemotparten til en viss grad har opptrådt uaktsomt og derved medvirket til skaden. Hun må derfor bære en del av denne.

Under hensyn til beskaffenheten av de fra hver side begåtte feil og disses innflytelser på skaden, antar retten at ansvaret for den oppståtte skade bør bæres av den ankende part med 3/4 og av ankemotparten med 1/4.

Den ankende part har under prosedyren anført at ankemotparten har unnlatt etter evne å avvende eller begrense skaden, men retten finner etter det dokumenterte og opplyste i saken ingen holdepunkter for berettigelsen av en sådan påstand.

Hva erstatningskravets størrelse angår, er det ikke bestridt at motparten har hatt utgifter med sykehusopphold m.v. på tilsammen kr. 2700,40, liksom der heller ikke er fremkommet noen innsigelse mot utgiftene med etterbehandling bestående i røntgenbehandling, massasje m.v. for tilsammen kr. 402,50, for hvilke utgifter kvitteringsbilag er forevist. Hertil kommer bilutgifter til og fra ankemotpartens moteforretning som er nødvendiggjort ved den på grunn av skaden oppståtte sterkt reduserte bevegelighet. Det dreier seg her om en daglig utgift å kr. 4,50 i ca. 2 år å ca. 300 dager. Endelig kommer som siste post under fastsettelse av erstatning for tap i forretningen fra den tid ankemotparten ble innlagt på sykehuset og til i dag.

Det er dokumentert utskrifter av gevinst- og tapskonto for en rekke år vedrørende ankemotpartens forretning som ble startet i 1936 og viser forretningen en jevn stigende inntekt, som de siste to år før ulykken var ca. kr. 5000,00 pr. år. Etter ulykken ble inntekten betydelig mindre og brakte i 1947 endog tap. Bilutgiftene er ikke medtatt i nevnte dokumenterte regnskapsutdrag.

Til tross for sin sterkt reduserte førlighet og dermed evnen til å

Side:910

utføre de i forretningen nødvendige arbeider, kai. ankemotparten allikevel forsøkt å holde forretningen gående, men måtte avvikle denne en av de første dager i mai d. å. Pr. 31. desember 1948 viste således forretningen et underskudd på ca. kr. 1000,00. 15. vitne, hennes tidligere ekspeditrise Ruth Egeland, har forklart at det arbeid ankemotparten kunne utføre i forretningen var for intet å regne, og uttalte at det var umulig for ankemotparten å fortsette i motebransjen.

Av hensyn til de usikre erstatningsfaktorer og opplysninger man har som grunnlag for beregning av denne erstatningspost, finner retten skjønnsmessig å burde fastsette samtlige erstatningsposter til dato til rundt kr. 10 000,00.

Hva spørsmålet om tap i fremtidig erverv angår, har overlæge Nitter ved Telemark fylksssykehus, hvor ankemotparten har lagt, satt ankemotpartens invaliditet til 60 pst. med tilføyende at nevneverdig bedring neppe kan påregnes. Overlægens siste undersøkelse ble foretatt den 29. august d. å. Videre foreligger det en uttalelse fra overlægen ved Porsgrunn Lutherske sykehus, G. Ræder, på grunnlag av en undersøkelse som fant sted 2. september d. å. Overlægen anslår invaliditeten til 50-60 pst. På foranledning av den ankende parts advokat uttaler imidlertid overlægen i skrivelse av 8. september d. å. bl.a. følgende: «Jeg tror derfor at hun ville bli atskillig bedre og mer arbeidsdyktig, hvis hun kunne få sin vekt ned med f. eks. 15 kg. Benet ville da få mindre å bære på. Det ligger da nær å tro at hennes førlighet ville nærme seg førligheten hos dem som ved en skade har fått henimot et stivt kne. I så tilfelle vil invaliditeten komme til å dreie seg om ca. 25 pst. Spørsmålet blir da om den varige invaliditet skal vurderes ut fra tilstanden som den er i dag uten hensyn til hva der formodentlig kan oppnåes ved dietetisk behandling og øvelsesbehandling. Eller, om man skal regne med hva der forhåpentlig kan oppnåes ved en slik behandling.

Skal man bringe skadedes vekt ned, og skal man drive en aktiv øvelsesbehandling, forutsetter dette ikke alene stor energi fra skadedes side, men også megen resignasjon overfor enkelte av livets tilsynelatende goder. De krav som i så henseende blir stillet til skadede ligger muligens i overkant av hva en kan forlange i erstatningssaker.»

Det foreligger også en skrivelse av 13. august 1949 fra overlægen ved Martine Hansens Hospital, Bærum, J. Hald, til Forsikrings-Aktieselskabet Norden, hvilken siste er Elektrisitetsverkets assurandør. Uttalelsen i denne skrivelse er ikke bygget på noen undersøkelse av ankemotparten, men kun på sakens akter. Overlægen antyder ingen invaliditetsprosent, men uttaler bl.a.: «I et slikt tilfelle må en kunne vente bedring hvis pasienten prøver systematisk muskeløving.» Overlægen tilføyer til slutt at da han er selskapets læge, er det riktigst at en utenforstående læge utfører kontrollen. Denne kontroll er som foran anført utført av overlæge Ræder.

Man vil i denne forbindelse ha anført at hva muskeløvingen, øvelsesbehandling og i det hele tatt etterbehandling angår, har den motankende part som dokumentert både tatt røntgen- og massasjebehandling uten merkbar bedring.

Under hensyn til det foran anførte og de usikre faktorer som gjør

Side:911

seg gjeldende under fastsettelse av tap i fremtidig erverv, finner retten skjønnsmessig å burde fastsette dette tap til kr. 30 000,00, således et samlet erstatningsbeløp på kr. 40 000,00, fordelt på sakens parter som foran anført.