Rt-1952-999

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-09-25
Publisert:	Rt-1952-999
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 76 B/1952
Parter:	1. N. Chr. Evensen, 2. Bertel O. Steen (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Geilo Taubane A/S v/styrets formann Lars Øyo (overrettssakfører Jac Platou Kielland - til prøve).
Forfatter:	Holmboe, Eckhoff, Bendiksby, Thrap, Wold
Lovhenvisninger:	Lov om taugbaner og løipestrenger (1912) §5, Grunnloven (1814) §105, §10, §11, §16, §1, §2, §3, §7, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §43, LOV-1949-07-15-4

Dommer Holmboe: Ved kgl. res. av 24. mars 1950 fikk ankemotparten Geilo Taubane A/S i medhold av lov om taubaner og løypestrenger av 14. juni 1912 §2, II ledd, punkt 2, jfr. lov av 15. juli 1949 tillatelse til å anlegge og drive en ca. 750 meter lang taubane fra Geilo stasjon til toppen av Geilohøgda i Hol herred, Buskerud fylke.

I medhold herav og av nevnte lovs §7 jfr. §16 ble det avholdt skjønn under bestyrelse av lensmannen i Hol til fastsettelse av erstatning til flere grunneiere som ville bli berørt av anlegget, deriblant de ankende parter i denne sak, skipsreder Nils Chr. Evensen og direktør Bertel O. Steen. Under skjønnsforretningen ble den 26. juni 1950 avsagt denne beslutning:

«Skjønnet ble å fremme overensstemmende med skjønnsbegjæringene og den gitte tillatelse etter tracé nr. 1. Denne beslutning er enstemmig. Begrunnese for denne beslutning:

1. Skjønnsretten kan ikke finne det bevist at det Kgl. Samferdselsdepartement har tatt feil i sin bedømmelse av anlegg etter tracé nr. 1, kfr. tracé nr. 2. Det er innhentet uttalelse fra alle fagetater om dette anlegg, saken er inngående prøvet av departementet og finner skjønnsretten ikke å kunne påvise feil i departementets bedømmelse.

2. Skjønnsretten finner at anlegget av banen etter tracé nr. 2 vil påføre saksøkeren uforholdsmessige ulemper. Anlegg av banen etter tracé nr. 1, gir overveiende fordeler i forhold til den skade og de ulemper som vil bli forvoldt etter tracé nr. 2.»

Den 27. samme måned ble avsagt skjønn, som for så vidt de ankende parter angår, hadde denne slutning:

«Saksøkte er. 3, Bertel O. Steen.

Erstatning for fjerning av trær og busker (784 m2) årlig kr. 100,00

2. To stolpefester for enkeltmast à kr. 15,00 årlig » 30,00

3. Ulemper alt iberegnet » 590,00

Tilskr. 720,00

Saksøkte nr. 2, skipsreder Evensen. Gnr. 64, bnr. 148.

Erstatning for fjerning av trær og busker (568 m2) årlig kr. 80,00

1 stolpefeste enkeltmast » 15,00

Ulempers erstatning alt iberegnet » 295,00

Tilskr. 390,00

Side:1000

Under lensmannsskjønnet inngikk partene følgende avtale:

«For det tilfelle at taubaneanlegget blir fremmet etter trasé 1 er partene enige om at foruten den rett som det ifølge taubanelovens §11 er til nytt skjønn minst 10 år etter nærværende skjønn (eller etter eventuelt øverskjønn) skal det være rett til nytt skjønn når det er gått minst to år etter anlegget i tilfelle er satt i drift. Hvis den hermed antatte rett til ekstraordinært skjønn benyttes, bærer hver av partene sine omkostninger med det ekstraordinære skjønn og eventuelle overskjønn. Man er enige om at det bør oppnevnes utenbygds skjønnsmenn. Denne avtale gjør selvsagt ikke inngrep i partenes adgang etter loven til å angripe nærværende skjønn med tilhørende beslutninger.»

De ankende parter begjærte overskjønn, som ble holdt under ledelse av den kst. sorenskriver i Hallingdal, Bernt Aug. Jensen. Den 11. september 1950 avsa overskjønnsretten kjennelse med denne slutning:

«Overskjønnet blir å fremme overensstemmende med skjønnsbegjæringen.»

Overskjønnet ble avgitt 12. samme måned, og hadde for så vidt de ankende parter angår, følgende slutning:

«A/S Geilo Taubane betaler i årlig erstatning til - - - saksøkte grosserer Bertel O. Steen kr. 380,00, til saksøkte skibsreder Nils Chr. Evensen kr. 695,00, - - -

I henhold til skjønnsprosesslovens §42 og §43 fastsettes følgende saksomkostninger:

Bertel O. Steen betaler til A/S Geilo Taubane innen 14 dager fra forkynnelsen kr. 300,00 i saksomkostninger. - - -

A/S Geilo Taubane betaler innen samme frist til Nils Chr. Evensen kr. 500,00 i saksomkostninger.»

Kjennelsen og overskjønnet ble av de ankende parter påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 25. juni 1951 avsa dom med denne domsslutning:

«Anken forkastss.

Sakskostnader for lagmannsretten blir ikke tilkjent.»

I lagmannsretten var det dissens, idet lagmannen og to av domsmennene, særlig sakkyndige i eiendomsomsetning, stemte for opphevelse av overskjønnt.

Denne dom er det som nå er påanket til Høyesterett.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Ekspropriasjonen nektes fremmet.

Subsidiært 1:

Overskjønnets kjennelse og skjønn oppheves, og saken hjemvises til ny overskjønnsrett med ny administrator og nye skjønnsmenn.

Subsidiært 2:

Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

Side:1001

Subsidiært 3:

Overskjønnets skjønn oppheves, og saken hjemvises til nytt overskjønn med ny administrator og nye skjønnsmenn.

I alle tilfelle:

Nils Chr. Evensen og Bertel O. Steen tilkjennes sakskostnader for skjønnsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten A/S Geilo Taubane har nedlagt denne påstand:

1. Ankene forkastes.

2. Nils Chr. Evensen og Bertel O. Steen tilpliktes å betale A/S Geilo Taubane sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse, idet en del nye erklæringer som er fremlagt fra begge sider ikke får noen betydning for avgjørelsen.

De ankende parter gjør gjeldende:

«1. Lagmannsretten har fortolket taubanelovens §5 feilaktig når retten antar at denne bestemmelse tillater en interesseavveiing av utpreget skjønnsmessig natur som ikke kan prøves av domstolene. - - -

2. Den kgl. res. bygger på feil og misforståelser både av rettslig og faktisk art, som er så vesentlig at skjønnet ikke kan fremmes.

For det første er det feil at departementet bare har behandlet forholdet mellom de to utarbeidede prosjekter (trasé I og II). - - -

For det annet har departementet ved sin sammenligning mellom trasé I og II bygget på feilaktige forutsetninger. Når departementet forkastet trasé II, var det etter hva departementet har opplyst fordi man antok at en veg til trasé II ikke uten ekstraordinære foranstaltninger og uforholdsmessige ulemper kunne holdes åpen hele vinteren. - - -

3. Videre må skjønnet nektes fremmet fordi betingelsene etter §5, 2. ledd ikke er til stede. Dette er et spørsmål som må prøves av domstolene når det som her foreligger tvist. - - -

Lagmannsretten har unnlatt å prøve spørsmålet som følge av sin uriktige tolkning av §5 annet ledd. - - -

4. Dernest har overskjønnet gjort feil ved selve erstatningsfastsettelsen, uten at lagmannsretten har opphevet skjønnet. Kravet om oppdeling ble ikke imøtekommet. Dessuten er den tilkjente erstatning langt lavere enn det påførte tap, se mindretallet i lagmannsretten. Dette må skyldes feilaktig rettsoppfatning. Det kan ikke være tatt hensyn til nedgangen i omsetnings- og leieverdi for hytter av denne art, og heller ikke til nedgangen i tomtepriser ved salg av parseller. Sammenlign. Rt-1948-1157 - - -»

Den for lagmannsretten fremsatte innsigelse, at Grunnlovens §105 skulle gi de ankende parter rett til å kreve erstatningen fastsatt til et engangsbeløp, er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Side:1002

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan, når det gjelder ankepostene 1-3, i det vesentlige tiltre dens enstemmige begrunnelse. Det samme gjelder den under ankepost 4 nevnte innsigelse bygget på at kravet om oppdeling ikke ble imøtekommet.

Dissensen i lagmannsretten gjaldt den innsigelse at erstatningen er fastsatt så lavt at skjønnet må antas å være bygget på feilaktig rettsoppfatning, idet mindretallet stemte for opphevelse av overskjønnet på dette grunnlag. Jeg er her under noen tvil blitt stående ved å slutte meg til flertallets resultat og henviser i det vesentlige til dets begrunnelse. Jeg legger atskillig vekt på mindretallets vurdering av ulempene, og har festet meg ved at også flertallet uttaler at det, særlig for Evensens vedkommende synes som om ulempeerstatningen er i laveste laget, men jeg finner, liksom flertallet, at det ikke er sannsynliggjort at overskjønnsretten ikke har vært klar over de momenter som bør tillegges vekt ved erstatningsfastsettelsene eller at fastsettelsene er vilkårlige eller at det av andre grunner ikke foreligger et forsvarlig skjønn. Det er her tale om en innretning som man her til lands har liten erfaring om, og det er rimelig at det ved en forhånds skjønn kan gjøre seg delte meninger gjeldende om hvilken skade den vil medføre. Dette synes også partene å ha vært på det rene med, jfr. den foran nevnte avtale om adgang til nytt skjønn etter to års drift.

Under hensyntagen til at det her dreier seg om betydelige interesser, at spørsmålet om forståelsen av den ikke helt klare bestemmelse i taubanelovens §5 ikke tidligere vites å være prøvet av domstolene, og at saken som nevnt for et hovedpunkts vedkommende har gitt anledning til noen tvil, finner jeg at de ankende parter hadde grunn til å se Høyesteretts avgjørelse og at saksomkostninger derfor ikke bør tilkjennes eksproprianten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Thrap og Wold: Likeså.

Lagmannsrettens dom (lagmann Carl Bonnevie, lagdommerne Per Anker og R. Dick Henriksen med domsmenn Per Aarsland, Trygve Børresen, Arne Opsahl og Ragnvald Nystrand):

Ved kgl. res. av 24. mars 1950 ble i medhold av lov om taubaner og løypestrenger av 14. juni 1912 §2 annet ledd, punkt 2, jfr. lov av 15. juli 1949, A/S Geilo Taubane gitt tillatelse til å anlegge og drive en ca. 750 m lang taubane for persontransport fra Geilo stasjon til toppen av Geilohøvda i Hol herred i Buskerud fylke. Tillatelsen skulle gjelde for et tidsrom av 20 år og var for øvrig gitt under vilkår og forbehold som er nærmere omhandlet i Samferdselsdepartementets foredrag av 24. mars

Side:1003

1950 som ligger til grunn for resolusjonen. Av foredraget, som en senere skal komme tilbake til i nødvendig utstrekning, fremgår at mens saken var under behandling i departementet, var det bl.a. av grunneierne grosserer Bertel O. Steen og skipsreder Nils Chr. Evensen, begge Oslo, protestert mot at det ble gitt konsesjon til anlegg av taubane etter den trasé som A/S Geilo Taubane hadde søkt om. Begge grunneiere mente at taubanelovens §5 var til hinder for å innvilge søknaden, idet vilkårene for å gjøre unntak etter §5 annet ledd ikke var til stede. Departementet fant, etter bl.a. å ha sammenholdt den omsøkte trasé nr. 1, med en annen trasé (nr. 2), som også var brakt på bane, likevel å måtte tilråde et taubaneanlegg etter trasé nr. 1, og denne ble deretter lagt til grunn for resolusjonen. - - -

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.

Vedkommende spørsmålet om det er lovlig adgang til å fremme taubaneanlegget etter den planlagte trasé nr. 1, skal retten som i dette punkt er enstemmig, uttale:

Etter lov om anlegg av taubaner og løypestrenger (taubaneloven) av 14. juni 1912 nr. 1 §1 kan taubaner ikke anlegges eller tas i bruk uten tillatelse av Kongen og på vilkår som der fastsettes. Tillatelsen skal i tilfelle gis for et visst antall år. Etter §3 er taubaner under 2 kilometers lengde, som noen anlegger helt over egen grunn, unntatt fra bestemmelsen i §1.

Etter §2 kan Kongen for et bestemt antall år gi tillatelse til å legge taubane over annenmanns eiendom. Tillatelsen kan etter lovendringen av 15. juli 1949 bl.a. gis når taubanen er av betydelig interesse for turistnæringen og nytten ved taubanen antas å være overveiende i forhold til den skade eller ulempe som derved vil forvoldes.

Etter §5 første ledd, må uten eierens samtykke taubane i alminnelighet ikke anlegges over hus hvor mennesker til stadighet - i kortere eller lengere tid - oppholder seg, eller et samme tilliggende uthus, gårdstun, innhegnet hage eller over ubebygget grunn, som ligger sådant hus eller tun nærmere enn 25 meter. Unntak fra denne regel tilstedes etter §5, 2. ledd, alene, når det godtgjøres at vedkommende anlegg ikke på annen måte uten uforholdsmessige ulemper vil kunne fremmes og at fordelene ved anlegget er overveiende i forhold til den skade eller ulempe, som derved vil forvoldes.

Endelig bestemmer §7 at når tillatelse etter §2 er meddelt, plikter enhver mot erstatning, hvis størrelse i mangel av minnelig overenskomst bestemmes ved skjønn, så vel å avstå den fornødne grunn som å finne seg i den skade eller ulempe som foretagendet måtte medføre for eiendom eller eiendomsherligheter.

Det er på det rene mellom partene at taubanen etter den planlagte trasé nr. 1 vil passere så vel Steens som Evensens eiendommer på en måte som kommer inn under bestemmelsen i §5 første ledd, nemlig Steens hus i en avstand av 23,8 m og Evensens garasje i en avstand av 21,4 m, regnet fra traséens midtlinje. Når tillatelse allikevel er gitt, er dette fordi den kongelige resolusjon har funnet unntak tilstedelig etter §5, 2. ledd, idet vedkommende anlegg ikke på annen måte uten uforholdsmessige ulemper vil kunne fremmes.

Side:1004

Lagmannsretten mener at slik som §5 er plasert i sammenhengen, er det mest naturlig å oppfatte den som et supplement til §2 og som en nærmere instruks for utøvelsen av den kongelige tillatelsesmyndighet som har hjemmel i sistnevnte bestemmelse. §5 første ledd er formet som en unntaksbestemmelse, knyttet til positivt bestemte kriterier, mens annet ledd åpner adgang til å dispensere fra unntaksbestemmelsen på grunnlag av en interessavveiing av utpreget skjønnsmessig natur. Etter dette må lagmannsretten både på grunn av sammenhengen og på grunn av avgjørelsens skjønnsmessige natur forstå det slik at loven har tillagt Kongen myndigheten til å treffe endelig bestemmelse om unntak i henhold til §5 annet ledd, idet en ikke er enig med de ankende parter i at det av ordet «godt gjort» kan sluttes noe om at avgjørelsen skal kunne prøves av domstolene i større utstrekning enn andre forvaltningsavgjørelser. Det tilføyes at noe holdepunkt for at den endelige avgjørelse skulle tilligge skjønnsrettene (i dette tilfelle overskjønnsretten) gir lovens ordlyd ikke.

En skal nevne at de opplysninger som er gitt under saken om lovbestemmelsens utviklingshistorie, ikke synes å gi noen avgjørende hjelp til løsning av fortolkningsspørsmålet, men at retten er tilbøyelig til å mene at også disse opplysninger nærmest støtter det resultat en, som nevnt, er blitt stående ved.

Det har særskilt vært pekt på at det i tilfelle hvor konsesjonsfrie taubaner blir anlagt på egen grunn etter taubanelovens §3, men hvor taubanen går over ubebygget grunn som ligger fremmed hus eller tun nærmere enn 25 meter, kan oppstå særskilte spørsmål i relasjon til §5 og at en eventuell dispensasjonsadgang etter §5 annet ledd i slike tilfelle ikke kan tilligge Kongen.

Om dette skal retten bare si at det vei er meget som taler for at §5 er blitt utformet uten å være sett i sammenheng med §3. Man kan i hvert fall neppe dra slutninger av at det er noe uklart hvordan det nevnte lite praktiske tilfelle skal passes inn i sammenhengen.

Lagmannsretten finner ikke at det innenfor rammen av den adgang domstolene har til å prøve forvaltningsavgjørelser er noe grunnlag for å underkjenne avgjørelsen om tillatelse til å anlegge taubanen etter den trasé det gjelder.

Det har ikke fra noe hold vært hevdet at avgjørelsen skulle ha usaklige motiver. Avgjørelsen er truffet etter at saken hadde vært forelagt de interesserte parter og en rekke sakkyndige instanser til uttalelse. Disse uttalelser er tatt inn i Samferdselsdepartementets foredrag, som ligger til grunn for resolusjonen. På grunnlag av de innhentede uttalelser, særlig fra turistdirektøren og veidirektøren konkluderer departementet med at det ansees godtgjort at et anlegg etter alternativ II ikke vil kunne fremmes uten uforholdsmessige ulemper. Videre uttaler departementet at det etter departementets skjønn ikke kan være tvilsomt at fordelene ved anlegget etter trasé nr. 1 er overveiende i forhold til den skade eller ulempe som derved vil forvoldes.

Det kan ikke sees å være noen feil at departementet har konsentrert sine overveielser om forholdet mellom trasé nr. 1 og trasé nr. 2. Det finnes ikke tvilsomt at departementet har vært klar over at det rent

Side:1005

teknisk sett kunne være tale om andre traséer. Således er i foredraget inntatt advokat C. M. Hebers brev av 19. juli 1949, hvori det ble gått inn for en tredje trasé med utgangspunkt i nærheten av Holms hotells tennisplass. Men departementet har åpenbart gått ut fra at de traséer som det ellers kunne bli tale om alle ville være mindre tjenlige for formålet enn trasé nr. 2, som var brakt frem i forgrunnen av grunneierne og som disse selv har ansett for det beste av alle mulige alternativer. Retten finner etter ankeforhandlingen med befaring ikke noe grunnlag for å anta at departementet her har bygget på en uriktig forutsetning.

Heller ikke når det gjelder forholdet mellom trasé nr. 1 og trasé nr. 2, finnes det noe grunnlag for å sette departementets vurdering til side. Det gjelder her en skjønnsmessig avveiing av et stort antall momenter, hvorav departementet særskilt har fremhevet de opplysninger som er gitt av veidirektøren og turistdirektøren, opplysninger som etter rettens mening måtte være relevante for avgjørelsen. En finner det heller ikke sannsynliggjort at Kongens avgjørelse er grunnet på rettslige misforståelser eller på faktiske misforståelser av den art at de kan ha hatt betydning for resultatet.

Rettens helhetsinntrykk er at departementet har behandlet saken omhyggelig og grunngitt sitt resultat på saklig måte.

Som et særskilt moment skal en til slutt nevne at overskjønnsretten, som har gjort Kongens avgjørelse av spørsmålet til gjenstand for realitetsprøvelse, er kommet til samme resultat.

Vedkommende spørsmålet om feil ved erstatningsansettelsen skal lagmannsretten uttale:

Det kan ikke skjønnes at Grunnlovens §105 er til hinder for at ulempe som et taubaneanlegg medfører for eiendom eller eiendomsherligheter (jfr. taubanelovens §7) blir erstattet med årlige beløp som forutsatt i taubanelovens §10. Det må nettopp være taubanelovens forutsetning at de årlige erstatninger skal avpasses slik at de i økonomisk henseende oppveier de konsekvenser taubaneanlegget har for grunneieren, derunder forringelse av utleiemuligheter og nedgang i omsetningsverdi. Å fastsette en særskilt engangserstatning ved siden av dette ville være å gi mer enn full erstatning.

Det finnes heller ikke å være noen feil at fastsettelsen av erstatningen til Steen ikke er ytterligere oppstykket.

Det neste spørsmål er om overskjønnsretten på vilkårlig måte eller ut fra uriktige forutsetninger har fastsatt de årlige erstatninger til Steen og Evensen for lavt.

Lagmannsretten - flertallet: lagdommerne Anker og Dick Henriksen og de oppnevnte domsmenn Opsahl og Nystrand skal uttale at spørsmålet om i hvilken grad det omhandlede taubaneanlegg kan komme til å påføre grunneierne Steen og Evensen ulemper av økonomisk betydning er avhengig av mange usikre momenter. Vurderingen er så meget vanskeligere som det dreier seg om luksusbetonte ferie- og rekreasjonssteder, hvor bare et forholdsvis lite publikum ville kunne komme i betraktning som kjøpere eller leietagere. I hvilken utstrekning naboskapet med taubanen vil kunne få betydning for eiendommenes omsetnings- eller utleieverdi må nødvendigvis bli noe av en gjetning. I betraktning

Side:1006

kommer videre nedgang i verdien av tomter, som måtte kunne selges m. m. Etter befaringen finnes det klart at ulempene blir vesentlig større for Evensen enn for Steen, liksom det er sannsynlig at nedgangen i omsetningsverdi blir større for Evensens hus, som er ferdigbygget etter frigjøringen og derfor ville kunne utbys til en høy lovlig pris. Overskjønnet har utvilsomt, sammenlignet med lensmannsskjønnet, lagt til grunn et riktigere forhold mellom de tilkjente erstatninger. Selv om det, særlig for Evensens vedkommende synes som om ulempeerstatningen er i laveste laget, kan lagmannsretten - flertallet - ikke se at det er sannsynliggjort at overskjønnsretten ikke har vært klar over de momenter som bør tillegges vekt ved erstatningsfastsettelsene. Det er heller ikke sannsynliggjort at fastsettelsene er vilkårlige eller at det av andre grunner ikke foreligger et forsvarlig skjønn.

Etter dette blir også anken over erstatningsfastsettelsene forkastet.

Sakens avgjørelse beror for hovedspørsmålets vedkommende på et tvilsomt lovfortolkningsspørsmål som ikke før vites forelagt domstolene.

Det har også knyttet seg tvil til spørsmålet om overskjønnets fastsettelse av erstatningsbeløpene.

Av disse særlige grunner finner lagmannsretten å burde frita de ankende parter for å erstatte ankemotparten sakskostnader for lagmannsretten, jfr. tl. §180 første ledd i. f.

Et mindretall, lagmann Bonnevie og de to i eiendomsomsetning fagkyndige domsmenn, som ellers er enige med flertallet, finner at den årlige ulempeerstatning til de ankende parter Bertel O. Steen og Nils Chr. Evensen, henholdsvis kr. 250,00 og kr. 600,00 må oppheves.

Mindretallet bemerker: Full erstatning overensstemmende med Grunnlovens §105 forutsetter at det tas hensyn til senkning i eiendommenes salgsverdi og i den leiesum som kan oppnåes ved bortleie av villaeiendommene og tillike til mulig senkning i tomteprisene ved bortsalg av parseller alt foranlediget ved taubaneanlegget. Overskjønnsrettens begrunnelse er jo meget snau og det tas ikke uttrykkelig stilling til disse spørsmål, men uttales bare at i erstatningsbeløpet «inngår såvel utgifter til gjerde, som skade og ulempe for bygning og byggetomt».

I tilslutning til nedenstående redegjørelse fra de to domsmenn Børresen og Aarsland finner mindretallet det uklart om overskjønnsretten overhodet ved erstatningens fastsettelse har foretatt noen vurdering av verditap i de nevnte tre henseender. Særlig for så vidt angår Evensens eiendom vil verdiforringelsen av villaeiendommen gjennom taubaneanlegget her være så betydelig at den er helt uforenelig med den fastsatte ulempeerstatning kr. 600,00 og det er da grunn til å anta at overskjønnsretten uriktig har sett bort fra disse momenter ved fastsettelsen av ulempeerstatningen også vedkommende Steens eiendom. Forhøyelsen av takstbeløpet fra lensmannsskjønnet til kr. 600,00 ved overskjønnsretten har sin tilstrekkelige forklaring ved at taubanens trasé er lagt langt nærmere Evensens enn Steens eiendom, og i det hele her vil virke mer generende.

De to domsmenn Børresen og Aarsland - som lagmann Bonnevie slutter seg til - bemerker: Vi finner at Nils Chr. Evensen og Bertel O. Steens eiendommer blir utsatt for en vesentlig verdiforringelse ved

Side:1007

taubanens anlegg. - For Evensens eiendom er forholdet at det fra hans ene prosessfullmektig høyesterettsadvokat Heber er oppgitt en kostpris stor ca. kr. 154 000,00 pluss en del direkte utbetalinger som er foretatt av Evensen. Det må derfor antas at denne eiendom etter gjeldende prisbestemmelser vil kunne få en pristakst på kr. 150 à 160 000,00. Eiendommen er en sterkt luksusbetonet hyttevilla. Den vil slik den nå ligger kunne tilfredsstille en meget kresen kjøper som har anledning til å betale det en slik eiendom koster.

Når taubanen er anlagt, blir imidlertid eiendommen belemret med en slik lyte at liebhabere som ellers ville være interessert i kjøp, må antas å ville falle bort. De vil finne at når de først skal betale en slik pris for en eiendom av denne art, så må den være uten noen så sjenerende lyte.

Vi finner at reduksjonen av eiendommens salgspris på grunn av taubanen sett i forhold til hva vi må anse som eiendommens lovlige salgspris iallfall vil andra til 30 à 40 000,00 sannsynligvis endog mer.

Bertel O. Steens eiendom er også en luksusbetonet hytteeiendom. Bygningene er imidlertid her oppført lenge før krigen, og etter gjeldende prisforskrifter blir eiendommen ved salg å taksere på grunnlag av verdien i 1940. Også denne eiendom mener vi etter taubaneanlegget eventuelt må selges til en betydelig redusert pris. Ulempeerstatningen kr. 250,00 årlig vil ikke gi Steen tilnærmelsesvis full erstatning for verdiforringelse på grtinn av taubaneanlegget.

Tilsvarende betraktninger gjør seg gjeldende for begge eiendommenes vedkommende både ved eventuell bortleie og eventuell utparsellering eller videre utbygging av tomtene.

Mindretallet vil etter dette stemme for at overskjønnet blir å oppheve for så vidt angår ulempeerstatningen til Bertel O. Steen kr. 250,00 og til Nils Chr. Evensen kr. 600,00 og at saken for så vidt disse punkter angår overensstemmende med ankemotpartenes påstand henvises til nytt skjønn med en ny administrator og nye skjønnsmenn. Mindretallet er enig i at sakskostnader for lagmannsretten ikke bør tilkjennes. - - -